Jeg skreiv en ekspertuttalelse om USA-valget på tøys, full av selvfølgeligheter. Men også VG kliner til (sett 7.11. klokka 22:52) med fagperson på grunt vann:
Ekspert
Et litt tendensiøst og en smule datert oppslag
Dette leste leserne av Dagbladet 9. oktober 1987. Var artikkelen mest en unnskyldning for å trykke et toppløsbilde? Bildet var av «yndige Patricia». Jeg har ikke tatt det med, for teksten er tantaliserende nok som den er: Yndige! Utrolig datert… Strippe på idrettslagsfest! Kaste klærne for samene!
Her er resten av artikkelen.
«ikke et framstøt for å trekke folk»
«Striptease blant fiskehjeller og koftekledde samer […] virker grotesk»
Steder i Norge som vil bli som Bærum
Ei rekke steder i Norge vil bli eller omtales som «xxs svar på Bærum».
Valget vil få en vinner
av Morten Haave, ekspert
Presidentvalget i USA nærmer seg med stormskritt. Etter at det hele har lagt seg vil vi stå igjen med en vinner.
Vippestatene vil få stor betydning i valget. En av disse er Florida!
Sammensetningen av kongressen vil også spille inn, og da først og fremst på hva slags politikk som vil føres i årene framover.
De som ikke føler at sin kandidat vant valget, kan fort danne seg den mening at valgresultatet ble lite ønskelig. Det er regionale forskjeller.
Kandidatene i presidentvalget har brukt penger og ikke minst tid på å bli valgt. Valget har vært ganske høyt prioritert på agendaen. Skulle man bedømt etter innsats er det ikke lett å si hvem som ville vunnet.
For ja, det finnes flere kandidater til presidentvervet enn Trump og Biden. Ekspertene regner som regel med at disse ikke har noen sjanse i valget. Dette skyldes blant annet valgsystemet.
Vil du varme opp til valget med en tv-serie, for eksempel West Wing eller House of Cards, husk da på at seriene inneholder noe som er riktig og noe som ikke er riktig. Se dem med kritisk sans!
7–0-seier til Stabæk, gitt
Vær forsiktig med å komme seint til fotballkamper! Da jeg kom 9 minutter etter avspark på Stabæk – KIL/Hemne i dag, hadde jeg allerede gått glipp av 3 mål.. Men fikk likevel se flere mål enn de jeg gikk glipp av, nærmere bestemt 4 til. Sesongen nærmer seg slutten og det har ikke blitt den banehoppingen jeg håpet på i år, men mål har det til dels blitt. KIL/Hemne var nedover også sist uke, og spilte 3–3 mot Øvrevoll Hosle. I dag viste Stabæk hvilket nivå Øvrevoll Hosle burde vært på hvis sistnevnte også ønsker å rykke opp. Men Ø’s slagord «Toppserien 2015» kan jo fint modifiseres til «Toppserien 2022» òg, det.
Norsk poppunk og såkalt poppunk (vol. 2)
The Skullingtons
The Skullingtons ble grunnlagt i Hønefoss i 2014 og har en høyaktiv facebookside, sikkert mye på grunn av at de slapp debutalbumet denne høsten. Til forvirring for deres tyske og italienske fans heter albumet En.
Originalitet er det lite av. At alle bandmedlemmene heter Skullington er ikke like morsomt nå som første gang jeg hørte det. «S.K.U.L.L.I.N.G.T.O.N.S.» er gjort bedre på «Lillington High». Refrenget på «Repeat Offender» blir her til «Restraining Order». Refrenget på Riverdales’ «Mentally Retarded» blir til «Mentally Challenged». Kopieringsiveren angir også hvilken musikalsk linje bandet legger seg på.
Med en litt skitnere gitartone enn det som er vanlig mestrer de sjangeren greit nok. Så få dere en vokalist som treffer alle tonene, gutter, så rykker dere ett steg nærmere idolene. Noe av det som presteres vokalt på denne skiva er en fornærmelse mot Joe King, Dan Vapid og Kody Templemans sjanger.
Judo Kick
Også disse er fra Hønefoss, tro det eller ei. En powertrio som begynte i 2009, platedebuterte i 2012 med sophomore i 2013 og sågar en EP før 2013 var omme. De lover neste skive i 2021. Labelen Yihaa Records er mer enn merkelig. Ifølge Discogs har labelen vært aktiv siden 2010, da Dusty Cowshit utga This is Shit.
Judo Kick blir nok ikke helt klassisk pop punk fordi de prøver å høres sinte ut, men Screeching Weasel er kanskje en nærliggende inspirasjon likevel. I tillegg til det musikalske er Drano et sentralt rim i den ene låta, og dette har jeg kun hørt om i Screeching Weasel («March of the Lawnmowers») Queers refereres også i teksten: «Bye, Bye, Bye Planet Earth! Bye, Bye, See You Later Fuckface» (Bandet har også prestert ei låt på første skive, «DFF», som høres ekstremt mye ut som Blanks 77)
Pene 347 000 spotifyplays på en av låtene peker mot mange fans på kontinentet. Reviews fant jeg ikke via Gugell, så måtte søke i norske aviser. Debuten (Kick Off) fikk terningkast 5 i lokale Ringerikes Blad, 3 i Østlendingen og 4 i Gudbrandsdølen Dagningen, Hamar Arbeiderblad og Stavanger Aftenblad. Oppfølgeren fikk 3 i Oppland Arbeiderblad og 4 i Gudbrandsdølen Dagningen. Det er så gjennomsnittlig som man får det, det. Byggefelt-punk.
The Hallingtons
Dette bandet fikk jeg vite om fra John Jughead’s Basement-podcasten, der en av medlemmene skal snakke om ei Lillingtons-låt. Han bryter blant annet ut i norsk. Der avsløres en helgelandsdialekt, mener jeg, i hvert fall ikke hallingdalsdialekt. Identitetsmessig skjuler bandet seg bak solbriller og etternavnet Hallington. (For evaluering av dette aliaset: se oppslaget ovenfor.)
Bandet har gitt ut fem EPer og flere singler (to på Spotify). Det er den siste EPen fra 2019 som kan ses under. Etter sterke Ramones-referanser tidligere, kan det slås fast at i hvert fall vokalstilen er mer i The Queers-land nå. Det er pop punk og de mestrer sjangeren godt. Kanskje litt mer humor kan tas i bruk, eller noen overraskelser bys på? Her er ingen «Ursula Finally Has Tits«.
Crash!
Ny Simple Plan-klon som deltok i Melodi Grand Prix to ganger med låter skrevet av et medlem i Wig Wam. Det er ikke pop punk, det er mall punk. Exhibit A: bildet under.
Jeg legger ved Spotify-lenke under, men det er ikke verdt å trykke på play. Her er begrunnelsen da Dagsavisen ga terningkast 2:
Krace
Fra bandet Crash til låta «Crash». Krace vant jallakonkurransen NM i rock i 2000, da de var tolv år gamle, var yngste band til å gjøre det og det, og fikk temmelig gode anmeldelser for debutskiva på majorlabelen MNW i 2003. Dette inkluderer 5 i VG og Hamar Arbeiderblad, 4 i Backstage, Aftenposten Aften, Dagsavisen, Bergens Tidende, Bergensavisen, Fædrelandsvennen/Avisa Nordland (samme anmelder), Moss Avis og 5 av 7 på Groove.no.
De var fra Hamar og holdt på til 2008, tilsynelatende uten noen utgivelser de siste fem årene. Myspace-profilen lister opp noen låter fra et tilsynelatende uutgitt album, Tribulation, og Myspace-profilen er også det eneste stedet jeg finner låter av bandet. Verken Spotify, Youtube eller biblioteket har noe. Jeg får dog ikke Myspace til å virke… Men jeg synes å huske jeg så dem så tv, og det var ekstremt poppa.
Her er utdrag fra Dagbladet-saken «Jentene griner for Krace» (29.4.2003):
– Ta Marilyn Manson, du ser at han ikke spiller Britney Spears-musikk
– Hva slags tanker har dere om image?
– Man må ha et image
– Hvorfor det?
– Fordi det er kult
– Hva slags image har dere?
– Et slags rockeimage, kanskje
https://myspace.com/kracemusic/music/album/wanted-dead-or-alive-6915423
Norsk poppunk og såkalt poppunk (vol. 1)
Pop punk = Beatles + fuzz + tegneserier. Tidlig Beatles lagde korte låter om kjærlighet, som spilte på hooks/melodier og enkle sangstrukturer og akkordprogresjoner. Ramones hadde bare å legge fuzzgitar til låtskrivermetoden, og synge om fornøyelsesparker, B-filmer og lim. Poppunk handler om å innta et utenforperspektiv på f.eks. kjærlighet og synge enkelt og catchy om det.
Poppunk eksploderte med populariteten til Green Day i 1992-1993-1994 og det oppsto ei rekke kloner av både stilen de brukte, og sågar kopiere stilen Ramones hadde hatt på 1970-tallet. «Xerox Your Genitals, Not the Ramones» var bandet The Ergs’ reaksjon på dette. Parallelt med dette fantes band som valgte å poppe opp et skate-/SoCal-punk uttrykk (jeg vil ikke kalle dette pop punk i egentlig forstand) og det er Blink 182 som først og fremst forbindes med dette. Også de fikk hauger på hauger med kloner, gitt, derunder endel i Norge. Hvordan står det til med den norske floraen av pop punk og såkalt pop punk?
The Oowees
Tre dudes fra Fredrikstad, grunnlagt i 2002 og oppløst på ukjent tidspunkt. Kom med ett album og det var i 2007. Påkaller Powerpuff Girls som sine helter uten at det skinner så tydelig gjennom for meg i 2020. Men jenter, ja det handler tekstene mye om.
Her er et band som legger seg opp til Screeching Weasel-stilen. Det de mangler i originalitet – for det har de ingenting av – tar de igjen i at låtene har tempo, de er tighte nok og vokalen passer musikken bra. Jeg finner en svært negativ anmeldelse i Universitas, den var clueless. For dette er faktisk pop punk, og er svært hørbart. Det eneste er tendensen til noen litt for lange sanger, og «Out of My League» burde fått et nytt vokaltake eller vært kutta.
Eurotrash
En Simple Plan-klon fra Gjøvik-området. Bandet utga mistenkelig mange singler, en EP og i 2015 dette albumet. Bandet har et par veldig kule albumcovere tegna av en som heter Remi Juliebø.
Engelskuttalen er bra og de mestrer sjangeren sin godt. Pop punk er det imidlertid ikke i egentlig forstand. Mer pen og pyntelig P1-punk. Tekstene er noe generiske. Så for min personlige del er albumcoverne det beste med Eurotrash.
Dårlig Hjort
Må ikke forveksles med et oi!-band fra Trondheim som var forløper for Brutal Kuk. Dette er et band grunnlagt i 2015 som musikalsk legger seg meget tett opp til forrige band.
EPen vi har for oss her blir imidlertid mer jordnær med norske og ganske gjennomarbeidede tekster. Bandet er selverklærte nostalgikere, påstår at liveopptrednene blir «supplert av putekriger og papirfly». En ode til 414-bussen inneholder litt namedropping av Oslo og Nedre Romerike, CJP handler om C.J. Parker a.k.a. Pamela Anderson i Baywatch. Den kommer med en Blink 182-klon av en musikkvideo. Humoren blir litt forsert i mine øyne, men det er fint hvis de har det gøy selv.
Los Aarones
Ramones-inspirert og vel så det, men merkelig navn, hvorfor «Los»? De er ikke spanske og heller ikke fra Canada. Men de er fra Bergen og ble utgitt på Amp Records i Canada, og kalte seg Audun Audio Aarone, Odd Aarone og Pablo Dee. Og de ser ut til å ha holdt på til 2007, deretter ei tid under litt andre alias. Den eneste releasen jeg finner er Hit the Streets fra 2003. EPen har vært til salgs på Interpunk, jeg er temmelig sikker på at jeg kjøpte den på Tiger. Den ligger ikke på Spotify.
Og det er like greit, fordi dette er Ramones-kopi av verste merke. Bandet skulle tatt til seg The Ergs’ ord og funnet en mer egen stil. «Rocky Beach» og «I Just Wanna Be Your Boyfriend» minner vel om noe som allerede eksisterer. «Teenage Ramone», jada. Hovedproblemet er likevel ikke dette, men den elendige vokalen som lytteren belemres med fra starten og ut. Synd det, fordi bandet klarer faktisk samtidig å spille noen overganger som virker litt friske i sjangeren.
All Friday
Husker du disse? En gang var det visstnok det nye store inne pop punk i Norge.
Needless to say, det var ikke pop punk. Blink 182 lå de også veldig langt unna. De første singlene og låtene finner jeg riktignok ikke, men jeg finner bandets eneste skive Good Life Crew (2008) Den lener seg enda mer mot stadionrocken, for så vidt i tråd med det Green Day spilte på det tidspunktet, og mot nu-metal – uten helt å være dét heller.
To av medlemmene gikk videre til å danne bandet De Fjerne Slektningene. Da kom suksessen!
Ed Repka
En historisk dag i dag: Ed Repka fyller 60 år. Han er mest kjent for å tegne covere for Megadeth, de med maskoten til bandet, Vic Rattlehead. Han hadde også en bra seier med coverne til Death. Ellers var for det meste enkeltstående eller dobbeltstående perler. For å si det enkelt er vanlige motiver 50-tallsskrekkfilm, kvinner i nød, eksplosjoner, radioaktivitet, skjeletter/zombier og predikanter.
Repka burde fått en egen dedikert bok til seg, hvilket ikke finnes på markedet i skrivende stund. Produktene hans gjør seg visuelt, altså:
Repka tegner for det meste thrash og death, visstnok uten å høre på det selv. Her har noen gjort et forsøk på rangering av de 50 beste coverne, som jeg ikke er enig i, for topp-produktet Product of Society av Defiance er nemlig ikke med på lista.
Karrieren så ut til å gå i stå da thrashen syknet hen. Fra og med 1994 til og med 2004 gjorde han bare to metalcovere (ifølge Metal Archives). I 2005, derimot, sto han bak Hazardous Mutation av Municipal Waste, og resten er historie.
I min bok Old School Thrash Metal så jeg på mange Repka-covere, med det naive blikket til en ikke-fagperson innen kunst, og en ting jeg la merke til var Game Over av Nuclear Assault som introduserer en Repka-trope; mennesker som løper vekk fra en eksplosjon. Tropen finner vi blant annet igjen på State of Insurgency av Hexen:
Nå vet ikke jeg hvilke produkter som er offisielle og hva som kommer fra hvem og hva ikke, men flere Game Over-produkter bruker samme skrift som State of Insurgency over, det man før (det var tider, det) kalte dataskrift. I tilfellet under er det jo relatert til game over, mens i tilfellet over kjenner jeg ikke grunnen.
Jeg la dessuten merke til at Hyades har blitt utstyrt med ganske lik logo som Nuclear Assault
Det har også vært skrevet beskyldninger om at Repka kopierte et element fra en tegneserietegner. Selve funnet er skarpt observert. Bloggen Sad But True som skreiv dette kom seinere med atter flere kopibeskyldninger, men den artikkelen ble slettet og bloggen er lagt ned… Anklagen holdt tydeligvis ikke mål.
Hvis det er kopiert, kan det være hommage også? Personen som dreiv bloggen Sad But True stilte spørsmål om det var etisk å gjenbruke egne elementer, noe Repka også har gjort. Skal det være slik at et band kjøper et Repka-cover, og så får de ett med elementer som har vært sett før? Etter å ha fundert litt på det, tenkte jeg på kunstmalerne som lager flere av hvert bilde. Det finnes flere «Skrik», osv osv. Når en kunstmaler, eller enda bedre: grafiker, kan selge det samme bildet mange ganger, må det være greit for en coverkunstner å selge f.eks. det samme hodet til flere kunder, hver gang i nye motiver.
Å oppdage band via coverkunstner
Uncle 3 heter en kinesisk coverkunstner som har en interessant portefølje. Han er født i 1984 og har tegna covere for neo-thrash-band siden 2014. Svært Ed Repka-inspirert. Her er 3 band som Uncle 3 har tegna for, dog mest for musikkens skyld, men også coverets.
King Norman
Bandets EP er ikke tegna av Uncle 3, men smeller den opp selv om den heller ikke finnes på Spotify.
Uncle 3 heter en kinesisk coverkunstner som har en interessant portefølje. Han er født i 1984 og har tegna covere for neo-thrash-band siden 2014. Her er 3 av Uncle 3.
Flamingstream
Her finner jeg bandets eneste EP verken på Youtube eller Spotify, men en sang finner jeg da.
Amorphia
Asiatisk thrash og Spotify er tydeligvis ikke sant, men her er Youtube igjen.
En tidsmaskin 20 år tilbake
Tenk på den tida da det lønte seg å drive allround-platebutikk. Å stå bak disken i Platekompaniet var en jobb det virkelig var rift om. Platekompaniet nedskalerte til 3 butikker i 2019, og etter disse koronatider er det bare 1 igjen, gitt. Sjappa som ligger på Oslo City ville jeg heller ikke kalt et flaggskip.
Men å dra dit er likevel en reise, og da tilbake i tid. Ved inngangen blir jeg møtt av plakater som innbyr meg til å kjøpe Karl & Co.
Inni er det lagertømming på bøker, cder, filmer og sågar vinyler. Skal det tømmes fordi også denne butikken skal forsvinne? Jeg må i hvert fall raske med meg tre dobbeltalbum fra Trojan Records – den ene med 56 mod ska-låter, This is Trojan Reggae med 49 låter og Do the Reggae med 58 låter. Hver av dem for 49 kroner, altså 90 øre per låt.
Her var også Admiral P for den gode vibben, litt old school thrash og death (Exodus, Forbidden, Possessed) samt fra den ordinære cd-hylla: tre Kreator-nyutgivelser (Terrible Certainty, Extreme Aggression og Coma of Souls) med totalt 84 sider booklet, og for hvert av albumene en bonus-cd, stort sett livegreier og litt EP-stoff, men likevel. En bok om Kurt Cobain ble solgt for 9 kroner.
Platekompaniet er nå en ting, men cdene på butikken Neseblod da gitt. De har så mange av disse plastbrikkene at de sperrer for hverandre. De store bandene har et eget slags display, mens sorteringen ellers er at alle former for metal (nei, ikke nu) opptrer sammen etter bandets forbokstav, med noen unntak her og der. Dette er butikken der en CD-R kan koste 500 kroner, fordi den er «original», mens en dobbelt-cd kan gå for 100 – noe jeg antar er fordi den hadde kjipere cover enn hver av cdene hadde i opprinnelig utgave. Det er sikkert ingen butikker i Norge med like mange kassetter heller, og ingenting burde kanskje overraske på et slikt sted, men jo, jeg ble ganske overrasket å finne det italienske thrashbandet Nuclear Simphony.
Haaves historier 