Kanskje har mer enn én student eller profesjonell i historiefaget følt en trang til å legitimere det de bruker tiden på. Hvorfor forsker vi på det ene eller andre?
28. september 1962 skreiv Dagningen om en eldre skogsarbeider som lærte seg tysk og latin — sistnevnte litt mer imponerende enn førstnevnte. Han var enslig og trengte et tidsfordriv, og radio og annet moderne hadde ikke den hele sterke appellen. At han bodde ganske ulendt til gjorde at TV forsvant ut av bildet. Men svaret han ga på hvorfor han leste ting som latin, er av de bedre: «Jeg har ikke tenkt å bli hverken doktor eller katolsk prest, men det er artig å vite litt om hva slike folk har for seg». Litt ville han vite, men det måtte ikke gå for langt heller, som for eksempel å få vite mer om en katolsk prest sitt virke ved å overvære en katolsk messe. Det hadde han aldri vært på.
Jeg synes begrunnelsen han ga er kul. Mens journalisten avsluttet intervjuet slik: «De er en ganske merkelig mann, De Pålsrud…»
Bak en sjeldent lite iøynefallende innpakning kan det skjule seg så mangt. Begynner hjertet ditt også å banke litt ekstra? Da bør du utdanne deg som historiker!
Er det lenge til neste arbeidskonflikt i skolen? Nå som det kommer ny læreplan kan vi få en pekepinn ved å kikke på norsk læreplanhistorikk.
Like før jul hadde jeg et innlegg om dette i Klassekampen. Tittelen de satte var jeg litt uenig i, jeg vil ikke spå at en slik konflikt kommer, men slik læreplanen 2020 er laget, ligger det nok til rette for det. Her er resten av innlegget, i bitte litt utvidet versjon:
Mange husker streiken i 2014. Skulle ansatte med 5–8 års utdanning ha mer bundet arbeidstid eller skulle man stole på at de gjorde jobben uten slike pålegg? KS’ arugument for bundet arbeidstid var atkolleger måtte være på kontoret for å samarbeide, ulikt KS’ egne ansettelser hvor de annonserte med høy fleksibilitet.
Det som særlig kjennetegner 2020-læreplanen er tildels veldig få detaljer om hva elevene skal kunne. Det er angitt vide læreplanmål som skal og må konkretiseres på skolene rundt om.
Etterkrigstidas første læreplan het Mønsterplanen av 1971/74. Den var ekstremt detaljert om skolefaglige temaer, men lite av det var obligatorisk. Lærere kunne undervise i noe av det, ta vekk noe annet, og legge til etter eget hode.
«M74» ble revidert i form av Mønsterplanen av 1985/87. Denne planen var slanket betraktelig. Nærmest alle emner var nå forslag fra statens side. Hvorfor? NRK sendte opplysningsprogrammer hvor det blant annet het at M87 brakte skolen «fra det individuelle til det kollektive». Læreplanmålene skulle skapes gjennom lokal møtevirksomhet landet rundt, ja man kunne lage nye fag om man ville det.
Testing i skolen var samtidig en vestlig megatrend pushet fram av OECD og den private organisasjonen IEA. IEAs studie Sims, «Second International Mathematics Study», ble gitt til norske elever, og det viste seg at de ikke var helt på den europeiske toppen.
Blant annet i forbindelse med dette fikk politikere øynene opp for at læreplan M87 jo ikke kunne garantere om elevene lærte seg gitte emner. Enten kunne politikerne overstyre det lokale læreplanarbeidet, ellers kunne en detaljert læreplan innføres.
Det siste ble prøvd i 1997, med økt detaljnivå samt formuleringen “I opplæringa skal elevene”, men 1997-læreplanen ble noe mislykket da man allerede i 2006 gikk tilbake til en mer åpen plan. Hovedtanken er at 2006-planen oppøver det som heter grunnleggende ferdigheter mer enn bestemte emner. Men for at elevene skal oppleve at de lærer det samme må lærerne altså gå på møter. Etter noen år fikk man altså konflikten om arbeidstidsavtale.
Det historikken vel viser er at en åpen læreplan lages for å fremme kollektive arbeidsmåter, men at noen snart kommer på at disse arbeidsmåtene og utbyttet må kontrolleres. Dermed følger automatisk mer testing og mer byråkratiske regler for lærersamarbeidet, det vil si omkamp om bundet arbeidstid.
Dagbladet har en artikkel om rivning av sentrumsbydel i Moss. Det framstilles som om saken er dårlig håndtert, og det advares mot flere lignende saker i andre byer, og deriblant heter det: «I Oslo er savnet stort etter at de rev flere sentrumsbydeler, som Vika, Vaterland og Smalgangen på Grønland.«
Selvfølgelig er det gamle Vika savnet av alle i Oslo! Både av de som bor der, jobber der og drar gjennom! Selv tilhører jeg de to siste kategoriene, og er så lei meg for at jeg må gå av Nesoddbåten foran en bygning som Rådhuset, og ikke får tråkke rett inn i den gamle Vika-bebyggelsen. Ja, den bebyggelsen som i artikkelen som Dagbladet selv siterer beskrives som «slummens slum», «en slags norsk variant av favelaer».
Disse lettsindige ungdommene i the roaring twenties, 1920-årene altså. Jeg er enig med skribenten i Vestopland 30. juni 1926 at dette ikke trenger å gås nærmere inn på.
På nyåret 2021 sitter vi og sliter med ettervirkningene av Digitalarkivets slipp 1. desember 2020 av Folketellingen 1920. (Noe vi kommer tilbake til.) Da er det godt å ha nye ting å glede seg til, nemlig opplåsning av knirkete gamle hvelvdører:
Men ikke alle arkivsaker er like godt bevoktet, viser det seg:
«Hele historien» er en sendeflate for radiodokumentarer på NRK. En av flere flater, vel, spredt utover P2, P3 og så videre. Særegent for Hele historien synes å være oppdelingen i flere episoder, mellom 2 og 6 stykker, for å rekke å få fortalt, ja, «hele» historien.
NRK fortjener honnør for å løfte fram tema fra underholdningshistorien, i tillegg til at mange dokumentarer omhandler krim og ulykker. Hittil kan man for eksempel høre om Hamarfestivalen mot rus 1981, Big Brother 2001 (lagt ut nå 7. januar) og «kampen mot pornoloven» i 2002. (Enkelte vil påstå at noe av dette faller under såvel krim som ulykker.)
Hør på dokumentarene og bli et oppkomme av fun facts. Et eksempel: en hovedperson i en av dokumentarene måtte fra tid til annen sørge for å klistre svarte klistremerker over produktene han skulle gi ut, og til jobben leide han inn idrettslagsforeldre og vernede bedrifter. Var det snakk om festivalbrosjyrer i Hamar i 1981, eller hører det til en av de andre dokumentarene mon tro?
Det vi får høre kalles «historien», men er i realiteten fortellinger. Pent avrundede fortellinger med tradisjonell oppbygging. Noen ganger kunne det ha vært interessant med mer historisk eller historiefaglig input.
Som journalistiske fortellinger har de alle en høy underholdningsverdi og gir mange opplysninger, men helhetsbildet kunne vært bedre. Man får for eksempel vite litt om Big Brother, men ikke så mye om reality-tv før eller etterpå. «Historien om Big Brother» slutter jo ikke når kameraene slukkes for siste sending i sesongen, noe må jo ha skjedd i kjølvannet selv om de kommende sesongene fort ble passé med fallende seertall? Hva med Hamarfestivalen, ble den en parentes i norsk festivalhistorie? Preget arrangørene kulturlivet på andre måter?
En annen ting som slår meg er at det til tider har vært lett å finne kilder. Dokumentaristene har verken trengt å grave i hemmeligheter, eller pusle sammen små kildebiter. Særlig «kampen mot pornoloven» ble dekket i det vide og brede i radio og tv. Da «kampen» var en aktuell nyhet, kjørte hovedpersonen lysløypa fra studio til studio, som det heter. En halvtime i NRKs klipparkiv, og så har man soundbites nok til en halv episode.
Jobber man ikke for NRK kan man få tilsendt klipp fra arkivet. 1 eller 15 minutter, pristaksten er flat: 400 kroner.
Hamarfestivalen, på sin side, ble det utgitt bok om allerede i 2015:
Radiodokumentar er likevel et bra format. En fordel med radiodokumentar kontra tv-dokumentar, vil jeg tro, er at det er mindre ressurs- og personalkrevende. Dermed kan flere dokumentarer lages. Flere av Hele historien-dokumentarene er laget av én person. Et artig grep hadde vært om det lages meta-dokumentarer etter ei tids forløp. Her kunne noen prøve å lage synteser av de ulike fortellingene. Forteller de noe om Norge, slik det gjerne er populært å si?
Axel Irgens Bergh Møller bodde på Stabekk og startet I. B. Møller kjemisk fabrikk i 1915, Keramosfabrikken i 1930 , begge disse i Oslo, Møller og Ringstad kjemisk fabrikk i 1952 i Sandvika sammen med Ole Marius Ringstad. Han skreiv også dette:
Like før jul utga jeg en artikkel i Årbok for Arbeiderbevegelsens historielag i Akershus om Sandvika Papirindustri. Dette var navnet som Keramosfabrikken fikk etter noen år, da I. B. Møller var ute. Han var en særegen type rent politisk.
Møller fikk Keramosfabrikken flyttet til Bærum. Grunnen kan ha vært politisk. I hvert fall hvis vi skal tro en krangel i Arbeiderbladet i 1933. Bladet omtalte fabrikken i Oslo og mente at der var «meget slette» arbeidsforhold, «praktisk talt ubegrenset» arbeidstid med masse overtid, lav lønn og at «arbeidslokalene skal være slette». På toppen av det hele nektet Møller arbeiderne å organisere seg eller snakke med fagorganisasjonen, mente Arbeiderbladet (noe Møller benektet). Bladet forventet ikke mer av en arbeidsgiver som «tilhører Dybwad Brochmanns politiske sekt».
Hva betyr Brochmanns sekt? Jo, at Møller stilte opp i stortingsvalget i 1933 som andrekandidat i Akershus for Samfundspartiet, blant annet med hensikt å innføre fundamentalistisk kristendom. Valget foregikk jo i kjølvannet av blasfemidebatt og teaterstykket Guds grønne enger. Norges kirkelige landslag spurte derfor stortingskandidater om de ønsket lovendringer for å innskrenke skilsmisser, sørge for at «Gud ikke må bli fremstillet ved nogen offentlig forestilling» og ikke minst dette: «Vil De medvirke til at gjeldende lov og rett effektivt håndheves og at vårt lands rettspleie skjer på en helt upartisk og rettferdig måte?». Møller svarte på det sistnevnte spørsmålet:
«Da gjeldende lov og rett for tiden brukes til å forsvare og ‘kristne’ ågervirksomhet, offentlig tyveri, nødsarbeide under norsk flagg, tvangsauksjoner og tvangsorganisasjoner, organisert mord og organisert løgn, samt til beskyttelse av offentlig ubevisst svindel og lek med folkets fantasi og følelser, og da også ‘lov og rett’ på mange andre måter brukes til å kaste ‘rettferdighetens skjær’ over allslags satanisk uvesen og autorisert djevelskap, så vil vi med alle ærlige midler bidra vårt til å røke alle antikrists håndlangere ut av den offentlige rettspleie, moral og folkeopdragelse».
Dette var det jeg visste da jeg altså publiserte artikkelen i årboka. Den er dessverre ikke online ennå, så du får enten låne tidsskriftet eller bare drømme hva artikkelens innhold kan være. I artikkelen står også alle kilder. (Forresten, når det er glatt på veiene holder det ikke å si 1001, 1002, 1003 til bilen foran – da kan du si «Årbok for Arbeiderbevegelsens historielag i Akershus».) Under andre studier dukket altså I. B. Møller opp igjen med bidraget som står i faksimile ovenfor, funnet i Nationalt Tidsskrift 5/1926.
Plutselig var en i gang med en arkivturné. Stadionhopping er artig når det gjelder idrett, men det er litt feil årstid for det akkurat nå, vil i hvert fall mange hevde. Arkivhopping er det derimot sesong for hele året. Årets andre besøk gikk til Opplandsarkivet.
Er dette trappa du møter når livet er slutt og du forfremmes til herligheten? Nesten, men det er snakk om den dennesidige herligheten, nemlig trappa opp til lesesalen på Riksarkivet. Arkivåret er nå i gang for undertegnedes del. Denne gangen undersøkte jeg mappene til en person som beskrives som en «meget livsfjern mann».
Hvorfor kunne han finne på å melde seg inn i Nasjonal Samling? «Han har alltid vært en drømmer og er jo også oppvokset under påvirkning av» sine foreldre, to av Norges mest kjente forfattere. Det var ikke alltid emosjonelt stabilt. «Han er eneste barn, og hans oppdragelse har vel vært sterkt påvirket av sine foreldres livssyn og forfattervirksomhet».
Haaves historier 