Norsk poppunk og såkalt poppunk (vol. 3)

-o-ed

Vi starter med et band som få vet om, og som jeg heller ikke kjenner uttalen på. «Owed? Oh-Edd?» Bandet er fra Stabekk i Bærum og hvis EPen ble utgitt i 2004, så var trioen som sto bak, 17 år den gangen. Vet ikke om de vil ha de ekte navnene sine forbundet med dette i dag, så jeg dropper å nevne navn, haha!

Bandet er en Blink 182-klon som noen sikkert ville kalt pop punk, jeg sier SoCal-/skate punk (bare for å gjøre det litt enklere sjangermessig). Tematikken er den barnslige humoren som preget noe av Blinks produksjon. Musikalsk går det fort, under 7 minutter, og jeg synes trommeslageren er god. Skarp og hihat, skarp og hihat. I stedet for å høre på slitne voksne musikere som stavrer fram sitt tiende album kan du jo spandere en halv fotballpause på å høre på noen ungdommer som en gang i tida hadde lyst til å bidra med noe eget de også.

The Yum Yums

Nei, jeg har ikke glemt dem. Dette er liksom selve det norske pop punk-bandet, og også det eneste tilnærmede pop punk-bandet jeg har sett varme opp for et pop punk-band i Norge. (Som vil si The Queers x2, The Methadones, Teenage Bottlerocket… ikke kjempemange, men) På slike konserter er det to ekstreme entusiaster som pleier å gå igjen i publikum, og vokalisten i Yum Yums satte disse på plass: ba dem om å holde kjeft og slutte med syngingen, for det skulle han ta seg av selv.

Det rette tallet på album de har gitt ut er tilsynelatende 5, det siste i juli 2020, og en hauuuug med singler og EPer. Bandet ble grunnlagt i Moss i 1993 og har hatt ett fast medlem siden. Sant å si kaller de seg selv et power pop-band først og fremst. Ser det ut til ut ifra Facebook i hvert fall. Bandet spiller gjennomprodusert musikk og har få overraskelser i låtstruktur og tekster. De har mange fans i Europa og kunne blitt spilt på P1. For meg er halve albumet en stor nok matbit…

The Dahlmanns

(Kvasi?)-familieband tydeligvis med 2 medlemmer som stamme. André som har spilt i The Yum Yums, og Line — de er ektefeller. De andre mer eller mindre faste i bandet heter ikke Dahlmann på ordentlig. The Dahlmanns utga i hvert fall albumet All Dahled Up i 2011 og en gigantisk haug av singler og EPer. Under får du høre en EP, siden den har låta «Holiday Road» på seg som har 461 000 spotifyplays. Pent.

Moss Avis 28.4.2010

Den låta (en cover) er rock, ikke punk. Så sånn sett stikker den seg litt ut. Ellers er denne EPen ikke noe Mount Everest av kreativitet. Coveren «Dancing With Joey Ramone» synes jeg er forferdelig klisjéfylt. André Dahlmanns helkopi av Johnny Ramone sin frisyre må man jo sette pris på i Norge i dag, men når selv låttitlene er de samme som hos Ramones («I Want You Around») frister kanskje originalen mest, selv om det ikke er noe i veien med låta i seg selv.

Wasted Youth

Jeg tar dem med selv om de ikke har utgitt noe. I 1994 het de Wasted Youth, spilte «poppunk» og skulle spille inn cd med 15 000 kroner i støtte. Det er ganske mye støtte til pop punk å være. Men i 1995 kom albumet, med bandnavnbytte til Popface og stilbytte til «skjæringspunktet mellom post-rock, shoegazer og indie-pop». Så det var farvel til dét poppunkbandet.

Wonderfools

Jeg tar med dem for moro skyld siden de varma opp for The Queers på Verkstedet. Husker ikke året, kan det ha vært 2007. Til tros for melodiøs vokal er jo ikke Wonderfools pop punk — debutalbumet som du ser under er derimot en 100 % ripoff av Turboneger, det vil si punk/scandirock. Albumnavnet henviser for øvrig til Kiss, og at noen påsto Kiss var et akronym for Kids in satanic service.

Trashcan Darlings

Jeg slenger inn et par ord om Trashcan Darlings, som ingen har kalt pop punk. Og som heller ikke er det. Men de hadde et par pop punk-låter. For hva var de egentlig?

Bandet kalte seg glam-punk, men det gjelder jo først og fremst framtoninga på scenen, ikke på track. Likevel er et hoved-låttema slik jeg husker det fra min lytting da albumet var nytt: sex. Enkelte låter handler imidlertid om litt mørkere tema, og plutselig ser du også at vokalisten hadde black metal-sminke (uten at man kanskje skal legge for mye vekt på det). Albumet hadde dessuten plass til ganske mye, med sine 12 låter over 3 minutters lengde, og enda 3 låter under det, altså totalt 15.

Til tross for at det ikke er pop punk i det hele tatt, dukker pop punk likevel. «Stupid Girl» befinner seg 100 % i Screeching Weasel-tradisjonen (riktignok med flere leads). Det samme gjelder hitten fra 2000, «Johnny is a Drag Queen», inkludert tekstoppskriften med «[navn] er en [ettellerannet]». Noen vokalfakter i den lange tradisjonen etter Joey Ramone blir også brukt her og der, selv om vokalisten generelt har en mer Carburetors-rock-stemme. Noen nikk til både dem og Backstreet Girls mener jeg å kunne høre.

Nei, Trashcan Darlings er et band jeg må dykke dypere ned i for å finne ut av disse greiene.

Publisert av Morten Haave

Jeg er historiker og interessert i mye. Etter masterstudiet (UiO, 2012) begynte jeg med redaksjonsarbeid, hvor det var jeg faktisk lærte hvordan man former en artikkel. Nå går det også i essays, bokanmeldelser, journalistiske tekster, leksikalske oppføringer, korttekster, argumenterende tekster – og musikk. Jeg skriver gjerne oppdragshistorie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: