Jeg har hørt om «ei «pølse i slaktetida», et uttrykk jeg aldri har blitt helt fortrolig med, men hva med Blindern i eksamenstida? Er der et infernalsk stresskaos med gapende kunnskapshull etter mindreverdig koronaundervisning, blanda med koronafrykten selv? Vel, som Roosevelt antydet, har studentene ikke annet å frykte enn frykten selv. Noe de selv også har skjønt, for på Blindern virker situasjonen ganske rolig.
Vi hopper inn i et tablå hvor jeg sitter i fellesarealet i 1. etasje på Sophus Bugges hus.
Først er det bare meg og to unge kvinner i rommet. Lang og betryggende koronaavstand kan registreres mellom alle tre. Kvinnene sitter ikke sammen og kjenner hverandre ikke, men ikke desto mindre går begge med gul snekkerbukse. Kult, men også litt pussig sammentreff.
Hun som sitter lengst borte, drikker to Monster på rappen. Det er en hel liter med Monster, det.
Hos hun som sitter litt nærmere, setter en tredje dame seg ned. De prater om løst, og ikke så fast, men litt mer løst. Så vrir de over til litt fag, raskt avbrutt av: «Æ begynte å se Gilmore Girls istedenfor å øve i går».
Bortenfor der igjen setter to unge kvinner seg ned med alvorets jussbøker, men bruker bokstavelig talt en halvtime på å diskutere sms-formuleringer og emojier, og hvilke av dem hun skal bruke i en sms hun holder på med å forfatte. Emoji-diskusjonen kulminerer i: «Hva med en nisse?» Juletider, vet du.
Når smsen endelig blir sendt, får hun ganske raskt et svar. Personen som svarte, har åpenbart ikke diskutert formuleringer like grundig. Ikke desto mindre var det et godt svar, for hun som fikk smsen begynner å gråte av glede.
Kvinnene ved det andre bordet klarer i mellomtida å konsentrere seg mer om eksamenslesing. Men slike uvelkomne innslag på universitetet holder ikke stand så lenge. Snart er det tilbake til å sette litteraturvitenskapen i perspektiv: «Gilmore Girls har endel litterære referansa».
Og vet du hva snittet på et driftsbudsjett på en fritidsklubb i Norge er? Det er altså 75 000 kroner til arrangementer og tiltak som kan fylle en fritidsklubb med innhold. Det treffer langt bedre den gemene hop av kulturlivet i Norge, enn det de store, tunge institusjonene med titalls millioner i omløp faktisk treffer. (Dagsnytt Atten)
Gemen betyr «i høy grad simpel ; tarvelig ; sjofel».
(Gemen har også foreldede betydninger som vanlig o.l., som gemensam på svensk)
Kriminologien har siden 70-tallet fått et rykte på seg som en vitenskapsdisiplin som bagatelliserer kriminalitet, vil fjerne fengsler og lignende, en disiplin som angivelig tilhører venstresida og angripes fra høyresida. Tidligere var situasjonen motsatt, da kriminologien ble brukt mot de lavere samfunnsklassene, og skulle rettferdiggjøre hvorfor politiet skulle «targette» visse grupper. Kriminal-antropologien studerte hvilke mennesketyper som var mest kriminelle. Flere ledere i faget målte hodeskaller, ansiktsformer og lignende.
Faget lå tett opp til rasevitenskapen, men etter andre verdenskrig fant en tysker ut at han ville omtale et annet trekk: rødt hår.
Var det et opinionsmessig klima for å la en ved navn Hans von Hentig uttale seg i USA i 1947? Redaktørene passa på å nevne at han var flyktning fra naziregimet 11 år tidligere. Og han «intends to return to Europe, as soon as peace has been concluded», ble det sagt.
Hentig var åpen for at rødt hår ikke (bare?) førte til kriminalitet i seg selv, men også at rødt hår ble bedømt på en slik måte i samfunnet at enkelte lot seg dra ned av det. Like fullt var det tilfelle at det gamle ville Vesten hadde figurer som Red Buck, Red Yager, Red Mike, Big Red, Reddy og andre rødhåra gærninger som Micky Free, California Joe og Charlie Harper. Tilfeldig? Noen ganger var det diskutabelt hva slags hårfarge folk egentlig hadde hatt, men da kunne man gå etter andre karakteristika. Hentig skriver:
The descriptions of Jesse James vary. One raport in an historically rather unreliable book, it is true, speaks of brown eyes and dark hair. But a reporter who saw the body after his death described his beard as sandy, and what we learn of his temperament is certainly that of a redhead.
Mens temperament forklarer noe, ifølge Hentig, var det også snakk om en slags naturlig utvelgelse. Rødt hår var «often combined with accelerated motor innervation», som betyr raskere bevegelser, og at de raskere kunne trekke skytevåpenet sitt. Konklusjonen lød:
It must be concluded that the number of red-headed men among the noted outlaws surpassed their rate in the normal population. The frontier was an all-male society. (?) It was therefor easy to omit the issue of the red-haired woman.
40 fotnoter og publikasjonspoeng. (La gå, det siste er en anakronisme.) Klapp, klapp!
Konklusjonen var likevel ikke dratt riktig ennå. Et svar kom i form av «Red Hair and Outlawry«. Skribenten Philip J. Rasch var terapeut og «served during the war», får vi vite.
Rasch hadde lest boka The Bad Men of the West, hvor bare 2 av 58 «bad men» hadde rødt hår. Nesten halvparten hadde ukjent hårfarge. Rasch sådde tvil om hårfargen til nesten alle personene nevnt av Hentig og som ikke hadde «Red» i navnet sitt. Hentig hadde hendig sett bort ifra ei rekke villmenn uten rødt hår. Sist men ikke minst sådde Rasch i hvert fall tvil om at rødhårede hadde et spesielt brusende temperament. Men den avsluttende konklusjon ble at «Dr. von Hentig at least stimulate the discussion».
Men kanskje dette var en diskusjon det ikke var verdt å ha.
Høyre og Arbeiderpartiet har det med å kjekle om de små ting i skolepolitikken. I Bærum kommune vil Ap ha skolemat, Høyre er så totalt imot som det går an å få blitt. Nasjonalt nå dreier debatten seg om ett eneste tall. Nemlig firerkravet for lærerstudenter, hvor Høyre i det siste har kjørt en forholdsvis intens kampanje med debattinnlegg. Uten å kjenne tallene for hvordan søkerkravendring vil påvirke søking, slår det meg at det er litt merkelig hvor viktig akkurat denne karakteren er for Høyre.
Unge Høyre sier for eksempel at de vil minske sidemål i skolen, rett og slett fordi elevene ikke liker det. Med matte er det motsatt: elevene skal ha faget fordi de ikke liker det. De skal lære seg å like det.
Jeg fikk bedre enn 4 i matte på videregående skole, så jeg klager ikke for min egen del. Men jeg kunne velge det vekk etter VG1. I dag forstår jeg ikke en døyt av mange oppgaver i det faget — det enkleste mattefaget man kunne velge, mind you — som jeg fikk 5 i. Jeg slo opp i læreboka og fant et par oppgaver:
Et elektron har massen 9,1 x 10 –31 kg. Massen av et støvkorn kan for eksempel være 10 mg. Hvor mange elektroner må vi ha for at de skal få samme masse som et støvkorn?
Uttrykk disse mengdene i ord og marker dem på tallinja:
Som 16-åring klarte jeg i hvert fall en del av denne typen oppgaver. Men i dag… Jeg skjønner ikke oppgavene, og surprise surprise: Jeg mener selv at jeg ikke trenger å skjønne dem heller.
Det er her det blir så pussig når en Høyre-stortingsmann skal tale mattens sak (NRK Ytring 6.12.2021). Argumentene lyder slik:
En latvisk flyvertinne en gang kunne matte.
«Vidkunn Hveding […] sier ikke tusener og millioner med kilowatt, men gigawatt og terawatt» (underforstått: andre sier det gale)
«Tenk deg en kokk som ikke kan sin matte. Jeg kom til å tenke på Pepperkakebakesangen».
«Det er 15 prosent fett i pepperkaker, men bare 10 prosent fett i lussekatter. Betyr det at det er 5 prosent mer fett i pepperkakene – eller blir det 50 prosent mer? Det er fort gjort å ta feil.»
«Noen surrer med kalorier, selv om det er veldig populært å telle dem.»
«Kassa på butikken er bare riktig om du skanner inn riktig antall varer»
Høyre-stortingsmannen er selv god i matte og fysikk, men er han til gjengjeld Stortingets dårligste til å skrive? Argumentene er de mest patetiske jeg har hørt i noen skolediskusjon. På grunn av at en fiktiv hare brukte 1 kg pepper i stedet for 1 teskei, må framtidige lærere ha 4 i vgs-matte. For å vokte oss alle mot at butikkansatte slår inn en vare for mye, må framtidige lærere ha 4 i vgs-matte. Prosentregning med kaker og uspesifiserte regnestykker med kalorier. En avdød minister som ikke brukte ord som heller ingen andre bruker. Argumentene er rett og slett camelote, pardon my French.
Folk flest veit ikke hvordan det står til med matte i videregående skole. For noen år siden skreiv jeg et innlegg til Budstikka om at mange elever antakelig plages av matte, når 41,3 % på eksamen i 2P-matte våren 2018 fikk karakteren 1 (stryk) eller 2. (Hele innlegget ser du underst.) Debattredaktøren trodde rett og slett ikke på tallet:
Tallet er nasjonalt og ligger fortsatt på https://www.udir.no/globalassets/filer/tall-og-forskning/statistikk/eksamen/videregaende_nasjonalt_2018.xlsx, og her er utdrag tabellen (statistikk, det er matte!). Som du ser gjaldt 41 % på studiespesialiserende linjer, mens yrkesfag 2P-Y hadde over 50 % 1 og 2 på matteeksamen. (Karakteren 1 på eksamen betød at 22,4 % fikk satt en stopper for hele sitt utdanningsløp. De kan verken bli lærere eller noe som helst annet, før de har retta opp i stryket sitt.)
Debattredaktøren ble da overbevist om at dette dessverre er realiteten. Og en ting er sikkert, matten som de har på vgs og som danner grunnlaget for opptak til høyere utdanning, handler ikke om pepperkaker, hoderegning av at prisen i kassa indikerer 3 melk slått inn når du bare kjøpte 2, og den aller mest grunnleggende prosentregning. Dette tilhører grunnskolen. Nei, på vgs driver de med ytterst abstrakte regnestykker som blant annet de jeg viste til ovenfor.
Til slutt limer jeg inn mitt tidligere innlegg her, siden det også inneholder noe lovprising av matte, for det er et edelt fag, men hvorfor det skal ha særstilling på lærerutdanninga ser jeg ikke. For å ta en annen hard vitenskap, hvorfor ses ikke naturfagskarakteren på som like viktig, da den viser til forståelse av fysiske fenomener og stoffer vi har i oss og rundt oss, som skolen dreiv misinformasjon om da jeg vokste opp, med sine «kjemiske stoffer hører ikke hjemme i naturen» (hva med det kjemiske stoffet h2o?) og «giftig co2-gass»?
Shoutout til Andreas Næsheim forresten, han skal visstnok nå bli prest. Jeg håper han akkurat nå sitter og regner ut prosentsjansen for at en rik person kommer til himmelen versus prosentsjansen for at en kamel kan træ gjennom et nåløye.
Si at du trenger akademiske kilder til en tekst, og du gjør et søk på Google Scholar, scholar.google.com. Hva er det egentlig de slipper til for slags kilder?
I Danmark holder det på en selvbestaltet egyptolog som heter Ove von Spaeth. Etter ei fortid som psykedelisk artist (hva ellers?) begynte han å utgi bøker om Moses. Spaeths tese var at Moses var sønn av dronning Hatshepsut, men falt i unåde. Han prøvde å overta farao-tronen ved hjelp av hebreere som tilfeldigvis var i landet, men da det ikke gikk, fikk han med den samme gruppa på å ta over et annet land i stedet.
Har noen i det hele tatt lånt øre til Spaeths alternative teorier? Kanskje bøkene har fått noen anmeldelser, positive eller gjerne negative? Det er her Google Scholar kommer inn i bildet. Første treff ser slik ut:
Første treff er på en eller annen nettside, med Spaeth selv som forfatter. (Javel…) La oss ta for oss dette. Ytringen «Looking outside of biblical tradition» viser seg å være starten på en slags tråd som Spaeth har samla på sin egen hjemmeside. Tråden består av utklipp med ros til forfatteren, som er funnet forskjellige steder. Veldig forskjellige steder: «Debate, manifestations, and news in the press and internet etc».
Etter dette finner vi en samling av alle mulige ytringer. Brev til Spaeth som er oversatt og gjengitt, eposter nettsider som genesispatriarchs.dk, neros.lordbalto.com og mikaellov.blogg.se. En epost kom fra en person som het Moses selv:
Det er fint at folk på internett snakker sammen og er snille med hverandre, men bør diskusjonstrådene legges ut på Google Scholar av den grunn? Treff nummer fem er samme nettside, men en annen forfatter:
Og den leder oss videre til samme type tråd, bare om andre bok i Moses-serien. Navnet som står her, C.F. Krogh er mannen bak genesispatriachs.dk, som visstnok lå som ei hjemmeside under Geocities-domenet. Andre tekst om bok nummer to er antakelig tatt fra et leserbrev, som går til felts mot «Københavns såkaldte Universitet»:
Og så er det denne — the automated encyclopedia! — hvor den underste lenken peker til et forum på ei alternativside. Jeg velger å ikke oppgi navnet på forumet.
Treff nummer sju i Google Scholar viser til en tråd som diskuterer bokserien som helhet. Under utklippet kommer første post.
Der Google Scholar oppgir «M Luban» som «forfatter» av denne tilsynelatende bokanmeldelsen, er det i realiteten et Myspace-innlegg (!) av en Thomas Røed Jakobsen. Kommentar er vel overflødig. Lenger ned i samme tråd har Spaeth limt inn en kommentar fra en dansk «lecturer, specializing in SIQ-The Spiritual Intelligence», og nedenfor der igjen, noe fra Youtube, ei Wikipedia-diskusjonsside og kommentarfeltet til Telegraph!!
Most eclectic ja.
Hvis du har orket å henge med så langt, tar vi en siste godbit fra Google Scholar. Dette ser i hvert fall ut som en anmeldelse eller vurdering av Spaeth, som også tar for seg noen svar han fikk kort tid etter .
Forfatteren lover ikke så godt ved første øyekast — J.F. Quack, hvor «a quack» på engelsk betyr det samme som kvakksalver, en sjarlatan. Det viser seg likevel at Oxford Research Encyclopedia of Planetary Science er noe som Oxford University Press står bak. Og J.F. Quack jobber på universitetet i Heidelberg. Saken er klar, det er dette som Google Scholar må ta med. Ikke en personlig hjemmeside der det er sakset alt som understøtter ens egne meninger, det være seg private brev som ingen andre kan kontrollere, personer som raver om «såkalte universiteter», Myspace-poster eller ytringer fra tilfeldige personer i aviskommentarfelt som kaller seg gru_mpy.
Det jeg lurer på da er hvem eller hva som styrer Google Scholar? Hva slipper inn blant søketreffene der, og hva er den nedre grensa for hva som slipper inn? Spørsmålet har relevans siden Google Scholar skal være reservert for den seriøse delen av verdens kunnskapsproduksjon, og ikke inneholde alskens krimskrams som et vanlig Google-søk gjør. Ting virker automatisk mer troverdig ved å dukke opp i Google Scholar. Kanskje det må revurderes?
Forsida på Dagbladet.no lokker (nok en gang) med banebrytende nyheter.
Dette må klikkes på. For dette har virkelig nyhetens interesse. Hvem er det som kaller Brann for fiasko? Og hva i all verden kan en slik vurdering skyldes? Jeg ligger bokstavelig talt søvnløs med mindre jeg klikker på dette.
Vel, Brann ligger jo helt sist i Eliteserien. Jeg har lest tabellen og visste at de ligger der. Men å kalle sisteplass for en fiasko? Aldri noe jeg ville kommet på for egen maskin. Det er rett og slett en kobling jeg ikke hadde klart å gjøre. Med mindre Dagbladet slår det opp som en nyhet, som de har gjort nå. Og det etter at 27 kamper er spilt, hvor det, i parentes bemerket, kanskje ikke er helt nytt at Brann ligger sist, i og med at de faktisk hargjort det nesten hele tida:
Branns plassering runde for runde (Wikipedia)
Hva skjedde for øvrig med pressens etos om å se saken fra flere sider? Kunne de ikke funnet en annen ekspert som ville gitt motstridende utsagn? Kanskje en av disse ekspertene ville kalt sesongen for en suksess: Ivar Hoff, Kalle Løken, Even Pellerud, Daniel Nannskog, Karen Marie Ellefsen, Davy Wathne, Dan Eggen. Her er det bare å ringe til man finner noe sitatvennlig. Journalist, gi deg ei før du har to forskjellige meninger om en sak, så eder kan skrive: «ekspertene krangler så busta fyker».
(Spøk til side, jeg synes Joacim Jonsson er interessant å høre på, og meninger er det han har som levebrød. Når han blir spurt hvordan han vil karakterisere Brann, må han selvfølgelig svare det eneste som går an å svare. Det latterlige her er at det som alle kan se, blir en nyhetssak for ikke å si en klikksak)
Før jul, forhåpentlig, kommer ei ny bok fra undertegnede. Den heter Fotball på 90-tallet og er en liten reise gjennom tiåret, med 9 ulike episoder pluss en bonus. Jeg har prøvd å finne mest mulig morsomme hendelser, for fotball skal være underholdning, men samtidig forsøkt å gå i dybden til en viss grad, og også si noe om hva episodene forteller om sporten. Noe av stoffet har jeg tidligere skrevet om i Josimar, men nå forbedret tekstene.
I dag har jeg gitt grønt lys (for ikke å si gress) til bok-coveret. Jeg har da også lært om dette med redaksjonelle vs kommersielle rettigheter. Siden oppgaven til et bokcover er å selge boka, er bruken strengere enn de fleste andre måter å bruke et bilde på. Skal man ha bilde av en fotballspiller, må man først kjøpe av bildebyrået, dernest innhente samtykke fra spilleren og kanskje til og med stadion-eieren. Derfor ble det ikke noe bilde av Faustino Asprilla, som var det jeg egentlig ville ha. Noe søksmål hadde vært kjedelig, så dermed lagde jeg coverkonsept som igjen ble frambrakt på en god måte av forlaget.
For ikke så lenge siden skreiv jeg om Dagbladets avsløringer om vekt i idretten. Det vil si, jeg skreiv ikke noe, jeg bare plasserte bildet om deres nyeste vekt-avsløringer sammen med alle de andre nyhetene Dagbladet har om vekt på sin nettside. Samtidig hadde de nemlig tre saker om dette på sin forside, to av dem med ordbruken «vektras». Lenger «inne» i nettavisa finnes en egen seksjon for slankeskriverier.
Omtrent på denne tida satt jeg også med noen gamle ukeblader for å undersøke falske slankeprodukter. (For en spinoff, se Rareste tips om 500 kalorier) Det slo meg: Ukebladene skreiv mye om slanking i hvert nummer, og solgte slankeprodukter villig vekk, men samtidig kom det en gang i mellom en nyhet om at alle er bra som de er. Et slags pliktløp Med det premiss at disse to typer nyheter er selvmotsigende, kan man gruble litt rundt årsakene til dobbeltkommunikasjonen:
at de formidler litt av begge deler for å selv føle seg bedre
at de formidler litt av begge deler fordi de faktisk tror leserne føler seg bedre
at de formidler ulike budskap overfor to avgrensede publikum
at de mener slanking er best tross alt, gitt at mengden slankesaker er mye større enn mengden bra-som-du-er-saker, dog «alt med måte»
Også i Dagbladet er slankesakene flere enn avsløringene om slanking. Akkurat nå er Anne-Maries «vektras» fortsatt på forsida, sammen med en ny sak om at slanking av musikkstjerner også er bra:
Her er det vel ett eller annet av det samme. Men sikkert ikke noe annet enn det alle skolebarn lærer i mat-timene. Selvfølgelig er disse greiene pluss-saker alle sammen.
Kanskje tanken er at vektfokus er bra så lenge man kommer til en slanke-avgjørelse selv og ikke blir presset til det? Men idrettsutøverne holder også på med idretten sin helt frivillig.
Jeg synes fortsatt at Dagbladet framstår litt latterlige ved å sitte på en høy hest angående slanking.
Men det er rart med det, jeg har aldri brent noe spesielt for å se seriene etter at jeg ble voksen heller. Med et lite unntak for nummer 5, som jeg så på tv som tenåring.
Haaves historier 