Haaves historier

I 1997–98 spilte jeg det nye Championship Manager-spillet, og gikk innimellom også på skole. Sjette klasse. To kull under oss hadde de begynt med både A, B og C-klasse, og manglet nå rom. I påvente av at skolen skulle ombygges, inkludert riving av sfo-bygget som knapt var en håndfull år gammelt, ble det satt opp brakker i skolegården. I den ene holdt 6A og 6B til, i den andre 7A og 7B.

En helt urelatert person fikk en kjempegod idé. En uangripelig og ufeilbarlig idé. Kanskje? «Vi får se», tenkte vel personen, som rett og slett bosatte seg i mellomrommet mellom de to brakkene.

Det gikk bra en stund. Helt til, og det burde man kanskje også regnet med, noen fikk øye på domicilen.

Brakka hadde nemlig vinduer ut til den sida også. I utgangspunktet førte vinduene bare rett inn i veggen på den andre brakka, så nytten kunne synes begrenset, men slik var nå bare brakkemodellen. Det var dessuten greit nok å åpne vinduet på gløtt for å lufte. Få eller ingen tenkte på å se ned i mellomrommet, helt til noen altså gjorde det.

Det eneste jeg kan si sikkert 25 år seinere, er at boplassen til den ukjente personen hadde bøker liggende. Så var det en eller annen form for sengetøy, antakelig en madrass. Klær eller tepper også — se, det blir spekulasjon. («Objection, your honor! Speculation! Conjecture!») Pakninger fra mat, antakeligvis. Men ingen person.

Læreren, som fort ble koplet inn i saken av noen, lovte å feie vekk problemet, og så ble gjort. Tilværelsen fortsatte upåvirket for nesten alle involverte. En dag ganske nylig, da jeg så den lokalkjente uteliggeren som per i dag bor på Bekkestua, kom jeg til å tenke på datidas uteligger. Måtte virkelig vedkommende vekk?

Det var jo en påpasselig og høflig person, i og med at hen ikke var hjemme da barnehodene stakk ut av vinduet. OK, så hadde hen tatt seg litt til rette, men skulle til gjengjeld ikke forstyrre undervisningen, eller hva enn av andre ting som måtte foregå i lokalet. (Om både undervisning og aktiv læring foregikk samtidig, er for eksempel et åpent spørsmål.)

Ja, når sant skal sies kan man kalle uteliggeren et slags forbilde: Personen fordreiv åpenbart tida med lesing. Hva annet var det, enn en hån mot alle leseaksjonene på skolen da man rensket vekk boplassen? Et delvis forbilde, ensaks-forbilde, eller et betinget forbilde, kan man kanskje kalle personen. Vi kjenner alle munnhellet «gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør». Her kunne vi bare sagt «gjør som jeg gjør, og ikke som jeg også gjør», og styrket vår lesing, en av de selve grunnleggende ferdighetene.

Jeg håper i det minste at den som eliminerte boplassen, så gjesten inn i øynene. At ikke det skjedde mens gjesten var ute på andre gjøremål, og ryddesjauerne bare la igjen en lapp: «Vi har rydda vekk alt. Du er nå enda mer hjemløs enn du var i dag morges». Og hvis de gjorde dét, håper jeg i det minste at de plasserte de få eiendelene i en banankasse ved skoleporten. Kanskje kunne nevnte lapp vært sirlig satt inn som et bokmerke der uteliggeren så ut til å være i boka som så mest ut som den for øyeblikket holdt på å bli lest.