Moritz Rabinowitz var en klesfabrikant i Haugesund som også brukte mye krefter på det som i dag kalles å være «samfunnsdebattant». Når jeg leser om Moritz Rabinowitz gjør jeg meg noen tanker om hva slags ettermæle han hadde hatt i Norge, dersom holocaust ikke hadde skjedd. Han er ikke ukjent i dag, men hadde han vært et navn «alle» kjente? Hadde han nådd fram til Stortinget? Her kan man i så fall tenke seg at han ble en statsmann à la Kåre Willoch.
Ja, for han ville nok gått inn for Høyre. Det som jeg imidlertid har festet meg ved er ikke Rabinowitz i forretningslivet, men at han var i frontlinjen i kampen mot antisemittisme. Og når man først ble angrepet av antisemitter, ble man angrepet ivrig.
I 1927 saksøkte han Mikal Sylten, utgiver av det nasjonalsosialistiske og antisemittiske Nationalt Tidsskrift, for ærekrenkelse. (Rabinowitz tapte). Dette er ingen ukjent foreteelse, se SNL https://snl.no/Moritz_Rabinowitz eller en biografi om Rabinowitz som utkom i 2011.
I 1933 gikk han til felts mot den selverklærte rasebiologen Jon Alfred Mjøen. Bortsett fra å oppgi feil navn på Mjøen var Rabinowitz klinkende klar:
«Er Deres raseforskning like tynn og verdiløs som Deres oppsett i Aftenposten da er det på høieste tid De ophører med Deres biologiske laboratorium, og at De begynner et mere samfundsnyttig arbeide. Jeg er villig til å skaffe dem beskjeftigelse ved et norsk gårdsbruk bak plogen. Jeg tror at i tilfelle De er frisk og sterk vil De da bringe landet mere nytte enn ved å skrive avisartikler».
Der mange andre hadde én fot på Mjøens banehalvdel ved å akseptere premisset for «rasebiologi» at det fantes raser, mente Rabinowitz snarere at «Alle grenser er kunstige og all chauvinisme er en forbrytelse».
Denne tanke- og handlemåten kunne Norge trengt mer av, også etter krigen, med påminnelser om at kampen mot antisemittisme ikke var vunnet ennå.
Statsmann, altså? Det kom også flengende kritikk mot Rabinowitz. Etter krystallnatten i 1938 valgte NKP-avisa Arbeidet å angripe Rabinowitz for streikbryteri, og i det hele tatt hans «hensynsløse», «systematiske og tildels ondskapsfulle forfølgelse av de organiserte», med et spark til Rabinowitz’ «rase». Rabinowitz burde «tatt lærdom», het det, av terroren som hans «egne rasefeller» i Tyskland ble utsatt for.
Haaves historier 