Gjøres syketransport slik fortsatt?

Jeg kom over et forbrukerprogram fra 1996 der en gammel dame som hadde brukket forskjellige bein på utenlandstur, ble hjemtransportert oppunder flytaket. I dag slipper man i hvert fall å ligge rett over en røykeavdeling, men er de øvrige elementene ved transporten like stusselige som dengang? Jeg skal ikke spoile alt.

Og ja, hun hadde reiseforsikring. Dette var den transporten forsikringsselskapet mente var best. Historien kan ses etter 09:20 minutter i dette programmet:

https://tv.nrk.no/serie/refleks-forbruker/1997/FALM01000997/avspiller

Min kjærlighet til Biblioteksøk

… er stor. Dette er en tjeneste som norske folkebiblioteker har. Jeg fant nylig en engelskspråklig akademisk bok som jeg ville lese i. Engelskspråklige akademiske bøker er notorisk dyrt på generelle bokhandler, det vil si, generelle fysiske bokhandler har det ikke, men nettbokhandler har en del.

Til lån finnes denne boka (se faksimiler under) på Universitetsbiblioteket, men dét befant seg jo i lockdown. Ille! Men tror du ikke folkebiblioteket kunne låne den inn. Det kan de fra alle biblioteker i Norge. Om boka så transporteres fra Finnmark, er det gratis for meg, låneren. Er dette toppen av sivilisasjon og kultur – foreløpig?

Skal man kjøpe boka må man bla opp noget mer, her representert med en norsk og en utenlandsk nettbokhandel:

For dette festskriftet til Tullio Regge må man glatt ut med 1400 kroner, eller 2363 kroner hvis man vil støtte sitt nasjonale alternativ:

Prøv min nye terapitjeneste

Jeg starter med å tilby terapi i mitt firma. Har du samlivsproblemer eller pengeproblemer? Går du i spinn av å vente på koronavaksine? Står stjernebildene i en uheldig stilling for nettopp deg? Book med meg og få en time med Clay Dee Terapi ™.

Jeg vil på ingen måte røpe hemmeligheten bak den suksessrike terapien jeg tilbyr, men det kan ha noe å gjøre med at hvis man møter et problem avreagerer man ved å si «shiiiieeeeeet».

Med ett blir det umulig å smile, og problemene nærmest forsvinner. Lær av Clay Davis.

Tre krysninger av Turtles og Hjemme alene

Hjemme alene ble en fortjent kjempesuksess da filmen kom i 1990. Turtles hadde eksistert som tegneserie, tegnefilm og spill før den første spillefilmen også kom i 1990. Kunne disse virkelig kombineres for en enda større gevinst?

Ja, mente mange. At folk forsøkte seg med ripoffs var ikke noe nytt. «Ninja Hamster» er ett eksempel, med bare én hamster i stedet for fire skilpadder, og som kjemper mot «Sinister Rat» med venner. Men så kom altså kombinasjonen av Hjemme alene og Turtles, hvor noen satset noen på å fortsette med dyr, noen satset på barn.

3 Ninjas og Ninja Dragons

I 3 Ninjas fra 1992 møter vi tre brødre som er kvart japanske, uten at det synes godt verken på dem eller på moren som da er halvt japansk. De må stoppe en storkriminell, som selvfølgelig bruker ninja-hjelpere for å slåss han også. Skurken bruker også tre surfe-tapere i stilen til Wayne’s World, Beavis og Butthead osv. Slåssescenene blir mindre og mindre realistiske jo lenger ut i filmen. Se filmen for å finne ut om barna banker alle sammen.

3 Ninjas fikk hele tre oppfølgere. I beste Hjemme alene-stil er ikke originalskuespillerne med i den siste filmen.

I Ninja Dragons, som også heter Magic Kid, er det bare en ninja. Han og søsteren drar til LA og hamler opp med mafiafolk. Her er det ingen japansk bestefar, så karakteren som skal hjelpes er denne gang en onkel, mens karakteren som inspirerer er kickbokseren Don «The Dragon».

Battletoads

Hvis skilpadder, så hvorfor ikke padder? Dette var et dataspill fra 1991, men tegnefilmen fra 1992 tenderer mer mot HA fordi de tre paddene får en backstory som ikke var der i spillene: De var ungdommer og kunne morphe fram og tilbake med tankens kraft. Se og bedøm om det var riktig å ikke la tegnefilmen leve videre etter piloten.

Lønnings absurde leserinnlegg

I 1994 hadde musikerne i Gartnerlosjen en lite prosjekt der de skulle få leserinnlegg på trykk i Arbeiderbladet, så tåpelige som mulig. Av mange leserinnlegg som kom på trykk kommer her innleggene til Lars Lønning, seinere vokalist i Black Debbath. Tematikken får en kalle for «de små ting i livet». Noe av det er litt hardy-har-har, men jeg synes et par er ganske gøyale.

Jeg mener, hvorfor gadd Arbeiderbladet å trykke leserinnlegg om «pastillklubben»? Saken er at innlegg som dette kan ha fortrengt innlegg som var enda dårligere.

Legg ned Språkrådet

Språkrådet hadde nylig sitt Nobelpris-øyeblikk, kåring av årets nyord 2020. Hva enn man synes om «koronaen» som vinner: Hele opplegget understreker hvor lite vi trenger bokstavsuppe-rådet.

Språkrådet godkjenner hva som fortjener merkelappen nyord, og ekskluderer de mest gimmickete. Men det skjønner folk av seg selv. Oversikten over hva rådet har godkjent er full av ord som sank hen i glemsel: nettoman, kabelseer, gumpefett, pakbit («pakistanerbit»!), jappebamse.

Nyordene blir jo funnet på av de aktive brukerne av det norske språk, som av seg selv regulerer hvilke ord som glemmes straks, hvilke som får leve ett år, eller i hundre år. At Språkrådet kommer opptil 10 måneder etterpå og sier at det og det ordet skal få leve, påvirker jo ikke språkbruken. Folk bruker de ordene som beskriver det de tenker.

Rettskrivning bruker Språkrådet mye tid på. Rett nok har de utdannelse i riktig språk, men det hindrer dem ikke i å endre normene hele tiden. Sikkert i nær framtid får norsklærerne et nytt diktat om nye skrivemåter. Det måtte være mer naturlig at norsklærernes egne organisasjoner, som er tettest på «materien», bestemmer dette.

Dessuten finnes medlemsorganisasjoner som holder målformene ved like etter beste evne. Jeg understreker: medlems-organisasjoner, basert på faktisk engasjement, som gjør at det overlever som har livets rett. Språkrådets smale forankring er sikkert grunnen til at unoter i språket går sin seiersgang til tross for rådets formaninger.

Den norske kulturen trenger at det opprettholdes en viss standard for det norske språk. Men lingvister kan ikke styre med språkbruk, like lite som asfaltfabrikken styrer med hvilke veier som skal legges i Norge. Språket utvikles som en helhet og ikke som bestanddeler, og godt og dårlig språk bedømmes i en offentlighet og ikke på et kontor. Et råd som blander seg inn fra sidelinja er fullstendig overflødig i Norges land.

Dagbladet.no bør bli årets verste stemme

Natt og Dag kårer Årets verste stemme 2020. Folk kan stemme på dette, den viktigste kåringen av avisas mange årets-kåringer. I år er Dagbladet.no nominert, og da trenger man ikke vite navnet på de andre nominerte.

Jeg blir både lei og litt trist av den endeløse clickbaiten hos Dagsvadet. Det er sjokk, slakt, skandale, refs, «tordner» og «får nettet til å koke» dagen lang. Det vil si, uka lang, for Dagbladet er også suverent elendige til å oppdatere fronten. Meningsløse og resirkulerte saker om kropp er de også mestere på men som Natt og Dag også påpeker, disse har de vært så greie å legge bak betalingsmur som fjerner fristelsen til å klikke.

Mange nettaviser har alvorlige svakheter. NRK har mye egenreklame og hyping, men det er i hvert fall mulig å skjønne hva sakene handler om slik at man kan bla lettere forbi; og Aftenposten har jeg faktisk gitt opp for flere år siden. Det finnes også noe positivt med Dagbladet fortsatt, og det er anmeldelsene av bøker, film og serier. Her holdes en frisk tone med herlige terningkast. Men alt i alt sitter vi med en avis som gjør nordmenn dummere, og det har Natt og Dag allerede utdypet bedre enn jeg gjør her.

Bare for å illustrere: Dette er toppen av Dagbladet-fronten en lørdagskveld i januar:

Dette er den tidligere så utskjelte VG. De trenger ikke skrike for å bli hørt:

Blar jeg videre nedover Dagbladet kommer to sjokk og en stygg skandale (også Håvamål er bygd på bokstavrim!) i samme skjermbilde. Osv osv osv osv.