Eliteserien begynner til uka. Allsvenskan og Superettan begynte denne helga. De kampene bør spilles på gress og blir det også noen ganger. Men gresset som er på de ulike banene i Norge akkurat nå er ikke nødvendigvis det fineste. Dette til tross for at det brukes ressurser på et pent gress. Gresset tas vare på, og fra tid til annen kjøres det restart med gress som legges på nytt. I Lillestrøm ble det for eksempel lagt helt nytt gress i 2021.
Før i tida, som i dette tilfellet betyr 1990-tallet, var ikke ressursbruk på fotballgress så interessant for folk. Det grodde gress på ei slette, og da var det gress der, og ferdig med det.
Marienlyst stadion i Drammen hadde ei gressmatte som ble satt i 1924. Altså da stadion var ny. Og så var det ingen som bytta dette ut, kanskje ikke engang tenkte de på å gjøre det, i tiår etter tiår. (Banen kalles Gamle gress og gjør det fortsatt, selv om det ikke er gress der lenger.) Eliteserie ble med andre ord spilt på 70 år gammelt gress i 1994, riktignok med nedrykk som resultat.
Kristiansand stadion hadde også et veldig gammelt gress, uten at jeg finner klippet. Jeg har ikke tenkt å forske på hvor gamle gressmattene var rundt omkring, men tenk gjerne på disse gamle dagers tilstander når du ser årets første eliteseriebilder.
«Au pair» betyr «på (samme) nivå». Og slik var det kanskje ikke for alle som kom til Norge for å jobbe som au pair. Nå legger regjeringen det hele ned.
For mange blir kanskje au pair en av disse tingene: greit å ha mens det finnes, men når det blir borte, virker det rart å skulle gjeninnføre.
Offisielt var ikke au pair et regulært arbeidsforhold, men «kulturutveksling» kombinert med «lett husarbeid» og ytelse av «lommepenger». Som et ekstra familiemedlem — på likt nivå. Og dette med kulturutveksling har blitt flittig parodiert i populærkulturen. Historiene om slaveri-tilstand og kroppslig utnyttelse av au pairer, som har bidratt til at ordningen nå er avskaffet, velger jeg imidlertid å tro ikke er representative for helhetsbildet.
Bevares, det finnes mye forskning på au pairer. Men det jeg spør meg, er: Når hørte man sist om en norsk statsborger som dro ut som au pair? Og hvis svaret er «aldri», hva var poenget med kulturutveksling hvis nordmenn selv ikke ville ta i den med ildtang?
Jeg har et par folk i slekta som var au pairer i sin tid. Men denne tid er 25–30 år siden. Den gang var utvilsomt au pairer mer et fenomen innad i den vestlige verden. En kan se for seg USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Skandinavia som populære land å dra til for norske — i hovedsak — unge kvinner. Tilsvarende landbakgrunn gjaldt de som kom hit. Jeg er jo fra Bærum, au pair-ordningens hovedsete fram til den dag i dag, og rundt her var det flere med norsk au pair, eller «praktikant» som det også ble kalt.
Jeg vil sammenlikne omtale av au pair i 1990 og 2010. Hva slags framtoning har den typiske au pairen i mediebildet? Jeg gjorde det nokså enkelt, og søkte på «jobbe som au pair» og «være au pair». Her er det selvfølgelig veldig mye om au pairer som ikke kommer med, men dette er bare en blogg, så…
I 1990 sto det skrevet klart mest om Storbritannia, fulgt av USA og Frankrike. Sveits nevnes også. Det framgår av reportasjer eller intervjuer med au pairer — fra forskjellige lokalsamfunn i Norge.
Språk-læring hadde mye å si for valg av sted. Den gang hadde vi ikke like mye engelsk innpå oss som i dag. Ofte står det derfor i reportasjene at au pairen tok kveldskurs og skaffet seg formell språkkompetanse. Derfor formidlet også norske arbeidskontorer au pair-stillinger i Storbritannia.
Språklæring gjaldt blant annet jenta fra Haugesund som var au pair for Erik Thorstvedt og familien i London. En annen arbeidsoppgave var visstnok som pressevakt, siden telefonen ofte ringte, med «fotballfans, venner, mediafolk og spillere» som maste på den norske keeperen.
Indre Akershus Blad omtaler en au pair som skulle gå opp til «Cambridge Certifikate og Proffessonsi», og viser med dette at språkkurs var noe som opptil flere kunne hatt nytte av. Kanskje et eller flere geografikurs også: «Det er utrolig mange severdigheter å besøke i London. Bornemout, Oxford og Stratford — Shakespears fødested». Med mindre det var Oxford Street man siktet til?
Litt geografiske ekstraopplysninger ble også gitt av Søra, avisa Sør-Trøndelag, som fortalte om en lokal au pair i «Los Angeles, populært kalt L.A.»
Alt var ikke bare bra. Ham-Kams håndballag fikk en forsterkning høsten 1990, da en nittenåring kom tilbake etter å ha avbrutt sitt au pair-opphold. Mange av de som intervjues i reportasjene har også «hørt om» misnøye, uten nødvendigvis å ha opplevd det selv. Unntaket er de som advarte mot å oppsøke USAs sørstater, fordi hvite familier hang igjen i slaveri-tida og behandlet alle dårlig.
Men dette går også andre veien. «Jeg er ganske kritisk til mye av det som foregår her hjemme i Norge, og kanskje jeg komme til å bli mer glad i hjemlandet mitt etter at jeg har vært i Sovjet i et år», sa ei Drammens-jente med destinasjon utenom det vanlige. Men make no mistake, hun skulle jobbe i en ambassade-familie.
Med dette litt beskjedne søket fant jeg én annonse om filippiner som ønsket au pair-stilling i Norge. Helhetstendensen for 1990 er ganske klar, den typiske au pair var ei norsk jente som oppsøkte den vestlige verden — og i tillegg var det snakk om reell kulturutveksling, i hvert fall med språklige impulser. Riktignok tematiseres det lite hva de norske bidro med i utvekslingen.
I 2010 er dekningen todelt. En del oppslag gjelder voksne norske kvinner og deres erfaring som au pair noen tiår tidligere — til dels mange tiår tidligere — som i tilfellet Eva Joly! Resten av oppslagene gjelder kvinner fra Asia, Afrika og Øst-Europa som er au pair i Norge, for å si det enkelt.
Unntakene er Sortlandsavisa, hvor det sto om to stykker som dro fra Norge til Island, og Haugesunds Avis som fortalte om en norsk-amerikaner som kom som au pair dit moren utvandret fra på 80-tallet. Aftenposten fortalte dessuten om au pair-treff på Røa, og intervjuet tre vesteuropeere og ei fra Peru. Men nevnte i faktaboksen at 1505 av 1852 med oppholdstillatelse som au pair i Norge i 2010 var fra Filippinene. Dette var «den nye au pairen», fram til nå når ordningen forsvinner.
Nordmenn kan selvfølgelig fortsatt dra til land som har au pair-ordning, det er ikke noe tenkt bytteforhold slik som med utvekslingselever på skolen. Hvor mange norske som drar ut nå, vet jeg ikke om det finnes statistikk om. Men mange er det neppe. En statistikk som utgir seg fra å være fra US Department of State hevder at 20 nordmenn var der i 2015. Dette kontrasteres til 661 svensker — og kan også kontrasteres med å se tilbake til 1990. Aftenposten fortalte om ett enkeltfly med 40 norske au pairer til USAs østkyst, og mer enn det tidoble som ble formidlet av én enkeltstiftelse. Nordmenn fikk ofte plass fordi de var «ofte mer stabile enn jenter fra Sør-Europa», het det.
Au pairer opp gjennom tidene har stått i så mangt. En nabo og klassekamerat av meg fant det for godt, i en alder av 9, å fornærme sin au pair med at «Anki fikk for lite oksygen under fødselen». Det var jo noe for historiebøkene. Men i det minste blir det nå ingen som må oppleve det samme her i framtida, når au pair-ordningen elimineres.
Slengte innom Salzburg. Hadde lite forhold til byen fra før, men allerede på flyplassen ser man at byen er mindre enn Bergen. Noe som også stemmer befolkningsmessig. Vel framme i sentrum feires blant annet W.A. Mozart, Thomas Bernhard og Stefan Zweig. Red Bull har også en tilstedeværelse. Litt av en geografi, forresten, med kjempestore berg midt i byen og større fjell rundt.
Når jeg besøker byer ser jeg gjerne etter bokhandler, metal-butikker, sport og rariteter. Kanskje parker og et og annet museum også. Salzburg hadde det meste av dette. Fine gangavstander. Det er hendig når trolleybuss, buss på trikkeledning, er en ryggrad i transporttilbudet, for jeg tar helst ikke trolleybuss. Føles som en gal kombinasjon.
Rar mat
En av de rareste asiatiske restaurantene jeg har sett, var å finne nær turiststrøket i Salzburg. Den het Tokyo og skulle i utgangspunktet være en japansk restaurant, men trengte kanskje flere bein å stå på. Inngangen var rotete med 5–6 skilt, en lapp med noe arabisk skrift, samt en kakofoni av retter. Den kunne kalles panasiatisk, samtidig som det hadde lite med Asia å gjøre. Mattilbudet var nemlig fra hele Asia — slengt oppå pizza. Skiltet fortalte således om indisk, japansk, koreansk og thai-pizza.
Den japanske pizzaen har paprika, ananas, «grønnsaker», reker og andre av «havets frukter». «Pizza Kung Fu / Marco Polo» representerer Kina og runder av det asiatiske kontinent, før menyen kompletteres av Pizza Afrika med kylling. Jeg hadde lyst på pizza med and.
Nå skal det legges til at inne i restauranten fantes ingen av disse outrerte tilbudene. I stedet går en honorable mention til ei sjappe i en annen bydel, som solgte «Pizza 69». Hvorfor?
Fotball
Salzburger AK er byens eldste lag. Men ikke det beste. SAK har blant annet ikke Red Bull i ryggen, men til gjengjeld en annen energidrikk 28 Black. En merkevare som jeg ikke har sett i noen butikker herover. En av kveldene var det altså match. Det andre laget heter TSV McDonald’s St. Johann. Tankene kretser rundt usunn mat og drikke i lagnavn. Så har Red Bull-konsernet i hvert fall ført «sine» lag til Champions League; mens av alle lag McDonald’s kunne belemre med sitt navn, valgte de St. Johann: et bortgjemt sted i Alpene hvor skiheisen starter direkte på by-torget.
Vi har altså to uker igjen til påske. Men spille på gress skal de, ja. Så da går det hele nokså humpete der ute, på de mange humpene. Spillet holder en ganske lav standard. Her ute er det utelukkende personlige feil som kan føre til mål, virker det som. Men det er en slags spenning i det òg.
Supporterklubber eksisterer ikke, men på den annen side er oppmøtet tålelig bra til å være dette nivået. Omtrent likt som norsk 2. divisjon. Kiosken selger snitsler i burgerbrød; enten har man gått inn for å være mest mulig østerriksk, ellers kan de rett og slett ikke annet.
Metal shop
Metal-butikken ligger under en bergvegg, nær en gay bar, en av byens flere hampbutikker og et politisk parti. Butikken hadde et ganske så bra utvalg, overvekt av nytt, kanskje knapt noe brukt i det hele tatt, godt sortert, men med høye priser. 13–18 euro for cder og 30 euro for t-skjorter. Hyggelig betjening. Men mye vanskeligere for meg å snakke tysk her enn på restauranter og togstasjoner. Antar det er fordi skoletysken, som henger i, fokuserte overveiende på restaurantbesøk og billettbestilling.
Jeg kom akkurat over denne historien. Nigeria er jo et relativt bra fotballandslag, selv om de ikke kvalifiserte seg til VM. Nigerianske Gift Orban er en av spillerne det snakkes mye om (mildt sagt) i Europa akkurat nå, ikke rart med 7 mål på 2 kamper på 1 uke, men han har ingen landskamper. En som har fått sitt første landskamp-uttak er derimot forsvareren Daniel Bameyi.
Bameyi er sikkert både en grei kar og en talentfull spiller, men talentet har han ikke vist ved å spille for en klubb.
Da han sto oppført for landslaget, var det med klubben Yum Yum FC. En klubb som ikke eksisterer.
Visstnok er det et eller annet akademi. Det samme er jo tilfellet for Gift Orban, som spilte for Bison FC, også et akademi som ikke spiller i det nigerianske ligasystemet — så vidt jeg kan bringe på bane. Forskjellen er selvsagt at Orban kom ikke rett inn på landslaget, og er der fortsatt ikke.
Daniel Bameyi ble først tatt ut til et B-landslag som tok en tur til Costa Rica. Et tap for ukjente nigerianske spillere mot de costaricanske VM-deltakerne. I mars og februar i år var det tid for Afrikamesterskapet for U20. Kanskje en mer passende arena for en 17-åring. Jeg har selvsagt ikke sett det mesterskapet, men nigerianske nettsteder mente at Bameyi ikke var blant de beste der. Selv om han spilte høyreback i semifinalen og bronsefinalen, ble en annen nigeriansk spiller utnevnt som høyreback på turneringens beste XI.
Så selv om Bameyi er en ok spiller, og kan bli enda bedre, trekkes A-landslagsplassen sterkt i tvil. «From all we have seen so far it’s more of a case of an unseen force pushing him around all the national teams he is eligible for», skriver én (se hovedkilde nederst). Og for noen dager siden ble han tatt ut til det ordinære landslaget i neste landskamp mot Guinea-Bissau.
På et forum spørres det hva i all verden Yum Yum FC er, og han som spør, legger til: «The Bameyi that I watch with my korokoro eyes is a decent player but certainly not a world class potential that’ll justify trying to include him in every team we have» […] «is this wuruwuru business?» — herlig.
Den første som svarer, skriver rett og slett «Nigeria is a cursed nation. We have cursed ourselves. Nobody to blame.»
En som forsvarer uttaket, skriver på sin side: «As long as he is not a bad player, whether he plays for Yum Yum FC or Tom Tom FC at the moment shouldn’t be subject of criticism afterall he is only 17, who knows the pre-contract agreement he has already waiting for his 18th birthday».
Utrolig utvalg av informative, men kuriøse videoer En av de beste vitsene jeg har hørt; «turning that horse to be beckoned into a force to be reckoned… with»
Slutta etter bare 60 videoer (la seinere ut video nummer 61 etter 3 års fravær, men det kom ingen flere. Eller?)
Australier med morsom aksent og merkelige catchfraser Kritiserer meningsløse spill og spillere, særlig Garry’s Mod 1942-versjon Begynt å trekke sammenhenger mellom spill og den virkelige verden
Oppfører seg ikke først og fremst snilt, så ikke nødvendigvis noe barn burde emulere Får visstnok endel videoer tatt ned, vil kanalen vare?
Så gikk det som det gjør, jeg satt med en venn som begynte å snakke om Allsang på grensen. Et av disse fascinerende tankesprangene som gjør at man skifter samtaleemne innen 1 minutt, fra: forfatter som ikke tjener godt –> forfatter som tjener godt = Jo Nesbø –> Di Derre –> Postgirobygget –> Allsang på grensen. Før han viklet seg for mye inn i «jeg-ser-ikke-på-Allsang-på-grensen-altså»-problematikken, begynte jeg å le, da jeg havnet i tanker om at allsangprogrammene kanskje ikke var bedre før.
Da Capo: Alder og piksler ingen hindring.
Tankene mine gikk nemlig til Da Capo med Vidar Lønn-Arnesen og Gunvor Hals.
Så absolutt også et allsangprogram. Dette NRK-showet skilte seg fra TV2s perle ved at opptak skjedde innendørs, foran et overveiende eldre publikum — som var der for å få et gjenhør med gamle favoritter, som indikert av programtittelen. Poengtert som jeg er, ga jeg også et eksempel på sviske med framtredende plass i programmet, nemlig «Sett deg opp i kørja og la ballongen gå, ballongen gå, ballongen gå» — sunget foran mitt nærmest vantro selskap.
Åpningsnummeret våres e en orntli godbit, en ekte gigolo. Spesielt for daaamerne, kanskje?
Vantro eller ikke, «Sett deg opp i kørja» er ei helt reell låt, som jeg kunne og kan garantere at jeg har sett bli sunget av Vidar Lønn-Arnesen (som selvfølgelig også er en altfor gammel referanse). Men hvor? Selvfølgelig hadde jeg lyst til å vise den rett fra Da Capo-arkivet, men her hadde jeg problemer med å finne det. Var det hele et falskt minne?
Noe så i hvert fall ikke ut til å stemme. Mitt utgangspunkt var at «Sett deg opp i kørja» var det faste åpningsnummeret. Jeg begynte å sjekke Da Capo-er rundt 1996. Nei, da hadde programmet fått sin egenskrevne åpning «Vi tar en rungende». Skikkelig 50-årslags-stemning, men uten luftballong. I tidligere år ble programmet introdusert «Jo mere vi er sammen», samt diverse andre. Noen ganger hadde de ikke engang allsang som åpning, men gikk rett på enkeltnumre. Her unnlot ikke programlederen å spekulere i om daaamerne i publikum ønsket seg en god, gammeldags gigolo.
Tankene som melder seg under Da Capo-dacapoet er mange, for:
Gjør det egentlig det?
Alt dette er moro, men hvor blir det av «vår» låt? Søker man på tv.nrk.no, som riktignok har en ganske dårlig søkemotor, er det Lillebjørn Nilsen som kommer opp. Sett deg opp i kørja og la ballongen gå! het et program han ledet i 1975. Barne-tv med synging av forskjellige barnesanger fra en bakgård i Oslo — selvfølgelig med tittellåta som en del av repertoaret.
Så får en også et søketreff relatert til Vidar Lønn-Arnesen. Programmet er da Elle melle fra 1977. Sangen nytes i sin helhet, og jeg limer inn sangteksten helt nederst her. (En tekst som forlater ballong-temaet ganske fort og i stedet dreier mot jenters ferdigheter i selvforsvar!)
Elle Melle, 1977.
Et søk i Discogs hører også med: Er dette utgitt noe sted? Ja visst, Vidar Lønn-Arnesen tok sangen med på skive i 1975. Skiva heter Jo mere vi er sammen (der dukker den sangen opp igjen også!).
Men før det igjen, i 1972, var «Sett deg opp i kørja» åpningslåt på utgivelsen Ta den ring og andre barneleker. Her hadde Alf og Edith Blyverket trommet sammen Jar pikekor — de bodde ganske nærme Jar skole, for øvrig i et hus jeg ser fra mitt eget vindu. I begge tilfeller sto Arne Bendiksen som utgiver, mens Philip Kruse var produsent. Kruse var samtidig «arrangør og leder av Elle Melle orkestret», bare ett av mange samarbeid med Vidar Lønn-Arnesen.
Seinere utgivelser med låta på repertoaret ser vi bort fra — nesten, for det må bare nevnes at denne og andre norske barnesanger ble utgitt i USA av Mike and Else.
Buskerud og Vestfold (avis) 27. mai 1931
Lillebjørn Nilsen har også utgitt sangen, men ikke skrevet den. Barnesangen er mye eldre enn som så. Philip Kruse angir opprinnelsen til «trad.». Etnologen Åse Enerstvedt, født i 1932, har skrevet at hun sang sangen som barn. (Men de gamle versjonene hadde nok ikke alltid med jenters selvforsvar.) Noen forbinder sangen mest med Einar Rose, som plasserer oss i samme tidsrom. Studenterrevyen på Ås het «La ballongen gå!» i 1933. To år tidligere skreiv en petitskribent ned sitt minne om «en gammel sang».
Morgenbladet 19. februar 1910
I 1910 brukte Morgenbladet frasen i en omtale av selveste luftballongen Norge (ikke luftskipet Norge). Og på denne tida var ikke «kørja» egentlig, for å si det mildt, en gangbar språkform i Morgenbladet. Med andre ord må uttrykket ha vært ganske etablert.
Jern- og metallarbeideren i 1937 fortalte om at sangen ble sunget på en havn i Balearene nyttårsaften 1908. Lenger tilbake tror jeg ikke jeg kommer i denne omgang. Sangen er nok enda eldre.
Men spørsmålet mitt er fortsatt uløst. Hvis ikke Da Capo hadde «Sett deg opp i kørja» som åpningsnummer, hvor var det da jeg så Vidar Lønn-Arnesen synge den? Et helt falskt minne var det vel ikke? Og repriser av 20 år gamle Elle Melle var det neppe?
Noen nyere aviser gir kanskje et halmstrå av et hint. Vidar Lønn-Arnesen var nemlig med på det meste. Også en hjelper og peptalker for de norske deltakerne i Eurovision Song Contest — eller deltaker i mediedekningen — eller litt av alt.
Etter Eurovision Song Contest 1992 lagde han elektrisk stemning ved å synge barnesangen for «den norske delegasjonen». Dette ifølge Fredriksstad Blad.
Også da Carola vant året før, i 1991, var Lønn-Arnesen på plass. I den norske delegasjonen, i en bankettsal. «Sett deg opp i kørja» var ikke det eneste oldies-nummeret som ble båret oppe av entusiastiske «Kom igjen, nå»-rop, for det ble også «Se, der danser bestefar». Og som Dagbladet prisverdig rapporterte, tok dignitærene «hverandre i hendene og vugget fra side til side»; Jahn Teigen og Totto Osvold side om side, for ikke å glemme «Rune Larsen, som er i Roma fordi han skal lede årets TV-show fra Momarken» (??).
Dagbladet 4. mai 1991
Det jeg har sett en gang for kjempelenge siden, kan jo være et opptak av noe à la dette.
Men det kan også være Da Capo. Jeg har jo ikke undersøkt alle episoder av programmet. For utrolig nok: Ett sted går grensa for vitebegjæret. Så «Sett deg opp i kørja» kan skjule seg et sted i arkivet, i tillegg til å ha åpenbart seg de mange stedene nevnt ovenfor. Med tekst om karate.
Tekst
Sett deg opp i kørja og la ballongen gå, ballongen gå, ballongen gå
Sett deg opp i kørja og la ballongen gå, ballongen gå til værs, værs, værs
Satt ei lita jente nedpå trappa og gråt, trappa og gråt, trappa og gråt
Satt ei lita jente nedpå trappa og gråt, trappa og gråt så sårt, sårt, sårt
Fåkke lov av mamma gå på kinomatograf, hvorfor ikke det, jeg fåkke sitt’i fred
For guttene de kiler meg og da må jeg le, uff de dumme guttene-ne-ne
Nå får jeg lov av mamma gå på kinomatograf, hvorfor får du det, nå får jeg sitt’i fred
For jeg har lært karate og nå slår jeg dem ned, hvis dem ikke lar meg vær’i fred
Søndag Søndag var en useriøs tabloidavis som kom på 1980-tallet. Hva som står der, sier ikke nødvendigvis så mye om samfunnet rundt avisa, da det vi kan kalle «jording» står litt svakere, og i saken vi skal ta for oss her, er det usikkert hvor mye reell informasjon kilden tar for seg i det hele tatt.
I en redaksjon som mest sannsynlig pleide å legge seg på linje med britiske yrkesfrender, var det i hvert fall her ganske åpenbart at britiske tabloider var lest, med en sak fra nettopp Storbritannia som var veid og funnet passe lett.
Søndag Søndag 13.8.1989
«Engelskemennene overgår seg selv», heter det, men ikke på alle samfunnsområder, mest «hva gjelder kondomer». Vel, det er også et felt som det er mulig å overgå seg selv på. Og hvor en kan overkomme utfordringer. Bra at «britiske forskere» ble satt i nyttig arbeid.
Musikk-kondomet skulle altså nå (i 1989) lanseres. Noen hadde i hvert fall tenkt tanken. Men det første vi merker oss er at når selv japanerne ikke har utviklet produktet med teknologi de har tilgjengelig, da heller produktet mot den noe spesielle siden.
Om det fantes noen etterspørsel i markedet etter elendige 30-sekunders musikk-klipp under «eldskovsakten», som Søndag Søndag så fint kalte det, er usikkert. At «eldskov» først og fremst skal være komisk, er det ikke alle som vil si seg enige i. Produktet hadde aldri kommet seg gjennom britenes kjære Dragons’ Den, og ser heller ikke ut til å ha etablert seg som en hverdagsvare. Og dette er tross alt i landet som lanserte «stygge julegensere»-trenden (hvis jeg har rett i at trenden startet med Bridget Jones-filmen).
Mye av problemet med produktet var å få det til å gi mening. Bursdagskort med musikk begynner jo å spille sangen hver gang man åpner kortet, og slutter når man lukker. Hva som skulle vært musikk-start og -stopp under aktiviteten det her er snakk om, kan man vel se for seg, men det virker relativt håpløst å gjennomføre.
Løsningen ble gitt i form av at musikken avspilles ved «et visst klimaks», «når lidenskapen er på sitt høyeste». «Lidenskapen» kan nok måles fysiologisk, men koblet til mikrochips måtte man nok hatt sensorer som rett og slett ikke lønner seg for et sånt produkt.
Både det å ha Barry White på et anlegg, eller selv å synge 30 sekunder av «Love Me Do», kommer nok høyere på lista med enklere, bedre løsninger.
Selv om det er et interessant marked for kjøp av rettigheter. Et unikt marked. Man hører om å selge filmrettigheter til verker, reklamerettigheter, og nå også kondomrettigheter.
Christer Falck og C+C Records gir ut en serie om norske musikkalbum, utkårede klassikere som får sin historie fortalt i samme stil som 33⅓-serien. En av de nyere bøkene handler om Backstreet Girls’ Boogie Till You Puke fra 1988.
Boka kan deles inn i fire: to lengre intervjuer med to Backstreet Girl-er, korte intervjuer med andre personer, samt en diktseksjon. Det har vært Jakhellns policy å skrive ut intervjuene nøyaktig slik ting ble sagt. Skal man si noe positivt om dét, er det at boka blir mer «sann», eventuelt gir litt innsikt i arbeidsprosessen. Dessverre går det utover relevans og lesverdighet.
For eksempel gjelder dette visse blindspor i prosessen. Når forfatteren tenker at Ingvar Ambjørnsen kunne si noe med gravitas om Oslo i 1988, faktisk kontakter Ambjørnsen og får i svar at krimhelten da hadde emigrert fra Norge for flere år siden, ville de fleste lagt det intervjuet i en skuff. Men her skal det trykkes likevel.
Noen intervjuspørsmål, som Jakhelln skulle fylle tida med, havner i samme sekk. Personlig ville jeg strøket disse når de viste seg å ikke føre noe sted, hvert fall ikke når temaet tross alt er Boogie Till You Puke. Slike spørsmål omfatter: «har du vært i Crap House i Kristiansand?» «Var ikke Hanoi Rocks i Los Angeles på 80-tallet?» «Er Knut Schreiner originalmedlem?» (i Turboneger — og vet man ikke mer om Turboneger enn dette, kan det være greit å bare la det være sagt, ikke trykket).
Utvalget av eksterne personer som skal kommentere skiva, kaster relativt lite lys over Boogie Till You Puke. Å intervjue kvinnen på coveret er selvsagt et blinkskudd, mens noen av de andre virker mer tilfeldige.
Så er det noe «alle» har hørt, at de to mest kjente Backstreet Girls-medlemmene også er veldig pratsomme. Intervjuerne får ta det de får, og ting som virker off-topic kan vel også fortelle noe om bandets skapende krefter. Gitarnerdene får også sitt, og selv syntes jeg det var interessant å lese at Petter Baarli lagde 1 068 sanger på to år. Norges Buckethead? Dette kan man jo reflektere mye rundt. 1 068 sanger må være vanskelig å forholde seg til for de andre i bandet, og ville vært knusende overveldende for fansen om alt ble gitt ut.
Hvor mye nytt om Backstreet Girls som boka bringer, er jeg vel ikke så sikker på, for det begynner etter hvert å bli noen dokumentarer og lignende. NRK har vært pådrivere. Her er Lydverkets innslag, her er en halvtime om Baarli fra P2, her er en 52 minutters dokumentar om BG under pandemien. Andre intervjuer finnes det også mye av, blant annet en fanzine om Müller gjort av en av Nikolaisen-brødrene. Kanskje er det da greit at Müller og Jakhelln beveger seg i nye farvann, bokstavelig talt, når de kommer inn på krigsseilere og andre i Müller-slekta. Jakhelln utnytter det også på en god måte til å lage en avslutning på boka. Men alt i alt virker utgivelsen om Boogie Till You Puke litt tynn.
4. mars så jeg etter slankesaker på Dagbladet.no sin forside, samtidig som jeg gjenleste en tekst helt tilbake fra januar 2021, da Natt og Dag spurte om Dagbladet burde kåres til «årets verste stemme».
Teksten var nok ikke akkurat banebrytende. Men et bilde fanget min oppmerksomhet. I en kort henvisning til de mange «refs», «slakt», «stikk», «skandale» og «sjokk» som nettavisa opererer med, hadde jeg nemlig kopiert et par-tre slike ting som avisa bød på i januar 2021.
Og da jeg studerte bildet, tenkte jeg: har ikke jeg nettopp fått servert dette sjokket?
Og jo, 4. mars 2023 bød Dagbladet på nøyaktig samme oppslag om forskere i sjokk.
Idrett handler om marginer, og at flere eller færre kilo har betydning for hurtighet og spenst, er ren fysikk. Vektfokus er individuelt, men kan fare ganske galt av sted. For noen holder det med 1–2 kommentarer om at «jaså, har du gått opp en kilo», før vekt kan ta over tankene fullstendig hos den enkelte.
Alt dette vet Dagbladet, som har hatt artikkelserier om slankepress i idretten før, og kanskje jobber med det igjen. For at de tenker på slanking, er det i hvert fall ingen tvil om. For at de skriver om slanking er det ingen tvil om, og at de sprer ideen om at «her bør det slankes» er ingen tvil om.
Selv mener jeg at det ideelle for hver enkelt selvfølgelig må være at folk lever liv der de klarer de aller fleste oppgaver. I 2023 lever nesten alle nordmenn liv der vi ikke blir naturlig sterke som folk ble opp til 1960-tallet, så man må gjøre ekstra ting for å holde kroppen i gang så man kan gå, bære og løfte for egen maskin. Ingen vinner på at denne informasjonen ikke spres åpent. Mitt anliggende her (og her, her, her og her) er snarere dobbeltmoralen som ligger i å reagere skarpt på at noen idrettsfolk blir fortalt om vekt, samtidig som leserne dynges ned med vektras, kilo og slanking i et bankende kjør. Dette er tatt fra forsida 4. mars, først besøkt klokka 14 og så klokka 15.
Det er en balansegang, det å holde seg i form. Man kan ikke gjøre ingenting, men heller ikke være obsessed med det. Og Dagbladet befinner seg definitivt i sistnevnte kategori.
Og for å avslutte med litt kontekst: Hvor mange slankesaker har VG på forsida samme dag? 0 — null.
Haaves historier 