Det er godt vi har eksperter. Esten O. Sæther «mener» at Erling Braut Haalands overgang til 600–700 millioner er den største norske overgangen. Og ramser sikkert opp endel grunner til det. Men kan vi egentlig vite det? Under får du ei liste over fem overganger som fort kan regnes som større enn denne.
5. Kåre Ingebrigtsen fra Manchester City til Strømsgodset. Det er helt utrolig bra å plukke spillere fra Manchester City, og Kåre Ingebrigtsen gikk nettopp den veien — til et Strømsgodset i 1994 som kjempet mot nedrykk fra Eliteserien. Han spilte også hele 6 kamper før han heller hadde lyst til å spille for Lillestrøm, og gjorde det. (Strømsgodset rykket ned.)
4. Tom Nordlie fra Skeid til Lillestrøm. Trenersigneringer kan også være store og viktige, og dette ble en monumental begivenhet for Lillestrøm. Nordlie ble hentet inn for å vinne kvalikkampene høsten 2019. Laget tapte riktignok den første 0–1, men vant den andre 4–3!!!! Great success!!
3. John Arne Riise fra APOEL til Delhi Dynamos. Tidenes beste norske spiller må med på lista, men det er ikke den eneste statusen han har. Så vidt jeg vet ble han første norske spiller i India, og det er helt konge. En stor og viktig del av hans karriere.
2. Bjørn Helge Riise fra «lagt opp» til Stabæk 2. Han la opp, men gjorde comeback etter å ha blitt juniortrener i Stabæk-systemet. For et kupp for Stabæk 2. Kampen han gjorde comeback for, tapte de 7–0 for Lørenskog. Returoppgjøret som Riise også spilte, gikk litt bedre, med bare 4–1-tap.
1. Marianne Pettersen fra Gjelleråsen til Gjelleråsen. At hun ikke tok overgang i 1996 ble som en superovergang, for klubben som rykket opp fra 1. divisjon i 1995. Et år Pettersen også var i VM-troppen. Det sier seg selv at toppscoreren i 1. divisjon må med på landslaget.
«Leverandørene av russeutstyr profiterer på unge menneskers skjøre lengsel etter tilhørighet», skriver en psykolog på VG.no. Tilhørigheten beskrives med fagbegreper som inn- og utgruppe. Det er ingenting som tyder på at dette ikke er reelt.
VG.no 13.5.2022
Psykologen har selvfølgelig som (bi?)jobb å levere terapeutiske mikrotjenester på sosiale medier, og har egeninteresse i å hausse opp problematiske følelser til å bli lidelser — og til å framstille ungdommer som så ubehjelpelige at de bør vurdere profesjonell hjelp.
Men det spørs om ikke psykologen i sin kronikkskrivende virksomhet legger seg på den velkjente, metaforiske divanen og mest av alt avslører sin egen personlighet.
For når hun tenker på leverandørene av russeutstyr, gir hun ikke ved dørene. Hun «hater russeservice og andre distributører som profitterer på unge menneskers skjøre lengsel etter tilhørighet».
Det er kanskje litt spesielt å hate noen som selger et bomullsprodukt med påskrift som ikke er støtende. Hun forsøker å rasjonalisere hatet sitt ved å påpeke at russeklær er dyre og «er proppfulle av syntetisk materiale».
Dette til forskjell, får vi anta, fra klærne som ungdom bruker til daglig. De klærne som har bestemte prislapper, merker, statuskonnotasjoner og ulik moteriktighet.
Eller fra dressene, skoene og klokkene som ikke sjelden forbindes med høyinntektsyrker. For ikke å snakke om biler. I Norge og enkelte andre deler av den vestlige verden er dessuten sportsutstyr med på å gi status, og særlig sykler. Det mest forkastelige russen kunne gjøre i psykologens øyne, måtte være å droppe buss for å heller rulle med sykler til 50 000 kroner stykket. (Og ikke begynn å snakke om reiser, hobbyer og opplevelser.) Går vi over til kunstnere og kulturmennesker kan de ha andre kleskoder, som ikke i samme grad er styrt av pris, men av andre kriterier. Nøkkelbegrepet er kulturell kapital, som man kan ha mye eller lite av, for som psykologen skriver er status et knapphetsgode, hvor trendsetterne med et tastetrykk kan forkaste gamle statussymboler så snart folk flest tror de har skjønt greia. Psykologen viser dette selv ved å indirekte stemple de som med viten og vilje fyller sin garderobe med «syntetisk materiale» som harry-bakstrevere.
Kort sagt er det ganske patetisk å late som om man kan viske ut statusforskjeller i samfunnet ved å angripe russefirmaer. På 90-tallet snakket man om «merkepress» og debatterte skoleuniform. Ingen seriøse politikere har tatt til orde for dette i Norge. Enten må man innføre ens bekledning (utprøvd og droppet i Kina), ellers må ungdom og andre bare lære seg til å takle presset. For så skjøre er de ikke at de ikke kan klare dette. De klarer til og med å heve seg over psykologers primale hat mot et knippe bedrifter.
Til sist klarer psykologen likevel å skrive noe jeg er enig i, da hun ikke snakker om forbud mot russeklær, men boikott. Hvis det finner sted en boikott av russeutstyr og -leverandører, er dette en sosial endring som er organisk og vokser fram nedenfra. Ikke en endring som er demagogisk og styres ovenfra.
Det er ikke A-laget og Kjetil Rekdal jeg her interesserer meg for, men B-laget.
I fjor gjorde Rosenborg 2 en patetisk innsats i 2. divisjon. I nest siste serierunde ble de demolisert 12–0 av Skeid.
Årets 3. divisjon har begynt dårlig. Riktignok med en stor seier mot Orkla, men ellers med tap mot Steinkjer, Byåsen og i dag Junkeren.
Rosenborg 2 har dominert lavere divisjoner i Trøndelag. I 1996 og 1998 vant de sin 2. divisjonsavdeling. Nivået i 2. divisjon nå har blitt så høyt at få B-lag klarer å holde seg fast der; Rosenborg 2 var et av dem men ikke nå lenger.
Dette er et lag som selvfølgelig har adgang til å bruke reserver fra A-laget, samt har tilgang til dyktige og motiverte juniorer. Skulle man tro.
Mot Byåsen startet Julian Faye Lund, Adam Andersson, Vebjørn Hoff og Bryan Fiabema. Det hjalp ikke, og hvordan har juniorlaget gjort det?
Her spilles det nasjonal G19, som i realiteten består av regionale oppgjør. 20. mars tapte Rosenborgs juniorlag 10–1 mot Kristiansund. De tapte 2–1 mot Aalesund borte og 9–1 hjemme. Laget som tapte så stort hadde seks av de samme starterne som laget som tapte lite.
Rosenborg tapte 7–0 hjemme mot Molde, men klarte faktisk å vinne borte. Der var det litt større forskjell mellom startoppstillingene, men likevel: Noen av resultatene passer seg rett og slett ikke for Rosenborg.
Det er større forskjell nå enn før på fotballspillere som satser og de som ikke gjør det. Jeg vet at blant annet Stabæks førstelag spiller i ligaer for ett år eldre gutter, fordi de ville vært for gode ellers. Rosenborgs disposisjoner er et mysterium for meg; et mysterium det sikkert går an å finne ut av, men konklusjonen blir at det er mye jeg ikke forstår, og en av dem er hvordan unge fotballspillere fordeles mellom junior interkrets, junior nasjonal og senior B-lag.
Også kjent som det eneste historiespørsmålet Tommy har klart; om den gamle hovedstaden i Polen. Tommy (fra Tommy og Tigern), som var inne i en lek med romvesener, ropte «krakow, krakow»-lyder fra strålepistolen.
Kraków er ganske nærme Norge, har altfor altfor billige billetter, er lett å komme seg rundt i. Jeg var der for noe som heter święta wojna, «holy war», Kraków-derbyet i fotball. Selve beskrivelsen av dette får vente til en annen gang. I denne omgang skal det gis et ikke-representativt bilde av byen.
Jeg skulle gjerne skrytt av byens Metal Shop. Sikkert er det i hvert fall at du må gå inn til en brudebutikk. Ta ei sidedør og opp ei muggen trapp — ubelyst = metal. Av ukjent grunn var det stengt denne dagen. Men det var flere andre butikker i samme bydel som solgte metal-effekter. Den ene av dem satset på kombinasjonen ekstremmetal–turistkitsch–cannabis. Ikke visste jeg at det kunne selges over disk i Polen (jeg hadde ikke sjekket da det ikke er relevant for meg. Ifølge oppslagsverk er det legalt til medisinsk bruk.)
Fra brudebutikk til mer metal.Metalstemning. Men noen ganger stengt.
Polen blir mer illiberalt politisk, men noe det tydeligvis var viktig å beholde,* var klubben Black & White. Her er det gråsoner det går i. Sånn er det når man reklamerer med at man har glory hole, og så tar det videre derfra.
* = om det faktisk er åpent, vet jeg ikke, det kan like godt være stengt.
The Cranberries er, når du tenker over det, et ganske døllt navn på et band. Tranebærene. På 90-tallet var bandet imidlertid på en bærtur som skaffet dem mange fans verden over og var ganske økonomisk innbringende. Særlig låta «Zombie» er en gave som aldri slutter å gi. Sangen er ikonisk, men hvorfor?
Døllt bandnavn, merkelig vokal, handler om krig: Hvorfor ble «Zombie» en pophit?
Et av svarene er at musikken var tidsriktig. Sangen er godt innenfor alternativ rock-sjangeren, som hadde noen gode år med grungen og så vidt inn på andre halvdel av 1990-tallet. Før sjangeren forsvant i det stille.
Musikkvideoen er artistisk med symbolbruk og fargebruk, ettertenksom vil jeg si. Spesielt trekkes barnas rolle i krigen inn, og sangen kan transplanteres til andre konflikter enn den irske/nordirske (som er det den handler om). Religion trekkes selvfølgelig inn, vokalist Dolores O’Riordan står ved et stort trekors. Mer enn noe som har med Jesus å gjøre, minner kors-tablået meg om en stake som hekser ble brent på. Hele O’Riordan er malt i gullmaling, noe jeg forbandt med en ganske ostentatious henrettelsesmetode (for å lukke absolutt alle porene i huden). Og så kom jeg på hvor jeg kjenner henrettelsesmetoden fra: James Bond og Goldfinger.
Men musikkvideoen er selvsagt ikke grunnen til suksessen. Det vi alle husker er «zaambeh, zaambeh, zaambe-e-he-he». Refrenget! Rart og suggererende.
Med Dolores O’Riordan inn i øregangene fikk musikkpublikum endelig tilfredsstilt sitt — hittil ukjente — ønske om «gurgling». Dette ifølge en anmeldelse av singelen:
Puls 36-1994
Cranberries var fullstendig ukjente på et tidspunkt, de også. Bandet utga en EP i 1991 og ser ut til å ha blitt oppdaget av Studentradioen i Tromsø samme år. Reint korporlig tok Cranberries turen til Norge i 1993 — med konsert i tre byer. Og da som oppvarmere for et annet irsk band, Hothouse Flowers.
BT 13.5.1993
Og for å ta Hothouse Flowers, har de absolutt hatt en musikkarriere å snakke om. På Spotify i dag har Hothouse Flowers fire låter over millionen. Bra det! Imidlertid var 1993 siste gang Hothouse Flowers kunne stå øverst på plakaten. «Zombie» ligger et, ja opptil flere, stykker foran med 712 millioner Spotify-avspillinger. Cranberries’ fjerde mest avspilte sang har ikke over millionen, men over 150 millioner.
Med The Cranberries’ suksess var det på tide for nordmenn å konstatere at Irland var grønnere enn aldri før. Bare se på alle seirene de tok på rad i Eurovision Song Contest!
Nei, jeg føler ingen stolthet, åpenbarte Dolores O’Riordan for Haugesunds Avis etter at Irland hadde vunnet Grand Prix på hjemmebane.
For en åpenbaring!
Året var 1993 og The Cranberries hadde fortsatt ikke fått sitt hoved-gjennombrudd (Noen) norske musikkanmeldere tok tak. Hege Ulstein var en av dem, og at hun hadde referansene på plass, viser følgende begynnelse på hennes Cranberries-anmeldelse:
‘For første gang, for første gang, det giver mangen Smaating Rang.’ Disse ordene tilhører Henrik Wergeland, som heldigvis ikke var plateanmelder. Likevel beskriver de The Cranberries’ debutalbum på en treffende måte.
Beat 2/1993
Frode Grytten var også kjempefan. Men ellers gikk det ganske mye i middelmådighetens tralt, med terningkast 4 i for eksempel Romerikes Blad, Dagens Næringsliv, Nordlys, Arbeiderbladet.
Men ikke i Bergensavisen. Samtidig som anmelderseksjonen fant det passende å gi terningkast 3 til Scandinavia for Scandinavia 4, vanket det terningkast 2 til Cranberries. «Tragisk», lød elegien; «Dolores misbruker sitt talent maksimalt. Uten forvarsel slenger hun stemmen opp i en upassende falsett, og resultatet blir ikke helt ulikt mislykket jodling». Det verste eller beste, alt ettersom, er at folk vel skjønner akkurat hva Bård Ose mente med dette.
Vinteren 1994 ble Cranberries-albumet relansert, med ny markedskampanje etter svært godt salg i USA. Vestpå i Norge, bare et vikingbesteilt hav unna Irland (og for så vidt USA), satt noen som følte at verden fulgte etter dem: «Knapt noen andre enn HA gadd å prate med The Cranberries da de sist mai var i Norge», skreiv Haugesunds Avis, og minte om at dette fortjente et terningkast 4. Det samme kasta nå Nordlandsposten, som også meldte seg på i denne runde II. Større aviser som VG og Dagbladet interesserte seg ikke i det hele tatt. Selv om distributøren spanderte reklamekroner nettopp i disse storavisene.
Kan de ikke det? Hva med de 300 millionene som IKKE kjøpte skiva?
Dagbladet 16.2.1994
På høsten 1994 ble det utgitt singel «Zombie» og nytt album, No Need to Argue. Før hadde de tre gutta i bandet langt hår alle sammen, nå var det kort hår og briller. Ikke at pressen brydde seg så mye med gutta. Dette bandet besto av sanger Dolores O’Riordan, noen musikere, låtskriver Dolores O’Riordan, og nevnte vi Dolores O’Riordan?
Flere av hovedstadsavisene som ikke hadde sett albumsuksessen til Everybody Else komme, var raskere på desken denne gangen. Men bortsett fra Stein Østbø i VG som ga 5, og Bergens Tidende som var positive som sist, gikk det fortsatt mye i terningkast 4. Cranberries var og ble helt greit. Arbeiderbladet syntes bandet hadde en tendens til å jamre, Dagbladet viste hvor interessant de syntes plata var ved å bruke spandere tre setninger på anmeldelsen. Videre ble det 4-ere i mindre aviser som Beat, Romerikes Blad, Adresseavisen (uten selve terningkastet…), Nordlandsposten, Bergensavisen, Nordlands Framtid — og et par 3-ere i distriktsaviser som Tønsbergs Blad og Glåmdalen.
Noe var uforløst med Cranberries: hvor skulle man gjøre av de tre hersens gutta? «Hvis jenta er aldri så lite kynisk kan hun jo starte med å kvitte seg med bandet sitt», skreiv Arbeiderbladet. Desken mente at bandet var «populært kalt ‘Dolores og de tre andre'».
No Need to Argue nådde nummer 1 eller 2 i de fleste vestlige land. Ikke i Irland, der nådde albumet bare nummer 6. (Samme som på amerikanske Billboard 200). Musikkvideoen på Youtube nådde 1 milliard visninger i 2021. Dolores er ikke med de tre andre lenger, hun døde dessverre i 2018 av drukning i badekaret med 3,3 i promille.
Og så får dance-versjonen av «Zombie» vente til en annen tekst.
Mens vi venter på covid-23, også kalt SARS-CoV 3, er det grunn til å se tilbake på hva som ble gjort under SARS-CoV 2.
Det har også en coronakommisjon gjort, som leverte sin rapport i dag. Jeg skreiv min rapport for et år siden, men publiserer den i dag!
Under pandemien var det nemlig mange som trodde de hadde funnet på det helt geniale, påfunn som noen ganger gikk i retning av strengere og noen ganger mildere restriksjoner. La meg understreke at pandemihåndteringen var mer god enn dårlig, og at jeg selv fulgte anbefalingene. Så det er ikke ut ifra noen trassig motstand jeg skriver dette. Men ting går fort i svingene, og de fleste av tabbene er lette å tilgi, men kunne ikke noen av disse tabbene vært luket ut på forhånd?
Ikke fastskrudde seter. Kirkegjengere går vanligvis ikke bananas med stolkasting, ei heller forflytting av lange benker. Men var de ikke skrudd fast, var det visstnok ikke mulig å holde god nok avstand.
Smittestoppappen. Appen skulle si ifra hvis man hadde vært få meter unna en koronasmittet i 15 minutter. For 14 minutters nærkontakt smitter nemlig ikke… Appen ble da også skrotet.
Hytteforbud og menneskerettigheter. Hytteforbudet var litt dumt, men hysteriske reaksjoner på det var kjempedumt. Det ble snakket om menneskerettighetsdomstol, og dette samtidig som at Hviterussland og Myanmar har sunket ned i betydelig mer substansielle hengemyrer.
Frivillig testing på flyplasser. I bunn og grunn den eneste smittespredningsveien inn i Norge, fra høsten 2020 med assorterte muterte virus. Men kontroll på dette, nei det ble ikke sett på som viktig.
Applaus. Symbolmarkering uten innhold holdt sykepleierne for narr, men de ble til slutt realitetsorientert da sykepleierstreiken ble tvangsoppløst på grunn av brannfare i et gjenvinningsanlegg i Fredrikstad. Jeg håper noen lager en bok om alle tvungne lønnsnemnder gjennom tidene, hvor denne saken og påståtte årsaken får god plass.
Tro på hilsemåter. Troen som fantes tidlig i mars 2020, som gikk ut på at bare vi hilser med føttene, skånes vi fra hele pandemien.
Viken fylke. Innføring av sams regler i Viken fylke viste problemene med fylkes-konstruksjonen. Smittesituasjonen var litt forskjellig i Bærum og Numedal.
Årets nyord. Språkrådet var ikke nødvendig for å bestemme at koronaen ble årets nyord, men debatten i etterkant var enda mer unødvendig. Tenk at noen brukte energi på om «korona» burde vært beste nyord i stedet for «koronaen», eller andre forslag som «dorullskam». Finn bedre ting å skamme dere over, pluss er det noen som husker dette ordet i dag?
Vanskelig ord. Da ordet kohort ble lansert, et ord som i dag ikke trenger noen forklaring, avstedkom det faktisk klaging fra Språkrådet (Språkgnålet) fordi ordet var «vanskelig». Folk forsto det ikke «umiddelbart». Vel, noe slikt som vanskelige ord eksisterer ikke, bare folk venner seg til dem. Administrasjon er f.eks. egentlig et kronglete ord, men lett fordi det brukes så mye.
Gavmilde Sverige. Landet skulle gi bort 1 million vaksiner. Kunne gavmildheten ha noe med at disse vaksinene var av merket Astra Zeneca? Som Trond Viggo Torgersen sang: «Har’u no, så gi ‘re bort».
PS. Noe som ikke var en tabbe, var at vaksiner hadde bivirkninger. Vaksiner kan ha bivirkninger, noen alvorlige, og at vaksinene i det hele tatt ble tilgjengelig så fort, er mer overraskende enn at noen veldig få opplevde bivirkninger.
PSPS. Det finnes derimot vaksinetabber, og det er å glemme å lukke kjøleskapsdører.
PSPSPS. Her følger mitt take på «Bærums vaksinegate», enda en oppblåst og misforstått sak.
PSPSPSPS. Dr. Albans take på pandemien bør også huskes.
Selv kaller jeg sjakk for et spill og ikke en sport eller idrett, og kaster meg ikke rundt i senga i tvil over dette, men diskusjonen dukker stadig opp, for eksempel i forbindelse med opptagelse i Idrettsforbundet, priser på Idrettsgallaen og så videre.
Det er klart at sjakk er fysisk krevende, og at man trener sjakk på for eksempel toppidrettsgymnas. Jeg mener likevel at idrettsbegrepet ikke trenger å utvannes på denne måten, og at hvis sjakk er idrett, er i hvert fall musikk det.
Musikk er faktisk mer idrett enn det sjakk er. Grunner:
man trener
trening fører til automatisering
musikk er fysisk anstrengende for sentrale muskelgrupper, lunger osv.
man kan få belastningsskader i enkelte kroppsdelen
musikk er kompetitivt, det opereres indirekte med ligaer og hierarkier, bare én kan være verdens mestselgende osv.
musikk handler om rytme og timing
musikk oppøver koordinasjon og konsentrasjon, tenk på f.eks. trommespill
de beste utøverne er de som kan gjøre det uventede
musikkarrangementer og sportsarrangementer kan spille på noen av de samme følelsene hos publikum
Nok en colombiansk fotballspiller har falt bort før oppnådd forventet levealder, denne gangen Freddy Rincón. Årsaken var bilkræsj.
Jeg kårer herved Freddy Rincóns største kamp i karrieren, og det er Argentina — Colombia 0–5. Dette var siste kamp i kvaliken til VM 1994, og Colombia ledet med ett poeng på Argentina. Bare vinneren av gruppa gikk direkte videre. Få trodde at Argentina skulle tulle bort dette på hjemmebane. Laget hadde tatt gull og sølv i de to forrige VM, og stilte nå med Gabriel Batistuta. Som en kan se under, satte Rincón det første av mange mål i den totale overraskelsesseieren. Men hvem trenger å se, når de heller kan lese om Colombia i min bok Fotball på 90-tallet? Den får du tak i her:
SU er ute med et innlegg om karakterer og eksamen, som dessverre er vås fra ende til annen. SU-representantene kan ingenting om karaktersetting og vurdering.
Først påstår de at karakterer kun belønner pugging. De har lest om latinske kasus hos Aleksander Kielland og tror at skolen er slik fortsatt. Karakterer skal gis etter forståelse og hvordan man bruker kunnskap man eventuelt har pugget seg til.
Karakterer brukes i toppidrett, drama, byggfag og for kokker. Pugger man seg til bedre fysisk form eller mekaniske ferdigheter, ifølge SU?
Fjerner man karakterer, vil elever som per dags dato har lav kompetanse i faget, fortsatt få en vurdering som tilsier det. Det blir bare et annet navn på det.
Stikkord som trynefaktor og urettferdig vurdering slenges ut uten dekning, kun som en massiv disrespekt av lærere (SVs velgere). At resultatene på skriftlig eksamen er dårligere enn standpunkt, viser — om noe — at «trynefaktor» virker i elevenes favør.
Mappevurdering, som SU ønsker seg, utgjør en mangedobling av tekst som skal vurderes. Siden eksamenstidspunktet forholder seg til sensurfrist, klagefrist og ny sensur før Samordna Opptak i juli, må vurderingsmapper leveres mye tidligere. Kanskje i slutten av mars. Da blir det enda mindre tid til læring enn før.
Når SU skal agitere mot eksamen går også det galt. SU-folkene kaller eksamen en femtimers prøve. SU viser dermed at de gir blaffen i yrkesfag, som har allsidig praktisk eksamen over flere dager.
Eksamenens tidspress kan faktisk også virke forberedende til arbeidslivet. Spør journalistene i avisa som trykte SUs innlegg om de noengang har opplevd tidspress i jobben.
Eksamenskarakteren kalles «lotto med elevers framtid», selv om noen få eksamenskarakterer nesten ikke teller midt oppe i alt det andre som står på vitnemålet. Det som derimot ville vært lotto, og bortkasting av tid og penger, er å følge SUs forslag.
Haaves historier 
