The Elite Force – skive av The Elite Fours

The Elite Fours er ute med sin første skive, en EP ved navn The Elite Force! 7 låter på 13 minutter og det er pop punk av aller ekteste merke. Låtene handler kun om Pokemon, hvem tar referansene mon tro? Les mer informasjon om skiva her på PIY Records’ side. Men aller først, hør på den her!

Reklamene på Spotify

Noen ting man opplever må bare skrives ned for the record. En av disse er reklamen jeg fikk på Spotify, for… et parkeringsselskap. «Finn nærmest parkering» med Apcoa, står det. Finnes det en person som mener for ramme alvor at jeg skal sitte hjemme og søke opp parkeringshus, og så dra til det nærmeste og parkere der? Bare fordi det er fett? Jeg konstaterer at jeg ikke kunne brydd meg mindre om hvem som tar betalt for parkeringen på de stedene jeg skal (fordi stedene er kule, ikke parkeringsplassene) og håper noen kan tolke meningen med denne reklamen for meg.

Apropos Fornebu (hvor Snarøyveien er, for de ikke-lokalkjente) terroriserer Equinor meg med en åsgårdsrei av spotifyreklamer for podcasten sin. Alltid den samme, så jeg har fått god tid til å tenke over den. Der sitter Marius Holm (i Zero) og snakker om klimakrisen som «akutt, bare at den kommer gradvis». Det norske språk, jeg gråter for deg.

FK Lofoten i Josimar

Mens mange (også jeg) beundrer Bodø/Glimts gullsesong, hva passer vel bedre enn å lese i siste nummer av Josimar om både dette og en annen suksesshistorie fra Nordland? FK Lofoten hadde suksess så lenge det varte, med spill i 1. divisjon i 1999. Men den suksessen tok også slutt…

Artikkelen kan fås elektronisk her: https://www.josimar.no/artikler/arets-siste-utgave/6247/

Imens, i Namibia

Fra https://www.timesofisrael.com/politician-named-adolf-hitler-wins-local-election-in-namibia/:

Politician named Adolf Hitler wins local election in Namibia

Adolf Hitler Uunona, who goes by Adolf Uunona, won a local election in the northern part of the former German colony and has insisted that unlike his namesake, he has no plans for world domination.

“My father named me after this man. He probably didn’t understand what Adolf Hitler stood for,” he told German tabloid Bild. He added: “It was a very normal name for me as a child. It was not until I was growing up that I realized that this man wanted to subjugate the whole world. I have nothing to do with any of these things.”

Forstå fenomenet Maradona

av Morten Haave, ekspert

Fotballspilleren Diego Maradona døde forrige uke. Dette har skapt opptog i ei rekke byer, noe som kan være litt vanskelig å forstå for nordmenn. For å hjelpe deg til å forstå «fenomenet Diego Maradona» vil jeg be deg tenke på Maradona som en argentinsk versjon av Petter Northug. Bare litt blekere. (Selvfølgelig.)

For å ta det fra begynnelsen: Begge kommer fra ytterst beskjeden bakgrunn. Maradona fra et fattig nabolag i Buenos Aires, Northug fra Mosvik. Dermed hadde de trolig hatt mye å snakke om hvis de hadde møttes. Men uansett inntektsnivå i nabolaget må jo vi kunne si at Mosvik er mest beskjedent.

Begge ble virtuoser i sine idretter. Maradona er aller mest kjent for å gå over «hele» banen og score mot England i 1986. Dette er omverdenen sin versjon av det vi i Norge kaller Northug-rykket. Det er likevel ikke like imponerende at Maradona avanserer forbi noen som går motsatt vei av ham, som når Northug rykka fra de som faktisk gikk samme vei.

Maradona kunne spille fotball, men har en patetisk samling OL-medaljer. Faktisk ingen. Men han har vunnet VM, og dette er noe som resonnerer godt i Norge, landet med utallige VM-gull i idrett. Hvorav Petter Northug har ganske mange. Og hadde sikkert hatt enda flere om poker hadde vært OL-grein. Igjen har Maradona oppnådd det samme som Northug, bare i mindre skala.

Disiplinærproblemer hører med for de aller største stjernene, og begge utøverne har blitt umenneskelig jaget av verdenspressen. Kokainbruk som følger av dette er enda en av mange eksakte likheter mellom Maradona og Northug. Nå er det jo også engang sånn at når Petter Northug går foran både som et godt og dårlig eksempel finnes det andre som vil ta etter.

Hotel Hell topp 3, pluss ett som burde vært med

Hotel Hell var et Gordon Ramsay-program med hoteller, i stedet for bare restauranter som de fleste forbinder ham med. Serien er superkoreografert hva gjelder hendelser, roller og replikker — men underholdende er det. Her er en topp 3-kåring av de morsomste episodene, tilfeldigvis fra sesong 3 alle sammen. Under limer jeg inn anmeldelsene av et hotell i New York, som var det mest lattervekkende jeg leste den dagen jeg så det, i hvert fall..

3.

2.

1.

Bonus: Bowery Grand Hotel, New York

The hotel was a crap.

Norges beste fotballspillere født i 1986

Er det noe poeng med yngre aldersbestemte landslag i fotball? Det lurer jeg på når jeg sjekker landslagsspillere født 1986. Det tar flere år før de som faktisk ble gode, kom inn. Jeg er født i 1986 og satt meg fore å sette opp en toppliste over Norges beste fotballspillere født 1986. Karrieren er over for de fleste og status kan gjøres opp. Vi starter med ei liste over menn.

  1. Alex Mathisen

Fra Oslo. En snakkis i miljøet i hvert fall fra ungdomsskolealder. Ikke overraskende til stede allerede fra G16-landslaget. Omlag 150 eliteseriekamper. Spilte utenlands, i Lierse, relativt mislykket, var uten klubb i åtte påfølgende måneder, hvilket trekker ned. La i praksis opp som 31-åring.

  1. Magnus Andersen

Fra det ytterste havgapet, Øksfjord, dro til Alta og kom på G17-landslaget. Eliteseriedebut for Tromsø i 2011 og spiller der fortsatt, spiller han der neste år også kan han runde 200 eliteseriekamper.

  1. Kevin Larsen

Fra Sandefjord. Ikke på landslag før G18. Litt over 150 eliteseriekamper. La opp som 30-åring.

  1. Håvard Storbæk

Fra Trysil, to G18-landskamper, eliteseriedebut som 23-åring. Litt under 250 eliteseriekamper pluss cirka 75 i førstedivisjon. La opp som 33-åring.

  1. Vidar Nisja

Fra Hå, kom opp i Bryne, landslagsdebut på G19 som fast 1. divisjonsspiller. En mann jeg ikke ante hørte hjemme i dette selskapet. Men litt under 200 eliteseriekamper og over 100 førstedivisjonskamper er respektabelt. La opp som 32-åring.

  1. Johan Lædre Bjørdal

På landslag siden G16, intet mindre enn 45 aldersbestemte og 3 A. Ikke fast i Eliteserien før som 25-åring, på Viking hvor han hadde sin beste periode da og tre år framover. Noe under 200 eliteseriekamper til dags dato. Utenlandsspill i AGF, hvor han rykket ned til dansk 1. divisjon, og Zulte Waregem hvor det bare ble åtte matcher. Spiller fortsatt, men beholdes kanskje ikke av Vålerenga etter sesongen.

  1. Steffen Hagen

På landslag først i 2004, kaptein på Mandalskameratene i 1. divisjon samme år. 3 A-landskamper, runder kanskje 400 eliteseriekamper neste år.

  1. Vadim Demidov

På landslag fra 18 års alder. En ganske klar nummer tre. For Steffen Hagen har ikke over 50 kamper i La Liga og Bundesliga. Minuset ved karrieren er ustabilitet og omflakking. La opp som 33-åring.

  1. Tore Reginiussen

Reginiussen på landslag først i april 2004, Tettey først i august 2004. Han og Alexander Tettey har omtrent like mange landskamper. Begge er stabile på sin måte, i hver sin klubb. Det trekker sterkt ned for Tetteys del at han ikke spiller for Norge, men må likevel innrømme at han spiller på et høyere nivå og tar innersvingen.

  1. Alexander Tettey

Jeg kunne satt opp disse spillerne i en litt dysfunksjonell ellever for gøy. Som du ser over er det ti spillere, og ingen keeper. 1986-kullet var latterlig dårlig på keepere, og for så vidt også på spisser. Forsvaret blir kompakt, kanskje kan Reginiussen brukes som tanksenter og setter inn en corner?

Vi låner en spiller som gikk på NTG og spilte på Lyn, så får vi følgende ellever:
K: Johan Dahlin (svensk)
F: Larsen, Bjørdal, Hagen, Demidov
M: Storbæk, Mathisen, Tettey, Andersen, Nisja
A: Reginiussen

Bobler: Arnar Førsund. Et meget kjent fjes i norsk fotball. Men ser man nærmere etter har han under 50 eliteseriekamper… Andre navn: Henrik Furebotn, Petter Bruer Hanssen, Dawda Leigh, Tore Andreas Gundersen, Ruben Imingen

Svært få av disse var med på G16-landslaget i 2002. Det var snarere fylt med spillere jeg spilte med eller mot: Christian Tanum, Stabæk – Marius Semmerud Berg, Grei/Vålerenga – Lamin Bojang, Vålerenga – Nick Rios Haugen, Bærum – Jørgen Røssevold, Drøbak-Frogn/Follo – Per Kristian Fylling, Moss. Av disse var det bare Haugen som fikk noenlunde med kamper – i 1. divisjon. Og ingen i Eliteserien. Andelen av ukjente spillere er derimot høy.

Flere av disse ukjente var også med på tv-programmet Proffdrømmen, på TV 3 var det vel. Ingen av dem vant. For det gjorde en 87-spiller, Skjelbred.

Først på G18-landslaget begynner laget å ligne på noe man kjenner igjen. Ingen Hagen, Demidov, Reginiussen og Tettey før G18-landslaget!

Dette gir anledninger til noen refleksjoner om verdien av G15 og G16-landslag. Jeg vet ikke nok om det til å konkludere..

Har Grorud 1. divisjons beste fans?

Tromme og leketrompet. Det kommer man langt med. Jeg har hørt at ikke alle liker tromme på fotballen, men det burde de. Grorud ble på søndag 15.11. fullstendig plukka fra hverandre av Raufoss. På Grorud stadion gikk bortelaget opp til 5–0 uten store problemer. Ikke engang å spille seg ut fra egen 16-meter klarte Grorud.

Men fansen fortsatte. Tromme, trompet og heiarop. Det er selvsagt ekstra viktig når det er et begrensa antall på tribunen i 2020. Og da Grorud reduserte til 1–5 tilsvarte jubelen det som ville vært 1–0. Trommingen fortsatte, og det kan jeg nesten garantere at aldri hadde skjedd på f.eks. Stabæk-match. Så fikk det heller være at det endte 1–6. (Og rett skal være rett, Grorud-keeperen burde tatt flere av målene, men redda også en straffe.)

Det derimot Grorud stadion får terningkast 1 på er speakertjenesten. I og med at den ikke fantes. Det er vanlig at noen forteller hvem som scora og hvem som byttes. Utseendet på stadion får også Strømmen stadion til å ligne Taj mahal.