Video-viderverdigheter #2

På tidlig 1970-tall var man redd for at ungdom skulle sniffing, likeledes bruke LSD, kanskje også bli radikalere. På tidlig 1990-tall var tagging en betydelig skremsel, likeledes satanisme. På midten av 1980-tallet, i hælene på sataniske sangtekster og aids, fikk videofilm mye oppmerksomhet. Filmer kunne nå ses hjemme, for så vidt sammen med foreldrene, men noe av innholdet kunne kun ses før foreldrene kom hjem fra jobb, for å si det slik. Jeg skal ikke diskutere dette i lengre format her og nå, men da jeg i fjor fikk oppdraget med historieskriving for Hauger skole kom videofilm-bekymringene opp. Meningene var delte.

Først rykket skolens inspektør ut i pressen (Budstikka 31.1.1985):

Skolen hadde imidlertid også en rektor. Han måtte gripe pennen og skrive at dette var
«klisjepregede overdrivelser som gir en fordreiet situasjonsbeskrivelse». Han mente at video-skulking ikke var registrert i noe nevneverdig omfang på deres felles skole. Dermed mente han å legge saken død. Det lå vel til rektorrollen at mediediskusjoner om egen skole ikke var noe man ønsket. På 1980-tallet var det uansett allerede nok av, hva skal vi si, spesielle hendelser rundt ei rekke bærumsskoler, hvor lærdom og læring ikke var hovedfokus.

Men hva med Omholt-Jensens ønsker for Bærum? Hun lanserte også tre tiltak.

Kommunen måtte prioritere «utleie av kvalitetsfilmer på biblioteket». Dette har jo blitt gjennomført i dag, skjønt det er ikke sikkert 13-åringer og voksne har samme begrep om kvalitet. De to siste tiltakene gjaldt de råe filmene i videoutleiesjappene. (Ja, barn — det fantes.) De burde merkes med «alder og saklig informasjon» slik at barn ikke uforvarende leide massakrefilmer, og så burde kommunen kunne inndra videoutleielisenser. Dette var gjennomført i California, sa hun. Av Reagan.

Budstikka fortalte imidlertid, tilfeldigvis samme dag som hun lanserte forslaget, at det ikke var sikkert kommunale vedtak var så betryggende. I april 1984 hadde kommunestyret nemlig vedtatt «en uttalelse der næringsdrivende oppfordres til ikke å bidra til omsetning av bilder og skrifter» som var pornografiske. En slik kampanje var utvilsomt beslektet med anti-video-bestrebelsene. Men var noe gjort? Nå i januar 1985 ble det interpellert om saken i kommunestyret.

«Og ordfører Gunnar Gravdahl måtte med beklagelse meddele at man ikke hadde foretatt seg noe som helst».

Publisert av Morten Haave

Jeg er historiker og interessert i mye. Etter masterstudiet (UiO, 2012) begynte jeg med redaksjonsarbeid, hvor det var jeg faktisk lærte hvordan man former en artikkel. Nå går det også i essays, bokanmeldelser, journalistiske tekster, leksikalske oppføringer, korttekster, argumenterende tekster – og musikk. Jeg skriver gjerne oppdragshistorie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: