Historie? Musikk? Populærkultur? Sport? Kritikk? Ja.
Det er klart at i første rekke blant VM-kontroversene må man sette øl-nekt. Det skulle tatt seg ut om man prioriterte annerledes på lista.
Tenk at kontroversene startet allerede før første kamp, dere. Så tidlig kan det altså skje. Hva blir det neste?
Og rasende kapteiner? Fra og med i går kveld har alle glemt dem, fordi:
Japanerne rydder etter seg. Enten det er inni garderoben eller utenpå. Det er absolutt ingenting som sjokkerer ved det. Heller ikke hvis man ikke vet det fra før. At noen rydder er ikke sjokkerende.
En debatt er i gang i min lokalavis om hva stedet Rykkinn trenger. jeg håper det blir mange hundre innlegg som alle har tittelen «Rykkinn trenger …». Nå nylig sto det to innlegg. Det som appellerer så til meg med det øverste, er at skribenten sier seg villig til å hjelpe til. Blir det norsk kro på Rykkinn, skal skribenten jobbe dugnad.
Den eneste ulempen ved det er at det kan bli så mange dugnadshjelpere at ingen er igjen til å være kunder, men det løser seg sikkert!
I fortsettelsen er det viktig at de som skriver, får tydeliggjort hva de selv kan bidra med.
En kvinnelig lektor vil ha vinbar. Hun sier seg villig til å tråkke druene.
En mannlig omsorgsarbeider vil ha tegneseriesjappe. Han er villig til å supplere sjappa med 20 tegneseriealbum, men han skal få alle pengene fra salget.
Debatten vil faktisk aldri ta slutt.
Gjestene er et par-drama på hytte med flere vridninger i handlingen. Samtidskommentar og humor skal forekomme.
Spoiler:
To som låner hytte møter hyttenaboene, og de førstnevnte utgir seg for å være noen andre enn de er. «Lånerne» får riktignok vite at hyttenaboenes hytte har gått i arv i generasjoner. I tillegg vet den ene «låneren» at hytta de låner har hatt samme eier en del år (da han har hatt arbeidsoppdrag der). Likevel hviler «lånernes» handlinger på at hyttenaboene ikke aner hvem som bor i den utlånte hytta. Slik kan de altså utgi seg for å være noen andre. Logisk brist på grunnskolenivå.
Men selvfølgelig vet hyttenaboene hvem som i årevis har frekventert utlånshytta, hvilket avsløres mot slutten. Hele spillet der «lånerne» utgir seg for noen andre, er for ingenting. Bortsett fra at karakterene skal bearbeide, og forfatteren harselere med, hva nordmenn ønsker seg.
Dette velstående og, selvfølgelig, langstrakte land. Her hvor folk har hytte, og noen finere hytte enn andre. Og de sistnevnte kan stalkes på some/nettet. Skrevet av en forfatter som også har skrevet avisspalter og ei bok om at det er hun som fortaper seg i diverse internettsurfing. Her må man ikke blande inn Nina Lykke, hun er en helt annen forfatter som bare pleier å harselere med de samme tingene.
Glem ikke at karakterene også har psyker. De to «lånerne» er en dame og en mann. Dama er et vrak, mannen er stabil. Har vi lest om dette før, mon tro? Karakterene skulle vel ikke være identiske med hovedkarakterene i Janne Stigen Drangsholts Winther-romaner? Vi skulle vel ikke kjenne igjen typene og tankegangene fra Marit Eikemo eller Heidi Linde-romaner? Leste jeg ikke Marie Aubert sitt drama Voksne mennesker om sjalusi på hytte?
Vel, hvis jeg ville ha fantasi i bøkene mine, burde jeg vel lese fantasy. Og det har jeg ikke tenkt.
Nei, jeg har heller tenkt (uironisk, altså) å lese de samme romanene ettersom de kommer ut under sine nye navn. Jeg står og godgjør meg på venteliste på opptil flere.
Jeg pleier alltid å skrive litt lokalhistorie til Årbok for Asker og Bærum historielag, og i år er intet unntak. Etter litt fram og tilbake ble årets tema en kiosk, Vinco. Denne lå på Stabekk ved siden av Stabekk kino, og måtte se kinoen legges ned, spilleautomater reguleres, tipping bli overført til internett, og tobakk utraderes — før inntektssvikten ble så stor at nedlegging var resultatet. Faktisk startet den som et tobakksmagasin. Spørsmålet var jo: Var det mulig å skrive en hel historikk om en kiosk?
Dette ble utfordringen til meg selv, og det gikk faktisk an. Jeg fikk til å intervjue to av eierne gjennom historien, fikk også noen bilder, samt Vincos gamle kassaapparat som jeg fortsatt har, og lurer på hvor jeg egentlig skal plassere. Så det var en artig sak å holde på med.
Et nytt, lite prosjekt på fritida har begynt: ska-punk i Norge.
Ska-sjangeren opplevde en tredje popularitetsbølge omtrent fra 1989 til 2006. En stor del av den var ska-punk, en sjanger kanskje særlig tidstypisk for 1994–2004, med 1997–98 som høydepunkt. Prosjektet ska-punk i Norge skal handle om både egne og utenlandske band:
Jeg har opplevd velvilje hittil og fått høre noe temmelig sjelden norsk ska-punk, men jeg har også allerede fått de første personene som «skal svare i morgen» og så tar det ukesvis eller månedsvis.
Hvis du leser dette og kan si noe vettugt om ska-punk, enten det er en label, et band, et album eller en sang, trykk knappen Kontakt ovenfor.
Boka du ser til høyre er nå i trykken.
Jeg kan bare ta æren for å ha skrevet boka, ikke for å ha tegna det meget slående coveret. Det er et arbeid av victoriahamre.com. Det er en perfekt innpakning på noe jeg håper passer til tittelen.
Ja, jeg må nesten ta æren for tittelen også. For det er definitivt ei bok om 90-tallet. Men alt får man jo ikke plass til. Det handler om underholdning, musikk, spill og til og med litt mat. Noe man i høyeste grad må forsøke seg fram til.
Snart er altså forsøket spredt utover 350x cellulose!
Quiz er noe man gjør på jobben i pausen. Avisene har gjerne noen korte spørrerunder, av varierende vanskelighetsgrad. En quiz i Oppland Arbeiderblad hadde spørsmål om stjernetegn, med passende illustrasjonsbilde.
Du har jo også pubquizene. All ære til de som møter opp og holder ut med 5/25 riktige per omgang. Man møter jo venner, da. Samtidig som man må svare på spørsmål. Nesten som skole. Bare med litt mer alkohol.
Så har du quizzene der du møter venner, men sitter i stillhet i en hel time mens man skriver svarene på et ark. Og betaler for å være med, uten sjanse til premie. Det kalles Norgescup, eller Hot 100, eller andre varianter produsert i andre land. Her er ingen opplesing, alle spørsmålene gis på et ark og vær så god. Altså også litt som skole, nærmere bestemt det å ha prøver. Noen gjør altså dette som en hobby. Meg selv inkludert, når jeg har tid.
Det er Norgescup man må delta i for å stille seg inn på nivået i NM. For det finnes også.
Nå er det slik at alle arbeidsplasser har en som pleier å dominere rundt lunsjbordet. De fleste av disse vil dessverre falle helt gjennom når nivået heves opp på Norgescup- og NM-nivå. Men med litt innstilling på hva slags spørsmålstyper som pleier å komme kan man bli bedre, inkludert å se etter hint i spørsmålene og å lære seg til å gjette godt.
Samtidig består Norgescupen stort sett av temaquizer. Ikke så spesialisert som Kvitt eller dobbelt, men i quizzens åtte hovedkategorier* samt noen andre spesialtema.
I høst har jeg blitt med på quizlag med hedersmann Jørn Gulbrandsen i Oslo, og har hatt en sterk serie hittil. Tre strake seiere på Fru Burums og Heim. Quizzen på Heim er synkron i seks byer, og forrige uke vant vi blant alle, i går tapte vi med ett poeng. (Med et annet lag tapte jeg også Storquizen i Gjøvik tidligere i høst (70 lag) med ett poeng.) Det er mer morsomt å være med når man vinner, må jeg innrømme…
Neste år skal vi to og flere andre arrangere NM i quiz og det foregår i Gjøvik. Det vil si å lage 100 spørsmål til parkonkurranse, 100 til individuell konkurranse, 15 til finalerunden i individuell konkurranse, 125 til lagkonkurransen, pluss andre bakhåndspørsmål og tiebreakere, pluss kanskje 100 spørsmål som forkastes. Samt å arrangere og rette det hele. Det kan ikke nektes for at det er fort gjort å begynne et quiz-år sterkt, og så falle fra. Men tross alt er ikke quizzen seriøst for meg. (Ennå?)
* populærkultur, finkultur, livsstil (hobby), sport og spill, natur og vitenskap, verden (geografi), historie, samfunn
… men hadde (i varierende grad) i hvert fall hatt muligheten.
Var lynkjapt innom trykkeriet og hentet ny rapport/bok som jeg hadde lyst til å trykke noen eksemplarer av. Kapitler om antisemittisme i Norge er navnet og jeg håper det blir en banger innenfor akkurat dette akademiske feltet. Ta gjerne kontakt for et eksemplar!
Det er også mer på gang på akkurat denne fronten, som jeg kommer tilbake til, som imidlertid ikke må forveksles med den neste boka jeg sender til trykkeriet på mandag, som handler om noe helt annet og som jeg også kommer tilbake til.
Haaves historier