‘Denne seige rase’. Antisemittisme på Agder inntil 1945 av Roger Tronstad (2021)
Foran meg har jeg ei bok i coffee table-format om antisemittisme, utgitt av Arkivet i Kristiansand og passende nok skrevet av en arkivar, Roger Tronstad. Boka er en spinoff eller oppfølger til Tronstads tidligere og større bok om jødenes liv i Agder-fylkene. Her skal det avdekkes hvorvidt jødene, enten det bodde noen i Agder-fylkene eller ei, ble møtt med antisemittiske holdninger og handlinger.
Boka er utgitt i 2021 og har fått med seg litteratur opp til 2020. Riktignok ikke min artikkel «Arbeiderredaktøren og ‘Pengejødene’» fra sommeren 2020, men den var vel helt i grenseland av hva som kunne komme med oppdateringsmessig. Tronstad følger likevel samme forsett, nemlig å inkludere arbeiderpressen i undersøkelsen. Pressen er nemlig en viktig kilde, i tillegg til at Tronstad profiterer på arkivstoff som kanskje i stor grad er funnet i forbindelse med den forrige boka.
Slik jeg ser det, er et viktig tema i forskningsfronten å behandle antisemittismen som en konspirasjonsteori, som gjerne opptrer sammen med en generell tro på det «alternative». Tronstad har gått mer i bredden enn i dybden (hvor slike sammenhenger ville ha vært å finne). Boka er mer en dokumentasjon som bekrefter lignende undersøkelser fra nyere år: Antisemittismen var mer utbredt enn mange har likt å tro, og få eller ingen politiske retninger var helt frie fra den. Tronstad har altså gjennomgått aviser systematisk, online eller offline. Det er bra, i likhet med at han ikke er redd for å la sørlandske helter som Vilhelm Krag og Gabriel Scott framtre med de antisemittiske utsagn de faktisk kom med. Etter å ha utropt bondepressen til den hyppigste antisemittisme-kolportøren og høyrepressen til den nest hyppigste, oppsummerer Tronstad videre: «Arbeiderpartipressen hadde alltid et annet syn […] og disse avisene kom så å si aldri med negativ omtale av jøder, unntatt hvis det var snakk om jøder som ble ansett for å være rike» (s. 178, se ellers 64-71). Det var lite av det, men likevel mer enn det historikerne før virker å ha trodd – nemlig at arbeiderbevegelsen var vaksinert mot dette. Tronstads beretning virker balansert på dette punktet. Riktignok klarte jeg å finne fire klipp om «pengejøder» i Arendals-avisa Tiden, der Tronstad bare har funnet ett.[1] Det på under 10 minutter.
Alt i alt virker det som om Agder speiler Norge i stor grad. At en særegen kultur der (les: den lavkirkelige kristendommen) ga seg utslag for eller mot antisemittismen, er det vanskeligere å få øye på.
Jeg kan kanskje savne en litt mer systematisk struktur av delen om 1918–1940. Etter hvert blir det litt mye hopping mellom aviser, fra Aust- til Vest-Agder, fram og tilbake. Det kunne vært greit om leseren fikk mer oversikt over avisenes styrkeforhold, for eksempel opplagstall, og hvilke partier som egentlig hadde makt på Sørlandet, til hvilke tider. (Funnene om Fedrelandslaget er også viktige, men hvor sterkt sto de egentlig?)
Noen eksempler: Et skille innad i 1918–1940-delen settes i 1933. Første avsnitt «Høyreradikalt fiendebilde» handler om «den nasjonalsosialistiske forestillingsverden». Neste avsnitt heter «Avisenes formidling, ikke spesielt presist. Etter at avsnittet begynner med framstilling av utvikling i Tyskland, varer det i noen sider før Tronstad plutselig skriver: «I oktober 1931 ble det stiftet en politisk-økonomisk organisasjon ved navn Bygdefolkets Krisehjelp». Plutselig er vi i Norge før 1933. Deretter følger vi omtalen av Nasjonal Samling litt, via Trotskiy-saken til Krystallnatten, og så er vi tilbake ved et leserinnlegg skrevet av Olga Bjoner i 1933. Et nytt underkapittel kommer ved navn «Polarisering, tiltak og aksjoner», som etter hvert handler mest om den tyske nasjonalsosialismen og hvorvidt enkelte nordmenn hadde «fascistiske tendenser». Plutselig står det om hvorvidt Fedrelandslaget brukte uniformer eller ikke, det handler om heising av det nye tyske flagget i Kristiansand, og om reaksjoner på en satire framført av Botten Soot og Einar Rose. Skriver Tronstad seg litt bort her?
Tittelen er kanskje ikke helt optimal. «Denne seige rase» er ikke den mest slående oppsummeringen av innholdet, og da uttrykket forekom i pressen ble det dessuten skrevet «race». Man har modernisert et umoderne uttrykk. Og så er det undertittelen. Jeg antar jeg må bøye meg, men uttrykket «på Agder» skurrer noe grundig i mine øyne. Det er sikkert riktig, hvis det da finnes noen språklig regel om i/på, men uttrykket er ikke mer fasttømret enn at forordet (skrevet av Thomas Hagen ved Arkivet) bruker «i Agder» hele fire ganger. Kanskje det like godt skulle hett «på Sørlandet»?
Undersøkelser som den Tronstad har gjort, kan vi ikke få nok av. Hele landet må få lignende undersøkelser, med mest mulig kontekstualisering av funnene: Var religiøs, økonomisk, biologisk eller politisk antisemittisme dominerende, og i hvilke miljøer? Svingte antisemittismen oppover eller nedover i tråd med bestemte hendelser? Kunne antisemittismen knyttes til ledende partier eller personer, slik at de hadde ansvar for å spre ideene?
[1] Arbeiderpartiavisa i Kristiansand er ikke digitalisert for år som 1920, 1923, 1925–1930 samt juli–desember 1931.
Haaves historier 