Litt Hitler i Bergen ble utgitt i 2020, og mer eller mindre tilfeldig oppdaget av meg nå. Boka er tiltalende. Den har den misvisende undertittelen «Nazisme på norsk i 1930-årene», men handler altså om Bergen i dette tidsrommet.
I likhet med Stupet. Leif Grungs krig har Litt Hitler i Bergen et personlig preg, som jeg ikke trenger å gå nærmere inn på her. Disse to utgivelsene viser at det gror godt med litt utradisjonelle bøker om Bergen i denne tidsperioden. Denne siste har meget stor vekt på bilder. Etter en intro om Nasjonal Samling, handler dessuten side 26 til 54 om Bergen generelt, bybildet og fritidstilbudet. Dette blir jo mer et utvalg enn en dekkende historie, men er greit å lese. Det står selvsagt om Bergens patrisierfamilier, men sosiale forhold forklares lite utover at Synnestvedt forutsetter at leseren kjenner dette fra før.
Han tør imidlertid å ta tak i de mange besteborgerne som støttet NS på et eller annet tidspunkt. Dette viser mest av alt at NS i 1933 og 1934 ikke ble oppfattet som så forskjellig fra et vanlig politisk parti, om enn i ytterkanten av politikken, men at de ble mye mer ytterliggående seinere. Synnestvedt har også fattet interesse for hvem som annonserte i NS’ organer.
Boka har kanskje en tendens til å framheve hva Bergen var først og størst i. Synnestvedt framhever at av de største norske byene, hadde Bergen den høyeste oppslutningen for NS ved valget i 1933 (4,3 %). Det stemmer, men storbyer og NS forbinder vi først og fremst med hva som skjedde i Stavanger ved valget i 1934. Da fikk NS 12,1 %. Av samme grunn var Gulbrand Lunde NS’ mest framtredende medlem utenfor hovedstadsområdet, ikke Georg Vedeler som Synnestvedt hevder (s. 80).
Synnestvedt kan journalistikken som fag, og blir morsom når han går inn på dette:
Journalistisk var avisen i alle år på et absolutt bunnivå. Et referat fra et folkemøte på Sandvikstorget i slutten av september 1936 kan illustrere avisens nivå. Her het det at
Mandag holdt NS et vellykket møte på Sandvikstorvet med ingeniør Vedeler og lektor Stinessen som talere. Det var klett å merke på tilhørerne at de kraftige og positive foredrag gjorde stor virkning hva vi også fikk bekreftet av samtaler med tilhørerne efter møtet.
Slik journalistikk trenger ikke engang karakteriseres. I tillegg var tonen i spaltene både ufin, usaklig og sleivet — ofte med direkte ondskapsfulle og hatefulle utfall mot politiske motstandere, både til høyre og venstre. Intet hevet seg over lavmålet.
Da Arbeiderpartiets (uformelle, blogg anm.) leder i mellomkrigstiden, Martin Tranmæl, fylte 60 år i juni 1939, omtalte Samarbeid ham med følgende:
… selv er han et perverst menneske uten hjem, uten hustru eller barn — en ulykkelig, ensom med et surt og bittert sinn.
s. 68. For mer om Samarbeid-redaktør Carl Lie og Tranmæl, se Skeivt arkiv.
Når det er sagt, kunne strukturen i boka vært bedre gjennomtenkt. Kapittel-rekkefølgen gir liten mening, mye dukker opp litt hulter til bulter. Bare for å nevne ett eksempel, kommer vinter-OL 1936 etter sommer-OL 1936. Og dette igjen kommer etter sammenbruddet i Bergen NS i 1937.
Kildehenvisningene kunne vært mer presise, og intervjukilder må listes opp som dette og ikke blandes med takkelista. Men å ha personregister er bra.
I tillegg til det som står i boka er det verdt å nevne at 2. februar 1938 var NS tilbake med partiavis i Bergen, Norge Fritt. I sjefsstolen satt tidligere Samarbeid-redaktør Abel Meinich-Bakke. Han trakk seg allerede etter nummer 2 på grunn av «at vanskeligheter er opstått i mitt arbeide som redaktør». Lars Bryeide tok over. Annonsører fortsatte å henvende seg til den spesielle (og synkende) lesergruppa, som denne annonsen:
«NS FOLK! Vi går til Albrektsen og klipper og barberer oss!»
Norge Fritt finnes på Nasjonalbiblioteket som en del av mikrofilmen «Diverse nasjonale aviser»
«Nazifrisør» ble et kjent ord etter en politisk sketsj i Stavanger; i Bergen fantes det altså en egen nazifrisør.
Haaves historier 