5) More breakable posts/trees/walls/hedges. Some vehicles are light, but some are very far from it. I would like to have some vehicles that can plow through everything. A tank not being able to flatten a wooden post is preposterous.
4) Reconstruction actually taking place. The game has emergency vehicles that react to some events. I would like repair crews to show up, or tow trucks to haul away wrecked cars. Until then, the debris don’t go anywhere, which is more realistic.
3) Crime happening throughout the city, committed by other people than you. There are many gangs in the game. They don’t screw over one another. I would like them to.
2) A female lead character. Although more than one main character wouldn’t be out of place.
1) I would like for the game to be set in an entirely new city. Detroit! Pessimistic culture, interesting history, good music scene, juggalos.
Å anmelde Lords of Chaos fra 2018 må ses på som litt i overkant forsinket i 2022, men her er en anmeldelse likevel. Filmen er bygd på boka med samme navn, handler om deler av norsk black metals historie, og har Øystein Aarseth og Varg Vikernes som hovedpersoner med Pelle Ohlin som viktigste biperson. (Og ei fiktiv dame som lite viktig biperson.)
Det første som bør tas opp er også det som var kritikken mot boka, nemlig at den spekulerer i selvmord, drap og kirkebrenning. Det er liksom det som var black metal, ifølge kritikerne, som mener den breiere scenen overses, og at band som ikke deltok i eksessene blir fullstendig glemt. Tross alt hadde ikke norsk black metal fått et publikum i hele verden hvis ikke dette publikummet (også) var interessert i musikken.
Filmen får også fram andre relevante kulturhistoriske elementer som tapetrading, men jeg vil si at filmen går enda lenger inn i det spekulative. Måten som filmen viser tre dødsfall på, er rett og slett forferdelig. Det mest unødvendige for historiens del er jo drapet i Lillehammer, mens de to andre hendelsene framstilles som filmens clou. Det blir som en C-versjon av Larry Clarks Kids.
Det mest interessante med black metal-bråket i ettertid, er medias konstruksjon av det. Plutselig fantes det satanister på hvert et gatehjørne, noe som forresten hadde direkte tråder tilbake til Satanic panic i USA på 1980-tallet. Filmen byr på få innsikter i denne tematikken.
Noe får vel filmen fram. Musikken kommer helt greit fram til å være et slikt produkt, det er ikke ment som en musikkteknisk dokumentarfilm. Og som med skaperne av thrash metal før dem, var skaperne av norsk black metal ungdommer. De begynte som tenåringer og likte OTT rølpefester. Dette kommer godt fram på bandfotografiene som eksisterer. Til tider får skuespillerne fram den ungdommelige væremåten, og kanskje den klossete atmosfæren og omgangstonen som er til stede i de fleste scenene — hvordan folka snakker, står og går — kan formidle noe av dette. Jeg klarer likevel ikke å fri meg fra tanken om at skuespillerne ikke er de beste. Kroppsspråk og mimikk virker noe forsert, selv om Hellhammers flere «åkkeeeei»-øyeblikk kanskje viser hans personlighet godt. Prøver de på norsk aksent med vilje for økt «autentisitet»? Og hva skjer med latteren til Varg?
La gå at filmen handler om Norge med engelskspråklige skuespillere (og en drøss ungarske statister — den ungarske dama som synger norsk frelsesarmé-sang er veldig god i norsk), som breker i vei med «Oeystein» og andre ord. Og at norske nyheter først er en greie som foregår på engelsk, før det plutselig kommer norske klipp.
Scenografien er helt grei. Det er gjort noe jobb med å skaffe gamle biler, skilt, butikkfasader, klær og lignende. Samtidig finnes det elementer i bildene som åpenbart er nyere, for eksempel Bunnpris i Bergen. Den som leter nøye kan sikkert også finne kontinuitetsbrister. Er det virkelig tilfelle at Faust var i Lillehammer seint en kveld og var på plass i platebutikken tidlig neste morgen? Apropos reiser fant jeg heller ikke Snorre Ruch i rollelista, der heter figuren — som er dum som et brød — «Varg’s Driver».
Pressemelding: På kontoret til PIY Records hører vi ikke på podkaster. Det skal ha vært en podkastvert på Spotify som har sagt mye, både dumt og forkastelig. Visstnok satser Spotify også tungt på denne podkastverten. Hvis alle som legger ut musikk på Spotify skal stå til ansvar for alt som blir sagt og sunget av andre på Spotify, sitter man fint i det.
Påvirkningsmuligheten ligger hos publikum som må velge å høre på det som er godt, og det er nettopp der PIY Records kommer inn. Her er ska, death metal, pop punk og stoner rock, nok til i hvert fall to timers lytting… Et nytt album kommer dessuten i februar 2022. På Spotify. Og cirka 20 andre strømmetjenester — et par av dem har vi til og med hørt om.
Å dekke historie som ikke har vært dekket før, er viktig. Denne etos preger historiestudenter allerede på bachelornivå. Jo større feltet er, jo viktigere er det at det nå blir dekket. Mari Jonassen har gjort en innsats med flere bøker om kvinner i motstandsbevegelsen. Men hun var ikke den første. Elisabeth Sveri hadde forsøkt å gjøre akkurat det samme, og kommet et stykke på vei. Andre har også gjort delstudier.
Fra disse bøkene bestrebes det å spre opplysningene videre utover på internett. Jeg kom over en artikkel om en av kvinnene som har gjort motstand. Allerede nå skal jeg avsløre at noen har gått i baret med denne artikkelen.
Lokalhistoriewiki, besøkt 5.2.2022
Litt over halve teksten handler om kvinner generelt og ikke om denne kvinnen. Tekststykket har i utgangspunktet to problemer. Det ene er at Mari Jonassen krediteres for arbeidet, når Jonassen (som man ser til høyre) har kopiert akkurat dette arbeidet fra Sveri. Sveri burde vært kreditert akkurat her.
Sveri 1991, s. 17. Noten(6) henviser til Svensketrafikken bind 3 av Ragnar Ulstein.
Jonassen 2020, s. 534.
Det andre er at teksten underkommuniserer hva kvinnen egentlig gjorde. Ingen blir motstandskvinne (eller -mann) av å ha hjulpet én person med å flykte. Å påstå det bryter med et av budene for en mer saklig krigshistorie: Vi trenger en mer nøktern omtale av «helter» som ikke overdriver hvor mange motstandsfolk Norge hadde. Jonassen føyer seg inn i den nasjonalheroiske tradisjonen, mens Sveri nevnte at Einar Albinussen var arrestert som los. Da har Wilhelmine antakelig også hjulpet dem som Einar var los for, med mat og kanskje noe utstyr. Så hvorfor sier man ikke det?
Vet man engang hvem Wilhelmine Albinussen var? Sveri og Jonassen har ikke sett noe nærmere på det. I artikkelen vist ovenfor, er det derimot funnet fram følgende biografiske fakta: Hun het Wilhelmine Albinussen. Fødselsår er «ukjent». Dødsdato er kjent. Det samme er ektemann, hans leveår og hvor han var fra. Kilde oppgis ikke.
Det første man kan gjøre da, er å undersøke kilden Døde 1951–2014 i Digitalarkivet. Her finnes verken noen Wilhelmine eller Vilhelmine Albinussen. Et søk ut ifra dødsdato gir følgende:
Altså: «Wilhelmine A.» fra Saltdal. Det er i hvert fall noen ting som kan passe. Hvis hun var gift med Einar Albinussen, kan jo navnet Kristensen stamme fra en ny ektemann i ettertid. Men enke var hun ikke, som leveårene for Albinussen viser. Den observante har sett at Sveri omtaler Einar som «mann i huset», men Wilhelmine som «mor hans». Å si som artikkelen gjør, at Wilhelmine var gift med sin sønn, er en grov feil.
Slike feil er også hendelige. Men feilen kunne vært unngått hvis det hadde vært gjort det minste forsøk på å kartlegge Wilhelmines identitet, i hvert fall et bedre forsøk enn å bare lempe inn formuleringen «født ukjent dato».
For i kilder finner man dette med Kristensen. I Ulsteins Svensketrafikken nevnes Wilhelmine kun med fornavn i teksten. Men både Ulstein (i registeret, s. 431), Sveri og Jonassen har tatt for gitt at hun het Albinussen til etternavn, som sønnen. Det gjorde hun altså ikke. «Wilhelmine Albinussen» gir heller ingen treff hos Nasjonalbiblioteket — en søkemulighet som Sveri ikke hadde, men som Jonassen og artikkeloppretter hadde. Men det gjør «Wilhelmine Kristensen»:
Nordlands Framtid 14.2.1956
Her står det klart — og dette er ikke vanlig i eiendomsoverdragelser — at Wilhelmine Kristensen er mor til Einar. Hun ble overlevd av sju barn hvorav noen synes å ha utvandret.
Tidligere er også andre etternavn registrert på henne, men hun var gift med en som het Kristensen.
Nordlandsposten 20.3.1975
Svaret på spørsmålet stilt i overskriften, hvem gikk i baret, blir da «alle». Flest og størst feil finner vi hos personen som skreiv ovenstående artikkel, men Mari Jonassen, som har den beste historieutdannelsen i «feltet», burde absolutt ha sjekket hvilken person dette var uten å lene seg helt på eldre og misvisende opplysninger. Resultatet er at Jonassen i sin bok har med en person, Wilhelmine Albinussen, som aldri har eksistert.
«Eva» og «naken». Hva var dette for slags ting å trykke i VG i 1946?
VG 12.9.1946
«Eva» var en gimmick som VG kjørte for å få donert saker og ting til et lotteri. Lotteriet bar Kong Haakons navn og monogram, så det var ikke tuskhandel på gata det var snakk om.
Bedrifter skulle «kle på» «Eva» ved å donere klær og annet man har på seg. Man kunne også donere ting hun kunne ha i skuffer og skap, herunder bøker, sportsutstyr og billetter. «Eva»s indre organer skulle også fylles, for eksempel lungene, med røyk, ved at det ble donert tobakk. Til sist måtte hun ikke være sosialt naken, derfor kunne man også donere «invitasjoner til soupeer».
Først ble en paraply donert, dernest et ur. Kampanjen gikk litt treigt og hun var ikke blitt «prektig» helt ennå, per 12.9.1946.
Alt i alt hadde gimmicken mange identiske trekk med 2020-tallets clickbait. Selve saken har ingenting med sex å gjøre, avisa fikk det bare til å virke slik. Det fascinerende her er hvor lite nytt dagens clickbait faktisk er, ja det har sikkert røtter til den amerikanske yellow press fra 1890-tallet, sikkert også enda lenger tilbake.
Skeid er tilbake i 1. divisjon. I melankolien etter at lokaloppgjøret mot Kjelsås ryker, og erstattes av ganske lokale oppgjør mot Grorud, KFUM og Stabæk, lader Skeid opp til første serierunde mot nettopp Stabæk med å harselere med uttrykket «produktet norsk fotball» og med sin egen stadion. Her er tre klipp.
Tidligere skreiv jeg om komiske dirty annonser i Dagbladet i 1993. Mitt anliggende var den språklige oppfinnsomheten som annonsørene tok i bruk for å gjøre det dirty litt mindre dirty, slik at dette kunne trykkes. Dessverre for disse annonsørene bestemte avisa seg for å slutte med disse annonsene i september 1993, da de sikta seg inn på et mer kultivert publikum. Et endelig punktum for sexannonser kom seinere, i 2006.
Da het det at sexannonsene hadde degenerert. Nå var de bare platte og dumme. Dagbladet skulle nemlig være liberal og litt (salong-?)radikal, og trykte sexannonser kun når samfunnet så ned på det. Når internett hadde gjort sitt inntog og hele bransjen var blitt for åpent tilgjengelig, hadde ikke annonsene noen misjon lenger, argumenterte avisa. Argumentet har sikkert noe for seg, men i forlengelse av nyheten om at annonsene skulle bort, begynte Dagbladet på en liten historikk som passer til deres gamle slagord :Alltid foran. De skrøt av at avisa hadde vært en pioner for åpenhet.
Dagbladet har sagt eksplisitt at de ser på tampongannonser som forløper til sexannonser. Ja, det dekker samme område på kroppen, kan man si, og ja, dette området av kroppen har vært «forbudt» å nevne til tider.
Men hvilke tider?
Dagbladet hevdet i 2006 at de begynte med intime annonser for 70 år siden, altså rundt 1936, eller «før andre verdenskrig» som de også kalte det. Dette var «grensesprengende». Etter at tampong-grensene var sprengte, fulgte avisa opp med å «akseptere» prevensjons-annonser, som det står i utdraget:
Dagbladet 17.11.2006
I denne sammenhengen er det teksten ovenfor jeg forholder meg til — hva historikerne har skrevet om Dagbladet har jeg ikke slått opp. Og det som sto i 2006, er åpenbart historie-revisjon. Dette trenger man ikke noe spesialstudium for å finne ut — det holder med et generelt innblikk i perioden. Jeg har lest talløse aviser fra mellomkrigstida og har da sett mange annonser for intimprodukter der. For eksempel er jeg temmelig sikker på at en av publikasjonene jeg hadde sett anonser i, var Klassekampen på 1910-tallet. Betyr det at arbeiderbevegelsens presse slo Dagbladet med 20-25 år? Jeg måtte gjøre et visst forsøk på å dykke ned i dette, om enn noe usystematisk. Man må bare vite hva man skal se etter. Og det man skal se etter er «hygieniske artikler» eller «gummiartikler», altså det som Dagbladet skrøt av at de «aksepterte» rundt andre verdenskrig en gang. Men her er noen eksempler fra 1930-tallet:
Utstillingsobjekt #1, arbeideravis 1931. Åpen annonsering for «hygieniske artikler for kvinner». Her tok jeg også med annonsen til venstre siden den passa så bra — med sine synder og laster.
Folkeviljen 9.2.1931
Utstillingsobjekt #2, arbeideravis 1934. Her kan man notere seg merkevarenavnene på prevensjonsmidlene. Franske navn, «Gentleman’s Friend» og «primadonnakort» øverst, antikke merkenavn i midten og norske innslag («Folke-Theater») nederst.Et viktig spørsmål for samfunnet; hvor ble det av kondom-merkene Folke-Theater og Hvitt Kors?
Arbeiderbladet 20.12.1934
Aftenposten 28.3.1933
Utstillingsobjekt #3, borgerlig avis 1933. Ja, jeg sa borgerlig, og kan legge til konservativ. For det sto i Aftenposten, som dagbladfolka tror at var deres rake motsetning. Men også Aftenposten reklamerte, og annonsen trengte slett ikke være diskret heller. Øverst ses den tyske merkevaren Fromms Act (jeg vet ikke om det har noe å gjøre med Erich Fromm). Neste annonse understreker igjen at også kvinnenes produkter var med.
Aftenposten 28.3.1933
Og det er ingenting, det, for vi kan også gå tilbake til før første verdenskrig og finne reklamer i både Aftenposten og i en av Norges desidert mest konservative byer.
Utstillingsobjekt #4, er Aftenposten igjen, og nå fra 1910. Deretter kommer Utstillingsobjekt #5 med en sørlending som samme år averterte i lokalavisa i Egersund, byen som har sekter som «De sterkttroende». Det lønte seg nok å komme utenbys fra for å sette inn en slik annonse, og her er det snakk om diskresjon både i tjenesten det annonseres for og i utformingen av annonsen, men på trykk sto det like fullt.
Hva så med Dagbladet? Ikke overraskende var det annonser også lenge før 1936. Det første søketreffet jeg får på annonse for «gummiartikler» er i 1923, «hygieniske artikler» samme år. (Her kan det være problemer med selve søketeknikken, men jeg finner heller ikke noe tidligere treff ved for eksempel å søke på andre kodeord som «diskret«.)
Det var selvsagt ikke like lett å få tak i intimprodukter dengang som nå, og stor åpenhet om temaet var det ikke, men åpenheten ble heller ikke innført av Dagbladet.
Dagbladet lager en sak om Kina og langrenn. Avisa later som om det er spennende hvordan kinesiske langrennsløpere kommer til å gjøre det i OL på egen jord (snø). «Norge har vært verdens beste skinasjon i mange år, men hva vil skje om verdens mest folkerike land bruker sine enorme ressurser og idrettstalenter til å avle fram framtidige skistjerner fram mot vinter-OL i Beijing i 2022?», spørres det. Og jeg har svaret på hva som vil skje:
ingenting.
Ingenting kommer til å skje, fordi Kina skusler bort de nevnte ressursene. Personlig tror jeg, uten å ha studert Kina, at det skyldes svakt sivilsamfunn og manglende idrettskultur.
Kina gjør det bra i mange idretter, for all del, men dårlig i de virkelig kompetitive. Under OL i Tokyo tok Kina 2 gull i friidrett, like mange som Norge. Begge gullene kom i kast for kvinner, og det er sterkt nok i seg selv, men med ressursene som Kina har, er det ikke sterkt. Da er det elendig.
Stadig messer norske medier om at Kina kan bli verdens beste landslag i fotball for menn. Det finnes mange penger som brukes til å kjøpe spillere som aldri ville satt sine bein i andre enn de 5 store ligaene. I tillegg meldes det presidenten liker fotball personlig! Oh my god! Likevel kan jeg her og nå avsløre at Kina ikke kommer til VM i 2022 — ikke dette VM heller. Selv om det er 4 kamper igjen av kvaliken, klarte de ikke å slå Oman, så… jeg spår i samme slengen at også VM i 2026 ryker. Kina må rett og slett arrangere VM for å få bli med, og se, det kan jammen hende at skjer.*
Kina hadde et av verdens beste landslag for kvinner, anført av 20. århundrets beste spiller i Sun Wen. (Hun delte prisen med Michelle Akers.) De er høyere oppe enn mennene, men kom ikke lenger enn åttendedelsfinaen i forrige VM, like langt som Kamerun.
* Det snakkes om en søknad fra Kina til 2030-VM. Det har også vært snakket om Sør-Korea + Nord-Korea! Men det mest kuriøse det har vært snakket om, er Saudi Arabia + Italia!
I et tidligere innlegg omtalte jeg Hortens wet t-shirt-konkurranse i 1998, på et rusfritt arrangement for alle aldre og med premie på 500 kroner. Deltakerpoolen der gjorde kanskje konkurransen noe tvilsom. Samme år var det noen som tenkte større, og reiste rundt i hele Norge med den landsomfattende kåringa Miss International Wet T-shirt.
Østlandets Blad 27. januar 1998 Østlandets Blad 2. februar 1998 Brønnøysunds Avis 4. februar 1998 Helgeland Arbeiderblad 6. februar 1998 Brønnøysunds Avis 9. februar 1998 Nordlands Framtid 4. mars 1998 Fremover 21. februar 1998 Harstad Tidende 20. februar 1998 Nye Troms 3. mars 1998 Rogalands Avis 3. april 1998 Sandnesposten 6. april 1998 Klassekampen 6. april 1998 Stavanger Aftenblad 6. april 1998
Sandnesposten 20. april 1998 VG, lørdag 25. april 1998 Glåmdalen, mandag 20. april 1998 Østlandets blad, mandag 20. juli 1998 Tidens Krav, mandag 10. august 1998 Indre Akershus Blad, mandag 14. september 1998 Moss Avis, mandag 14. september 1998 Dagbladet, søndag 16. august 1998
En av spillejobbene til et band som «spiller fusion», var ved Kanalen i Horten sommeren 1998.
Arrangøren her syntes tydeligvis at Whitesnakes musikk var in, mens «grunge er ut». All musikk fra de siste 10-12 årene var faktisk in, unntatt grunge.
Det var ikke så woke tilstander her i Horten. Arrangøren ønska seg nemlig «litt ekstra show» i form av «Miss Wet T-shirt» — fineste miss fikk 500 kroner.
Arrangementet med vann og male gaze i skjønn forening var for alle aldre. Arrangementet var rusfritt, som du ser nederst.
PS. Gjengangeren er et fint avisnavn. Vi burde også hatt lokalaviser som Samfundsstøtten, Vildanden og Dukkehjemmet.
Haaves historier 