Arbeiderredaktøren og Zions vises protokoller

Det er altså ute en artikkel som heter «Arbeiderredaktøren og «pengejødene»». Arbeiderredaktøren er Johannes Stubberud, redaktør i Oppland Arbeiderblad og flere andre aviser i mellomkrigstida. Hva mente han da Marta Steinsvik i 1924 tok turen til Gjøvik for å spre antisemittismens budskap?

6. mai 1924 skulle hun foredra i Folkeakademiet om «Sions konge, de beryktede jødiske protokoller, jødeproblemet i vår tid».1 Arrangøren regnet med fullt hus og kalkulerte med å nøye seg med lav billettpris, 25 øre.

Andre i arbeiderbevegelsen hadde avslørt Steinsviks foredrag om protokollene som humbug. Fra Stavanger lød det, skjønt litt i overkant sexistisk: «Fru Steinsvik har evnen til at fremlægge tankerne og meningerne i en sensasjonel form, men gad vite om det i disse tider er heldig at reise rundt og prædike jødehatets evangelium, det er i allefald heldig at profeten er en kvinde, for foredraget virket nærmest hysterisk, og friske sunde mennesker tar sikkert ikke fruen alvorlig».2 Johannes Stubberud trykket på sin side annonsen for hennes foredrag, og til en forhåndsomtale av dette festet han flere meget talende kommentarer om Steinsvik og «jødeproblemet»:

Fruen vil herunder komme inn på de nu avslørte og beryktede jødiske protokoller med det utarbeidede og befulgte program om jødenes verdenhserredømme (sic) og tilintetgjørelse av andre folkeraser. Fru Steinsvik, som er teolog, har im ange (sic) år studert jødespørsmålet og samlet et rikt bevismateriell. Mr. Ford som har ofret millioner og bl. a. utgitt egne aviser til jødespørsmålets belysning, har nylig innbudt fruen til å holde foredrag i Amerika.3

Det er neppe nødvendig å kommentere her i detalj at det mest beryktede med Sions vises protokoller er deres tilblivelse, altså som et rent falsum. Stubberud tok «protokollene» for god fisk, sammen med «Mr. Ford», industrimagnaten Henry Ford, sine mange bestrebelser «til jødespørsmålets betydning», som inkluderte publisering av «protokollene» for et amerikansk publikum.4 Hva Steinsvik av egen maskin hadde samlet «bevismateriell» mot, ble ikke utdypet. Men sikkert var det at Johannes Stubberud ventet avsløringer av jødenes gjøren og laden som var direkte makabre: «Det gjøres uttrykkelig opmerksom på at foredraget ikke egner seg for barn».5

Les mer på medietidsskrift.no.

1 Annonse, Oppland Arbeiderblad 5. mai 1924

2 «‘Zions konge’», Den 1ste Mai 3. desember 1920

3 «Fru Marta Steinsvik», Oppland Arbeiderblad 2. mai 1924

4 Harket 2005: 361–378, Ringdal 2018

5 «Fru Marta Steinsvik», Oppland Arbeiderblad 2. mai 1924

Arbeiderredaktøren og «pengejødene»

Mens antisemittismen florerte i bondepressen i midten av 1920-årene og Bondelagets leder Johan E. Mellbye gjorde utfall mot «jødekapitalen» fra Stortingets talerstol, fikk Mellbye konkurranse fra et hold som for mange vil være uventet. En redaktør i hans
eget nærområde beskyldte Mellbye for å støtte salg av norsk eiendom til nettopp jødekapitalen. I stedet for slikt salg, understreket redaktøren i opptil flere artikler, måtte norsk politikk legges om slik at ikke «pengejødene» kunne berike seg. Redaktøren het Johannes Stubberud, og var sosialist og redaktør for en arbeiderpartiavis. Gjennom et presseliv kjempet han for frihet på mange måter, helt fram til kampen hans ble skjebnesvanger og han døde i tysk konsentrasjonsleir i 1942. Men før det gikk altså Stubberud til felts mot «pengejødene» i en knapp tiårsperiode som redaktør i flere arbeiderpartiaviser, suksessivt Oppland Arbeiderblad, Kongsvinger Arbeiderblad og Fremover i Narvik.


I en artikkel i Mediehistorisk tidsskrift som kom ut i dag, utforsker jeg Johannes Stubberuds skriverier som et antisemittisk innslag i norsk arbeiderpresse, sett opp mot litteraturen som langt på vei skaper inntrykk av at dette knapt eksisterte, verken i arbeiderpressen eller arbeiderbevegelsen generelt. Hvordan og hvorfor forsøkte Johannes Stubberud å diskreditere den jødiske befolkningen med henvisning til pengegriskhet, utplyndring, tusk og svindel i handel og finans? Viser en gjennomgang av hans aviser at han var alene i arbeiderpressen om å mene dette, eller var slik tankegang et innslag hos flere i arbeiderpressen og Arbeiderpartiet? Det vil vise seg at «pengejøder», som er godt dokumentert som en jødefiendtlig trope på norsk høyreside, også har hatt fotfeste i arbeiderpressen. Grunnen til at sluttstrek settes ved Stubberuds redaktørperiode i Fremover, er at oppmerksomheten som ble rettet mot «pengejøder» ser ut til å ha forsvunnet etter 1933 og Nazi-Tysklands stadig økende jødeforfølgelser.

Mitt tips er riktig, wink wink

I fjor kom Stabæk på 8. plass, ett mål unna 6. plass. Laget virker klart bedre, blant annet gjennom treningskampene. Likevel tipper så godt som ingen Stabæk høyere enn 8. i år. Jeg mener at de klarer det helt fint, med mindre halve laget blir borte. Men vi får nå se, da! I dag er seriestart for Eliteserien.

VG-lupen tipper Stabæk på 11. plass, blant annet fordi angrepet får 3/10 poeng. I terningkast blir det en svak toer. For meg virker det håpløst. Kosuke Kinoshita har scoret i treningskampene, om ikke Fitim Azemi blir klare tror jeg at Oliver Edvardsen kan bidra godt der oppe. Filip Valencic ble toppscorer i finsk liga, men var lenge koronafast i utlandet. Lengre back tror jeg for eksempel at Mats Solheim er en utrolig mye bedre back enn Ronald Hernandez, han spilte på Hammarby i fjor folkens. Stabæk er imidlertid også avhengig av at midtbanen blir stabil og at Tortol Lumanza kommer tilbake til formen — han var lagets beste spiller i 2018.

På Fantasy i år måtte Marcus Sandberg med, og Yaw Amankwah. Oliver Edvardsen tok jeg med som en av de som får sitt gjennombrudd i år. (Under 2 % har tenkt som meg, og under 1 % har tatt med Kristoffer Velde, Amankwah og Gretarsson ligger på 2 %)

Det blir spennende å se på årets sesong, Fantasy-reglene kan jeg ikke.

Matchene begynner altså i dag. Kamppausen setter du av til å høre og se denne låta. Den skal ses også! En fantastisk one-take av et 21-mann stort band. Bare temperaturen som må ha vært i rommet! Denne oppussingen av en Fela Kuti-klassiker, med sønnen på vokal, er globalisering på sitt absolutt beste, med Chile,Nigeria og Mali i huset. Intet øye blir tørt.

PS! Tidligere Stabæk-spiller Joakim Persson debuterte som trener i Allsvenskan ved at hans Varberg, som også debuterer i Allsvenskan, gruste Helsingborg borte. Det var rundens overraskelse.

Forza Svartvitt

Sverige har slitt mer enn Norge i disse koronatider, men Allsvenskan starter likevel før Eliteserien. Nærmere bestemt i dag. Budskapet i denne teksten er et lenge leve ÖSK, Svartvitt, Örebro Sportklubb.

Allsvenskan var en liga jeg aldri hadde fulgt spesielt mye med på. Jeg kjente bruddstykker av historien og få av spillerne. Det hjelper heller ikke med svenskenes mange -son-navn som får ting til å flyte inn i hverandre. Jeg er likevel glad i Sverige og de er gode i friidrett. Mellom cirka 2006 og 2011 da jeg var som dypest inne i friidretten ble det ei rekke turer til Göteborg, Strömstad, Karlstad, Örebro, Västerås, Stockholm, Malmö og sågar Vellinge — hvor «friheten är större och skatterna lägre», ifølge kommuneslagordet.

Örebro virker vel som en anonym by, men kjører man bil til Stockholm lønner det seg å ha et overnattingssted. Og da er Örebro perfekt plassert, dertil barnevennlig med et framifrå badeland. Friidrettskonkurransen da vi var der, var bare søsteren min med på, så jeg frekventerte ei bra platesjappe ved navn Banana Moon Records. Her gjorde jeg en hel del musikalske oppdagelser for min del, dette var rundt 17 års alder, som The Suicide Machines og Voodoo Glow Skulls.

Grunnen til at ei slik platesjappe er her, kan ha noe å gjøre med statusen som musikkby. Bandet Millencolin er derfra, og labelen Burning Heart Records holder til der. I Norge er de mest kjent for å utgi Turboneger, men har blitt en go-to-label selv for skånske band som Liberator og Satanic Surfers. De er rett og slett best på svensk punk.

I påsken i fjor hadde jeg lyst til å finne på … noe, og så så jeg en notis om at Tarik Elyounoussi skulle spille match for AIK — i Örebro. Dette kunne være en artig ekskursjon, selvfølgelig med en tur innom Banana Moon også. AIK sendte naturlig nok bortefans, siden det ligger nærme, som bidro til en stemning. Jeg havnet på hemmaklacken, og kunne ta inn stemningen da ÖSK gikk opp til 1–0 ved årets spiller 2018, Filip Rogic. Jeg var offisielt nøytral, kan man si, men åpen for inntrykk.

Svartvitt lå sist på tabellen akkurat da, og AIK i den andre enden. Ikke særlig overraskende da Elyounoussi utligna like etter. Og sånn var det til overtida, da Rogic, særlig overraskende, satte 2–1. På en merkelig måte fikk jeg følelsen av å ha vært med på noe, vært vitne til en prestasjon og bragd. Matchen var sikkert en av de større overraskelsene i Allsvenskan 2019, og jeg kunne fortsette å suge inn stemningen som bredte seg i sluttminuttene og rett etter kampen. AIK hadde faktisk en kjempesjanse til å utligne seinere i overtida, da en spiller kom aleine med keeper etter en dødball. Heldigvis var det AIKs keeper mot ÖSKs keeper! Og da var ikke skuddet plassert, så seieren var sikra.

En finner Youtube-sammendrag på kontoen «AIK Highlights», uten at dette akkurat var noe highlight for dem. Men det ble det for meg, på den måten at en interesse var sådd. Etter dette ble det på tale å se matcher også i Göteborg, derbier og så videre. En ny interesse gjorde, som andre interesser, livet rikere.

14. juni 2020 starter altså Allsvenskan igjen, og hvilken match? Hva annet enn ÖSK — AIK? På http://oskfotboll.se kan støttebilletter kjøpes. Örebro har ikke mistet en eneste viktig spiller siden sesongslutt i fjor, og har heller skaffet 3-4 klare forsterkninger. AIK har jo mista både Elyounoussi og nesten-scoreren fra i fjor, keeper Oscar Linnér…

Allsvenskan ellers? Sammenliknet med Eliteserien vil jeg si at topplagene er flere hakk bedre, og bunnlagene dårligere enn de i Norge. Under ser dere hvor jevnt det var mellom Hammarby, Malmö, Djurgården og AIK i 2019. (Djurgården vant.) I Norge i 2019 tipper jeg at Molde maks kunne klart på en fjerdeplass.

Plass 5-7 gjorde Häcken, IFK og Norrköping opp om. Også de hørte egentlig til toppen. Jeg var selv på Rambergvallen og så Häcken kjøre over et sjanseløst Hammarby. Midtsjiktet 8-9 besto dermed kun av Elfsborg og Örebro, mens under der fantes bunnlagene.

Kan Örebro bli noe annet enn et midtsjiktlag som Kristiansund er i Norge? Det har de ikke økonomi til per i dag, men en kan håpe på at de beholder de unge talentene Jake Larsson, Helmer Andersson og Jack Lahne (lånespiller fram til sommeren, huff det ble ingen vårkamper!) så lenge som mulig og at spillerne de eksporterer, feiler massivt, og at de kommer tilbake igjen. Örebro har også en av ligaens beste keepere, Oscar Jansson.

Post scriptum: i andre match slo ÖSK regjerende seriemestere, gitt. Følgende Youtube-kommentar må tas med:

Tabelltips Eliteserien 2020

Her er undertegnedes tabelltips, først tabellen og deretter begrunnelser. I fjor tippa jeg bare på én ting, nemlig direkte nedrykk, og av mine tips Mjøndalen og Ranheim gikk 50 % inn. I år går kanskje 100 % inn, men det jeg føler meg noe i nærheten av sikker på er de tre øverste og de tre nederste. Men i tillegg at Brann vil slite, Godset får en opptur og Aalesund vil klare seg godt.

  1. Rosenborg
  2. Molde
  3. Bodø/Glimt
  4. Haugesund
  5. Stabæk
  6. Strømsgodset
  7. Viking
  8. Aalesund
  9. Sarpsborg 08
  10. Vålerenga
  11. Kristiansund
  12. Odd
  13. Brann
  14. Start
  15. Mjøndalen
  16. Sandefjord
  1. Rosenborg

Særdeles bra på høsten i fjor, eller med andre ord, de holdt sitt normale nivå. Mangler kanskje en utpreget toppscorer, med mindre det blir Dino Islamovic.

  1. Molde

Norges beste lag, bortsett fra Rosenborg da. Og da blir det rett og slett andreplass.

  1. Bodø/Glimt

Mistet Layouni, Evjen og Richardo siden seinsommeren 2019. Men har fått masse spennende forsterkninger. Gode til å utvikle spillere. Derfor klarer de å kopiere fjorårets medalje.

  1. Haugesund

Blander seg alltid opp i toppen, virker ikke supersvekket. Et lag som ikke stikker seg fram, men som alltid ender opp med å være med.

  1. Stabæk

Bra på høsten i fjor, kun to svekkelser på kort sikt (Skytte og Brynhildsen, dog flere svekkelser på lang sikt). Gode treningsmatcher før corona, Kinoshita begynner å score i år.

  1. Strømsgodset

Oppadgående kurve, kvitta seg med mye daukjøtt i stallen. Kanskje mister de spillere som er blant de bedre.

  1. Viking

Supersesong i 2019, men mistet sine klart beste spillere.

  1. Aalesund

Flyter videre fra 2019 og klarer seg godt i Eliteserien, men det holder ikke til toppen.

  1. Sarpsborg 08

Underpresterte i 2019, stallen virker mindre kaotisk i år. Men også svekket (Zachariassen)

  1. Vålerenga

Er det noen tegn til at de har blitt så mye bedre siden 2019?

  1. Kristiansund

Virker svekket og får mye ut av lite, men nå går lufta ut av ballongen.

  1. Odd

Mistet trener, gode spillere, kommer antakelig til å miste Børven til sommeren. Og uten ham i 2019 hadde de ikke kommet på fjerde plass da heller.

  1. Brann

Elendig form siste halvdel i fjor og virket ikke styrket. Samme trener.

  1. Start

Rykket opp først og fremst fordi konkurrenten var enda dårligere. Og det er ikke noe godt tegn. De få spillerovergangene de har hatt virker ikke å gå i deres favør.

  1. Mjøndalen

Hører ikke hjemme i Eliteserien, klarte seg med et nødskrik i fjor. Har riktignok et talentarbeid som ikke er så verst.

  1. Sandefjord

Blir klar jumbo. Tynn stall, ingen penger og for lite blest rundt laget lokalt.

PS. Har også meldt på laget «Hundorp» i Fantasy.

Koselig med sponsor

22. desember 2016 sto en helsides annonse i flere aviser. Det var ikke den siste. En ideell organisasjon har kjørt en kampanje fra da og til dags dato *, og millionene har rent ut. Hvem følger egentlig med på ideelle organisasjoners bruk av prosjektpenger som spinner ut av kontroll?

* Teksten ble skrevet 21.8.17 og har vært upublisert til nå.

Du har sikkert sett den: En litt sjaber tegning av kongefamilien og en meitemark, som kom til fordi noen en gang hadde trodd at kongefamilien hadde «mark» og ikke «makt». Vedkommende hadde lest feil, hun var dyslektiker. Velkommen til kampanjen Dyslektikere med selvironi (DMS).

Interesseorganisasjonen Dysleksi Norge (DN) kjørte i gang kampanjen som besto av en Facebook-side, i tillegg altså til et gigantisk batteri av avisannonser. En liten video basert på «mark»-annonsen ble lagt ut, og meningen var at videoen skulle få følge av flere. Flere dyslektikere måtte da ha opplevd en liten tabbe som de selv kunne le av? «Send inn din historie på Dyslektikere med selvironi sin Facebook-side og bli med på kampanjen! Kanskje blir din historie vår neste reklamefilm!» het det lokkende.

Et antall personer sendte inn, og i januar og februar 2017 ble det lagt ut seks nye videoer. Egentlig var de mer for stillbilder å regne; den korteste «videoen» varte i to sekunder. Men de fikk i hvert fall over 10 000 facebookvisninger på to av videoene.

«Hele» Norge hadde nå fått høre om kampanjen. DMS la sin elsk på lokalaviser. Ikke bare min lokalavis Budstikka hadde annonsen, men i Nasjonalbiblioteket er også dokumentert aviser fra Fædrelandsvennen i sør til Avisa Nordland i nord. Et spesielt fokus var på Rogaland en periode, med oppslag i Strandbuen, Sandnesposten, Solabladet, Jærbladet med mer (de har sikkert felles annonsesalg). Nyttårsaften 2016 gikk DMS større ut. Schibsted-avisene, deriblant Aftenposten, ble tapetsert med helsider. Derfra kjørte bare DMS på videre.

«Kanskje blir din historie vår neste reklamefilm!» Muligheten var der fortsatt. I februar 2017, etter at siste film var lagt ut, kjørte DMS fire helsider i Budstikka. Fikk de inn for få historier ettersom de måtte hamre inn budskapet sitt igjen og igjen? Ville kampanjen ebbe ut på grunn av for dårlig crowdsourcing (altså at en folkemengde bidrar med innhold)?

Ikke med DMS, nei! De kunne jo gå ned på annonsestørrelse for å utnytte pengene annerledes. Mellom 29. mars og 8. april 2017 kjørte de derfor hele fem halvsider i Budstikka.

Ja, for nå var det mennesker i Asker og Bærum som skulle nås. Disse store kommunene måtte da være hjem for mange historier bak de tusen kjøkkengardiner. Og trillet ikke historiene inn via Facebook, så skulle de knas og vristes ut av leserne. Fem helsider i august og september. Tre i oktober og november. Flere halvsider over nyttår. Prøv et par i Strandbuen igjen også, den leser kanskje Hadia Tajik (som er fra Strand). Hun er vel ikke dyslektiker, men kjenner mange som er det og kan få det opp på agendaen. Bruk deretter overraskelsesmomentet med nye helsider, en i april 2018 og en i juli – en uke siden i skrivende stund. «Kanskje blir din historie vår neste reklamefilm!»

Går man inn på Youtube er det ingen DMS-filmer der. Dysleksi Norge har en kanal med to filmer, deriblant en ny kampanje ved navn Usensurert. Den bygger igjen på crowdsourcing, hvor de flinkeste som sender inn en kreativ framstilling av det å ha dysleksi også får stille ut sitt produkt i Oslo. 142 Youtube-visninger på denne videoen er veldig, veldig lite, men så er det også gratis å legge ut på Youtube.

Det er det ikke å annonsere i aviser. Og her er vi selvsagt ved hovedpoenget med DMS-kampanjen, samt det mer generelle poenget om ideelle organisasjoners prosjekter.

Aviser elsker selvfølgelig å få inn helsides annonser, og lever etter prinsippet jo flere, jo bedre. Sidetallet kan lett utvides for å få plass til så mange slike annonser som annonsørene vil kjøpe, og jo flere annonser, jo flere sider med journalistikk kan også finansieres og produseres. Annonser er nemlig kostbart for den som setter det inn. En investering som kanskje kan tjenes inn igjen, ja, men 40–50 000 kroner er i hvert fall det man må ut med for å få foten inn. Jeg fant en Budstikka-prisliste fra 2013 som opererte med 42 000 kroner.

Tar vi for enkelhets skyld utgangspunkt i 45 000 kroner per i dag kan vi også telle opp antallet helsideannonser totalt i denne avisa, Budstikka. Nasjonalbiblioteket har dokumentert 20 helsider og 13 halvsider med den etter hvert så velkjente «markeannonsen».

Mitt meget enkle regnestykke ender da på 1,2 millioner. Og så er det alle de andre avisene i tillegg. Jeg gjetter en pris på en halv million for helsider i Schibsted-avisene på nyttårsaften 2016, og prisen er heller høyere enn lavere.

I tillegg til at den samme historien om en mark har blitt kjørt i snart to år, et tegn på kreativ katastrofe, virker jo kampanjen å være avsluttet for lengst. Ingen nye videoer produseres og nye kampanjer har både kommet og gått. Hvorfor er det så viktig å pumpe ut disse annonsene? Hvem sitter og gjør det? Kastes ti, hundretusener og millioner av kroner ut i det blå på ren automatikk?

Avisene utfører bare den tjenesten som blir kjøpt fra dem, å trykke en annonse, og ville levd et riktig så koselig liv med et knippe sponsorer som dette. Rent personlig gir lokalavisa meg mer glede enn dysleksiarbeid gjør, så en subsidiering den veien er bra for meg.

Men hvis jeg var medlem i Dysleksi Norge, som hører under Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, en organisasjon som i mine ører ikke skriker pengeoverskudd og ekstravaganse, ville jeg i høyeste grad ha reagert på hvor «mine» midler gikk. Jeg ville spurt etter en kost-nytte-kontroll, ja en totalrevisjon av prosjektet. DMS er sikkert skattefinansiert, så det er jo en grunn til at også allmennheten bør se nærmere på det, i tillegg til at noen åpenbart må skjermes for sine egne handlinger (jeg var inne på tanken om at DMS som ideell organisasjon fikk lov å annonsere gratis, men det slo jeg fra meg, da ingen avis vel ville subsidiert med over en million?).

DMS-prosjektet spant med andre ord ut av kontroll. Når og hvor skjer det neste gang?

Lenker:

https://www.nb.no/search?q=%22dyslektikere%20med%20selvironi%22&mediatype=aviser&sort=dateasc&series=budstikka

https://nb-no.facebook.com/pg/dyslektikeremedselvironi/videos/?ref=page_internal

https://www.youtube.com/channel/UCZf7CGP_on6J3xKYgQX6AuA/videos

http://docplayer.me/20588999-2013-budstikka-annonsesider-tekstsider-guider-fargetillegg-magasiner-innstift-formatbegrensininger-tekniske-opplysninger-og-innleveringsfrister.html

De forbandede år

Kinoene er i gang igjen, og må koronastøttes, så jeg tok De forbandede år i øyesyn. Uten å gjengi for mye hva filmen handler om, er den dansk og handler om en familie som under andre verdenskrig leflet med «den andre siden», som det ble kalt før.

Vi vet jo fra før at verdenskrigsfilmer i Norge går til visse eksesser når det gjelder nasjonsbyggende heroisering. Det kan være greit til sitt bruk, men blir etter min mening tvilsomt i det øyeblikk en tar med virkelige personer. Max Manus var helt og litt antihelt med flere fiksjonaliserte bikarakterer, Kongens nei tegnet et usaklig bilde av den norske regjeringen for å ha med noen bad guys, og Kampen om Narvik skal gjøre slik at nordlendinger får føle seg som en del av helteopptoget, de også. Hva skjer så når man dykker ned i en side som ikke ses på som helter?

De forbandede år (2020)

Uten å røpe for mye kan det avsløres at én og samme husstand — foreldre og fem barn, hushjelp som også har barn, samt inngiftede personer og bekjentskaper — gir rom til krigsprofitører, frontkjempere, tyske militære, «tyskerjenter», kommunister, kommunistsympatisører, svensker som godter seg over nøytraliteten, jøder samt noen som er mer politisk indifferente (men de spiller jazz, så de havner vel på de alliertes lag når det drar seg til). Dette veldige mangfoldet føles kanskje noe mekanisk og regissert. Alle skal med! Jeg har en sterk forventning om at datteren i familien verver seg som frontsøster i neste film, for det er nesten det eneste som mangler.

Det ødelegger i og for seg ikke filmen, men hva med de andre marene som rir skandinavisk film? Jeg tenker på alle de unødvendig pan-skandinaviske persongalleriene rundt omkring, og klossete eksposisjon.

I norske filmer får man økonomisk støtte fra Sverige og Danmark hvis det er med svensker og dansker i filmen. Derfor er det skrevet inn utrolig mange tåpelige karakterer nettopp fra disse landene, helst så urealistisk som mulig, for eksempel at et av barna i en familie snakker svensk. I De forbandede år er det med en svensk svoger, svensk-tyske jøder, en tysker blir stasjonert i Trondheim (ikke Drontheim?) som bringer norske karakterer inn i handlingen, og mer til. På sett og vis klarer de likevel å sy det inn i handlingen.

Med klossete eksposisjon mener jeg at ytre hendelser introduseres gjennom at karakterene snakker om det på en foredragsaktig måte. Et eksempel er i Max Manus, hvor Max har gjort et sprell og en politimann sier noe sånt som: «Har han tenkt å prøve ut den nyinnstiftede dødsstraffen?» Ingen personer som kjente hverandre i virkeligheten ville presisert at dødsstraffen var «nyinnstiftet». Bekjente snakker mer innforstått og mindre pedagogisk. I De forbandede år ligger også eksposisjons-problemet som en undertone, uten at jeg har noen fasit på hvordan det burde vært løst.

Det som likevel gjør De forbandede år til en severdig film er karakterenes motivasjon. Få eller ingen framstår typete og som skrivebordsprodukter. De færreste er helt oppe i en rolle, de har andre motivasjoner som drar i andre retninger. De kan gå med nazistene uten å være nazister, eller gå med kommunistene uten å være kommunister. Krigsprofitørene går ingen rettlinjet vei til pengesekken, ikke alle motstandere av okkupasjonen gjør noenting med det. (Endel bikarakterer er mer endimensjonale, som en svensk profitør, en påfallende tyskvennlig fabrikkarbeider og kanskje enkelte av kommunistene. Men det får være greit nok.)

Til hjemlig bruk må vi lære av dette og for eksempel ikke omtale Nasjonal Samling som «nazistene», for noen var det, andre hadde andre grunner til å være med. Akkurat som Osvald-gruppa fikk tilsig av ikke-kommunister. Mye av gruppetenkningen som har hersket rundt andre verdenskrig er svært tilslørende.

Rating på 6,5 på IMDb virker kanskje litt vel lavt. En kan ikke se på reviewsa for å finne grunnen, for de er stort sett overtatt av bots som dropper 2 linjer og en nonsensisk tallscore.

Til nå har jeg ikke nevnt tekniske aspekter som filmfotografering og så videre. I moderne filmer er foto alltid bra, så hvis en filmanmelder framhver fotograferingen er det et stort varsko om at handlingen er slett — akkurat som i en familiebursdag med bare krangling: «men været var i hvert fall fint». Til sist er det også flott å høre dansk språk hvor ikke alle dialoger, ja faktisk ingen dialoger, starter med «jamen, altså» som så til de grader har forurenset den moderne dansken.

Og så var det portrettfotografene

I min lokalavis så jeg en artikkel om portrettfotografer. Tydeligvis et relativt nystartet firma, for instagrammen har bare fem bilder akkurat nå. Firmaet skal slippe å få sitt navn nevnt, men beskriver seg selv slik:

Proft foto skal særlig hjelpe mange i disse arbeidsløshets-tider. Men er det så lurt å betale for profesjonelle cv-foto, og så blir resultatet et bilde med såpass mye mannlig utringing?


Casual Friday?

Tankene går til min andre lokalavis, som oppfordrer til å sende inn bursdagsbilder.

Jeg har alltid tenkt at dette ikke ser ut som hvilken som helst bursdag. En fin dag for de involverte, ja, men ikke det du vanligvis ser blant nødrim og hilsener.