Mer konkret kritikk, takk

Jeg er interessert i kritikk, til og med tegneseriekritikk. Det jeg ikke er like interessert i er bredpenslende og overflatisk tegneseriekritikk.

Og når VG har en sak 21. desember med kritikk av «norske tegneserier» er min reaksjon: Ja. OK. Men… hvilke? Hvordan?

Det er lett å tenke seg at det er riktig, det som hevdes i artikkelen. Nemlig at det mangler mangfold og gode kvinneskikkelser. Fordi det kan liksom ikke være noe annet enn en mangel, slik menn har dominert tegneserieskrivingen «til alle tider». Men hvordan har man kommet fram til den tanken? Finnes det ikke ei rekke elementer som peker mot mangfold og intelligente kvinneskikkelser? Gjelder det alle tegneserier? Ja, jeg er slik skrudd sammen at hvis det kommer generell kritikk mot et helt felt venter jeg også at den gjelder jevnt over. Problemet oppstår når de eneste eksemplene er Pondus og Nemi.

Om det er berettiget å mistenke kritikerne for confirmation bias — at de har lett etter dårlige striper som støtter deres syn — vet jeg ikke. Å motbevise at man har det, er imidlertid veldig enkelt: Vis til konkrete eksempler.

Men i VGs artikkel – det kan være at journalisten har utelatt noe av intervjuene som er gjort – står det følgende om Josef Yohannes’ meninger: «Han mener også at fremstilling av kvinner er mangelfull. – Kvinner har gjennom historien blitt portrettert som hjelpeløse og udugelige uten en mann ved sin side, sier han». Jaså, gjennom historien? Men hva med nå?

Den andre siterte kritikeren, Sigbjørn Lilleeng, kommer vi tilbake til. Men først en liten anekdote som reiser spørsmålet om folk slenger ut kritikk uten engang å ha lest tegneserien.

I april 2018 hadde D2 en artikkel på trykk om at nå var flere kvinner fotballsupportere. (Hvilket er bra!) Som belegg for hvor uglesett dette var, skreiv journalisten: «Norges mest populære tegneseriestripe handler typisk nok om Liverpool-fan Pondus, der damene i historien enten er uforstående kjøkkenvankere, eller stygge megger som ligger med Jokke».

Jeg sendte en epost, som jeg innrømmer var litt frekk uten hei og høflighetsfraser: «Så du har ikke fått med deg at Pondus-karakteren Jokke i sikkert 10 år har vært sammen med en dame som er aktiv fotballspiller, at de kjekler om favorittlag osv?» Det jeg også kunne nevnt er at Camilla, som heier på Manchester United, er klart bedre i fotball enn Jokke.

Journalisten svarte hyggelig: «Ja, takk for innspill Rettet på nett!»

(Hva gjelder Pondus tenker jeg for øvrig at Turid-Laila i Pondus framstår som et intelligent menneske — level-headed som det heter på godt norsk — og grunnen til at hun tegnes med et meget stereotypt ytre er at personligheten skal bryte ned stereotypien. Men det er kanskje ikke godt nok som kvinneskikkelse fordi hun «bare» er pubansatt og ikke en achiever, som Big Lebowski ville sagt det?)

Tilbake til VG-saken og videre til Sigbjørn Lilleeng, som mener: Norske tegneserier «handler om hvit, streit middelklasse med alt på stell», «kvinner ofte fremstilles «ganske pregløse»», «De er kjedelige koner som er oppgitt over mannens særheter». Og serien Nemi, som i hvert fall soleklart består Bechdel-testen, gjør for mye narr av bimbo-stereotypien og er for tynn selv, «uansett hvor mye sjokolade hun spiser».

Hvilke kvinnekarakterer er kjedelige? (Og er alle kvinnekarakterer det selv om eventuelt noen er det?)

Lilleeng er langt fra den eneste som tegner (!) med meget bred pensel. I fjor publiserte Empirix en tidsskriftkritikk av Nemi-tegneserien som helhet. Her er sitater om fortellingene som sto i et nytt Nemi-album:

  • ikke bare utdaterte, men rett og slett kjedelige
  • mer eller mindre den samme som hun var i 1999, og det samme er vitsene
  • føles poengene åpenbare og oppbrukte
  • vanskelig å relatere til
  • med 2019-brillene på virker estetikken påfallende flat
  • noe unektelig gammelmodig over både uttrykk og innhold
  • store deler av serien føles som om den tilhører en annen tid
  • føles langt fra relevant lenger

Men pour quoi?

Her blir det lovlig mange alternative formuleringer av to ankepunkter. Punkt 1-4, 6-8 gjelder fortellerstilen og punkt 5 gjelder kanskje selve tegnestilen. Kanskje. For det snakkes om «flat estetikk» uten at det framgår hva som er i veien, er det figurene, bakgrunnene? Det er heller ikke sitert en eneste joke eller observasjon fra tegneserierutene, som kunne hjulpet leseren med å forstå hva som er utdatert.

Jeg nileser ingen tegneserier, men leser det som er i avisene jeg blar gjennom, og plukker opp en grafisk roman i ny og ne. Hvis det kommer kritikk fra folk som helt klart har lest en tegneserie grundig, plukker striper i småbiter, gjerne så perfid og biskt som mulig, og ikke synser eller føler («jeg føler ikke at jeg representeres av dette»), leser jeg til øyet blir stort og vått!

PS. Angående Empirix som også i 2020 publiserte anmeldelser fra:

Hjalmar (som er en døll mannskarakter) er ikke boomer. Boomer er det samme som baby boomer, født mellom 1945 og 1960/65.

Publisert av Morten Haave

Jeg er historiker og interessert i mye. Etter masterstudiet (UiO, 2012) begynte jeg med redaksjonsarbeid, hvor det var jeg faktisk lærte hvordan man former en artikkel. Nå går det også i essays, bokanmeldelser, journalistiske tekster, leksikalske oppføringer, korttekster, argumenterende tekster – og musikk. Jeg skriver gjerne oppdragshistorie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: