Test av noen produktnyheter

Rundt 1. mars eller lignende kom ei rekke nye produkter i dagligvarebutikkene. Mange vil forsvinne fort igjen, så internettbefolkningen bør utføre tester slik at det finnes spor av produktenes eksistens.

REIGN BCAA DRINK 500ml Razzle Berry | Tommi Nutrition - Kosttilskudd til alle

Energidrikker. Vel begynner det å bli mange av dem. Men dette merket er the bomb. Har aldri smakt noe som ligner så mye på den sårt savnede Urge Intense lilla som fantes fram til cirka 2008. Terningkast: 6

Nå kan du nyte lakris-is i en helt ny... - Ronnys.no - Spill, Leker & Godteri | Facebook

Dette er en meget merkelig idé. Men godteriet smaker faktisk lakris-is. Ikke lakris, men lakris-is som stort sett har vært å få kjøpt av isbilen. Plusspoeng for kreavititet, minus for overprising. Terningkast: 5

Stor test av snacksnyheter - vinneren er overrasket

Den mest trashy snakksen — med sjokolade i tillegg. En ide som høres helt insane ut. Helt til man smaker det. Og ideen er brukt før. For dette er nemlig Smash. Bare mindre og mer larveformet. Ubrukelig produkt. Koster 50 kroner på bensinstasjonen. Terningkast: 2

Digitalarkivets folketelling-slipp. Ble nesten analogt til koronavaksinene: Skulle komme en bestemt dato, og så pipler det i stedet inn en dose her og en dose der, mange måneder seinere. Riktignok har folketellingen ingen kjente bivirkninger for indre organer. Men man kan bli sliten i hender og øyne av å bla seg gjennom. Terningkast: 1

Lidenskapelig, men med piano

Hva er den største forskjellen mellom debatten om seksualundervisning i 1950 og 2021? Det er at før debatten i 1950 ble klaveret traktert av Tore Sinding som spilte sine egne komposisjoner Sonatine og Mot ballade. Etter at den klassiske musikken var ferdig, var synspunktene til forveksling like mye av det man møter i dag.

Scenen er et folkemøte i Bærum med debatt om seksualundervisning. To personer skulle innlede, Alex Brinchmann og lærer i faget Sonja Wangerud. Etterpå ble ordet tatt av såvel personer i relevante yrker, som herr og fru det og det.

Brinchmann var lege med barnesykdommer som spesialitet og underviste ved Rosenvilde (i tillegg til mye annet). Brinchmann mente at lærere i dette emnet måtte ha både «etiske og moralske forutsetninger» samt «personlige og menneskelige egenskaper» på plass. Egentlig kommenterte han ikke skoleundervisningen så mye. Brinchmann var like opptatt av læren som ble spredt hjemme. Han hadde tiltro til at den nye foreldregenerasjonen i 1950 (det vil si foreldrene til sekstiåtterne) «ser seksualdriften som en naturlig funksjon og hvis foreldrene selv ikke forstår dette eller blir lært opp til å forstå det, vil barna uvilkårlig få en grumsete oppfatning av seksuallivet».

Å lese hans ord er som å lese Anna Fiskes bok Hvordan blir en baby til. Når barna begynte å spørre hvor de kom fra, mente Brinchmann det var naturlig at mor lot «barnet få se den ytre fødselsvei. Vi må ikke ha moralsk nedvurdering av visse organer – fremforalt ha for øyet at organene er naturlige også fra et barns synspunkt. Naken frimodighet innen hjemmet er også sundt og bra for de små». Brinchmann «advarte også mot å ha religiøs innblanding i seksuallæren. Onani er ikke syndsbetonet».

Pastoren i Østre Bærum hadde ifølge lokalavisa det «friskeste» frasparket. «En lege har ikke kompetanse til å uttale seg om hva som er synd, det sorterer ikke under legestanden». Pastoren «minnet dr. Brinchmann om at det var politiforbud for ubluferdig opptreden».

Nå har jeg for så vidt ikke fått med meg at noen har opponert mot Anna Fiskes nevnte bok. Men hvis de gjør det, er det antakelig i tradisjonen etter nevnte pastor.

Tittelen på avissaken var «Lidenskapelig forplantningslæremøte på Stabekk». Referatet sluttet slik: «Møtet varte i 3 stive klokketimer».

Greit å vite

I bokverket Norges leger skulle, ja, Norges leger sende inn opplysninger om seg selv for å lage et biografisk oppslagsverk. I «disse koronatider» kjenner vi alle til tanken om det å stå i førstelinje når epidemien blomstrer. Er det risky for den enkelte? osv.

Epidemier var det nok av også i levetida til Nils Frederik Hauff (1856–1934), så han erklærte for offentigheten at:

Greit å vite!

Burde det også stå når man for eksempeli vår tid skal velge fastlege? Hehe!

Utsette for å utrede

3. mars: Bærum kommunestyre vedtar å utsette sak om bygging av ny Nadderud stadion. Stabæk Fotball er i harnisk, kommunestyredebatten «vekket mange følelser» og «ligner på en parodi». Spesielt ille er det at politikerne vil utrede enda mer, herunder alternativ som tidligere er forlatt.

10. mars: Årsmøtet i Stabæk Fotball diskuterer om VM i Qatar bør boikottes. Styret foreslår et vedtak som blir det endelige, og som lyder: «Stabæk Fotball […] vil [..] arbeide aktivt inn mot NFF, relevante organisasjoner som LO, Amnesty o.l., andre Eliteserieklubber og NTF for å fremskaffe ytterligere informasjon om forholdene i Qatar»

¯\_(ツ)_/¯

Herlig journalistikk

Jeg hadde gleden av å intervjue Norges mest særegne journalist, Håkon Gundersen, for noen år siden. Han kom inn på gammeldags journalistikk der penneføreren oppsøkte samfunnet på mer eller mindre måfå. Hva rører seg i dag? Siden også andre mennesker, til dels kjente mennesker, beveget seg gatelangs, kom journalisten i prat med dem og saker oppsto. Var det ikke en egen sjarm i det? Her følger et prima eksempel på slik skriving.

Budstikka i Bærum hadde et nummer der de dekket forskjellige ting fra stedet Jar. Langs veien møtte de en mann. Han sa ikke hva han het, og journalisten sa ikke hva han het eller at han var journalist. Allerede her er man omtrent så langt fra «journalistikk» som det går an å komme — en samtale uten formål på premisser som ikke er avklarte.

Likevel sa intervjuobjekt NN noen ord som journalisten likte. Og da ble det en sak likevel. Det beste med snutten er likevel avslutningen: «så gled samtalen videre i en retning som ikke har noen interesse i denne forbindelse». Hehe! Hvilken forbindelse?

Asker og Bærums Budstikke 10. mai 1937

Doktorgrad på toppen av karrieren?

Er det sant at doktorgrader inntil ganske nylig var «en krone på verket etter et langt virke som forsker»?

I antologien Universitetskamp som kom i 2019 er bidragsyterne særlig opptatt av hvordan forskning forflates når det vektlegges publiserings-kvantitet i engelskspråklige organer. Uten å ta stilling til dét spørsmålet beit jeg meg merke i to forfatteres passasje om at heller ikke doktorgraden er hva den engang var. Doktorgraden er redusert til mellomsteg i karrieren for ganske unge akademikere:

«Forestillingen om at forskere arbeider alene og bruker sin tid til å foredle kunnskapen, er noe vi snart bare kan lese om i historiebøker. Det er ikke lenger slik at en doktorgrad kommer som en krone på verket etter et langt virke som forsker».[1]

Av dette framgår det at doktorgraden inntil ganske nylig var kulminasjonen, toppen av en karriere. Historiefaget skulle passe ekstra godt som et fag der dette var tilfellet, i og med at doktorgradsarbeider er forholdsmessig lange og derfor også tar lang tid. Her er det ikke snakk om kolleksjoner med tre vitenskapelige artikler. Jeg bestemte meg likevel for å faktateste det som insinueres.

For å få et bilde av alderen på doktorander i «gode, gamle» dager holder det ikke å se på når 68-erne tok sine doktorgrader. Man må i hvert fall gå tilbake til generasjonen(e) før, det vil si de som var født før andre verdenskrig. Dette er et utvalg:

Edvard Bull d.y.                44 år (1958)

Rolf Danielsen                  42 år (1966)

Alf Kaartvedt                    35 år (1956)

Sivert Langholm               aldri

Per Maurseth                    47 år (1979)

Leiv Mjeldheim                 aldri (?)

Olav Riste                          30 år (1963)

Jens Arup Seip                  37 år (1942)*

Ingrid Semmingsen          41 år (1951)

Magne Skodvin                41 år (1956)

Sølvi Sogner                      44 år (1976)

* disputas kunne av kulturelle årsaker ikke finne sted før i 1945.

Går vi enda lenger tilbake finner vi vel så unge doktorander, som Oscar Albert Johnsen (30 år, 1906). Jeg har ikke sjekket alle doktorgrader, men er redd vi må skikkelig langt tilbake for å finne doktorgraden som kulminasjonen av en karriere. Så langt at nostalgien like godt kunne sett omtrent slik ut: «Det er ikke lenger slik at doktorgraden skrives med fjærpenn».

[1] Skender Redzovic og Graham Clifford (2019). «Dødskamp eller seiersdans? Akademiseringen av profesjonsutdanningen innen helse- og sosialfag» , i: Tjora, Aksel (red.). Universitetskamp. Oslo: Scandinavian Academic Press, s. 371

Jeg raser mot ordet krever

Klarer Dagbladet å lage én sak uten at de forsterker — og dermed svekker — språket ved å ty til ord som slakter, refser og raser, sjokk og skandale? Sist ute er verbet «krever».

Skermdump 26. februar klokka 14.50

Tromsø IL er selvsagt ikke i posisjon til å «kreve» boikott av VM i Qatar, og gjør det heller ikke. I saken som TIL har publisert kunne det ikke vært tydeligere at Tromsø «oppfordrer» til boikott.

Leser man Tromsøs utspill står det at de «føler» og «mener» at boikott er riktig, før klubben med Tom Høgli i spissen konkluderer med at de «oppfordrer» til boikott. Tromsø har overensstemmelse mellom overskrift og innhold, Dagbladet har ikke overensstemmelse mellom overskrift (og brødtekst) og virkelighet.

Til.no, skjermdump 26.2. klokka 14.50
Dagsvadet.no, skjermdump 26.2. klokka 14.50

Jeg er heller ikke i en posisjon til å kreve en betydelig språklig innskjerping av Dagbladet, men jeg oppfordrer til det.

PS. Hva er det som skjer? Etter at jeg har satt saken til publisering, kommer enda et oppslag:

Skjermdump 26.2. klokka 20.30

Hvem i Norge er det som kan «kreve» så og så lang tid i fengsel, eller rettere sagt, hvem i Norge tror at noen kan kreve så og så lang fengselsstraff? Man har påtalemyndigheten som kan innstille, ja kanskje til og med ønske, en gitt lengde. Men ikke kreve. Jeg blir til og med nødt til å klikke på saken for å se hva det står der: «Påtalemyndigheten ber om 100 dagers fengsel». Og skal man substantivere «ber», blir det «Bønn om 100 dagers fengsel». Og det ser kanskje litt rart ut. Men noe slikt «krav» er det ingen som kan komme med før en rettssak.