Vage musikksjangre

At det finnes mange musikksjangre er det ingen tvil om. Jeg er en av de som liker sjangerinndeling, selv om man også fint kan blande. Og musikksjangre kan brukes til så mye rart, også som fornærmelser. Temaet i dag er imidlertid de mange rare navnene som finnes på musikksjangre, som jeg noen ganger klør meg noen ganger i hodet over.

En sjanger heter for eksempel hardcore. Ordet i seg selv er nokså vagt. Samtidig angir det en ganske grei retning for hvor musikken går, hardcore er ikke noe du sjekker ut hvis du behøver panfløyte i musikken din.

Dark metal

En slags gotisk metal, men likevel ikke? Ikke så mørk som «black», bare litt?

Drum ‘n bass

Høres så greit ut, helt til du oppdager at musikken ikke bare inneholder trommer og bass.

Trip hop

En sjanger jeg bare aldri har forstått hva er for noe. Det er den musikken Folk og Røvere spiller, forteller Store norske leksikon. Det hjelper ikke.

Two-tone

En britisk sjanger som angir skaen som ble plukka opp igjen der på 1970-tallet, etter at sjangeren opprinnelig var lagt ned på midten av 1960-tallet. Two-tone kommer imidlertid av navnet på plateselskapet 2 Tone (jamfør «sub pop»). I tillegg var mange av de mest kjente låtene reine covere av den gamle skaen, herunder «One Step Beyond», «A Message to You», «Skinhead Moonstomp», «Long Shot Kick de Bucket» og «Monkey Man». Kan det da kalles en egen sjanger?

Reggaeton

Reggae er et ganske spesielt ord som bare betyr en ting, en musikksjanger. Når det da kommer en sjanger som nesten heter reggae, uten å ligne spesielt på reggae musikalsk sett, er navnet ganske forvirrende.

Alternativ rock

Garasjerock er vagt nok i seg selv, hva da med dens nære slektning alternativ rock? Hva er den et alternativ til? Til punk? Eller til mainstreammusikk?

Club

Dette var noe folk gikk rundt og sa på slutten av 90-tallet, «Jeg hører på club». Musikk som spilles på klubb, som igjen defineres som et arrangement med visse kjennetegn på et utested. Selve ordet club brukt om musikk er så herlig vagt og umulig å skille ad fra dance og techno.

Fusion

Ordet fusion brukt aleine, er meningsløst. Likevel ble det brukt endel på 80- og 90-tallet. Det skulle vel bety jazz fusion i de fleste tilfellene, men ikke alltid. Noen ganger var det andre ting som ble fusjonert, og gjorde det hele temmelig vagt.

Kammermusikk
Dette betyr musikk man ikke trenger en hall/sal for å framføre, grunnet mindre besetning. Det var ikke så mange sjangre den gangen. I dag er ordet atskillig vagere, i hvert fall for nye generasjoner. Da jeg var liten, mente jeg dette måtte være veldig gammeldags musikk, fordi «kammers» er et rom de hadde i gamle hus. Og det stemmer jo delvis.

Fra historiens skraphaug, en uforståelighet: negerpunk

Utillatelig navn på sjanger som pleide å stå i gamle musikkbibliotek-programmer. Jeg aner ikke hva det var ment å forestille.

Hva er nå egentlig jappetida?

Denne teksten skal også ha stått i bladet Historikeren.

I 1987 kom bokverket Norge i krig, et flerbindsverk om andre verdenskrig. En viss tidsmessig distanse gjorde et slikt verk, selv med sine svakheter, mulig.

1987 var også toppen av jappetida i Norge. Det er i år 34 år siden. Det begynner å ligne på en distanse som tillater historieskriving. Er det ikke da på tide med et forprosjekt om et bredt anlagt standardverk om jappetida?

Jappetida er noe alle vet hva er, men samtidig en ullen størrelse. På Store norske leksikon går det verken an å lese om jappetid eller japper. (Bare om Yap, en bestanddel i Mikronesia-føderasjonen.) Når begynte og sluttet jappetida egentlig? Hva er dens relasjon til «Høyrebølgen»? Kan man i det hele tatt snakke om ei jappetid i en norsk virkelighet utenfor enkelte storbyer?

Var jappetida en parentes eller et tidsskille i Norge? I trendreportasjer i 1990-tallets aviser het det gjerne at jappenes trender var helt ute. Å spise pasta, for eksempel. Grungen tok over, ble det sagt, med mer jordnære normer enn det flashy tiåret forut. Men er det sant? Er det ikke kontinuitet mellom jappetida og dagens samfunn på mange områder? Early adapters skaffet seg mobiltelefoner, og folk begynte å spise ute. Velstandsmarkørene som ble innført under jappetida, ser nærmest beskjedne ut i dag.

Dagbladet 2.8.1994

Spørsmålene ovenfor kan selvfølgelig ikke besvares ordentlig, uten at et team av historikere settes på saken. Det er for så vidt prøvd å skrive om jappetida i flere sammenhenger, men bøker som for eksempel Berge Furres norgeshistorie ble skrevet for nære i tid. Kanskje også for pessimistisk, men det blir opp til det nevnte teamet å bedømme.

Jappetida bør gjennomgås på bred front, inkludert temaer som medievaner – kulturuttrykk – væremåter – språk og sjargong – uteliv – mat – interiør – teknologi – og selvsagt hele grunnlaget for en slik periode: økonomi og næringsliv.

Så vidt jeg har sett finnes heller ikke et bredt anlagt standardverk om jobbetida. Kanskje verket jeg etterspør, da kan trekke tråder mellom disse. Utfordringen er gitt.

Thorstein Veblen om hunder

I år tenkte jeg meg en «klassikersommer», hvor jeg skulle lese minst én klassiker. Jeg tenkte en stund på Doktor Faustus, men sto imot fristelsen, for å si det slik. I stedet gikk jeg løs på Thorstein Veblen og den norske oversettelsen av Theory of the Leisure Class, som heter Den arbeidsfrie klasse.

Originalen er fra så langt tilbake som 1899. Det var mye fagfolk ikke tok med i sine betraktninger på denne tida, men Veblen men trakk fortjenstfullt kultur inn i økonomien. Veblen utfordret begrepet nytte ved å teoretisere om at mennesker som hadde råd, alltid ville trekkes til konsum av det som ikke hadde nytteverdi som sådan, iøynefallende forbruk og ikke minst iøynefallende fritid. Her kom menneskers store forkjærlighet for hunder inn:

Hunden har store fordeler både i sitt temperament og fordi den er unyttig. Den omtales ofte med varme som menneskets beste venn, og dens trofasthet og intelligens blir høyt lovprist. Betydningen av dette er at hunden er menneskets tjener og at den har ennsærpreget evne til total underkastelse og slavens fine nese for herrens sinnstilstand til enhver tid. Sammen med disse trekk, som gjør den vel skikket til statusbruk – og som for vårt formål må klassifiseres som tjenlige egenskaper – har hunden visse karakteristika som er av mer tvilsom estetisk verdi. Når det gjelder personlig hygiene kommer den på sisteplass blant alle husdyr, og den har de skumleste tilbøyeligheter. Dette oppveier den med en servil og krypende holdning overfor sin herre og ved til enhver tid å være parat til å påføre alle andre skader og ubehag. Fordi hunden således er glimrende egnet til å gi mennesket utløp for sine herskertendenser, fordi den koster penger i anskaffelse og hold og fordi den vanligvis ikke tjener noe næringsnyttig formål, har den en rotfestet plass i menneskenes anseelse som en rennoméskapende faktor. Samtidig assosieres hunden i vår fantasi med jakten – et fortjenstfull syssel og et uttrykk for ærebringende røverimpulser.

Den skjønnhet en hund eventuelt måtte ha i kroppsbygning og bevegelser, og de prisverdige mentale trekk den måtte være i besittelse av, blir derfor konvensjonelt anerkjent og overdrevet. Og selv de varianter av hunden som av overivrige oppdrettere er blitt avlet til grotesk deformitet, blir av mange mennesker i god tro ansett som vakre. Disse hundevarianter – og nøyaktig det samme kan sies om andre dyrearter som har vært gjenstand for tilsvarende avl – blir gradert i estetisk verdi omtrent preporsjonalt med graden av grotestkhet og instabiliteten av den spesielle fasong deformiteten tar i hvert enkelt tilfelle. Denne varierende nytteverdi basert på groteskhet og strukturell instabilitet kan for vårt formål uttrykkes på en enklere måte – nemlig som større knapphet og følgelig større kostende. Den kommersielle verdi av slike hunde-uhyrligheter, eksempelvis nåtidens foretrukne skjødehunder både til manns- og kvinnebruk, skyldes at det er kostbasert å avle dem frem og følgelig å kjøpe dem; og deres verdi for sine eiere ligger hovedsakelig i deres rolle som gjenstander for iøynefallende forbruk. Indirekte, gjennom deres æresbringende kostbarhet, blir det tillagt dem en sosial verdi; og følgelig, ved en lett substitusjon av ord og idéer, blir de beundret og betraktet som vakre.

s. 122-123

Når det gjelder boka generelt, var det som Veblen kanskje ikke kom like mye inn på, subkulturer. Smakshierarkiet er dertil litt enten-eller, nyttig eller unyttig, velegna eller helt uegna til iøynefallende bruk. Arvtakerne klarte å nyansere dette bedre.

Veblen er aktuell, begrepene ligger også direkte til grunn for endel studier av politisk kultur, altså på hvilken måte politikere skaper appell. Mange ledere verden rundt er engasjert i ekstremt iøynefallende selvframstillinger, mens det er hevdet at i Norge er det iøynefallende unnselighet som gjelder.

Summer days drifting away

To Catch a Predator

I Norge har det vært snakk om falske chattere som lurer pedofile til å møte opp til det de tror skal være en date med en mindreårig. Det har vært kritisert som uetisk. I USA er det imidlertid gjort til et tv-segment som oppgir navn, ansikt, hjemby og yrke på menn som tror de skal møte mindreårige. Mennene lokkes til et sting house hvor de grilles av en programleder – det er psykologisk interessant hvor mange som setter seg ned og svarer utfyllende på spørsmål, selv om de ikke trenger det – mens politiet venter rett utafor døra. Som dokument over en mørk del av vår samtid er TCAP (blant kjennere) fascinerende. I skrivende stund er programlederen selv i politiets søkelys.

Kitboga

En youtube-kanal som scammer scammere. Nigeriasvindel er kjent i Norge; mindre kjent er at India med all sin datakunnskap har også en mengde sentere med falsk tech-support. Kitboga er en figur som kjenner scammernes framgangsmåte ut og inn, klarer å manipulere sin egen pc slik at det aldri er farlig for ham å la scammerne fjernstyre den, og i tillegg har en pasjon for skuespill med en mengde karakterer som driver gjøn med scammerne.

Den vanlige framgangsmåten til scammerne er som følger:

  • «du» får høre om et problem og blir bedt om å ringe et tech support-nummer
  • en inder som kaller seg ting som Sam Wilson eller Jeff Watson og hevder de sitter i Chicago, svarer, og ber om å kobles til «din» pc som fjernhjelper
  • scammeren åpner som regel ufarlige ting på pcen, eller maner fram kommandoer i DOS som ser skumle ut for ikke-pc-kyndige borgere
  • scammeren ber om penger for å fikse dette
  • summen skal gjerne betales ved at «du» drar i en fysisk butikk og kjøper gavekort på Target, Best Buy, Google Play hvor en kode avsløres. Dermed ingen sporbar pengeoverføring

eller:

  • «du» blir bedt om å ringe for å få refundert penger
  • samme scammere blir koblet opp, og refunderer alt for mye, gjerne ved at «du» skriver inn et beløp og de legger til en null for mye
  • refunderingen er i realiteten fake, men scammeren tigger om at «du» sender overskuddet tilbake, ellers mister de jobben. Her får scammeren brukt sine skuespillerferdigheter…

Hvordan scammerne drives gjøn med, skal derimot ikke avsløres. Også dette er et fascinerende innblikk i en ulovlig millionindustri, og psyken til de som driver med det. Hint: de blir forbanna sinte hvis ikke offeret gjør som de sier.

Her er en annen kanal som følger indiske scammere som ikke «krever» inn gavekort, men pakker, til adresser i USA. Og som sender pakker og ser hva som skjer med dem.

«Forby Bon-Bon!»

Bon-Bon er et dansk godteri som gjerne figurerer i mimrespalter. «Hvor ble det av?» Vel, det finnes faktisk fortsatt. Men det var litt mer virak rundt det før. Krav om forbud, for eksempel.

Det var i sin tid godt gjort å varemerkeregistere Bon-Bon, et ord som bare betyr godteri. I Norge var bonbon særlig kjent som det tyske ordet for godteri som tyske soldater ga bort til barn under krigen. Sier navnet ingenting, kan du friske opp minnet her: http://snackstage.blogspot.com/2012/09/verdens-kuuleste-godteri.html

Bon-Bon-navnet er for så vidt mindre kjent enn merkenavnene på posene, som gjerne fikk «vovede» navn. Navn etter det som godteriet så ut som. Det skulle være barnslig, gjerne underbuksehumor og på samme tid relatert til dyr (!)

Derfor ble det gjort forsøk på å forby Bonbon-posene. En nordtrønder klaget dem inn til sine lokale forbrukermyndigheter, som brakte saken videre til en slags forbrukerdomstol (Markedsrådet). Det norske distributørselskapet fant ikke tid til å møte opp. De fant det kanskje for tåpelig å sitte og forsvare godteri med påklagede navn som Hundeprutter, Tissemaur og Store pupper. Distributøren hadde imidlertid fått en uttalelse fra en psykolog, som blant annet sa at det «er helt utelukket at navnene på disse Bon-Bon-posene vil skade/hemme/forstyrre barns utvikling».

Klageren mente at de ville skade/hemme/forstyrre barns utvikling:

«Det skal utvises spesiell aktsomhet når markedsføringen retter seg mot barn. Det skaper forvirring i barns begrepsverden når gode ting benevnes med navn som beskriver noe helt annet. Ihvertfall gjelder dette for barn som kommer fra vanskeligstilte hjem, der ikke voksne gir barna de rette korrektiver. Markedsføringen av disse godteposene har også en etisk side.

Grenseoppgang overfor tabuområder er en viktig del av barns utvikling. Barn vil i en periode av barndommen prøve å sprenge grenser ved å si tabubelagte ord. Når voksne kommer inn på denne arenaen, er det som å ta fra barna en lek. Det blir også vanskelig å sette grenser for hvilke hesligheter og halvpornografiske benevnelser som skal tillates.

Klager mener at disse godteposene ikke er morsomheter som kan tillates overfor barn».

Kort sagt mente Markedsrådet at barn ikke tok skade av dette, og at humor i markedsføring kunne strekke grensene noe lenger enn vanlig.[1]

[1] Markedsrådets vedtak, 1990–1993, s. 198-

Dårlig motstander, slo dem ikke

En trend fra 2021, som også kan ha vært en trend før uten at jeg har sett det, er at norske fotballag hevdes å være dårlig — av spillere som nettopp ikke har slått det dårlige laget.

4. juli: Odd slo ikke Rosenborg, men det var «ikke ord for hvor mye bedre» Odd var

10. juli: Kristiansund tapte mot Rosenborg, men det var RBK som var lite imponerende

11. juli: Vålerenga slo ikke Lillestrøm, men LSK hadde «ingenting å komme med»

En hyllest til den kunstige Yngve Hågensen-kronikken

I Norge liker man å huske på de «blomstrete» politiske utspillene. Vi har riktignok «sjølråderetten», «mer demokrati og åpenhet» og noen andre fraser som peker mot et faktisk innhold, men den kollektive hukommelsen husker vel så godt «36,9», «det norske hus», «hver mann sin høne» og andre ting som kom ut på skeive.

Mediene melder seg på så godt de kan ved å kringkaste — og til og med skape — innhold som supplerer det som kommer fra politikere. 2018 hadde «rasisit», 2019 hadde «så ble det litt mye«, «utrede om man skal bli kjærester» og «klarer du en, så klarer du to». Jeg husker ikke like mange oppkonstruerte begreper fra den politiske verden i 2020, kanskje det var fordi «i disse koronatider» fikk skinne så velfortjent.

Men så ble det 2021, og 12. januar sto en kronikk i VG med ingressen «Kan Jonas Gahr Støre, med sin bakgrunn, være leder for arbeidsfolkets parti? Visst faen kan han det!» Banneordet, som ikke tilførte mening til teksten annet enn litt styrke, ble sluppet gjennom av redaksjonen fordi det kom fra en mann med lisens til å banne, Yngve Hågensen. Men så viste det seg at det mer indirekte var Hågensens ord.

Kronikken ble nemlig skrevet av AP-rådgivere. Det var mer slik at de lot seg besjele av Hågensen og kanaliserte ham inn i et Word-dokument, et program den aldrende Hågensen for øvrig ikke har tilgang til. Og da ble det et par «faen».

I skriveprosessen var Hågensen i høyden «med på å justere underveis» over telefon, het det. Kronikken fikk dermed kritikk i mediene for å være et kunstprodukt.

At den var det, er riktig. Men hvorfor kan ikke politikken inneholde kunst? Politikken trenger glimt av noe annet innimellom.

Iblant kommer slike glimt i form av store taler. Og de vet alle at skrives av andre. Taleskriverne portretteres og hylles, Kennedys taleskriver huskes fortsatt, mens Obamas taleskriver inviteres til Norge som oratorisk geni. Av en eller annen grunn er det verre at kronikker skrives av andre.

Vel kan man være kritisk til politikerne som ikke kan velges og velges vekk, altså rådgiverne. På Stortinget alene gresser hundrevis av slike, og enda flere kommer i tillegg i regjering, byråd og fylkesråd. Men så er det ulikt arbeid disse rådgiverne gjør. Måten noen rådgivere satte seg ned på, med tenkning rundt at i denne lange valgkampen må vi tråkke opp gamle stier, gjør kronikken til en begivenhet utenom hverdagens flom av talepunkter, komitémerknader, høringsuttalelser og «gode» råd om når debattdeltakere skal si «det spørsmålet jeg har lyst til å svare på, er…». Rådgiverne, som vanligvis er en grå og formløs masse, viste altså fram personlighet denne gangen. Kanskje like mye deres egen personlighet, og deres egne minner, som Hågensens.

Bare det at Yngve Hågensen ble selektert. På dette tidspunktet satt fortsatt Gabrielsen som LO-leder, så blant de tidligere LO-lederne kunne man velge mellom Gerd Kristiansen — nei, hun er for uklar til å ønske seg kronikk av — Roar Flåthen — nei, han er glemt — Gerd-Liv Valla — NEI. De måtte tilbake til 2001, da Hågensen ga seg som LO-leder etter tolv år.

Det er 20 år siden, det.

Blast from the past de luxe, for å si det på godt norsk — men det er Hågensen som liksom er den ekte LO-lederen. Han hadde tydelige meninger på arbeidsfolks side, han hadde et spesielt utseende som ikke konnoterte «elite», og han sa ting som faen. Slik en ekte arbeider skal! (Eller?) Hågensen var personen som aldri ble noe annet enn arbeider. Selv om han satt på toppen av makta lenger enn de fleste, tok han aldri, i hvert fall ikke i det offentlige bildet av ham, til seg urbane vaner. Man ser det også i dag, ved at han ikke hadde pc hjemme da kronikken ble skrevet. Arbeideren som er avkoblet internett. Blar heller i gamle Magasinet for alle enn i Netflix-katalogen, hvis ikke dagene da fylles opp med å hogge ved, sette opp forskalinger (kun manuell utførelse!), mekke (ikke sykkel, for hipsteraktig!) og fiske.

Man ser altså for seg de borgerlige rådgiverne i Arbeiderpartiet sette seg ned på kontoret og mentaldrodle: «Hva trenger vi sårt i det kommende valget? Arbeiderstemmer. Hva må vi ha da? En arbeider. En kontrast til Støre. Vi trenger derfor at det sies faen, og vi må klistre på et ansikt som sier faen». Som vi vet i dag ble det altså Hågensen.

Så må man videre se for seg tablået der rådgiverne satt og tygde på formuleringer. En må ta utgangspunkt i at banningen fantes i dokumentet lenge før Hågensen ble innkalt på telefon (fasttelefon, om jeg må be!). Men hva slags banning? Faen er bankers, sitatbøker har fastslått for all ettertid at Hågensen snakka sånn: «Vi er avhengige av at næringslivet tjener penger. Vi er avhengige av overskuddet. Vi lever for faen av det». Dette er et sitat som har 24-årsjubileum i år.

Faen står én gang i kronikken, i et sitat som også er gjengitt som ingress. Her må vi spørre: Putta rådgiverne inn flere faen, for så å stryke dem? Man kan forestille seg dét. Man kan også tegne for sitt indre øye at de unge-til-middelaldrende partiansatte lekte seg med andre banneord. «Hva med helvete? Nei, det må i så fall bli hælvete! Kanskje hælvetet som Norge har blitt siden 2013! Hvis da ikke jævlig er bedre, eller jævla — eller forjævlig? Er ikke regjeringa litt forjævlig, ifølge Hågensens ånd som vi her sitter og kanaliserer? Hva er verst: litt forjævlig eller veldig jævlig?»

Hågensen-figuren påkaller 130 års arbeiderpartihistorie i kronikken. Går vi nesten helt tilbake, til tida før andre verdenskrig, var det mindre banning i debattene, men langt flere skjellsord om mostanderne. Det vanligste å brennmerke med, vil jeg tippe, etter mine studier som riktignok har vært akademiske men ikke systematiske på dette feltet, var «gale» og «deliriske», eventuelt «forbryterske».

Det er søkt å tro, ja selv å komme opp med tanken om, at rådgivere i dag ville skrive tekst i mellomkrigsledernes ånd. Rådgiverne må skrive ut ifra arbeider-typen de selv har vokst opp med, og som dermed appellerer til deres egen generasjon på 35–55 år. Av samme grunn påkaller de ikke Ap-politikeren Aldor Ingebrigtsen fra 50-tallet, hvis taler var kjent for to ting: masse nordnorsk banning og aldri manus. Bortsett fra én gang, og da sto det på lappen: «Du må farsken ikkje banne». Ingebrigtsen-referansen er for gammel, og ingen husker om han hadde et spesielt utseende.

Likevel ville jeg applaudert enda kraftigere om noen gjorde nettopp dét: funnet fram til et Ap-medlem som opplevde mellomkrigstida og reintrodusert polemikken som dette Ap-medlemmet vokste opp med. Hovedskillet i historien går jo mellom tida med og uten internett, gjør det ikke? Så alt som kommer fra Hågensens internettløse side av historien må kunne ha den samme effekten: Å minne velgerne om hva en arbeider er, at arbeiderne trenger vern og støtte, og at Arbeiderpartiet har «arbeider» i navnet.

Det er nemlig herlig når mediene ikke gir oss reality, men hyperreality: En virkelighet som er mer virkelig enn virkeligheten selv. Det var det som skjedde med kunstproduktet signert Yngve Hågensen. Det føles så virkelig at han er en figur som går rundt og forbanner høyreregjeringa, så da er det virkelig, selv om Hågensen selv ikke var den som tastet inn ordene, verken faen eller de andre.

Kunstkronikken må hylles. Ikke fordi den var så informativ, men den og viraken rundt den var berikende for norsk politikk. Tilsvarende har deler av teksten ovenfor bestått av fantasifulle spekulasjoner om rådgivernes tanker, som jeg strengt tatt verken har eller har prøvd å skaffe meg innsikt i. Essayet har derfor ikke vært informativt hele veien, men ikke desto mindre — for ikke å si: desto mer — berikende. Eggende.

PS. Noe kan selvfølgelig kritiseres i kronikkteksten, nemlig visse moteklisjé-formuleringer som denne: «Det har også vært perioder der jeg har vært urolig for partiets kurs. Jeg er ikke der nå». I Hågensens tid snakka man absolutt ikke slik, at man «var på et bestemt sted» når man tenkte bestemte tanker (jf. «å tenke mørke tanker» = «å være på et mørkt sted»). Det er først i dag at «vi er der».

PSPS. Aldor Ingebrigtsen døde i 1952, men var et levende nok «minne» for Johan J. Jakobsen som kom inn på Tinget som vara i 1969 — til at Jakobsen omtalte Ingebrigtsen-episoden i boka Muntre minner fra ting og torg. Tygg litt på den.

Rykket Stabæk ned 4. juli?

For å ikke rykke ned trenger Stabæk bare to lag bak seg. Brann, som er det eneste laget de har slått i år, kan fint være det ene. De andre kandidatene var Tromsø, Mjøndalen og Sandefjord, men 4. juli ble Stabæk ydmyket av sistnevnte. Da var det slutt for treneren.

Et av Stabæks store problemer er at spillerne som er der nå, tilsynelatende ikke blir bedre av å spille der over tid, heller det motsatte. I år får Herolind Shala godkjent (tidvis), mens alle de andre spillerne har mer å gå på før de når sitt nivå.

Amankwah, Skytte og Edvardsen kom i 2019, og presterte bedre da enn nå. Det samme gjelder keeper Sandberg. Solheim og Lumanza som kom i fjor, har falt gjennom i år, og det samme har Wangberg ut ifra det som er helt rimelige forventninger.

På spissplass har Stabæk ikke hatt dårlig teft for å hente spillere, men Azemi, Valencic og Botheim har visstnok prestert så dårlig at de ikke kom inn på laget engang. Utenfra er det umulig å forstå hvorfor, men noe må det være når spillere øser inn mål umiddelbart etter at de forlater klubben. Oscar Aga er et navn til, men det var kanskje litt mindre forutsigbart – han ble sluppet til 2. divisjon.

Talentene er på plass, men for å kunne blomstre trenger særlig Pignatel og Ottesen (men også Normann Hansen, Kostadinov, Geelmuyden og Solbakken) tryggere spillere ved siden av seg, enn hva som har vært tilfellet i det siste. Salget har vært bra og gitt penger, selv om man kan merke seg at spillere man slapp etter junioralder, som Kristian Thorstvedt og Jesper Daland, har klart å blomstre andre steder (begge spiller i Belgia nå).

Stabæks hovedproblem nummer to: Enten det går bra eller dårlig resultatmessig, er Stabæk-kampene nesten alltid kjedelige å se på. De er preget av spill som aldri blir noe av, for så vidt for både Stabæk og motstanderen. Om ikke destruktivt er riktig ord, er spillet i hvert fall oppstykket og uten driv og appell. Stabæk I en ideell verden hadde det også vært slik at Stabæk frambrakte spillere som ville bli og ble værende i klubben. Nå vet jeg ikke hva André Flem, Christian Holter og Tom Stenvoll tenkte inni seg, men det kan jo ha vært noe med de var glad i ved Stabæk, som gjorde at de til sammen spilte her i 36 år. I dag ser jeg for meg Jeppe Moe og Luc Kassi som slike spillere. Jeg håper Stabæk tar godt vare på Luc Kassi som er skadet igjen og som er på utgående kontrakt. De har dratt ham over halve kloden og bør grave dypt etter å tilby de jobbmuligheter som finnes, også etter karrieren.