Språkrådet hadde nylig sitt Nobelpris-øyeblikk, kåring av årets nyord 2020. Hva enn man synes om «koronaen» som vinner: Hele opplegget understreker hvor lite vi trenger bokstavsuppe-rådet.
Språkrådet godkjenner hva som fortjener merkelappen nyord, og ekskluderer de mest gimmickete. Men det skjønner folk av seg selv. Oversikten over hva rådet har godkjent er full av ord som sank hen i glemsel: nettoman, kabelseer, gumpefett, pakbit («pakistanerbit»!), jappebamse.
Nyordene blir jo funnet på av de aktive brukerne av det norske språk, som av seg selv regulerer hvilke ord som glemmes straks, hvilke som får leve ett år, eller i hundre år. At Språkrådet kommer opptil 10 måneder etterpå og sier at det og det ordet skal få leve, påvirker jo ikke språkbruken. Folk bruker de ordene som beskriver det de tenker.
Rettskrivning bruker Språkrådet mye tid på. Rett nok har de utdannelse i riktig språk, men det hindrer dem ikke i å endre normene hele tiden. Sikkert i nær framtid får norsklærerne et nytt diktat om nye skrivemåter. Det måtte være mer naturlig at norsklærernes egne organisasjoner, som er tettest på «materien», bestemmer dette.
Dessuten finnes medlemsorganisasjoner som holder målformene ved like etter beste evne. Jeg understreker: medlems-organisasjoner, basert på faktisk engasjement, som gjør at det overlever som har livets rett. Språkrådets smale forankring er sikkert grunnen til at unoter i språket går sin seiersgang til tross for rådets formaninger.
Den norske kulturen trenger at det opprettholdes en viss standard for det norske språk. Men lingvister kan ikke styre med språkbruk, like lite som asfaltfabrikken styrer med hvilke veier som skal legges i Norge. Språket utvikles som en helhet og ikke som bestanddeler, og godt og dårlig språk bedømmes i en offentlighet og ikke på et kontor. Et råd som blander seg inn fra sidelinja er fullstendig overflødig i Norges land.
Haaves historier 