Nyere norske klisjeer

Alle vet at «jeg er meg selv 110 %» er en klisjé spredt i reality-tv. Men mange andre klisjeer har blitt aksepterte i den grad at de brukes i featurejournalistikk, debattprogrammer og lignende. Med et lite, og la meg understreke av det er lite, håp om å rydde litt i uttrykk som av en eller annen grunn har blitt både akseptert og mye brukt de siste åra.

«Det er ikke greit»

Dette begrepet blir kolossalt mye brukt, men framstår som en barnslig måte å si «det er uakseptabelt», «dette kan ikke godtas» eller lignende. Brukes ofte om ting som var akseptert før, men ikke nå lenger, som å droppe n-bomben, seksuelle vitser og lignende.

«Jeg var på et mørkt sted»

Rart å bruke «sted» i overført betydning. Som om det finnes et «sted» man tidvis er og ikke er. Det vil være mer presist å si at man for eksempel i en periode hadde en sykdom. «Mørkt» føles forresten også ut som et litt slitent uttrykk.

«Det har vært en fantastisk reise»

Brukes gjerne av personer som har vært med på en konkurranse, i et tv-program eller andre ting med en definert start og slutt. Start og slutt gjør ikke nødvendigvis noe til en reise. De kan jo heller bruke tripp, hvis de har vært litt «bortreist» for å si det slik…

«Vi må heie på den og den gruppa»

Hvis man aktivt og ivrig støtter noe er det rart å kalle det for å heie. Å heie virker så uforpliktende, et klapp på skulderen uten konsekvens. Og er det nettopp det sistnevnte man gjør, som å «heie på minoriteter» uten å gjøre noe aktivt for dem, burde man ikke skryte av det.

«Å være en sterk stemme»

Det er rart å kalle et menneske for «en stemme». Man har en stemme, man er det ikke.

«Vi må rigge dette for å tåle…»

Rar bruk av ordet rigge, i hvert fall i overført betydning. Greit å rigge en scene, men å «rigge» en økonomisk søknadsordning passer ikke. Anglisismen «å rigge et valg» faller utenfor dette eksempelet, men er også litt dårlig norsk..

«Er en kriger»

Ordet kriger brukes om alle som gjør en innsats. For eksempel kan ei alenemor være en «kriger» hvis det er strevsomt å oppdra barna. Da det etter lockdown ble tillatt å fly igjen, så jeg på Linkedin en som kalte Norwegians ansatte for «red nose warriors». Hva er det de kriger mot da? Lufta? En hån mot alle som har opplevd krig.

4000 kilometer

På NRK.no klager Jan Petter Saltvedt som vanlig, og denne gangen på fotball-EM. Saltvedt hakker stadig på Nations League, så slik sett representerer det noe nytt, men klaging i seg selv er vante toner. Et mesterskap spredt utover Europa er tidenes dårligste ide, mener han, med 4500 kilometer i luftlinje mellom stadionene som er lengst vekk.

Andre kunne jo mene at det også kan være elementer som binder et kontinent sammen, og ikke bare splitter det i nasjoner, i ei tid der også vesteuropeiske stater sliter med å henge sammen (Storbritannia (som allerede er delt fotballmessig…), Belgia.)

Under VM i USA i 1994 var det litt mer enn 4100 kilometer mellom Pasadena og Foxboro. Et litt merkelig mesterskap der tribunene var fullere enn noensinne, men interessen i befolkningen var svært laber. Ikke bare likte amerikanerne andre idretter bedre, men O.J. Simpson gjorde fotballen den u-tjeneste å bli arrestert samme dag som åpningsseremonien (etter den famøse «biljakta»). Likevel huskes mesterskapet for mye interessant som skjedde på banen.

Hvilket mesterskap huskes for «ekstraordinær følelse av å delta i noe unikt, som man får der det er én vertsnasjon»? Bortsett fra vertsnasjonen selv, og den brøkdelen som er til stede? Vil EM 2012 huskes for tiki-taka-fotballen først og fremst fordi man glemmer rammene rundt siden det var to vertsnasjoner, eller hadde spillet på banen blitt husket best uansett?

Og til sportsredaksjonen i NRK, gjør som i sitatet ovenfor fra en Simpsons-episode: be Saltvedt om å ikke snu seg rundt. VM i 2026 skal ikke bare arrangeres i USA, men også i Mexico og Canada. Arrangørbyene er ikke bestemt, men Mexico City er selvsagt bankers, og da får man også 4000 kilometer i luftlinje fra sør til nord (Edmonton).

Også noe å ha på cv

Et av mine favorittsitater er attribuert Nils Arne Eggen, «Når du sier så mye som jeg gjør, så stemmer det ikke alltid». Hva med denne: «Når du skriver så fort som jeg gjør, så stemmer det ikke alltid. Noen skriver fortere, eller mye fortere, men faktisk ikke så mange. Ifølge en NRK-sak nylig ligger gjennomsnittet på 30-40 ord mens alle over 80 er outliers.

Fra https://10fastfingers.com/typing-test/norwegian

Dub, en smal sjanger

«Glad musikk om sommeren». Slik ble reggae beskrevet av en platedirektør, fritt etter hukommelsen. Reggae har vel egentlig både dette og kjærlighet, men også sinne. Noen reggaeartister har også vært sinte på bestemte grupper, også grupper som humanistiske mennesker ikke blir sinte på.

Men hva synes platedirektøren om dub?

Dub er gjerne reggae i mer nedskåret versjon, hvor instrumenter tas vekk etter tur slik at manstår igjen med tidvis veldig basale arrangementer, samt at det gjøres mye bruk av ekko av en eller annen grunn. Det er repetitivt de luxe, nesten hypnotisk.

Sjangeren er lovlig smal, men spennende idet den aktualiserer musikk-håndverket, gjennom kuttene som gjøres. I popmusikk er instrumentene bare der, man tenker ikke over dem, og de glir bare inn i hodet. I dub må man vel lytte mer. Kuttinga la også noe av grunnlaget for hiphopens beats.

The Revolutionaries er min favoritt innen dub, så her er to herlige EPer. Begge er konseptalbum med henholdsvis smerter og død som tema! Selv om det ikke er en eneste sangtekst!

Painful Dub – spor:

Headache
Bellyache
Toothache
Heartache

Fatal Dub – spor:

Cardiac Arrest
Heart Failure
Rigor Mortis
Post Mortem

PS 15. juli: Jeg fant endelig igjen sitatet om reggae som jeg henviste til ovenfor:

Norges beste mannlige fotballspillere

Jeg så en video som kåret tidenes beste mannlige fotballspiller i hvert europeisk land. Videoen er noe i favør av eldre spillere. Spoiler-advarsel: for Norge kåret han Rune Bratseth.

Jeg var ikke helt enig i det, her er derfor min topp 11.

På plass «x» putter jeg Tom Lund, som visstnok var ekstraordinært god, men for vanskelig å plassere, uten å ha spilt utenfor Lillestrøm Sportsklubb.

Topp 10 er:

10. Steffen Iversen

9. Brede Hangeland

8. Ronny Johnsen

7. Rune Bratseth

6. Henning Berg

5. Erling Braut Haaland

4. Tore André Flo

3. John Carew

2. Ole Gunnar Solskjær

  1. John Arne Riise

Den beste spilleren fra «gamle dager» er kanskje Odd Iversen? Jeg mener at andre som Harald Berg og Hallvar Thoresen hadde altfor beskjedne karrierer til å nå opp i denne sammenhengen. Ja, går man før 1980 blir det nærmest bare mosjonsidrett sammenlikna med hva som skjedde etter 1990.

Det er mange norske legender som nok var bedre på landslaget enn på klubbnivå. Det gjelder for eksempel Erik Mykland og Kjetil Rekdal. Selv om Mykland nok var det største talentet, er også Øyvind Leonhardsen og Morten Gamst Pedersen ganske langt foran på prestasjoner.

Jeg mener heller ikke at noen keepere har vært stabile nok på et høyt nok nivå til å havne på lista. Synd det!

Martin Ødegaard har ikke vært i nærheten av å prestere nok ennå. Hvor mye Braut Haaland derimot har prestert i sammenlikning, er spinnvilt. Der Ødegaard har spilt to Champions League-kamper, og ble bytta ut i begge, har Haaland scora 20 ganger i CL. På 16 kamper. (Negativt er at han aldri har scora for landslaget i en kvalikkamp ennå, bare i Nations League)

Jeg har befridd en bokhandel i Grimstad

Jeg var en tur i Grimstad, og falt innom bruktsjappa. Det viste seg at den var drevet av et av misjonsselskapene. I biografihylla var Annie Skau virkelig den store helten, mens jeg fikk med meg en om Jan Hanvold: Jan Hanvold gir aldri opp! Nei, det gjør han vel ikke!

Det var vel neppe etisk riktig av misjonsselskapet å nære ved sitt bryst ei bok av Bill Cosby om farskap, så jeg gjorde den gode gjerning å befri sjappa for den.

Det var også fotballmatch i Grimstad.

Banen Levermyr fikk på Eurosport kritikk for gresset. Banen mangler visse drenerings-egenskaper. I tillegg har den brune flekker. Men på 1990-tallet mener jeg å vite at mange baner var mye verre. Banene Stabæk spitle på var i stor grad brune, jamfør coveret til øvrig den ultimate Stabæk-singelen:

Et hjertesukk

«Drep meg konge, men ikke med graut eller forsøksvis fiffige, men altfor kronglete artikkeltitler»
Et hjertesukk

Vitenskapsfolk har i ei tid syslet med å lage «spretne» artikkeltitler, og framfor alt lengst mulige titler. Nå er det på tide å slutte.

Tidligere har man hørt om vitenskapsfolk i diverse fag som vil by på seg selv, vise fram «hele mennesket» bak artikkelskrivefasaden. Så de belemrer leserne med artikkeltitler hentet fra Bob Dylan-tekster. En nobelprisvinners litterære uttrykk reduseres til klisjeer, «The Times They Are A-Changin» eller «Blowin’ in the Wind» tømmes for innhold, og klistres til hva som helst av tema.

En eller annen gang begynte også historikere med sitater for å «krydre» sine titler. Ikke minst er det utbredt i masteroppgaver.

Men hva med de profesjonelle? Boka Historie og moral kom i fjor ut på Dreyer forlag. De fire første artiklene har greie, deskriptive titler. Så kommer en monstrositet av en tittel. Artikkelen heter «‘Antisemittiske er selvforsvar – Vi forfølger ikke jødene, men forsvarer oss mot jødenes forfølgelse av vår rase og kultur’. Ei undersøking av antisemittismen i Hirdmannen«.

Alt er galt med dette. Som man ser begynner det med to sitattegn siden det er et sitat inni tittelen, som igjen skal ha sitattegn. Sitatet som her er brukt, er svært langt, og inneholder dessuten en grammatisk feil, stor bokstav etter tankestrek. Til overmål er sitatet på bokmål mens undertittelen og artikkelen for øvrig er på nynorsk. Her er det mye som kræsjer.

Bedre blir ikke neste artikkel: «‘[…] å utrydde nordmennene av jødisk opprinnelse’. De illegale avisene og Holocaust«. Her har man klart noe enda mer visuelt kronglete enn å ende opp med to sitattegn, nemlig å legge på en ellipse i tillegg. Sitatet som er plukket er ikke engang en setning, det mangler subjekt. Undertittelen burde vært mer enn illustrerende nok – hovedtittelen virker helt unødvendig, i likhet med forrige tilfelle.

Boka avslutter likevel med en enda lengre knotefest: «‘[…]det krasseste utslaget av de samfunnsmessige understrømningene som truer sivilisasjonen’. Diskursen om jødene og antisemittismen etter 1945«. Her er det ikke påspandert mellomrom etter ellipsen, en grammatisk uforståelighet. Videre har sitatet for mange lange ord og er dertil forvirrende: Var det antisemitter som truet sivilisasjonen, eller fantes det fortsatt antisemitter som mente jøder truet sivilisasjonen?

Her er noen eksempler fra nylige masteroppgaver:

«From Development Aid to Development Policy»: Following the Norwegian guidelines and criteria set for main partners of development cooperation — the choice of Mozambique and Sri Lanka in 1977

Marerittaktig tittel. Rett og slett.

«Å gi en følelse av sikkerhet» Norske mediers fremstilling av den sivile, internasjonale observatørgruppen i Hebron mellom 1994 og 2001.

Lite fyndig «sitat» på starten, burde hett noe kortere.

Vil man leke skjønnlitterær forfatter og lage «fengende» titler bør man også legge seg dette på minnet: Nesten alle romaner heter noe kort. La oss historikere samle oss om deskriptive, greie titler.

Starten på Eliteserien

Stabæk spilte mot Brann i dag, og da jeg ikke er korona-utvalgt som tilskuer, sto jeg utafor stadion og så på. På samme sted sto Brann-supporterne. 8-9 personer som forsøkte å støtte sitt lag, riktignok ikke alle ved å lage lyd, og det var ikke mye å juble for heller, men jeg synes de skal ha honnør for å stille opp, og Eliteserien trenger Brann. Trenger bergenserne, for å være mer presis.

Så godt tak har Brann hatt. Men ikke nå lenger!

Men Brann rykker nok ned. En må huske på at slitet har vart siden halvspilt sesong 2019, det er lenge. Og det må være tungt på alle måter å tilhøre laget. Tungt og trått i hverdagen. Som regel må et nedrykk for katarsisk å snu trenden (noen ganger to nedrykk, Fredrikstad FK). Brann er riktignok ikke noe parodisk dårlig lag slik Aalesund var i fjor, men Stabæk som de også har hatt et svært godt tak på, måtte de bare ha slått.

Men det gjorde de ikke, heldigvis for meg selvfølgelig. Stabæk har ett baklengsmål på tre kamper og er best av lagene med tre kamper. Banens beste var Sandberg, deretter Amankwah, Shala, Pignatel. To mål på dødball i dag, men selv om det også hadde vært fint om de spilte seg til noen sjanser, er det nesten bedre for resultatenes del å være et spesielt godt dødballag. Man får alltid en slump med dødballer i en match.

Nærmest en drømmeplassering.

Nettopp den sjuendeplassen de har akkurat nå, bør de klamre seg fast til. Lagene som er over nå, tror jeg Stabæk kan glemme å ta. Tar de Odd og Haugesund, som er nettopp lagene de har spilt mot og holdt stand mot, blir det en fin sesong.

Haugesunds problem er som man ser, selv om det er spilt få kamper, at de har 0 mål. Sarpsborg har heller ikke lagd party. Odd føler jeg kan miste Bakenga før sesongen er omme, det vil være ille for dem, og også ille hvis de ikke mister ham, for da betyr det at han ikke har scora så mye. Mjøndalen er den positive overraskelsen, ellers er det meste som venta.