Harald Pettersen gikk bort 4. januar. En av «de mest farverike fotballpersonligheter i Bærum» som det engang het i Budstikka, ville fylt 90 i oktober. I lokalklubben Jardar hadde han alle verv, blant annet rundt kvinnelaget i Toppserien, og ble æresmedlem i 1998. Seinere kom han til Stabæk og ble en lokal kultfigur.
Det var noe veldig seriøst over det å komme inn i troppen til Stabæks juniorlag på tidlig 2000-tall. Garderoben lå i selve Nadderud stadion, med egen materialforvalter, nemlig Harald. Han bidro også rundt a-laget. Seks til sju dager i uka låste han opp garderobene, opererte store vaskemaskiner og la ut nytt treningstøy. Han satte også ut to-tre kasser med bananer hver dag og påpekte hva som var for mange å forsyne seg med. Alt dette så mer eller mindre umodne 16–19-åringer skulle konsentrere seg om spillingen.
Harald var av de aller best likte voksenfigurene i Stabæk, selv om han ikke nødvendigvis hadde den mest imøtekommende fasaden. Han kunne framstå brå og med litt gammeldagse meninger, gjerne med bestemte klagemål mot spillere som han for eksempel mente hadde for langt hår. Deler av dette var nok et spill, en rolle som mange materialforvaltere spiller, og uansett var det en måte å komme i kontakt på og faktisk se ungdommene i hverdagen. Skjedde noe uventet som at noe var innlåst i garderoben, vanket det noen jeremiader. Men både Stabæk og Harald satte stor pris på jobben.
En av episodene jeg husker best er da Stabæk og Lyns juniorlag spilte på Bekkestuabanen og trenerbenkene sto på hver sin side. Plutselig slo vanningsanlegget seg på, med spruten rett mot Lyn-benken. Harald måtte sprinte rundt banen og slå av en bryter i en boks. Hele seansen var litt av et syn, og Lyn hadde nok godt av en kalddusj, selv om det var et uhell.
Les mer:
Budstikka 1991 (60 år)
Budstikka 1998 (æresmedlem)
Budstikka 2006 (75 år)
For betraktninger om den brautende materialforvalteren eller oppmannen anbefaler jeg kapittelet «Klovnene. Seiersfest» i en bok som Skjalg Andreassen utga om Tromsø IL i 1995.
Haaves historier 