Oversetterprogrammer kommer stadig lengre, og nå skal programmet Apertium visstnok nærme seg feilfri nynorsk. Hva er problemet for Noregs Mållag?
Generelt er oversetterprogrammer et stort kulturgode. Jeg kan få med meg hovedinnholdet i artikler på språk jeg ikke kan, som spansk, italiensk og nederlandsk. Riktignok bare det mest grunnleggende. Man kan ikke kommunisere godt med programmene.
Opplæring i sidemål tufter på språket som mål og ikke middel, nemlig målet om at de 15 % som faktisk skal bruke nynorsk etter skolen, møter sitt eget mål i flest mulig offentlige sammenhenger. Og det får jo nynorskbrukerne, jo bedre tilgangen er til å skrive nynorsk.
Samtidig blir ingen en god språkbruker av å bruke et program. Og her er vi ved kjernen av saken, som jo dreier seg om undervisning i sidemål, men er det noen som virkelig mener at tekster ikke kan vurderes selv om «feil» er rensket vekk? Man står igjen med ting som struktur, flyt og språklig oppfinnsomhet, kort sagt alle måter en elev må formidle sitt budskap på. Av de mange parametere å vurdere språkferdigheter på, er det vel ingen som lærere og elever heller vil slippe enn å telle opp stave- og bøyningsfeil.
Det er betenkelig at Noregs Gnållag (se, det ordspillet kunne aldri et program laget!) nok en gang kommer med sine ferdigutfylte boilerplate (engelskbruk, nå!)-svar.
Haaves historier 