The Second Summer of Love
Alon Shulman
Bonnier Books, 2019
For noen år siden intervjuet jeg en norsk DJ-pioner. Mens vi snakket om tida da house-musikk tilhørte undergrunnen, sa hun noe sånt som at «i dag er til og med kjenningsmelodien til Dagsrevyen». (I hvert fall elektronika, kreert av Röyksopp.)[1] Den samme utviklingen er det som mer eller mindre skisseres i Alon Shulmans bok The Second Summer of Love. How Dance Music Took Over the World. Særlig indikerer undertittelen hva Shulman mener i større skala, men hovedtittelen dekker det selve boka handler om. Boka er en beskrivelse av «the second summer of love» og hva som gjorde den mulig.
Summer of love er et hippietids-begrep fra 1967, mens et forsøk på gjenskapning av hippie-ånden på slutten av 1980-tallet da er en verdig sequel. Det skjedde i Storbritannia i 1988. Vel, for å være helt nøyaktig: festing til DJ-sett slik det ble gjort på Ibiza i 1987, ble transplantert til England da sommeren var over, fortsatte med full styrke gjennom 1988 og litt ut i 1989. Da denne lange «sommeren» endelig ebbet ut, var også vestlig kultur forandret. House som musikkform og ikke minst «kjærligheten» var kommet for å bli.
Innen 1987 hadde allerede mange drømt om å forlenge eller gjenskape vennligheten og åpenheten kjent fra hippietida. «Succeeding where the hippies failed», sang en av pionerene fra straight edge-subkulturen, Kevin Seconds. Hans løsning var å spille hardcore-sanger om at rusbruk skulle ut, samhold og antirasisme inn. Et av problemene hans var at sangene Kevin Seconds skreiv, var så utrolig korte. Når folk skulle ut en kveld for å danse, ønsket de forståelig nok noe mer enn 15 låter på 15 minutter. Et annet problem var at så mange i scenen ikke hørte på fredsbudskapet. Det er slående (!) hvor mye subkulturer var forbundet med vold oppgjennom 1980-tallet.
Kjennetegn ved stiler som punk, skinhead, hardcore, metal og eventuelt new wave – køringær, som det het i Sandefjord (etter The Cure) – var at de var ganske gruppetenkende, og at mange av dem gikk ut på å banke opp eller bli banket opp av unge menn med en av de andre stilene. Det samme gjenspeilet seg utenfor musikken, særlig i engelsk fotball. Her var det bank å få. Hooligans for West Ham eller Millwall var ikke først og fremst spredere av positivitet. Dette ble mange lei av. Kald krig hvor hele nasjoner og hele verdensdeler man aldri hadde møtt, skulle være ens fiender, appellerte heller ikke. Verden var klar for litt respekt for individet. Musikken ble katalysatoren for endringsstrømninger i samfunnet.
1960-tallets summer of love inneholdt en protest mot 1950-tallets normer, rammer og idealer, og ble muliggjort av at aktivister innen civil rights, antikrig og feminisme brøt ned murer. Protest mot 1980-tallet skjedde allerede på 1980-tallet. De som sto for protesten var lei av samfunnet generelt sett, og spesielt av thatcherismen i Storbritannia. I første rekke blant frigjørerne sto (eller danset) denne gangen de homofile.
Ut ifra disco var musikksjangeren house kreert i det amerikanske Midtvesten – Detroit og Chicago. House ble ryggraden i klubbmusikk spilt av DJer rundt omkring i den vestlige verden. På Ibiza ble det framført en spesielt tiltalende blanding av house, disco, soul, funk, italodisco, rock, reggae og latino – som også ble blandet med naturen og stemningen på øya. Balearic beat kalles dette. Så valgte briter som hadde tilbrakt tid på Ibiza, å gjenskape beaten hjemme på sin egen øy. Tross noe dårligere værforhold, spedde de på med tanker om menneskeaksept, særlig antirasisme og homofil frigjøring. Til sist fantes også en kjemisk ingrediens som Shulman legger vekt på: metylendioksymetamfetamin. Til sammen kunne dette resultere i både én og flere somre med «love». Folks fritidshobby ble å danse lenger enn før, på en mer inkluderende måte enn før.
Shulman er klokkeklar på at MDMA (den gang ecstasy/E/X, i dag molly/emma) var nødvendig for å skape inklusjon og åpenhet. Han skriver en del om at pillene kunne transformere en fotballhooligan til menneskevenn nærmest på sekunder.[2] Påstandene har blitt og kan fortsatt diskuteres, men Shulman er i det minste tro mot kildene sine, i og med at det er dette kildene påstår.
Hvem er kildene og hva er egentlig Shulmans prosjekt? Han har hatt 27 intervjuobjekter han kaller for «guider», 25 menn og 2 kvinner som formet britisk house-kultur.
Da «balearic beat» ble transplantert til Storbritannia i 1987 het det «acid house», et begrep som ble plukket opp i pressen. Shulmans første jobb er å klare opp i begrepene. Mange trodde tilhørerne til DJ-settene brukte acid, altså LSD og lignende, men som nevnt brukte de noe annet. House fra Detroit/Chicago var så absolutt en kjerne i musikken som ble spilt, men sjangermenyen var bredere, og Shulman snakker konsekvent om «dance music». I tillegg fikk man begrepet «rave», til dels om en konsertform og til dels om en sjanger. Shulman forklarer de litt forvirrende begrepene helt greit, i en forholdsvis uformell tone.
Kapitlet om illegale rave på det britiske bondelandet er også helt klart det morsomste i boka. For der de første Ibiza-inspirerte settene ble framført på klubber med streng adgangs-seleksjon i døra, vant inkluderingen fram, alle måtte få bli med – samtidig som at arrangementene måtte kalles «privatfester for medlemmer» ut ifra lovreguleringene. Det humoristiske ligger i hvordan lokasjoner for rave ikke måtte plukkes opp av politiet. Deltakere måtte finne hint i piratradio (enda mer som var ulovlig!), ved å ringe opp bestemte telefonsvarere, eller rett og slett ved å følge lyd og lys langs motorveiene.
Massemedienes reaksjon kan også framstilles i et ganske humoristisk lys. Shulman kritiserer de allerede-mange-ganger-utskjelte britiske tabloider, men kunne gjort mer ut av det. Hva det sto i de mange britiske mediene med høyere ambisjonsnivå enn tabloidene, forbigås i stillhet.
Medieprodukter og kunstuttrykk fra scenen selv er også tematisert i litt liten grad. I punk og metal var det en ganske vital del av scenen at hvem som helst kunne lage klær, flyere og zines. Flyere eksisterte også i house-scenen, men var det kanskje i større grad snakk om en elite som fôret massene med produkter? Akkurat dette blir spekulasjon fra min side, men noe boka kanskje kunne svart på. Den fantastiske albumcover-kunsten som man finner i andre 80-tallssjangre ble det også mindre av når mye av det som DJer spilte, var vinyler utgitt av andre.
Det er påfallende at Shulman har hatt god kildetilgang til toneangivende DJer og klubbeiere, men når forfatteren legger ved ei essensiell spilleliste, er ikke de største DJene like tilstedeværende på den. Boka handler ikke om å produsere musikk, men om å spre og formidle, eventuelt remikse musikk. Det sier noe om hva som verdsettes i kulturen.
DJer tok altså over utelivet, og en av grunnene er jo at de er billigere. De bruker mindre utstyr og involverer ikke så mange personer og hjelpere som et rockeband (eller danseband). Det hadde jo vært litt trist om «billig produksjon» var hovedgrunnen til at housen vant terreng. Viktigere er det at DJer kan holde på lengre. Et band vil nesten alltid gi seg etter 2 timer, mens poenget med «second summer of love» var å utvide utelivskvelden til utpå formiddagen neste dag. I tillegg har ikke DJer noen begrensning på å velge sanger. De kan velge blant alle sanger, og variere etter stemning, intensitet, tidspunkt på natta og så videre.
Alt dette henger selvfølgelig sammen med at musikklyttere lenge har kunnet velge og vrake i sanger og lage mixtape-kassetter, brenne-cder og dagens spillelister. Når enhver har teknisk mulighet til å sette sammen musikalske blomsterbuketter, blir det selvfølgelig til at noen gjør det på et profesjonelt nivå.
Samtidig henger denne anmelderen seg litt opp i undertittelen «How Dance Music Took Over the World». Hva betyr det? Det kan vel ikke forstås helt bokstavelig om dancens sjangre. Paul Oakenfold nevner at han holdt et show for 55 000 mennesker, som om så store konserter skulle vært spesielt for dance. Det er det ikke. På Sveriges største konsertarena (Nya Ullevi i Göteborg) har alle konserter med over 60 000 tilhørere vært innen rock – deriblant 5 med Håkan Hellström og 7 med Bruce Springsteen. Hellström klarte til og med å bikke 70 000 to dager på rad.
Kanskje er det dansekulturen som har tatt over. Det kan godt stemme at folk flest i dag, som ikke er ekstremister, er tolerante og imøtekommende i ånden fra «balearic beat». Men noe konkret om hvordan dette var før, under og etter «second summer of love», er vanskelig å fastslå i ei slik bok.
For har du noen gang vært i et familieselskap, eller en hvilken som helst samtale for den del, som fortsetter på tomgang ei tid etter at det burde vært avsluttet? Dette er tilfellet med The Second Summer of Love hvor Shulman sliter litt med å avslutte boka. Kommentarene blir mindre presise og relevante. Kanskje det hadde vært bedre om forfatteren rett og slett hadde droppet de lange linjene fram til i dag. Det blir for mye å ta tak i dette også. En slags rammefortelling i boka er at det ble holdt et rave ved Stonehenge i 2018. Forfatteren knytter ravet til musikkens rolle i steinalderen, og at dans og rytmer er noe av det dypest menneskelige som finnes. Stonehenge har en spesiell mystikk og «energi», i tillegg til at det er i England. Administrativt og teknisk er et massearrangement (som går på strøm) ved Stonehenge nesten umulig, men det er likevel litt merkelig at Stonehenge skal være høydepunktet i en kulturell utvikling. At Stonehenge likevel får en sentral plass, skyldes at man snakker om «stedets energier». Da havner man i et new age-territorium som boka stort sett går i sirkler utenom. Men som også er vanskelig å la ligge for de som snakker om «second summer of love», og drømmer om at kjærlighetssomre er det som først og fremst skal prege vår verden i dag.
[1] For resultatet av intervjuet, se Haave, Morten (2016). «Da NRK fikk MTV». Historieblogg.
[2] Alternativene til MDMA-bruk diskuteres lite; ett av dem var å droppe rusmidler, og dette sto straight edge-bevegelsen for. Mange andre på 1980-tallet kjøpte jo visse importvarer fra Sør-Amerika, som neppe gjorde brukerne – og i hvert fall ikke produsentene – mer vennlige og empatiske.
Antirasismen hadde også røtter blant annet i britisk ska, som Shulman ikke kommer nevneverdig inn på.
Haaves historier 