Luxi Lahtinen kunne også vært en etterkommer av finske utvandrere, men er faktisk finsk. Luxi er i hvert fall veldig god til å skrive intervjuer med metalband. Han er aktiv på metalcrypt.com og eier intervjuseksjonen ganske greit:
For alle som er inne i metall, anbefaler jeg å se om Lahtinen har intervjuet f.eks. et band man er interessert i. Veldig, veldig mye er å finne.
Juha Soininen er også finsk, men med en litt annen musikksmak. Han har skrevet boka Move Your Body 2 the 90’s. Unlimited Eurodance. Den boka har jeg nå anmeldt for tidsskriftet Molo!
Norge har satt gullrekord i vinter-OL. Det skyldes inflasjon i gull og bør være et tankekors, ikke grunn til feiring.
Det blir ikke særlig mange flere OL-idretter, men mange flere greiner innad i idretten.Hvordan kan intelligente mennesker overse at 16 gull av 109 er 16,66 %, mens Salt Lake City-OLs 13 av 78 gull er 16,66 %? OL blir devaluert og enkeltmedaljene forsvinner i mengden, et osean av medaljer.
Skeleton er en øvelse uten interesse i Norge, men i OL holdes idretten slick og clean. Et race for menn, et race for kvinner. Vær så god, her har du verdens beste mann og verdens beste kvinne. Dette må være utgangspunktet når man avholder en idrettskonkurranse, ispedd noen lagkonkurranser. Videre skal jeg temmelig subjektivt foreslå hvordan de andre idrettene kan nå et mer seriøst nivå uten Mikke Mus-medaljer og deltakerpremier.
Aking og bob er veldig mye mer omfattende enn skeleton av en eller annen grunn, her har de fire øvelser hver. Her må det slankes. Tyskland vant for øvrig 9 av de 10 gullene i aking, bob og skeleton.
Mikskonkurranser kan man forsvare, men omfattende mikskonkurranser premierer en bredde og ikke topp-prestasjoner. Her tenker jeg særlig på alpint miks. Seks deltakere, der lagmedlemmene ikke er gode nok for medaljer individuelt. Disse medaljene blir lite verdt, og kan til nød gå i VM, men ikke OL. Kast øvelsen i søpla sammen med kombinasjonen (som faktisk planlegges å droppes).
Fristil inneholder 13 øvelser. Her blir jeg fort litt subjektiv igjen, men er ikke skicross og slopestyle litt like hverandre? Er det noe poeng med halfpipe når man ser mye bedre triks i hopp og big air? Og er det egentlig noe poeng lenger med kulekjøring, som virker veldig oppkonstruert og har minimalt med deltakere og interesserte? Jeg minner om at man har vraket en fristilgrein før, nemlig dans.
Liten bakke, kalt «normalbakke», i hopp og kombinert er helt ubrukelig og bør vrakes på flekken. Teknikken er den samme i liten og stor bakke, og bakkene premierer ikke ulike typer (som i slalåm versus utfor.) Hopprenn nummer to er i realiteten en ekstrasjanse, så de som ikke vant i storbakken ikke skal bli lei seg. Fjern alt av normalbakke, så blir det også bedre plass til kvinner (i kombinert) og miks. (Hvis kombinertsporten da klarer å overleve.)
Skøyter: Her er det sikkert min uvitenhet som får meg til å erklære 1000 meter for unødvendig når man har 500 og 1500. Men det bør være et mål å utkrystallisere øvelsene mer. En million distanser er noe særforbundene kan putte i hver sine VM, mens i OL skal det kåres de beste av de beste. (Jeg vil også kutte 3000 hinder i friidretten.)
Og dette gjelder særlig langrenn. Gjert Ingebrigtsen har helt riktig påpekt at en idrett der samme person vinner sprint og 50 kilometer, er en uutviklet idrett som ikke kjenner begrepene spesialisering og spisskompetanse. Forskjellige distanser har man av en grunn, for å åpne for forskjellige kroppstyper. Dette er ikke minst viktig i et breddeperspektiv, hvor man holder seg med forskjellige distanser og øvelser så forskjellige mennesketyper kan finne sine nisjer. Men i langrenn er for eksempel forskjellen på 10 og 15 kilometer for kvinner, lik null.
Langrenn og skiskyting kan fint høvles ned til sprint, mellomdistanse og langdistanse. Vrak skibytte og utstyrsteknologiske «finesser», les: overflødigheter.
Først skulle jeg undersøke en frisørtime. Cutters påstår at de har filial på Bouvetøya!
Så til en konkurrerende kjede. De påstår at hørføning heter «føhn».
Føhn? Har du hørt noe så random?
Betyr det for eksempel at — akkurat som sax er oppkalt etter oppfinneren Adolphe Sax — at hårføning er oppkalt etter en oppfinner som heter noe slikt som Dietmar Föhn?
Apropos ordbok, skulle jeg samme dag sjekke hva bråkjekk betyr. Stemmer det som står under?
Hvor kommer «noise» fra? Jo, fra at ordet leses «bråk-jekk». Burde vel helst oversatt jekk med jack, da? Men se så, hvis man legger til et komma, glemmer programmet hele jekken:
Jeg får ty til det helnorske uttrykket «men, men». En får glemme alt som er bråkjekt og erstatte med et synonym. Det finnes. Som eplekjekk for eksempel:
5) More breakable posts/trees/walls/hedges. Some vehicles are light, but some are very far from it. I would like to have some vehicles that can plow through everything. A tank not being able to flatten a wooden post is preposterous.
4) Reconstruction actually taking place. The game has emergency vehicles that react to some events. I would like repair crews to show up, or tow trucks to haul away wrecked cars. Until then, the debris don’t go anywhere, which is more realistic.
3) Crime happening throughout the city, committed by other people than you. There are many gangs in the game. They don’t screw over one another. I would like them to.
2) A female lead character. Although more than one main character wouldn’t be out of place.
1) I would like for the game to be set in an entirely new city. Detroit! Pessimistic culture, interesting history, good music scene, juggalos.
Å anmelde Lords of Chaos fra 2018 må ses på som litt i overkant forsinket i 2022, men her er en anmeldelse likevel. Filmen er bygd på boka med samme navn, handler om deler av norsk black metals historie, og har Øystein Aarseth og Varg Vikernes som hovedpersoner med Pelle Ohlin som viktigste biperson. (Og ei fiktiv dame som lite viktig biperson.)
Det første som bør tas opp er også det som var kritikken mot boka, nemlig at den spekulerer i selvmord, drap og kirkebrenning. Det er liksom det som var black metal, ifølge kritikerne, som mener den breiere scenen overses, og at band som ikke deltok i eksessene blir fullstendig glemt. Tross alt hadde ikke norsk black metal fått et publikum i hele verden hvis ikke dette publikummet (også) var interessert i musikken.
Filmen får også fram andre relevante kulturhistoriske elementer som tapetrading, men jeg vil si at filmen går enda lenger inn i det spekulative. Måten som filmen viser tre dødsfall på, er rett og slett forferdelig. Det mest unødvendige for historiens del er jo drapet i Lillehammer, mens de to andre hendelsene framstilles som filmens clou. Det blir som en C-versjon av Larry Clarks Kids.
Det mest interessante med black metal-bråket i ettertid, er medias konstruksjon av det. Plutselig fantes det satanister på hvert et gatehjørne, noe som forresten hadde direkte tråder tilbake til Satanic panic i USA på 1980-tallet. Filmen byr på få innsikter i denne tematikken.
Noe får vel filmen fram. Musikken kommer helt greit fram til å være et slikt produkt, det er ikke ment som en musikkteknisk dokumentarfilm. Og som med skaperne av thrash metal før dem, var skaperne av norsk black metal ungdommer. De begynte som tenåringer og likte OTT rølpefester. Dette kommer godt fram på bandfotografiene som eksisterer. Til tider får skuespillerne fram den ungdommelige væremåten, og kanskje den klossete atmosfæren og omgangstonen som er til stede i de fleste scenene — hvordan folka snakker, står og går — kan formidle noe av dette. Jeg klarer likevel ikke å fri meg fra tanken om at skuespillerne ikke er de beste. Kroppsspråk og mimikk virker noe forsert, selv om Hellhammers flere «åkkeeeei»-øyeblikk kanskje viser hans personlighet godt. Prøver de på norsk aksent med vilje for økt «autentisitet»? Og hva skjer med latteren til Varg?
La gå at filmen handler om Norge med engelskspråklige skuespillere (og en drøss ungarske statister — den ungarske dama som synger norsk frelsesarmé-sang er veldig god i norsk), som breker i vei med «Oeystein» og andre ord. Og at norske nyheter først er en greie som foregår på engelsk, før det plutselig kommer norske klipp.
Scenografien er helt grei. Det er gjort noe jobb med å skaffe gamle biler, skilt, butikkfasader, klær og lignende. Samtidig finnes det elementer i bildene som åpenbart er nyere, for eksempel Bunnpris i Bergen. Den som leter nøye kan sikkert også finne kontinuitetsbrister. Er det virkelig tilfelle at Faust var i Lillehammer seint en kveld og var på plass i platebutikken tidlig neste morgen? Apropos reiser fant jeg heller ikke Snorre Ruch i rollelista, der heter figuren — som er dum som et brød — «Varg’s Driver».
Pressemelding: På kontoret til PIY Records hører vi ikke på podkaster. Det skal ha vært en podkastvert på Spotify som har sagt mye, både dumt og forkastelig. Visstnok satser Spotify også tungt på denne podkastverten. Hvis alle som legger ut musikk på Spotify skal stå til ansvar for alt som blir sagt og sunget av andre på Spotify, sitter man fint i det.
Påvirkningsmuligheten ligger hos publikum som må velge å høre på det som er godt, og det er nettopp der PIY Records kommer inn. Her er ska, death metal, pop punk og stoner rock, nok til i hvert fall to timers lytting… Et nytt album kommer dessuten i februar 2022. På Spotify. Og cirka 20 andre strømmetjenester — et par av dem har vi til og med hørt om.
Å dekke historie som ikke har vært dekket før, er viktig. Denne etos preger historiestudenter allerede på bachelornivå. Jo større feltet er, jo viktigere er det at det nå blir dekket. Mari Jonassen har gjort en innsats med flere bøker om kvinner i motstandsbevegelsen. Men hun var ikke den første. Elisabeth Sveri hadde forsøkt å gjøre akkurat det samme, og kommet et stykke på vei. Andre har også gjort delstudier.
Fra disse bøkene bestrebes det å spre opplysningene videre utover på internett. Jeg kom over en artikkel om en av kvinnene som har gjort motstand. Allerede nå skal jeg avsløre at noen har gått i baret med denne artikkelen.
Lokalhistoriewiki, besøkt 5.2.2022
Litt over halve teksten handler om kvinner generelt og ikke om denne kvinnen. Tekststykket har i utgangspunktet to problemer. Det ene er at Mari Jonassen krediteres for arbeidet, når Jonassen (som man ser til høyre) har kopiert akkurat dette arbeidet fra Sveri. Sveri burde vært kreditert akkurat her.
Sveri 1991, s. 17. Noten(6) henviser til Svensketrafikken bind 3 av Ragnar Ulstein.
Jonassen 2020, s. 534.
Det andre er at teksten underkommuniserer hva kvinnen egentlig gjorde. Ingen blir motstandskvinne (eller -mann) av å ha hjulpet én person med å flykte. Å påstå det bryter med et av budene for en mer saklig krigshistorie: Vi trenger en mer nøktern omtale av «helter» som ikke overdriver hvor mange motstandsfolk Norge hadde. Jonassen føyer seg inn i den nasjonalheroiske tradisjonen, mens Sveri nevnte at Einar Albinussen var arrestert som los. Da har Wilhelmine antakelig også hjulpet dem som Einar var los for, med mat og kanskje noe utstyr. Så hvorfor sier man ikke det?
Vet man engang hvem Wilhelmine Albinussen var? Sveri og Jonassen har ikke sett noe nærmere på det. I artikkelen vist ovenfor, er det derimot funnet fram følgende biografiske fakta: Hun het Wilhelmine Albinussen. Fødselsår er «ukjent». Dødsdato er kjent. Det samme er ektemann, hans leveår og hvor han var fra. Kilde oppgis ikke.
Det første man kan gjøre da, er å undersøke kilden Døde 1951–2014 i Digitalarkivet. Her finnes verken noen Wilhelmine eller Vilhelmine Albinussen. Et søk ut ifra dødsdato gir følgende:
Altså: «Wilhelmine A.» fra Saltdal. Det er i hvert fall noen ting som kan passe. Hvis hun var gift med Einar Albinussen, kan jo navnet Kristensen stamme fra en ny ektemann i ettertid. Men enke var hun ikke, som leveårene for Albinussen viser. Den observante har sett at Sveri omtaler Einar som «mann i huset», men Wilhelmine som «mor hans». Å si som artikkelen gjør, at Wilhelmine var gift med sin sønn, er en grov feil.
Slike feil er også hendelige. Men feilen kunne vært unngått hvis det hadde vært gjort det minste forsøk på å kartlegge Wilhelmines identitet, i hvert fall et bedre forsøk enn å bare lempe inn formuleringen «født ukjent dato».
For i kilder finner man dette med Kristensen. I Ulsteins Svensketrafikken nevnes Wilhelmine kun med fornavn i teksten. Men både Ulstein (i registeret, s. 431), Sveri og Jonassen har tatt for gitt at hun het Albinussen til etternavn, som sønnen. Det gjorde hun altså ikke. «Wilhelmine Albinussen» gir heller ingen treff hos Nasjonalbiblioteket — en søkemulighet som Sveri ikke hadde, men som Jonassen og artikkeloppretter hadde. Men det gjør «Wilhelmine Kristensen»:
Nordlands Framtid 14.2.1956
Her står det klart — og dette er ikke vanlig i eiendomsoverdragelser — at Wilhelmine Kristensen er mor til Einar. Hun ble overlevd av sju barn hvorav noen synes å ha utvandret.
Tidligere er også andre etternavn registrert på henne, men hun var gift med en som het Kristensen.
Nordlandsposten 20.3.1975
Svaret på spørsmålet stilt i overskriften, hvem gikk i baret, blir da «alle». Flest og størst feil finner vi hos personen som skreiv ovenstående artikkel, men Mari Jonassen, som har den beste historieutdannelsen i «feltet», burde absolutt ha sjekket hvilken person dette var uten å lene seg helt på eldre og misvisende opplysninger. Resultatet er at Jonassen i sin bok har med en person, Wilhelmine Albinussen, som aldri har eksistert.
«Eva» og «naken». Hva var dette for slags ting å trykke i VG i 1946?
VG 12.9.1946
«Eva» var en gimmick som VG kjørte for å få donert saker og ting til et lotteri. Lotteriet bar Kong Haakons navn og monogram, så det var ikke tuskhandel på gata det var snakk om.
Bedrifter skulle «kle på» «Eva» ved å donere klær og annet man har på seg. Man kunne også donere ting hun kunne ha i skuffer og skap, herunder bøker, sportsutstyr og billetter. «Eva»s indre organer skulle også fylles, for eksempel lungene, med røyk, ved at det ble donert tobakk. Til sist måtte hun ikke være sosialt naken, derfor kunne man også donere «invitasjoner til soupeer».
Først ble en paraply donert, dernest et ur. Kampanjen gikk litt treigt og hun var ikke blitt «prektig» helt ennå, per 12.9.1946.
Alt i alt hadde gimmicken mange identiske trekk med 2020-tallets clickbait. Selve saken har ingenting med sex å gjøre, avisa fikk det bare til å virke slik. Det fascinerende her er hvor lite nytt dagens clickbait faktisk er, ja det har sikkert røtter til den amerikanske yellow press fra 1890-tallet, sikkert også enda lenger tilbake.
Haaves historier 