«Eva» og «naken». Hva var dette for slags ting å trykke i VG i 1946?
VG 12.9.1946
«Eva» var en gimmick som VG kjørte for å få donert saker og ting til et lotteri. Lotteriet bar Kong Haakons navn og monogram, så det var ikke tuskhandel på gata det var snakk om.
Bedrifter skulle «kle på» «Eva» ved å donere klær og annet man har på seg. Man kunne også donere ting hun kunne ha i skuffer og skap, herunder bøker, sportsutstyr og billetter. «Eva»s indre organer skulle også fylles, for eksempel lungene, med røyk, ved at det ble donert tobakk. Til sist måtte hun ikke være sosialt naken, derfor kunne man også donere «invitasjoner til soupeer».
Først ble en paraply donert, dernest et ur. Kampanjen gikk litt treigt og hun var ikke blitt «prektig» helt ennå, per 12.9.1946.
Alt i alt hadde gimmicken mange identiske trekk med 2020-tallets clickbait. Selve saken har ingenting med sex å gjøre, avisa fikk det bare til å virke slik. Det fascinerende her er hvor lite nytt dagens clickbait faktisk er, ja det har sikkert røtter til den amerikanske yellow press fra 1890-tallet, sikkert også enda lenger tilbake.
Skeid er tilbake i 1. divisjon. I melankolien etter at lokaloppgjøret mot Kjelsås ryker, og erstattes av ganske lokale oppgjør mot Grorud, KFUM og Stabæk, lader Skeid opp til første serierunde mot nettopp Stabæk med å harselere med uttrykket «produktet norsk fotball» og med sin egen stadion. Her er tre klipp.
Tidligere skreiv jeg om komiske dirty annonser i Dagbladet i 1993. Mitt anliggende var den språklige oppfinnsomheten som annonsørene tok i bruk for å gjøre det dirty litt mindre dirty, slik at dette kunne trykkes. Dessverre for disse annonsørene bestemte avisa seg for å slutte med disse annonsene i september 1993, da de sikta seg inn på et mer kultivert publikum. Et endelig punktum for sexannonser kom seinere, i 2006.
Da het det at sexannonsene hadde degenerert. Nå var de bare platte og dumme. Dagbladet skulle nemlig være liberal og litt (salong-?)radikal, og trykte sexannonser kun når samfunnet så ned på det. Når internett hadde gjort sitt inntog og hele bransjen var blitt for åpent tilgjengelig, hadde ikke annonsene noen misjon lenger, argumenterte avisa. Argumentet har sikkert noe for seg, men i forlengelse av nyheten om at annonsene skulle bort, begynte Dagbladet på en liten historikk som passer til deres gamle slagord :Alltid foran. De skrøt av at avisa hadde vært en pioner for åpenhet.
Dagbladet har sagt eksplisitt at de ser på tampongannonser som forløper til sexannonser. Ja, det dekker samme område på kroppen, kan man si, og ja, dette området av kroppen har vært «forbudt» å nevne til tider.
Men hvilke tider?
Dagbladet hevdet i 2006 at de begynte med intime annonser for 70 år siden, altså rundt 1936, eller «før andre verdenskrig» som de også kalte det. Dette var «grensesprengende». Etter at tampong-grensene var sprengte, fulgte avisa opp med å «akseptere» prevensjons-annonser, som det står i utdraget:
Dagbladet 17.11.2006
I denne sammenhengen er det teksten ovenfor jeg forholder meg til — hva historikerne har skrevet om Dagbladet har jeg ikke slått opp. Og det som sto i 2006, er åpenbart historie-revisjon. Dette trenger man ikke noe spesialstudium for å finne ut — det holder med et generelt innblikk i perioden. Jeg har lest talløse aviser fra mellomkrigstida og har da sett mange annonser for intimprodukter der. For eksempel er jeg temmelig sikker på at en av publikasjonene jeg hadde sett anonser i, var Klassekampen på 1910-tallet. Betyr det at arbeiderbevegelsens presse slo Dagbladet med 20-25 år? Jeg måtte gjøre et visst forsøk på å dykke ned i dette, om enn noe usystematisk. Man må bare vite hva man skal se etter. Og det man skal se etter er «hygieniske artikler» eller «gummiartikler», altså det som Dagbladet skrøt av at de «aksepterte» rundt andre verdenskrig en gang. Men her er noen eksempler fra 1930-tallet:
Utstillingsobjekt #1, arbeideravis 1931. Åpen annonsering for «hygieniske artikler for kvinner». Her tok jeg også med annonsen til venstre siden den passa så bra — med sine synder og laster.
Folkeviljen 9.2.1931
Utstillingsobjekt #2, arbeideravis 1934. Her kan man notere seg merkevarenavnene på prevensjonsmidlene. Franske navn, «Gentleman’s Friend» og «primadonnakort» øverst, antikke merkenavn i midten og norske innslag («Folke-Theater») nederst.Et viktig spørsmål for samfunnet; hvor ble det av kondom-merkene Folke-Theater og Hvitt Kors?
Arbeiderbladet 20.12.1934
Aftenposten 28.3.1933
Utstillingsobjekt #3, borgerlig avis 1933. Ja, jeg sa borgerlig, og kan legge til konservativ. For det sto i Aftenposten, som dagbladfolka tror at var deres rake motsetning. Men også Aftenposten reklamerte, og annonsen trengte slett ikke være diskret heller. Øverst ses den tyske merkevaren Fromms Act (jeg vet ikke om det har noe å gjøre med Erich Fromm). Neste annonse understreker igjen at også kvinnenes produkter var med.
Aftenposten 28.3.1933
Og det er ingenting, det, for vi kan også gå tilbake til før første verdenskrig og finne reklamer i både Aftenposten og i en av Norges desidert mest konservative byer.
Utstillingsobjekt #4, er Aftenposten igjen, og nå fra 1910. Deretter kommer Utstillingsobjekt #5 med en sørlending som samme år averterte i lokalavisa i Egersund, byen som har sekter som «De sterkttroende». Det lønte seg nok å komme utenbys fra for å sette inn en slik annonse, og her er det snakk om diskresjon både i tjenesten det annonseres for og i utformingen av annonsen, men på trykk sto det like fullt.
Hva så med Dagbladet? Ikke overraskende var det annonser også lenge før 1936. Det første søketreffet jeg får på annonse for «gummiartikler» er i 1923, «hygieniske artikler» samme år. (Her kan det være problemer med selve søketeknikken, men jeg finner heller ikke noe tidligere treff ved for eksempel å søke på andre kodeord som «diskret«.)
Det var selvsagt ikke like lett å få tak i intimprodukter dengang som nå, og stor åpenhet om temaet var det ikke, men åpenheten ble heller ikke innført av Dagbladet.
Dagbladet lager en sak om Kina og langrenn. Avisa later som om det er spennende hvordan kinesiske langrennsløpere kommer til å gjøre det i OL på egen jord (snø). «Norge har vært verdens beste skinasjon i mange år, men hva vil skje om verdens mest folkerike land bruker sine enorme ressurser og idrettstalenter til å avle fram framtidige skistjerner fram mot vinter-OL i Beijing i 2022?», spørres det. Og jeg har svaret på hva som vil skje:
ingenting.
Ingenting kommer til å skje, fordi Kina skusler bort de nevnte ressursene. Personlig tror jeg, uten å ha studert Kina, at det skyldes svakt sivilsamfunn og manglende idrettskultur.
Kina gjør det bra i mange idretter, for all del, men dårlig i de virkelig kompetitive. Under OL i Tokyo tok Kina 2 gull i friidrett, like mange som Norge. Begge gullene kom i kast for kvinner, og det er sterkt nok i seg selv, men med ressursene som Kina har, er det ikke sterkt. Da er det elendig.
Stadig messer norske medier om at Kina kan bli verdens beste landslag i fotball for menn. Det finnes mange penger som brukes til å kjøpe spillere som aldri ville satt sine bein i andre enn de 5 store ligaene. I tillegg meldes det presidenten liker fotball personlig! Oh my god! Likevel kan jeg her og nå avsløre at Kina ikke kommer til VM i 2022 — ikke dette VM heller. Selv om det er 4 kamper igjen av kvaliken, klarte de ikke å slå Oman, så… jeg spår i samme slengen at også VM i 2026 ryker. Kina må rett og slett arrangere VM for å få bli med, og se, det kan jammen hende at skjer.*
Kina hadde et av verdens beste landslag for kvinner, anført av 20. århundrets beste spiller i Sun Wen. (Hun delte prisen med Michelle Akers.) De er høyere oppe enn mennene, men kom ikke lenger enn åttendedelsfinaen i forrige VM, like langt som Kamerun.
* Det snakkes om en søknad fra Kina til 2030-VM. Det har også vært snakket om Sør-Korea + Nord-Korea! Men det mest kuriøse det har vært snakket om, er Saudi Arabia + Italia!
I et tidligere innlegg omtalte jeg Hortens wet t-shirt-konkurranse i 1998, på et rusfritt arrangement for alle aldre og med premie på 500 kroner. Deltakerpoolen der gjorde kanskje konkurransen noe tvilsom. Samme år var det noen som tenkte større, og reiste rundt i hele Norge med den landsomfattende kåringa Miss International Wet T-shirt.
Østlandets Blad 27. januar 1998 Østlandets Blad 2. februar 1998 Brønnøysunds Avis 4. februar 1998 Helgeland Arbeiderblad 6. februar 1998 Brønnøysunds Avis 9. februar 1998 Nordlands Framtid 4. mars 1998 Fremover 21. februar 1998 Harstad Tidende 20. februar 1998 Nye Troms 3. mars 1998 Rogalands Avis 3. april 1998 Sandnesposten 6. april 1998 Klassekampen 6. april 1998 Stavanger Aftenblad 6. april 1998
Sandnesposten 20. april 1998 VG, lørdag 25. april 1998 Glåmdalen, mandag 20. april 1998 Østlandets blad, mandag 20. juli 1998 Tidens Krav, mandag 10. august 1998 Indre Akershus Blad, mandag 14. september 1998 Moss Avis, mandag 14. september 1998 Dagbladet, søndag 16. august 1998
En av spillejobbene til et band som «spiller fusion», var ved Kanalen i Horten sommeren 1998.
Arrangøren her syntes tydeligvis at Whitesnakes musikk var in, mens «grunge er ut». All musikk fra de siste 10-12 årene var faktisk in, unntatt grunge.
Det var ikke så woke tilstander her i Horten. Arrangøren ønska seg nemlig «litt ekstra show» i form av «Miss Wet T-shirt» — fineste miss fikk 500 kroner.
Arrangementet med vann og male gaze i skjønn forening var for alle aldre. Arrangementet var rusfritt, som du ser nederst.
PS. Gjengangeren er et fint avisnavn. Vi burde også hatt lokalaviser som Samfundsstøtten, Vildanden og Dukkehjemmet.
Jens E. Røsåsen kan nok kalles en av de norske oversetterne som flest har lest, uten å nødvendigvis ha hørt om.
Gjennom årene har det blitt oversettelse og håndteksting av alt fra Tommy og Tigern, Norsk Mad, Dilbert og Bone til serien Iskalde grøss, Neil Gaimans Sandman, Frank Millers 300, Joe Saccos prisbelønte Fotnoter iGaza, David Mazzucchellis ditto Asterios Polyp, Keith Richards’ memoarer, barne-tv-bøker og noen serieromaner.[1] I tillegg kommer det som Røsåsen har oversatt mest i volum, nemlig superseriene. Blader som Fantomet og Lynvingen. For alle som ikke husker Lynvingen, er det et eldre norsk navn på Batman. Var det en av Røsåsens kledninger av Batman i norsk språkdrakt som innførte navnet Batman i stedet for det eldre Lynvingen?
– Da filmene med Batman kom, måtte man bare bestemme seg for å kalle ham for det. Det ble produsert så mange leker og produkter, som ikke ville bytte navn til Lynvingen.
Et annet tilfelle der noen «høyere oppe» bestemte seg for å bruke det engelske navnet, gjelder Dilbert og Dogbert, som het Herbert og Hundbert da de først kom på norsk. Et motsatt eksempel finner vi i barneboka Norman og den flinke fuglen som Røsåsen oversatte i 1994. Boka handler om Georg Price, på engelsk Norman Price. Tydeligvis var det noen som på et tidspunkt bestemte seg for at gutten som alltid fikk kjeft, ikke skulle hete «Nordmann».
Jeg ringte Røsåsen i sommer, egentlig på grunn av en stabel av forskjellige Nintendo-blader som ble utgitt på 1990-tallet. Nintendo-magasinet og Power Play eksisterte i ei tid før de ble til Super Power. Bladene ble utgitt av Semic Nordisk Forlag, men levde ikke så veldig lenge. Semic henvendte seg til Røsåsen, som alltid har drevet eget tekstbyrå med forlagene som oppdragsgivere.
– Mange av Semics utgivelser i Norge baserte seg på svenske utgivelser, dette gjaldt også Nintendo-magasinet. Oversettere og andre frilansere fikk som regel bare beskjed fra Semic om at et blad skulle gis ut og at materialet ville komme etter hvert. Ofte var materialet allerede utgitt i Sverige eller var klart til å utgis i såkalt samproduksjon. Initiativet kom ofte derfra fordi forlaget der hadde større ressurser og gjerne hadde satt seg mer inn i hva som kunne være interessant å satse på. Dette gjaldt trolig også Nintendo-magasinet, som Semic neppe hadde spesielt stor tro på salgspotensialet til i utgangspunktet.
Det lot seg gjøre å skifte ut svartfilmen og beholde fargefilmen.
– Jeg fikk materialet, leverte foreløpige utkjøringer til redaktøren (Thomas Algard, forf.anm.), han gikk gjennom, og jeg kjørte til slutt ut originaler til trykkeriet. Det var rundt første halvdel av 1990-tallet at det ble mulig for en enkeltperson å kjøpe utstyr å gjøre det på, som en tredjegenerasjons Mac.
Det eneste intervjuet jeg ellers finner med Røsåsen, sto i Bergens Tidende i 1991. Tegneserier, som «alltid» har blitt fryktet av noen i samfunnet, var beskyldt for å spre råe ord og utstyre leserne med et for enkelt språk. I løpet av «snart tre år» som oversetter, het det, merket Røsåsen at «språket i de internasjonale seriestripene er blitt grovere». Han fortalte derimot at i norsk kultur ønsket man «langt mildere» uttrykk enn i den engelskspråklige, og la til:
– Jeg er svært opptatt av hvordan tegneseriespråket påvirker barn og ungdom. Språket er muntlig og enkelt. Jeg legger likevel vekt på grammatikken og setningsoppbyggingen. Framfor alt skal det være korrekt.[2]
– Jeg har hatt lyst til å ha et virkelighetsnært språk som ikke føltes for løsrevet fra den hverdagen folk lever i, sier Røsåsen i dag.
– Det er mye kvalitet i tegneserier som ikke blir anerkjent. Mange barn i Norge som har vokst opp og hatt glede av tegneserier, og ikke fått noe dårligere språk av den grunn. De fleste tegneserier har tatt språket alvorlig.
Hva har så vært den vanskeligste nøtta som oversetter? Selv om det er vanskelig å svare på stående fot, kommer han med et eksempel:
– Å gjendikte et langt dikt, hvor hver linje begynner og slutter med bokstaver fra DNA-sekvensering. Det dreier det seg om bokstavene A, T, G og C.
– Men jeg har jobbet med dette lange dager siden 1990, påpeker Røsåsen og antyder at det har blitt et ganske høyt antall utgivelser. Dermed er det mange av oppdragene som ikke nødvendigvis huskes så lenge. Noe totalantall for utgivelser er det også umulig å anslå. Nasjonalbiblioteket har i skrivende stund registrert 250 album og bøker. Særlig mangler blader i den oversikten. – Toppen av isfjellet, kommenterer Røsåsen. Antall fakturaer jeg har skrevet ut, gir en viss pekepinn. Antallet nærmer seg nå 3000, så det er vel et brukbart anslag, fortalte han sommeren 2021. Det skal dermed mye til for at du aldri har lest noe Jens Røsåsen har oversatt.
Et av kapitlene handler om hvordan norske klubber febrilsk hentet engelske spillere for å bli bedre, men overgangene ble nesten alltid en fiasko. Hadde norske lag mye å hente? Hvordan var treningen blant toppfotballspillere på 1990-tallet, for eksempel utholdenhetstreningen? Bjørn Viljugrein hadde vært på et Strømmen-lag med mange talenter, men i 1995 var han på plass i Stabæk i en spillerposisjon der man måtte løpe mye.
Høyt på lista over treningsaktiviteter, sto det å ikke røyke, slik at han heller ikke trengte å trene.
Nordmenn flokker seg om idretter og spill hvor nordmenn gjør det bra.Når nordmennene er borte fra toppen, forsvinner publikum, uten at idretten forandrer seg av den grunn. Nordmenns interesse for idrett sier dermed ganske lite om idretten eller spillet i seg selv, men mer om tendensen til å dilte etter øyeblikkets hendelser.
Sjakk er en av folkeinteressene per 2022. En respektabel utfordring å lære seg, men samtidig et langtekkelig spill som ofte ender uten vinner. Tv-kanalene må sprite opp sjakksendingene med alskens gjester i studio, og TV 2 økte spritgraden fra 60 til 96 da de bestemte seg for å invitere David Toska som ekspert.
Vi husker at Toska ble kalt «Mesterhjernen» i en ikke ukjent rettssak, og det er ikke overraskende at en mesterhjerne trekkes mot spillet sjakk, og — i forlengelsen av dette — kan ett og annet om sjakk.
Medietekket (!) fikk Toska da han stilte opp i lusekofte og spiste melkesjokolade under Nokas-ran-rettssaken. Han lekte med «det norske», så der var hjernen nok en gang i utfoldelse. Fenomenet ran i seg selv er beskrevet i litteratur som en avansert lek for voksne. Riktignok en traumatisk lek for de som ikke vet at de er med på den, før de står midt i det.
David Toska er også fri fra fengselsstraffen ilagt i nevnte rettssak. Imidlertid har ransutbyttet aldri kommet til rette. Etterforskningen, rettssaken og fengslingen har uansett kostet samfunnet mye mer i kroner enn hva ransutbyttet var.
Ransofre fra Nokas-hovedkvarteret, eller andre av de flere etablissementene som Toska har innrømmet å rane, vil heller ikke være de første som nilytter til gjestens sjakkanalyser.
De som lytter, får imidlertid høre om annet stoff enn sjakk også. «Toskas bakgrunn blir behandlet journalistisk første gang han er i studio», av journalister som har «full redaksjonell frihet til å stille Toska spørsmålene de vil». (Og gjesten har frihet, ja til og med rett til å ikke svare, og tror du han benytter seg av denne rett?) Så er detaltså David Toska selv, og hans karriere, som skal bli et framtredende tema i sendingen.
Ord jeg tenker på i denne forbindelse, er «tomrom», «fylle», «desperat».
Også disse tildragelsene sier lite om sjakkspillet i seg selv, og mer om andre ting.
Landssvik er en dramatisk betegnelse. Når norske medier skal skrive om personer som er dømt for landssvik, er det kanskje ikke unaturlig at det anlegges en melodramatisk tone. I hvert fall hvis den dømtes familie spiller en rolle i historien. Noe den gjør i NRKs sak av 15.1.2022, «Hva visste farfar».
Skribenten strukturerer teksten som en avdekking. I starten av teksten deler skribenten leserens uvitenhet om landssviksaken, før vi begge kommer til en gradvis forståelse.
Skribenten er ikke den eneste som har skrevet en tekst med «hva visste…».
Så skrolles det enda lenger nedover.
Og der falt jeg av.
Fortellermåten blir for treig. Skribenten messer og insisterer på at han skal skrive om farfar. Nevnte jeg at han skal finne ut om farfar? Ved å nøle slik med å begynne, skriver skribenten indirekte om seg selv. Leseren settes i den dvelende, nagende stemning som preger skribenten. Alle kjenner følelsen av et arbeid det er vanskelig å ta fatt på, en telefon eller en samtale som er vanskelig å ta. Man må, men nåværende og tidligere følelser presser seg fram. Teksten er rett og slett et melodrama.
Det er imidlertid ikke noe nytt at en etterkommer sitter og blar i papirer om sin forfader, landssvikeren. Det har etterkommere gjort siden landssvikarkivet ble åpent i 2015, og fra mange daglige besøk den gangen, har det vel falt i antall, men det skulle ikke forundre meg om slike arkivbesøk fortsatt skjer ukentlig. I tillegg til at landssvikmapper har blitt åpna før, er det ikke minst blitt fortalt om mange ganger før, og når skribenten ikke evner å komme med noe originalt og ikke engang nærmer seg noe poeng i selve landssviksaken — som allerede har blitt redusert til et bakteppe for et personlig empatisk melodrama — falt jeg altså av.
Haaves historier 