Det er lett å sitte hjemme og kritisere fotballtrenere, og det er akkurat det jeg skal gjøre i denne kåringen av Eliteseriens 20 verste trenere.
Med verst mener jeg egentlig «mislykket», et subjektivt begrep hvor en viktig bestanddel selvfølgelig er å tape kamper. Men det må også måles opp mot forventninger og bruken av ubrukelige spillere.
Før årets Eliteserie starter har ligaen surret og gått i 30 år, 1990–2020. (Noe som selvfølgelig blir 31 sesonger.) Mange rare lag har vært innom, og for lag som Sogndal, Hamkam, Mjøndalen, Sandefjord og de enda mer kuriøse, er det vanskeligere å kalle trenerne fiaskoer, fordi man forventer mindre. At de rykker ned gjentatte ganger, er ikke problematisk. Det teller også positivt for treneren hvis han hadde gode meritter tidligere, for eksempel ført laget til opprykk sesongen før det gikk galt. (Eller etter, som Petter Belsvik i Stabæk.)
20. Henrik Pedersen, Strømsgodset
Med internasjonal erfaring og sikkert dertil høy lønn var det tynne saker, det som skjedde i Pedersens Strømsgodset-tid. Poengsnittet på 1,10 var lavest i klubben siden 2001. Kjempet mot nedrykk i 2019 og det samme i 2020 – ingen utvikling. Sparket ut Amahl Pellegrino i 2019 som umiddelbart ble storscorer i sin neste klubb. Sortien til Pedersen ble ille, uansett hvilken side i saken man står på. Men vi vet ennå ikke nok om hva som egentig har skjedd.
19. Ola Haldorsen, Bodø/Glimt
Laget havnet sist i 2005. Og så var det ikke noe mer hovedtrenerjobb for Haldorsen, verken der eller andre steder.
18. Trond Hansen, Strindheim
Selv om forventningene til Strindheim måtte være særdeles lave, og var det også, klarte trener og administrasjon å klusse det ytterligere til. Spilleropprør og mediebråk gjorde at sesongen ble forkortet for Hansen. Klubben skaffet en interimtrener som egentlig ikke kunne ha jobben (se: boblere), og endte rett og slett opp med en spillende trener. (Den spillende treneren kom seg riktignok høyt i trener-Norge, men er dessverre å finne høyere opp på lista)
17. Bjarne Rønning, Lyn
Hadde et mannskap med gode spillere i 1993 som ble styrt rett i bøtta. Ble sparket etter en kamp der laget blant annet slapp inn fire mål fra Erik Hoftun. Erstatteren klarte ikke å redde Lyn, de rykket ned, og det tok lang tid før de reiste seg. Rønning fikk sparken i Skeid også.
16. Tommy Svensson, Tromsø
Kom inn som Messias i 2001. Da lå Tromsø på nest siste plass. Svensson klarte å sikre sisteplassen. Ikke det man først og fremst søker i en messias.
15. Lars Tjærnås, Vålerenga
Tok over regjerende cupmester før 1998-sesongen. Vel var de nyopprykket, men de hadde bedre tilgang på spillere enn de fleste nyopprykkede lag – og de hadde John Carew – så at laget lå desidert sist etter 17 kamper var ikke bra. 3 seire. Drillo ble mannen som måtte redde laget, og bød på Besiktas-grusing i samme slengen.
14. Tom Nordlie, Vålerenga
Etter to turbulente sesonger i Vålerenga var det den ivrige medieyndlingen som ble lagets trener i 2000. Med stødig hånd styrte han laget til kvalik. Den tapte de mot Sogndal.
13. Per Mathias Høgmo, Tromsø
Det er alltid hyggelig å få Høgmo med i et selskap, og det ble mulig takket være hans 1992-sesong. Han fikk sparken 5. august etter 1 poeng i snitt på 13 kamper. (Merk: litt urettferdig å sammenligne siden seier kun ga 2 poeng.) Tromsø tapte også de to neste, men berga til slutt plassen. Høgmo kom seinere tilbake med større uttelling.
12. Harald Aabrekk, Aalesund
Hva skjedde? Tok over som AaFK-trener før 2015-sesongen og fikk ikke gå i 17. mai-toget. Etter bare fire runder, som ga ett poeng, var han ute.
11. Otto Ulseth, Tromsø
Kom inn som friskt pust i 2005 – det ble 0,8 poeng per kamp. Tromsø-laget rakk 2 seiere på de første 16 kampene før Ulseth ble sparket 1. august. At de vant 6 av de siste 10 og berget plassen greit, svertet Ulseths ettermæle ytterligere.
10. Tom Prahl, Viking
Tom Nordlie måtte inn som redningsmann 14. september. Dét er aldri noe godt ettermæle til den som klubben måtte reddes fra. Viking lå da sist med 17 poeng på 19 kamper, kanskje ikke den verst tenkelige poengsummen, men hovedproblemet var trenden. Etter 11 kamper lå Viking ett poeng fra bronse, og så ble det tre poeng på de neste 8 og altså sisteplass. Man venter kanskje også mer av utenlandske trenere. Ble upopulær i byen.
9. Arne Larsen Økland, Viking
Viking ble seriemestere i 1991. Trener Benny Lennartsson stakk, lokale Arne Larsen Økland kom inn før 1992-sesongen og tok 0,43 poeng per kamp – i en epoke som varte i 7 kamper. Deretter ble det sparken.
8. Arild Stavrum, Molde
Molde ble vanstyrt i midten av 2000-årene. 31 poeng i 2003 og 2004 ga stadig lavere tabellplasseringer fordi de andre ble bedre (trenere: Gunder Bengtsson, Odd Berg, Reidar Vågnes). I 2005 ble det 30 poeng og kvalik, men de vant cupen (trener: Bo Johansson). Så det var et elendig byggverk som Arild Stavrum overtok i 2006, og nordmøringen klarte ikke bygge noe videre på det. Molde endte desidert sist.
7. Teddy Moen, Start
I motsetning til 2002 (se seinere) hadde ikke Start et kjempedårlig lag, det var faktisk ufattelig bra. Hvordan kunne gjengen ligge desidert sist etter 14 kamper med 10 poeng? Det de manglet var en prestasjonskultur, men så var det enda et par hakk verre enn det igjen. Moen skulle jo aldri hatt jobben, og mange må ta skylda. Fikk sparken 7. juli og ga opp treneryrket. Ble i stedet fagforeningsmann i Trenerforeningen.
6. Lars Arne Nilsen, Aalesund
Hans periode er den verste for noe lag i Eliteseriens historie. Han tok over i slutten av august 2020. Mirakuløse 4 poeng ble sanket inn på hele 15 kamper. De spillerne som kunne selges, ble det, og laget var allerede kjørt i grøfta under Lars Bohinen, så det taler til Nilsens fordel. Men under Bohinen tok de tross alt 7 poeng på 15 kamper, og Bohinen hadde gjort mye bra tidligere sesonger, derfor kommer ikke han også på lista. Nilsens lag surret rundt i skiftende formasjoner, og 95 % av det de gjorde var elendig.
5. Per Joar Hansen, Rosenborg
Rosenborgs rekordlange seiersrekke måtte ende en eller annen gang, og det gjorde den med et smell. Rosenborg sparket Ola By Rise etter 2004-sesongen fordi han ikke vant ligaen med nok. Effekten ble ikke den ønskede, da laget med Hansen i 2005 endte på 7. plass. Det var opp én plass etter at Hansen ble sparket 7. august, umiddelbart etter lagets åttende tap på sytten kamper. Nest siste kamp var et forferdelig tap i EL-kvaliken mot Sligo Rovers.
4. Rikard Norling, Brann
Her må man skille mellom hvilke forventninger bergensere har til Brann, og hvilke forventninger som er realistiske å ha til Brann. Ut ifra sistnevnte er det ikke så mange som har skuffet her som man skulle trodd. Men Rikard Norling, som kom fra seier i Allsvenskan 2013 med Malmö, kjørte Brann ned en divisjon i 2014. Det er nesten utrolig hvor dårlig han tilsynelatende passet i Brann. Ytterligere sverte til ettermælet ble den påfølgende sesongen i 1. divisjon, hvor Brann etter ti serierunder lå på 9. plass. Det var 1–4 mot Levanger som fikk sparkefoten til å svinge seg. (Men det er en rar liga – Bærum som i samme serierunde lå på 3. plass, rykket ned.)
3. Gudjon Thordarson, Start
Møkkalaget som Start hadde i 2002, er et av de verste i Eliteseriens historie. Han må dele skylda med Jan Halvor Halvorsen, i og med at sistnevnte var trener til 1. juli, men Halvorsen samlet 7 poeng på 13 kamper og Thordarson bare 4 på 13 kamper. Hentet inn superdårlige spillere. Men nedrykket gjorde klubben godt.
2. Billy McKinlay, Stabæk
Litt personlig farge gjør kanskje at han er såpass langt oppe, men det får gå. Skotten som kom fra assistentjobben i Real Sociedad (!) erstattet Bob Bradley og styrte Stabæk sikkert mot nedrykk. Jeg så hans siste ligakamp, et tap mot Sogndal med usikkert og slapt spill. I neste kamp røk Stabæk ut av UEFA-cupspillet som Bradley hadde skaffet, mot svake Connah’s Quay.
1. Hrvoje Braovic, Lyn
Sommeren 2002 ledet Lyn ligaen, og sparket derfor treneren Sture Fladmark. De ledet med 5 poeng etter 31 poeng på 13 kamper. Inn kom en mann som aldri hadde hatt noe å gjøre med norsk fotball. Treningsregimet var elendig, spillerne ble sure og laget sank til tredje plass.
Boblere (alfabetisk): Odd Berg, Molde. Stig Inge Bjørnebye, Start. Bård Borgersen, Start. Erik Brakstad, Bryne og Moss. Ian Burchnall, Viking. Ronny Deila, Vålerenga. Mark Dempsey, Start. Ole Erik Fremo, Strindheim. Kåre Ingebrigtsen, Brann. Tom Nordlie, Fredrikstad og Sandnes Ulf og Lillestrøm. Jens Martin Støten, Strømsgodset. Reidar Vågnes, Molde. Sören Åkeby, Aalesund.
Lagene som har kommet heldigst fra det med trenere, synes å være Kristiansund, Odd og Sarpsborg 08, klubber som har skjøttet sine begrensede ressurser på en god måte.
Haaves historier 