Wins og fails i norsk fotball 2020

En fail er ikke helt synonymt med tabbe, men det betegner folk som ikke har nådd egne mål, ikke møtt andres forventninger, eller bare hatt uflaks – i øynene til det nådeløse fotballpublikummet som kontrollerer denne bloggen. En win er det motsatte.

I tillegg til at årets wins er hele Bodø/Glimt og årets fails er hele Aalesund, og det visste du fra før, er kåringen som følger. Sortert alfabetisk.

Årets wins

Mohammed Ahamed Jama. Comeback i Tromsø etter et opphold i – Krokelvdalen. Og når det sies comeback i Tromsø hadde han også i mellomtida vært sju år i Tromsdalen. Han spilte sist Eliteserien i 2011. Kan han henge med til neste år og blir det i så fall rekord for lengste opphold (10 år) mellom to eliteseriekamper for samme klubb? (Jeg tenker da telling av spillere som har tilbrakt den mellomliggende tida i lavere divisjoner, ikke i utlandet)

Kristian Arnstad. 2003-modell, opprinnelig fra Stabæk-jr, som fikk sin debut i Anderlecht. Nevner også Kristoffer Askildsen siden han er nærme i alfabetet. Fra ikke å være fast i Stabæk til mål i Serie A. Siste uke fikk vi også Fredrik Oppegård, fra Vålerenga-jr til ligadebut for PSV.

Mushaga Bakenga. Ingen kjente problemer på personlig plan, det var bare spillet hans som var gått fullstendig i stå. 8 mål på 3 år fra 2017 til 2019. Klubbløs gjennom hele vinteren og hele våren. Så vips: 15 ligamål i 2020.

Veton Berisha. Snakket seg ut av Brann og inn i Viking, hadde dermed temmelig stor fallhøyde. Men har levert riktig så bra. Fikk korona og kom derfor (!) på landslaget. Og putta!

Braut-slekta. Er usikker på om alle Braut-ene er søstre, men er så forutinntatt at jeg tipper det siden det konsekvent brukes som mellomnavn. Det jeg veit er i hvert fall at faren til Erling ikke heter Braut. Men etter Braut Håland fulgte ikke bare Braut Tjåland, men nå også Jonathan Braut Brunes, sist sett i Lillestrøm.

Torgeir Børven. Veldig opphypet overgang til Rosenborg. Så fort har aldri noen forlatt Rosenborg. Lå an til toppscorer så lenge han var i Odd, gikk noe mer i stå i RBK, så det var én win og én fail – ender til slutt opp med win fordi han kom seg til noe annet og kanskje – kanskje – bedre.

Niklas Castro. Var god i fjor og kom i landslagstroppen til Chile, men fikk ikke spille. Var dårlig i år, men kom i landslagstroppen til Chile, og fikk spille. Kanskje ikke det mest logiske som har hendt, men landslag er landslag og debut der veier opp for elendig sesong i klubben.

Mads Hedenstad Christiansen. Etter diverse keepere i Lillestrøm har endelig en egen vunnet plassen.

Martí Cifuentes er soleklar blant årets wins spillmessig, men priset seg ut av Sandefjord og dermed inn i arbeidsledighet. Rakk å prise seg ut av Mjällby også. Men innen nyttår landa han en jobb i Aalborg.

Ismaila Coulibaly. Må gi noen av S08 sine overgangsinvesteringer skryt også!

Daniel Eid. Jeg gjorde reportasje på Hødd i 2019 og temaet var «neste generasjon». Sønnene av spillerne som tok laget opp i Eliteserien 1995. Ville disse sønnene også breake? Jeg lærte meg navnet til Daniel Eid siden han hadde langt hår, og i år var han på prøvespill i Aalesund men ble vraket, bare for å slå ettertrykkelig gjennom i Sogndal i stedet. Kan fortsatt rykke opp når dette skrives.

Kristian Eriksen. Dette er obskurt, men han gikk fra 3. divisjon til Hamkam i slutten av september og fikk 15 matcher. For en restart av karrieren.

Erik Espeseth. Lederen i Vålerenga «mistet» Ronny Deila til amerikansk fotball, og måtte «dessverre» hente inn en ny trener. Å så «ubeleilig» at Deila hoppet på et annet tilbud.

Ørn Flø. Spiller foreløpig bare på Hødd G16, men med det navnet må han så høyt opp som mulig.

Fløya. Tok nesten ingen poeng i det hele tatt i 2. divisjon menn og 1. divisjon damer. Men slapp nedrykk fordi divisjonene under ble avlyst.

Første divisjon. Uansett kjønn har jeg fulgt 100 ganger mer mye med på 1. divisjon enn tidligere, i et år tidvis hungrende etter underholdning.

Groruds supportere. Se egen begrunnelse.

Siri Nordeide Grønli. Du kan si mye om Amin Askar og de andre som (også) henger med år etter år. Men de jobber ikke som lege ved siden av. Det gjør Siri Nordeide Grønli på Stabæk.

Nikita Haikin. Bodø/Glimt skulle erstatte fjorårets førstekeeper, med Joshua Smits, men det ble fjorårets andrekeeper Haikin gitt.

Andreas Hanche-Olsen. Rakk 100 Stabæk-matcher. Fast med en gang i Gent, deriblant 5 europaligakamper. Eide på nødlandslaget, Ruben Gabrielsen var på dypere vann.

Henrik Heggheim. Ingen hadde hørt om ham før han plutselig var fast i Viking, og det var ikke noe intermezzo, han er fast fortsatt.

Eirik Horneland. Hvis noen hadde sagt, da Kåre Ingebrigtsen fikk sparken i Rosenborg, at Horneland og Ingebrigtsen skulle coache SAMMEN og SLÅ Rosenborg med Brann, hadde de blitt innlagt for psykoser.

Christine Jansch. Virker som en litt random ting å ta med, men en spiller i kvinnenes 1. divisjon som jeg rett og slett synes virker å ha friske takter. Det er andre på laget hennes som liksom skal være/bli bedre, men vi får se.

Eli Landsem. Jeg gir sportslig leder æren for at Vålerenga dessverre vant både ligaen og cupen, og så det mot Lillestrøm da.

George Lewis. Killing it i Arsenal U23. De fleste «utrolige» overganger ender i ingenting, blant annet da Vemund Brekke Skard gikk til Ipswich. Men Lewis ender antakelig i noenting.

Mats Lillebo. Vraka i Ranheim. I Blink nå, og det har motstanderne fått merke. Og uten ham hadde Blink rykket ned på et blink.

Runa Lillegård. Utrolig bra å redde plassen til Lyn ved å score seiersmål mot Vålerenga, som gjorde at V. heller ikke vant ligaen (ennå). Men hun burde drevet med friidrett i stedet for å ende i en bakgårdsklubb som Lyn

Sosha Makani. Han har hatt en kaotisk karriere i Norge, fram i år hvor han har vært stabil og blant de absolutt bedre. Må gi automatisk win til en som har sittet i fengsel i Iran for å ha lagt ut some-bilder av kvinner uten slør. Etter en lang sesong fikk han rødt kort og uttalte da at han ikke var noe bedre enn reservekeeperen. Virker i mediene lett å like, alt han har tatt i har liksom blitt feelgood, var det ikke også noe med at han brukte buff av merket Gucci?

Youness Mokhtar. Sparket i Stabæk etter 2 matcher i 2019, vant MLS med Columbus Crew i 2020. Så han kunne visst sparke ball likevel.

Franklin Daddys Boy Nyenetue. Er endelig blitt seniorspiller, og da på Stjørdals-Blink. Få ham opp på landslag og lignende.

Håkon Opdal. Endte opp som keeperen til Brann i år – igjen.

Marcus Pedersen. Kommentar overflødig. Det som gjør oppturen hans litt utenom det vanlige er at han pleide å være en spiller som kanskje mange mislikte, mens nå må han være det motsatte!
Vegard Forren opplevde noe av det samme sosiale fallet, men prestasjonene i Brann har langt ifra vært noen win.

Personen som lekket informasjon om landslagskorona. Fengsel neste? Jeg husker ikke om de har funnet ut hvem det er, men de mulige gjerningspersonene er neppe mange.

Plinget. Eller hvordan man enn markerer mål. Det har vært masse mål i år, og dermed mer underholdende.

Martin Ramsland. Mulig skader har skylda, men jeg tror Start-fans hadde LITT større forhåpninger til årets sesong etter kvalikmiraklet i 2019.

Jonathan Rasheed. Jeg fikk sympati for ham da han var reservekamper i Stabæk, det ble 0 kamper gitt. Han har nå fire sesonger i Häcken med bare 7 kamper. Men etter å ha mista hele fjorårssesongen med skade satte han personlig rekord i Häcken i år med hele 5 kamper, OG laget vant bronse. Häcken er fra en øy (Hisingen) i Göteborg og er veldig stolte av denne øya. Kult lag.

Raufoss‘ lag som sangere. Herlig å synge Sogndals klubbsang etter å ha slått Sogndal!

Kjetil Rekdal. På Rekdal-tabellen, et morsomt ord i seg selv, kjempet Hamkam om direkte opprykk. Men hvor lenge varer flyten?

Espen Ruud. Dæggærn han henger godt med fortsatt.

Spending i Stabæk. Utrolig oppløftende med en millionovergang INN i klubben igjen, nå på tampen av året, og med så mange år siden sist. Er Markus Solbakken 2020-tallets ekvivalent av signeringene av Tobias Linderoth og Christian Wilhelmsson?

Smittevernsprotokollen. Fem ligaer ble gjennomført! Det kunne vært færre.

Erik Thorstvedt. I år blir det for videoen «judasfaen, altså«.

Henrik Udahl. Forutsigbar kandidat. Men Lasse Nordås som nettet 9 i Strømmen bør få en lignende prop. Mellom Udahl som topper toppscorerlista i 1. div og Nordås er det et dusin spillere, men ingen så ukjente som Nordås har tatt det nivået. Hadde man hørt om ham fra før måtte det vært gjennom – ungdomsfriidretten.

Vålerengas keeper-policy. Jeg føler at Vålerenga ikkehar en av Eliteseriens beste keepere i dag. Men når de gir unge Klaesson så stor tillit, så får de det.

David Møller Wolfe. På lån til Åsane fra Brann, visstnok en mann for framtida men jeg liker navnet hans. Må uttales på bergensk, type Steinfeld: MØLLÆR VOLLFÆ.

Årets fails

Før du ser på Norges-lista må du gjerne lese om årets største fail i Europa.

Samuel Adegbenro. Karrieren har gått helt i stå, tilsynelatende uten en tungtveiende grunn.

Wilmer Azofeifa og Pablo Arboine. Gud, for noen flopper i Sarpsborg 08. 2020 har vært året der de dro hjem igjen.

Even Barli. 1. divisjons beste keeper tidligere. Men ikke nå. Knapt nok Ranheims beste.

Erik Botheim. Prata ofte om at han burde starte på Rosenborg. På lån til Stabæk har han ikke gjort nytte for seg, og har i stedet spilt seg ned en divisjon. Ull-Kisa er det beste han kan håpe på i fortsettelsen.

Tonny Brochmann. Hjertefeil – trist historie, tearjerker – fire dager etterpå var det ikke hjertefeil likevel.

Felipe Carvalho. Ja, uruguayaneren som ikke gadd å spille mer for Vålerenga har likevel ikke klart å komme seg videre fra Vålerenga. På 1990-tallet hadde Vålerenga en Viggo Strømme som ble kastet ned på B-laget med full lønn, men Carvalho er ikke engang på B-laget.

Mikkel Diskerud. Trente med Stabæk i vinter, gikk i stedet til Helsingborg – og rykket ned. Enda verre: Tweetet om at da laget tapte for Varberg, var det i hvert fall bra at de tapte for en naboklubb (fra Vest-Sverige). En litt rar ting å gjøre.

Dommere som støtter VAR. Dommerne på huske på følgende: Fotball er en lek der trenere hjelper spillere til å spille mot spillere for publikums skyld. Dommerne er egentlig en utenforstående part i dette, de er et nødvendig onde man har akseptert. Når dommere støtter VAR er det en selvmotsigelse og ødelegger for en allerede tynn eksistensberettigelse, siden de da underminerer tanken om at de selv er kapable til å følge med på spillet. En dommer som støtter VAR er derfor som en keeper som ønsker at halve målet skal dekkes av en vegg. Fordi? De klarer ikke. Den pompøse gestikuleringen som signaliserer VAR gjør det bare enda verre.

Will Donkin. Meningsløs overgang til Stabæk fra Crystal Palace U23, taiwanesisk landslagsspiller uten at det sier så altfor mye, dro videre til Malta i sommer. Ung, så det er kanskje litt slemt å si, men ingen merket engang at han var borte.

Dynamite Girls. Kallenavnet på Røas damelag var allerede sterkt utdatert, det hører til stilen man kjørte rundt 1999-2002, du vet, perioden da BLNO ble grunnlagt. Desto mer passé er navnet nå som Røa har rykket ned. How many divisions must a team be relegated, before it can’t be called Dynamite Girls?

Aron Dønnum. Den nye douchebag-spilleren i Norge, som alle begynner å like om noen år etter et personlig fall? Jeg regner med at det er et image han selv dyrker. Spillet hans har vært en win, frisyrene er en mer betinget suksess, men hoved-failen er at han jo egentlig ville fullføre 2020 i Italia og ikke Norge. Avslutta så sesongen 2020 med å byttes ut og skrike i sinne.

Lucas Fasson. OK, ingenting med norsk fotball å gjøre. Men i sommer var det snakk om at Barcelona skulle kjøpe denne juniorspilleren fra São Paulo. São Paulo krevde 40 millioner euro, Barcelona bød – 0. Så da gikk han i stedet til en klubb som ligger på 10. plass i – Chile.

Romain Gall og Marcus Antonsson. Når Malmö FF sender fra seg slike spillere til Eliteserien, ja begge til Stabæk faktisk, må det stilles spørsmål ved kvaliteten hos Malmö.

Tobias Heintz. Karrieren har rett og slett gått i stå. Det var vel ikke tilbake til S08 han skulle.

Per Mathias Høgmo. Josimar har trukket ham i tvil fotballmessig og privatøkonomisk – på samme tid som Høgmo reklamerte for bladet på et banner – men nå også akademisk. Han er omtalt som en som nærmest har doktorgrad, mens realiteten er at den ble påbegynt i 2011 og er ikke fullført. Nå nekter han å svare på hvor langt han har kommet, sikkert av personlig trass mot Josimar. I akademia flyter man mindre på hvem man er enn i fotball, og det teller hvilken jobb som legges ned. Etterprøvbarhet er idealet, noe som igjen gjør det nødvendig å gi full oversikt over sine kilder. Ikke alltid kan man oppgi hva som står i kilden, men i hvert fall hva kilden er. Noe av det Høgmo ikke svarte på var om og når han har intervjuet Alex Ferguson, noe som ikke bør utsettes, da Ferguson er en aldrende mann hvis minne svekkes år for år. En akademiker som ikke vil ut med om de og de kildene er brukt, bør operere med sterke hensyn til personvern eller nasjonal sikkerhet. Og slike hensyn har ikke Høgmo. Doktorgradsprogrammer baserer seg dessuten på skattebetalernes penger. En merknad er at Høgmo fortsatt har muligheten til å svare og gjøre opp for seg.

Dino Islamovic. Ikke på grunn av spillet, der har andre vært verre (se første fail på denne alfabetiske lista). Men på grunn av uttalelsen i 28. serierunde om at Rosenborg også nå er det beste laget i Norge.

Stefan Johansen. Utenfor hans kontroll fikk Lagerbäck fyken. Kjipern det for perioden som landslagskaptein, ja kanskje på landslaget i det hele tatt.

Flamur Kastrati. Uheldige uttalelser, ja, men først og fremst røtent spill av den nåværende «ambassadøren for skeive muslimer».

Keeperne i Brann bortsett fra Håkon Opdal. De lånte inn Ralf Fährmann for vårsesongen 2020. Alle tenkte han ville bli en av de bedre keeperne i ligaen, men da dealen gikk ut, hadde ikke ligaen kommet igang. Hadet til ham. De lånte også ut Eirik Holmen Johansen til Kristiansund da Sean McDermott var skadet. Men Johansen ble ikke førstekeeper der heller. Brann henta så en ny keeper, Ali Ahamada, som ut ifra forventningene spilte helt elendig. Samtidig var Markus Olsen Pettersen i bakhånd. Han fikk stå et par kamper i høst, og det var bra. Men så måtte han operere.

Muhamed Keita. Ham liker jeg egentlig, og for et år siden teasa han med overgang til en klubb «i Asia». Det var en klubb i Saudi Arabia, hvor han bare fikk 4 matcher i 2020. Og nå er han klubbløs.

Joshua King. Skulle bli i Premier League etter at Bournemouth rykket ned, han. Det ble han ikke.

Frode Kippe. Comeback? Nei, det blir for dumt. Finn en annen sport. Gabriel Batistuta skal for eksempel ha blitt god i polo.

Lise Klaveness’ håndtering av Romania-Norge. Gjør sikkert en bra jobb generelt. Men da landslaget hadde fått koronatilfelle skulle de liksom fly til Romania uten å møte noen mennesker som de kunne smitte. OISANN! Koronaen hadde spredd seg til mange andre i landslaget! Tenk om de hadde fått dra, da?

Thomas Kok. Sorry mac, men Jerv har noen jallaoverganger hvert år. (David Faupala i 2019.) Thomas Kok er sikkert en ålreit kar, en ung nederlender som ble hentet 17. september – med koronavirus. Positiv test forelå to dager seinere, og vips var hele stallen i ti dagers karantene. «Nå blir det Kok på Levermyr» skreiv Agderposten, men det var feil vokal i ordspillet. Har tydeligvis vært surr etter friskmeldingen også, ettersom han spilte match 3. og 7. oktober og så ingen flere. Så det ble mye styr for lite utbytte.

Adam Larsen Kwarasey. Det er jo først og fremst trist med flotte karrierer som bare fader ut, uten avskjedskamp osv. og på grunn av skade det har vært tilfellet her. På et litt lavere nivå: Jean Alassane Mendy. Henning Hauger har vel egentlig ikke lagt opp offisielt han heller, det bare fadet ut i ingenting. Jeg føler det er litt det siste man blir husket for.

Lars Olden Larsen. Overhypet spiller foreløpig.

Håkon Lunov. Han virker som en veldig hyggelig fyr, men var veldig på at han burde bli hovedtrener i Vålerenga. Så har han i 2020 vært trener for – ingen. Skal trene Fram i 2021. Og det er ikke helt Vålerenga.

Eman Markovic. Alle fra Norges U20-VM-tropp i 2019 har eid i ettertid. Unntatt ham.

Espen Nystuen. Sparke treneren for å ta over selv, og så i starten ha den sparkede treneren på tribunen som samtalepartner. Og krone det hele med nedrykk.

Rasisme. Som i blant annet rasistiske tilrop. Ufattelig at noen driver med det.

Henrik Pedersen. Hvis du har sett treneren til Godset, er han ivrig på å skrike, gestikulere og hoppe. Det kan man, men det passer noget bedre i et topplag enn et bunnlag. Og Godset kommer seg liksom ikke opp av bunn-sumpa. Særlig forsvaret er elendig, der burde ingen fått fortsette. Godset har ingen penger heller, benken er kun fylt med tenåringer uten erfaring. Det sportslig beste hadde vært et nedrykk for å bygge opp disse tenåringene på nivået under, men da kunne de også mistet de spillerne de har som er gode nå. Var det dette Pedersen trodde han gikk til sommeren 2019?

Osame Sahraoui sin straffesituasjon mot Stabæk. Ikke i verden om det var straffe. Alt annet i sesongen har riktignok vært en gigantisk win for Osame.

Mikael Stahre. Sarpsborg 08 var tippet mye høyere enn i fjor, slik ble det ikke. Framstår som dølle i tillegg til å være dårlige. Klubben har også vært gjennom en del ikonoklasme i Josimar.

Herman Stengel. Fra store forventninger i Stabæk i sin tid via rettssaker – helt uforskyldt for hans del – til å kjempe mot nedrykk år etter år i Godset. Men det toppet seg da han rakket ned på Mjøndalen foran derbyet, og så klarte Godset å tape derbyet. Men det var riktignok Mjøndalen som rykka ned, da.

Benjamin Stokke. Kom til Vålerenga i juni, scoret avgjørende mål i juli. Win, det, men det begynner å bli lenge siden. Sist han scora var det for B-laget. Har fått 5 starter og 10 innbytter, så henta Vålerenga en spiller de egentlig ikke hadde bruk for?

Fernando Torres. Heter det, men kaller seg Nando Cózar og det er nok best. Kom til Øygarden fra kambodsjansk fotball, fikk oppmerksomhet først og fremst på grunn av navnet, dro derfra etter null matcher.

VG-børsen. Med en sesong som den Bodø/Glimt har hatt, har ingen fått karakter 10. Hva skal til da?? De redder seg noe inn igjen med to tilfeller av karakter 1 (som jeg har sett): Ruben Kristiansen og Ulrik Fredriksen.

Øygarden, wait for it, sin overgangspolitikk. Selve klubben er sikkert grei ut ifra forutsetningene, overgangene er det ikke. I vinter henta de 12 spillere, hvorav mistenkelig mange forsvant i sommer. Se også oppslaget «Fernando Torres». Fra juni til oktober henta deretter Øygarden inn 13 spillere – 11 av dem på lån. Nå stikker de og Øygarden har/er plutselig ikke et fotballag.

Ze Eduardo. En «hvor ble det av»-spiller, og det er det litt kjipt å bli før halvåret er gått siden man kom til Norge. Skade er kanskje ikke hans feil, men alle parter hadde håpet på mer enn 4 Sandefjord-kamper før sesongen var over.

Publisert av Morten Haave

Jeg er historiker og interessert i mye. Etter masterstudiet (UiO, 2012) begynte jeg med redaksjonsarbeid, hvor det var jeg faktisk lærte hvordan man former en artikkel. Nå går det også i essays, bokanmeldelser, journalistiske tekster, leksikalske oppføringer, korttekster, argumenterende tekster – og musikk. Jeg skriver gjerne oppdragshistorie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: