Håkon Gundersen drar fram to professorer fra 1800- og tidlig 1900-tall, Moltke Moe og Amund Helland, og aktualiserer deres personligheter i dagens hjemmekontor-situasjon. Denne setningen er nok til å fastslå at dette er det beste Norge har av journalistikk, og det er nærmest ikke journalistikk, det er en egen sjanger. Har man en arbeidsdag med få konkrete resultater å vise til har man en Moltke Moe-dag, mens en dag der resultatene pumpes ut er en Amund Helland-dag. Det må være lov til å legge til at hvis man har en arbeidsdag der noe quirky setter farge på et døllt tema, har man en Håkon Gundersen-dag.
Rare amerikanske lagnavn
At amerikanske sportslag bytter navn eller at nye lag dukker opp, har vært i nyhetene i sommer. Lenger ned i divisjonene finnes ei rekke lag som aldri burde bytte navn. Som regel har man ikke hørt om byen de kommer fra, men de trekker oppmerksomhet til seg.
Her er et lite utvalg fra ishockey, som får stå uten kontekst, som et eksempel på found poetry:
Covid drop
Every time you read the Gleaner or Star… er det dårlig nytt. Toots Hibbert falt som offer for corona 11. september.
http://jamaica-gleaner.com/article/entertainment/20200912/reggae-artiste-toots-hibbert-has-died
Han var kjent som låtskriver og vokalist i Toots and the Maytals. Bandet var kjent for rocksteady-hits, men også for overgang til reggae. Uten at jeg skal late som jeg er noen ekspert på Toots Hibbert kan det nevnes at han er nevnt som opphavsmann til ordet reggae. Her legger jeg ved rocksteady-hits (Pressure Drop, Monkey Man) og reggae-hits (54-46 Was My Number)
Heidi Linde-maraton
Jeg hørte Heidi Linde snakke på radio, og bestemte meg for å prøve romanene hennes. Begynner man, er det crazy hvor fort de går unna. Etter å ha fullført Nu jävlar 7. september dunka jeg ned tre romaner til innen 11. september. Det sier nok mer om forfatteren enn om leseren, men uansett hvordan man tolker dét, er forfatterskapet en del av allmenndannelsen
Vanlige bestanddeler:
- hovedpersonene har ikke eliteyrker
- de bor på Østlandet og har linker til Sverige
- der konsumeres alkohol med liv og lyst — og spys med liv og ulyst
- unge kvinner som skaper en falsk fasade overfor personer som kanskje kommer til å stå dem nær
- hemningsløs hopping i tid (eller i Nu jävlar, mellom flere hovedpersoner)
- tydelige tiår-signaturer (80-tallet i Juggel og Agnes i senga, 90-tallet i Under bordet)
- barndommen er ei tid man opplever dødsfall
- forholdet til mor og mormor, såvel som mor/mormor imellom, står ofte sentralt
- herunder generasjonskonflikter som går på nøysomhet versus spending
- kvasi-linker mellom bøkene (for eksempel dukker bøker av Richard Sennett opp i Under bordet og Nu jävlar, men uten at karakterene som leser bøkene har noen link til hverandre — fotballaget Kongsvinger dukker opp i flere bøker, men ingen av de samme spillerne — navnet Agnes går igjen osv.)
- startene, startsetningene, startkapitlet, er ofte ikke så godt men det tar seg opp
Norsk death metal på Spotify
This is Not Jazz av The Rise of Syphilis ble spilt inn for… noen år siden, men er nå ute på Spotify! Dette er teknisk death metal fra Bærum, Norge.
Hvis idrett trues av smitte
Hvorfor ikke spille kampene på hemmelig sted?
I 1927 sa man ikke «i disse koronatider», men «i disse tyfoidtider». Men da som nå var poenget å hindre store folkemengder. Da holdt det ikke bare å spille kampene uten publikum — tid og sted måtte være helt hemmelig.
En liten observasjon om kjønn og språk
For ikke så lenge siden skreiv jeg om Helene Uris bok Hvem sa hva. Språk kan usynliggjøre kvinner. Men det motsatte kan også være tilfellet.
I Morgenbladet 14. august skrives det at Kunsthøgskolen har Dick Hebdige på pensum, beskrevet som «tittelkarakteren i kultklassikeren I love Dick». Er dette alt han er? *ironi følger* Brikkene faller på plass når vi vet at en kvinne har skrevet I Love Dick, og for den kvinnelige journalisten er Dick Hebdige først og fremst et OBJEKT, ja en viljeløs karakter som andre skriver om. Oh my god! (som jeg forretsen har hørt at er en kvinne!)
Spøk til side, Dick Hebdige har mildt sagt egne meritter, som sosiolog. I 1979 utga han Subculture: The Meaning of Style som nesten ny avgangsstudent fra Universitet i Birmingham. Denne har altså vært på pensum verden over. Skal jeg være helt ærlig har jeg ikke lest den, men det er heller ikke poenget.
Kanskje har Elise Dybvig i Morgenbladet skrevet «Dick Hebdige, tittelkarakteren» som en spøk, eller som et spark til de mange tilfeller der kvinner med egne meritter, opptrer kun som «kona til» eller lignende.
Alle personer av betydning bør opptre som seg selv og ikke som «kona til», «karakteren til» og så videre. Selv i lærebøker har det ofte hett at Skuddene i Sarajevo drepte Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn «og hans kone», eventuelt at kona ikke nevnes i det hele tatt. Men Sophie må med. Skuddene i Sarajevo tok livet av Franz Ferdinand og Sophie av Østerrike-Ungarn.
Hvem som betyr noe, forandrer seg. For et par år siden leste jeg om en av Westerdals’ bygninger der «broren til Christopher Nielsen» hadde spilt inn noen låter.
Nok av fan-omtaler!
- september hadde P2s Ekko en omtale av Animal Farm. Føre ordet gjorde en akademiker ved Universitetet i Agder, som overstadig hyllet boka.
I filmverdenen har man skjønt hvordan man skal lage interessante filmer. Snille karakterer har problematiske sider, og kanskje har slemme karakterer gode sider?
Har så Animal Farm ingen svakheter? I hvert fall ikke ifølge akademikerens kjempekjedelige omtale. Her var det ditt og datt om hvilke fantastiske innsikter boka ga.
I mine øyne er Animal Farm en utpreget ungdomsroman. Voksne som leser den vil få en slett leseropplevelse med overtydelig symbolikk. Et interessant oppfølgingsspørsmål til akademikeren ville i så måte vært: «Hvorfor har du orket å lese boka flere ganger?» Men verken det eller andre kritiske spørsmål ble stilt.
Overtydelig og flatt er tydeligvis karakteristikker som er satt opp som generelle idealer for NRKs radioprogrammer. Tydeligvis henger det en plakat i kulturprogrammenes studioer hvor det står: «Når dere introduserer en ny gjest, gi alltid en overstrømmende hyllest, gjerne basert på ukonkrete kvaliteter som «fin», «best» eller «kul». (Host, host, Kulturstripa!)
Se for deg at programlederen i et debattprogram introduserte deltakerne på samme måte. «Jeg har lenge hatt en drøm om å få møte en av Norges flinkeste politikere, og i dag er jeg så heldig at han kommer, han som er så godt likt fordi han er sååååå kuuuul: Trygve Slagsvold Vedum!» Det hadde selvsagt ikke gått, for i politiske programmer skal programlederne være kritiske. Hvorfor ikke i kulturprogrammer?
Hvorfor må programlederne der være fans av alt de tar med i programmet sitt – eventuelt overlate mikrofonen til enetale av en annen person som er blodfan? Tanken er sikkert at en «personlig» stil skaper «varme» og dermed «entuiasme» som igjen gir «motivasjon» for lytterne til å konsumere kulturproduktet som omtales. Står kulturen så svakt på egne bein at forsøkes gjort overtydelig hvor bra det er? (Og i parentes bemerket, det er jo ganske vanskelig å fylle hver dag hele året med omtale av programinnslag som genuint hever seg over det middelmådige. Det meste er dømt til å være nettopp middelmådig)
Da jeg selv forsøkte å lete etter kritikk av Animal Farm, kom jeg over at boka nå og da har blitt sett på som «upassende» i USA. Det syntes jeg var litt morsomt for ei bok som i ett og alt er antikommunistisk. Det skulle jeg likt å vite mer om.
Sekt med pølse
«Hvor langt skal religionsfriheten gå i vårt demokratiske samfunn?» Skulle man «sette inn tiltak som kan redusere rekrutteringen til disse ekstreme gruppene»? I 1985 var det ikke islam, men kristne sekter man spurte om. Under en av de offentlige debattene om temaet var det «bred enighet» om at nye sekter var «skremmende», vel å merke ikke helt full enighet, for i panelet satt også Jan Egil Hafsahl fra Pilgrimsfolket.
Hafsahl var selvutnevnt leder i en sekt som har fått seg plateselskap, tidsskrift, og 25 år etter begynte han å utgi bøker. Fra 2009 har Nasjonalbiblioteket registrert titler som Menigheten sett i lys av Salomos høysang (2013). Den er forlokkende. Det er også publikasjonen Nedtelling mot harmageddon. Den finnes ikke hos Nasjonalbiblioteket. (Podcastbølgen har de også ridd.) At Hafsahl lærte opp sine disipler er sentralt i og med at han meddelte i 1985: «Barna blir tatt ut av skolen for at en skal være sikker på at de får opplæring i den rette tro». (Var det lovlig?)
Utad var Pilgrimsfolket-menigheten sterkt evangelisk, og svovelpredikantisk, mens innad praktiserte de en kommunalisme. Tilbake i 1985 het det: «medlemmene praktiserer det fulle fellesskap med bokollektiv, arbeidskollektiv og eiendomskollektiv. Kollektinntekter går til misjonsarbeid, sitt daglige brød tjener medlemmene ved å lage og selge spekepølser».
Og der stopper denne teksten.
Diktatorfotball
Ramzan Kadyrov heter lederen av den autonome republikken Tsjetsjenia. Russland har ei rekke slike autonome, gjerne «etniske» republikker. Og Ramzan Kadyrov framstår som mer autonom enn de fleste. Det er personlighetsmessig vel å merke, og ikke politisk for der eksisterer han på det russiske regimets nåde.
I Tsjetsjenia får han styre showet i en del saker. Khalid Kadyrov er nevøen og har siden 2010 hatt plass i a-lagstroppen til republikkens store fotballag, Akhmat Grozny. Man kan vel tenke seg at han er en spiller som Akhmat Grozny ikke klarer seg uten. Ikke sportslig, vel å merke. For han har aldri spilt mer enn 5 kamper i året, og snittet ligger nærmere 2. 19 serie- og cupkamper på 10 år. I tre av sesongene står han med 0.
Abubakar Kadyrov er en annen nevø og nå har også han fått debuten for Akhmat Grozny. Han står registrert på Soccerway som medlem av stallen siden 2017. Den sesongen fikk han sitte hele seks ganger på benken, og i fjorårets sesong femten ganger på benken. Spille fikk han altså i år. Fire minutter mot bunnlaget Khimki, men et gult kort rakk Kadyrov å få.
Vi gratulerer familien Kadyrov med å ha fått fram slike flotte spillere som utmerker seg på bakgrunn av helt egne ferdigheter.
Haaves historier 