Historie? Musikk? Populærkultur? Sport? Kritikk? Ja.
Hvorfor ikke spille kampene på hemmelig sted?
I 1927 sa man ikke «i disse koronatider», men «i disse tyfoidtider». Men da som nå var poenget å hindre store folkemengder. Da holdt det ikke bare å spille kampene uten publikum — tid og sted måtte være helt hemmelig.
For ikke så lenge siden skreiv jeg om Helene Uris bok Hvem sa hva. Språk kan usynliggjøre kvinner. Men det motsatte kan også være tilfellet.
I Morgenbladet 14. august skrives det at Kunsthøgskolen har Dick Hebdige på pensum, beskrevet som «tittelkarakteren i kultklassikeren I love Dick». Er dette alt han er? *ironi følger* Brikkene faller på plass når vi vet at en kvinne har skrevet I Love Dick, og for den kvinnelige journalisten er Dick Hebdige først og fremst et OBJEKT, ja en viljeløs karakter som andre skriver om. Oh my god! (som jeg forretsen har hørt at er en kvinne!)
Spøk til side, Dick Hebdige har mildt sagt egne meritter, som sosiolog. I 1979 utga han Subculture: The Meaning of Style som nesten ny avgangsstudent fra Universitet i Birmingham. Denne har altså vært på pensum verden over. Skal jeg være helt ærlig har jeg ikke lest den, men det er heller ikke poenget.
Kanskje har Elise Dybvig i Morgenbladet skrevet «Dick Hebdige, tittelkarakteren» som en spøk, eller som et spark til de mange tilfeller der kvinner med egne meritter, opptrer kun som «kona til» eller lignende.
Alle personer av betydning bør opptre som seg selv og ikke som «kona til», «karakteren til» og så videre. Selv i lærebøker har det ofte hett at Skuddene i Sarajevo drepte Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn «og hans kone», eventuelt at kona ikke nevnes i det hele tatt. Men Sophie må med. Skuddene i Sarajevo tok livet av Franz Ferdinand og Sophie av Østerrike-Ungarn.
Hvem som betyr noe, forandrer seg. For et par år siden leste jeg om en av Westerdals’ bygninger der «broren til Christopher Nielsen» hadde spilt inn noen låter.
I filmverdenen har man skjønt hvordan man skal lage interessante filmer. Snille karakterer har problematiske sider, og kanskje har slemme karakterer gode sider?
Har så Animal Farm ingen svakheter? I hvert fall ikke ifølge akademikerens kjempekjedelige omtale. Her var det ditt og datt om hvilke fantastiske innsikter boka ga.
I mine øyne er Animal Farm en utpreget ungdomsroman. Voksne som leser den vil få en slett leseropplevelse med overtydelig symbolikk. Et interessant oppfølgingsspørsmål til akademikeren ville i så måte vært: «Hvorfor har du orket å lese boka flere ganger?» Men verken det eller andre kritiske spørsmål ble stilt.
Overtydelig og flatt er tydeligvis karakteristikker som er satt opp som generelle idealer for NRKs radioprogrammer. Tydeligvis henger det en plakat i kulturprogrammenes studioer hvor det står: «Når dere introduserer en ny gjest, gi alltid en overstrømmende hyllest, gjerne basert på ukonkrete kvaliteter som «fin», «best» eller «kul». (Host, host, Kulturstripa!)
Se for deg at programlederen i et debattprogram introduserte deltakerne på samme måte. «Jeg har lenge hatt en drøm om å få møte en av Norges flinkeste politikere, og i dag er jeg så heldig at han kommer, han som er så godt likt fordi han er sååååå kuuuul: Trygve Slagsvold Vedum!» Det hadde selvsagt ikke gått, for i politiske programmer skal programlederne være kritiske. Hvorfor ikke i kulturprogrammer?
Hvorfor må programlederne der være fans av alt de tar med i programmet sitt – eventuelt overlate mikrofonen til enetale av en annen person som er blodfan? Tanken er sikkert at en «personlig» stil skaper «varme» og dermed «entuiasme» som igjen gir «motivasjon» for lytterne til å konsumere kulturproduktet som omtales. Står kulturen så svakt på egne bein at forsøkes gjort overtydelig hvor bra det er? (Og i parentes bemerket, det er jo ganske vanskelig å fylle hver dag hele året med omtale av programinnslag som genuint hever seg over det middelmådige. Det meste er dømt til å være nettopp middelmådig)
Da jeg selv forsøkte å lete etter kritikk av Animal Farm, kom jeg over at boka nå og da har blitt sett på som «upassende» i USA. Det syntes jeg var litt morsomt for ei bok som i ett og alt er antikommunistisk. Det skulle jeg likt å vite mer om.
«Hvor langt skal religionsfriheten gå i vårt demokratiske samfunn?» Skulle man «sette inn tiltak som kan redusere rekrutteringen til disse ekstreme gruppene»? I 1985 var det ikke islam, men kristne sekter man spurte om. Under en av de offentlige debattene om temaet var det «bred enighet» om at nye sekter var «skremmende», vel å merke ikke helt full enighet, for i panelet satt også Jan Egil Hafsahl fra Pilgrimsfolket.
Hafsahl var selvutnevnt leder i en sekt som har fått seg plateselskap, tidsskrift, og 25 år etter begynte han å utgi bøker. Fra 2009 har Nasjonalbiblioteket registrert titler som Menigheten sett i lys av Salomos høysang (2013). Den er forlokkende. Det er også publikasjonen Nedtelling mot harmageddon. Den finnes ikke hos Nasjonalbiblioteket. (Podcastbølgen har de også ridd.) At Hafsahl lærte opp sine disipler er sentralt i og med at han meddelte i 1985: «Barna blir tatt ut av skolen for at en skal være sikker på at de får opplæring i den rette tro». (Var det lovlig?)
Utad var Pilgrimsfolket-menigheten sterkt evangelisk, og svovelpredikantisk, mens innad praktiserte de en kommunalisme. Tilbake i 1985 het det: «medlemmene praktiserer det fulle fellesskap med bokollektiv, arbeidskollektiv og eiendomskollektiv. Kollektinntekter går til misjonsarbeid, sitt daglige brød tjener medlemmene ved å lage og selge spekepølser».
Og der stopper denne teksten.
Ramzan Kadyrov heter lederen av den autonome republikken Tsjetsjenia. Russland har ei rekke slike autonome, gjerne «etniske» republikker. Og Ramzan Kadyrov framstår som mer autonom enn de fleste. Det er personlighetsmessig vel å merke, og ikke politisk for der eksisterer han på det russiske regimets nåde.
I Tsjetsjenia får han styre showet i en del saker. Khalid Kadyrov er nevøen og har siden 2010 hatt plass i a-lagstroppen til republikkens store fotballag, Akhmat Grozny. Man kan vel tenke seg at han er en spiller som Akhmat Grozny ikke klarer seg uten. Ikke sportslig, vel å merke. For han har aldri spilt mer enn 5 kamper i året, og snittet ligger nærmere 2. 19 serie- og cupkamper på 10 år. I tre av sesongene står han med 0.
Abubakar Kadyrov er en annen nevø og nå har også han fått debuten for Akhmat Grozny. Han står registrert på Soccerway som medlem av stallen siden 2017. Den sesongen fikk han sitte hele seks ganger på benken, og i fjorårets sesong femten ganger på benken. Spille fikk han altså i år. Fire minutter mot bunnlaget Khimki, men et gult kort rakk Kadyrov å få.
Vi gratulerer familien Kadyrov med å ha fått fram slike flotte spillere som utmerker seg på bakgrunn av helt egne ferdigheter.
Tilfeldigvis fant jeg en artikkel av Aksel Arstal som advarer mot styret i Sovjetunionen. Dette ble skrevet i 1927, og gjaldt egentlig ikke Sovjet men den norske stortingsvalgkampen. Arbeiderbevegelsen hadde vokst seg «sterk ved den fanatisme de har hat altfor let spil med at puste ind i den minst oplyste del av folket, særlig de større byers løsere eksistenser» — drevet av «klingende mynt» fra «Moskvamakten».
Det jeg la mer merke til hos Arstal, som jeg kun kjenner ved at han var redaktør i det første Oslo byleksikon, var en passasje om sovjetstyrets mentalitet:
Kanske disse mennesker med sit slavisk-orientalske (jødiske) naturel virkelig ser himlen ‘skyfri’, skjønt det gjærer i alle sind, eksploderer i syd og vest, og de maa anvende et spionerende rapportsystem utad og indad som gaar skjælvende tyranners en høi gang, og i den dypeste fred domstoler der fungerer som standretterne i krig.
Herved blåses i gang en low-key jakt på flere antisemittiske uttalelser av Aksel Arstal.
Da jeg var punker i tenårene hadde Green Day og Offspring rukket å miste «the» i «the shit», og Blink 182 truet også med å skli ut. Jeg forsvarte da, og vil fortsatt forsvare, mye av det Blink 182 gjorde, men etter Take Off Your Pants and Jacket hørte jeg rett og slett ikke på det lenger.
På nettforum var dagens melodi å plage forumposterne som likte dette, eller enda verre, hadde 182 i brukernavnet sitt. Det samme gjaldt hekstetten Sum 41, Good Charlotte, Simple Plan, New Found Glory, The Ataris og The Used som spilte i samme utvannede stil.
De musikalske røttene er i utgangspunktet forskjellige, Green Day var pop punk og Blink var skate/SoCal punk. Begge slo gjennom med tenåringsperspektiv, men mens Blink var et high school-band skreiv Green Day mer som high school-dropouts. Green Day ble jo stadionrock, og hva man skal kalle det som Blink ble etter hvert, vet jeg ærlig talt ikke. Tradisjonell pop punk var det i hvert fall ikke. «Mall punk» kan kanskje være et greit navn på noe av det som dukket opp etter 2000, i hvert fall på artistene som la seg på en visuell stil nærmere emo: svart øyenskygge, skotskrutet skjørt og strømpebukser, nettingermer. Host host, Avril Lavigne. Egentlig byr det meg imot å inkludere en «soloartist» som dette, men kjønnskvoterer henne likevel inn. For øvrig skal jeg høre på de andre bandene nevnt ovenfor, etter reglene:
Kanadiske. Utga en EP i 2000 før albumet All Killer No Filler i 2001, men vent nå litt. EPen Half Hour of Power har elleve låter og varer nesten (mer om det seinere) en halvtime. Glem å kalle en utgivelse med denne låtmengden og lengden noe annet enn et album. Derfor er det dette som gjennomgås.
Skiva begynner med en Iron Maiden-aktig instrumental. Sangeren dukker opp på spor to, hvor bandet kjører Fat Wreck-stilen, inkludert en «huah» som sist (?) ble hørt på «Dig» av NOFX. De neste låtene er mer Bigwig-aktige og har tidvis mye koring.
På Wikipedia står det: «Described as Oi!, the track «T.H.T.» is considered the most punk rock track on the EP». Denne beskrivelsen er høyst latterlig. Sum 41 var nærmere skate punk i mangel av en bedre beskrivelse, det nærmeste bandet jeg klarer å sammenlike dem med er altså Bigwig. De lekte seg dessuten litt med forskjellige sjangre. Ska punk dukker også opp. Rapping i Beastie Boys-stilen er med. Pop punk er ikke med.
Bandnavnet er utrolig døllt, men albumet er helt greit. For mye koring for min del. Lekingen kan jo også få det til å se ut som Sum 41 hadde lite genuint å komme med. Som at de var en gjeng Ylvis-er på flanering i rockhistorien. Her er lite som kommer fra hjertet, så hardcore er sjangeren Sum 41 står lengst unna. Albumet er vel postmoderne punk mer enn noe annet, coveret passer også godt til det.
Når albumet heter Half Hour of Power, og varer bare i 26.30 minutter, har gutta lagt på stillhet på slutten og kutter nøyaktig etter 30.00 minutter. Det må jeg innrømme er litt morsomt.
I 2000 utga de sin fjerde EP, men også sitt første album. Salget på 500 000 var bra, men på andreskiva ble dette tidoblet, og ei låt fra andreskiva har 185 millioner Spotify-avspillinger. Men her er det altså førsteskiva som gjelder.
Den selvtitulerte debuten (to av EPene var også selvtitulerte) har raust med koring og tydelig dubbet vokal. Låta «I Heard You» har hørbare partier, men blir helt boyband i bridgen, så for meg er det veggen av vokal som fremmedgjør meg.
Et annet problem: Originale og interessante riff er null, de bruker bare de aller vanligste riffprogresjonene.
Gutta har tatt litt fra nu metalen på åpningslåta, med irriterende «yeah, what», mens det er litt skavibber på andre låt. Tredje og fjerde låt er alternativrock. Låt nummer seks har wah-gitar og nye forsøk på mc’ing (what, what). Og så videre, og så videre. Nummer tolv starter med et «Sweet Child of Mine»-aktig riff før mer alternativrock følger. Nummer tretten — og fjorten — er akustiske ballader med cello.
Albumet er rett og slett alternativ rock og har ikke det minste med pop punk å gjøre. Det sier jeg helt nøkternt, bare til objektiv informasjon.
Coveret er et bandbilde av gutta. Fire av dem kjørte mallcore-stilen — dette har forverret seg siden — bortsett fra han helt til venstre som er jock. Jenter, fortvil ikke, coveret har også inspirert en makeupartist som har laget en slags Good Charlotte-kolleksjon.
Verken de første eller eneste kanadierne. Hva var det de dreiv med der borte? Simple Plan debuterte med album som de også releasa noen singler fra. Neste release var Live in Japan. Savner man et element av at bandet bygde seg opp sakte men sikkert, finner man dette i bandet Reset som to av medlemmene tilhørte tidligere.
Dette har jeg aldri hørt på før. Ikke litt engang. Og å gape over hele albumet blir en utfordring, med sine 40 minutter.
På låt nummer 1 og 3 er gjestevokal fra Mark Hoppus i Blink 182 og (sukk) Joel Madden i Good Charlotte. Det sier alt om hvordan Simple Plan plasserer seg i musikklandskapet.
Låtene er bygd opp likt alle sammen. De har hook, mutet vers, før de øser litt mer på i refrenget. Her kommer koringen inn, masse koring. BPM holder seg lav gjennom albumet og peker mot alternativrocken. En synth ligger også tidvis bak i lydbildet. Også her kommer en Sweet Child of Mine-aktig intro fram, på låt 7, og faktisk også på låt 10.
Tekstene legger seg opp mot pop punken, siden hovedpersonen står utenfor og ser inn på det som er populært. Låttitlene har en tendens til å overforklare hva de handler om. Synger Simple Plan om kjærlighet, skal alt sies direkte og metaforer er forbudt område. Skal vel være Simple, da? Ungdomsskolejenter er målgruppa, i motsetning til Blink som var veldig, veldig guttete. Her skal de fem første låttitlene kontrasteres med Blink 182s fem første låttitler på Dude Ranch:
Om ikke annet så får dette Blink 182 til å framstå som Hemingway. Coveret til Simple Plan kan jeg heller ikke se at passer til tekstene på noen som helst måte. Ikke albumtittelen heller egentlig.
Simple Plan er ikke direkte fælt. Det er ikke så dårlig at det er flaut å tenke på at voksne folk står bak. Men etter å ha hørt på albumet for første og siste gang er det fort glemt.
Det skaper reaksjoner at Diamond League har innført følgende format i lengdehopp: «Etter fem innledende hopp, møtes de tre beste i en finale. Og det er det ene finalehoppet som avgjør konkurransen […] Intensjonen er at det skal bli lettere å forutse når avgjørelsen faktisk faller i de tekniske øvelsene, slik at man lettere kan få vist det direkte på TV […] WA ønsker dessuten å flytte fokus fra rekordjakt til dueller». (NRK)
Lengde er en fantastisk idrett. Men som publikumsidrett er det en uslipt diamant, for å si det pent. I lengde er det altså seks omganger – som skihopp x 3. (Samme gjelder tresteg og alle kastøvelsene.) Hver person hopper etter tur og det er eksalterende å hjelpe dem fram.
Men så hopper de ugyldig (av ulike grunner), eller enda verre, bare løper gjennom. En buzzkill.
Utøvere kan også stå over omganger etter forgodtbefinnende, noe de og dommerne holder styr på, men for publikum er det verre. Det finnes tavler som viser pågående hopper, men hopper (!) man over en, går ikke det fram på tavla.
Så har det gått tre omganger, og rekkefølgen på lengdehopperne snus om på, som i skihopp, den dårligste først. Kanskje satt publikummeren og husket på at han svenske kom etter han norske, men i fjerde omgang er det plutselig omvendt. (Fordi han norske er bedre, yeah!) Alle fra nummer 9 og nedover kastes dessuten ut av konkurransen, og heller ikke det kommer fram på noen tavle.
I sjette omgang snus lista enda en gang, med den dårligste først. Stakkars de av publikum som ikke har vært på mer enn fem friidrettsstevner.
Og nå kommer vi for alvor til omgangene der hopperne står over. De begynner å bli slitne, her kan det ha gått over en time på klokka. Det er ganske vanlig å stå over femte omgang. Publikum: Say what?
Og når lederhopperen i sjette omgang skal hoppe sist, kan man rolig sitte og se på om de andre klarer å gå forbi. Klarer de ikke det, kan man stå over siste omgang og nyte seieren. For et antiklimaks. Man kommer til omgangen der det skal avgjøres, og så er avslutningen på det hele at hopperen står over.
Buzzkill opptrer også i høyde og stav, som ikke har noe bestemt antall omganger. Der hopper man til man er ferdig. Det vil si, etter vinnerhoppet, kanskje rekord og greier, følger nødvendigvis tre mislykkede forsøk på neste høyde. Buzzkill, buzzkill og buzzkill. Hvis ikke de bare står over da, siden de har vunnet.
«Det er jo ikke sånn at folk har sluttet å like friidrett fordi det er for mange hopp i lengde», sier norsk rekordholder i lengde. Nei, det er det nok ikke, men tallet på folk som liker lengde er nok ikke kjempehøyt heller.
Som en skjønner, gjelder ikke dette bare tv. Det gjelder også for live-publikum. Løsningen for live-publikum er enkel. Det er å ha en dedikert speaker til øvelsen, som kan guide publikum til når spenningen og avgjørelsen faktisk faller. På tv går det ikke an å kommentere noe man ikke ser, og man kan bare se en ting om gangen. Live kan man flakke mer fram og tilbake.
Det har vært mislykkede forsøk på å gjøre det mer forutsigbart hvor lange konkurranser kan være, som å opptre med et forhåndsbestemt antall forsøk i høyde. Det hjalp ikke idretten.
Siste omgang burde kanskje ikke være avgjørende, men kunne det vært mulig å hente inspirasjon fra skihopp hvor de tidligere omgangene også teller? Slik at for de som er kandidater til pallen, regner man med snittet av alle hoppene og lar siste omgang telle på en slags bonus-måte?
Jeg fant en twittertråd startet av en Guro Usterud. Hun skriver:
Det er nødvendig med en større kampanje for å få slutt på den utbredte vrangforestillingen om at Pippi Langstrømpe skal ha sagt: «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.» DETTE UTSAGNET EKSISTERER IKKE I NOEN AV BØKENE OM PIPPI. Og ikke i tv/film heller, blir det dokumentert.
Man trenger ikke lete lenge for å finne ei nettside som dokumenterer det samme, så man slipper å lese twittertråder. Martin Jørgensen ved Hjørring bibliotek skreiv for eksempel en redegjørelse. Det går rykter om at sitatet dukker opp i en nederlandsk oversettelse.
Jeg er så langt fra indignert på Astrid Lindgrens vegne som man kan bli. Jeg synes imidlertid at slik sitatrot er kjempespennende og lurer mest av alt på: Hvorfor har noen begynt å tro at det er sagt? Det kan være umulig å spore, siden feilsitatet er innarbeidet selv i Sverige. For norsk offentlighets del finner jeg noen spor.
Merk spesielt setningen som her følger rett etter feilsitatet: «Men spiller hukommelsen oss et puss?»
Svaret er altså ja, med hensyn til hva som er Pippi-sitater.
Om ikke feilsitatet var så utbredt i både Sverige og Danmark, kunne det vært fristende å tenke at Marit Tusviks dikt fra 1984 (Mellom sol og måne, Samlaget) hadde hatt en påvirkning:
John Arne Riise
Haaves historier