Tre krysninger av Turtles og Hjemme alene

Hjemme alene ble en fortjent kjempesuksess da filmen kom i 1990. Turtles hadde eksistert som tegneserie, tegnefilm og spill før den første spillefilmen også kom i 1990. Kunne disse virkelig kombineres for en enda større gevinst?

Ja, mente mange. At folk forsøkte seg med ripoffs var ikke noe nytt. «Ninja Hamster» er ett eksempel, med bare én hamster i stedet for fire skilpadder, og som kjemper mot «Sinister Rat» med venner. Men så kom altså kombinasjonen av Hjemme alene og Turtles, hvor noen satset noen på å fortsette med dyr, noen satset på barn.

3 Ninjas og Ninja Dragons

I 3 Ninjas fra 1992 møter vi tre brødre som er kvart japanske, uten at det synes godt verken på dem eller på moren som da er halvt japansk. De må stoppe en storkriminell, som selvfølgelig bruker ninja-hjelpere for å slåss han også. Skurken bruker også tre surfe-tapere i stilen til Wayne’s World, Beavis og Butthead osv. Slåssescenene blir mindre og mindre realistiske jo lenger ut i filmen. Se filmen for å finne ut om barna banker alle sammen.

3 Ninjas fikk hele tre oppfølgere. I beste Hjemme alene-stil er ikke originalskuespillerne med i den siste filmen.

I Ninja Dragons, som også heter Magic Kid, er det bare en ninja. Han og søsteren drar til LA og hamler opp med mafiafolk. Her er det ingen japansk bestefar, så karakteren som skal hjelpes er denne gang en onkel, mens karakteren som inspirerer er kickbokseren Don «The Dragon».

Battletoads

Hvis skilpadder, så hvorfor ikke padder? Dette var et dataspill fra 1991, men tegnefilmen fra 1992 tenderer mer mot HA fordi de tre paddene får en backstory som ikke var der i spillene: De var ungdommer og kunne morphe fram og tilbake med tankens kraft. Se og bedøm om det var riktig å ikke la tegnefilmen leve videre etter piloten.

Lønnings absurde leserinnlegg

I 1994 hadde musikerne i Gartnerlosjen en lite prosjekt der de skulle få leserinnlegg på trykk i Arbeiderbladet, så tåpelige som mulig. Av mange leserinnlegg som kom på trykk kommer her innleggene til Lars Lønning, seinere vokalist i Black Debbath. Tematikken får en kalle for «de små ting i livet». Noe av det er litt hardy-har-har, men jeg synes et par er ganske gøyale.

Jeg mener, hvorfor gadd Arbeiderbladet å trykke leserinnlegg om «pastillklubben»? Saken er at innlegg som dette kan ha fortrengt innlegg som var enda dårligere.

Legg ned Språkrådet

Språkrådet hadde nylig sitt Nobelpris-øyeblikk, kåring av årets nyord 2020. Hva enn man synes om «koronaen» som vinner: Hele opplegget understreker hvor lite vi trenger bokstavsuppe-rådet.

Språkrådet godkjenner hva som fortjener merkelappen nyord, og ekskluderer de mest gimmickete. Men det skjønner folk av seg selv. Oversikten over hva rådet har godkjent er full av ord som sank hen i glemsel: nettoman, kabelseer, gumpefett, pakbit («pakistanerbit»!), jappebamse.

Nyordene blir jo funnet på av de aktive brukerne av det norske språk, som av seg selv regulerer hvilke ord som glemmes straks, hvilke som får leve ett år, eller i hundre år. At Språkrådet kommer opptil 10 måneder etterpå og sier at det og det ordet skal få leve, påvirker jo ikke språkbruken. Folk bruker de ordene som beskriver det de tenker.

Rettskrivning bruker Språkrådet mye tid på. Rett nok har de utdannelse i riktig språk, men det hindrer dem ikke i å endre normene hele tiden. Sikkert i nær framtid får norsklærerne et nytt diktat om nye skrivemåter. Det måtte være mer naturlig at norsklærernes egne organisasjoner, som er tettest på «materien», bestemmer dette.

Dessuten finnes medlemsorganisasjoner som holder målformene ved like etter beste evne. Jeg understreker: medlems-organisasjoner, basert på faktisk engasjement, som gjør at det overlever som har livets rett. Språkrådets smale forankring er sikkert grunnen til at unoter i språket går sin seiersgang til tross for rådets formaninger.

Den norske kulturen trenger at det opprettholdes en viss standard for det norske språk. Men lingvister kan ikke styre med språkbruk, like lite som asfaltfabrikken styrer med hvilke veier som skal legges i Norge. Språket utvikles som en helhet og ikke som bestanddeler, og godt og dårlig språk bedømmes i en offentlighet og ikke på et kontor. Et råd som blander seg inn fra sidelinja er fullstendig overflødig i Norges land.

Dagbladet.no bør bli årets verste stemme

Natt og Dag kårer Årets verste stemme 2020. Folk kan stemme på dette, den viktigste kåringen av avisas mange årets-kåringer. I år er Dagbladet.no nominert, og da trenger man ikke vite navnet på de andre nominerte.

Jeg blir både lei og litt trist av den endeløse clickbaiten hos Dagsvadet. Det er sjokk, slakt, skandale, refs, «tordner» og «får nettet til å koke» dagen lang. Det vil si, uka lang, for Dagbladet er også suverent elendige til å oppdatere fronten. Meningsløse og resirkulerte saker om kropp er de også mestere på men som Natt og Dag også påpeker, disse har de vært så greie å legge bak betalingsmur som fjerner fristelsen til å klikke.

Mange nettaviser har alvorlige svakheter. NRK har mye egenreklame og hyping, men det er i hvert fall mulig å skjønne hva sakene handler om slik at man kan bla lettere forbi; og Aftenposten har jeg faktisk gitt opp for flere år siden. Det finnes også noe positivt med Dagbladet fortsatt, og det er anmeldelsene av bøker, film og serier. Her holdes en frisk tone med herlige terningkast. Men alt i alt sitter vi med en avis som gjør nordmenn dummere, og det har Natt og Dag allerede utdypet bedre enn jeg gjør her.

Bare for å illustrere: Dette er toppen av Dagbladet-fronten en lørdagskveld i januar:

Dette er den tidligere så utskjelte VG. De trenger ikke skrike for å bli hørt:

Blar jeg videre nedover Dagbladet kommer to sjokk og en stygg skandale (også Håvamål er bygd på bokstavrim!) i samme skjermbilde. Osv osv osv osv.

Hvorfor, Natur og Ungdom?

Dette er riktignok lenge siden, men spørsmålet melder seg likevel. Hvorfor?

Natur og Ungdom og UFFA demonstrerte altså i Trondheim mot åpningen av McDonalds — ved å ismøre seg blackface og gå passivt rundt i restauranten. Ankepunktet mot McDonalds var overforbruk. Hvorfor da blackface?

Adresseavisen 15. oktober 1992.

Hadde det stått navn i artikkelen, hadde jeg ringt og spurt hvorfor. Men det gjør det ikke.

Manus-uka

Blogginnlegg er et greit medium for å spre noen tanker, men det er bøker også. Har nå tatt litt tak i liggende prosjekter og sendt av gårde fire forskjellige bokmanus til forskjellige forlag. To av dem springer ut av forskning på Nasjonal Samling og tilliggende tema, mens de to andre handler om underholdningshistorie på 1990-tallet, en generell og en kun om fotball. Jeg ønsker meg selv lykke til med å få napp, eller rettere sagt at forlagene bestemmer seg for å fiske der disse storfiskene ligger og vaker…

Ved en tidligere anledning tenkte jeg at bokmanus på papir var noe eget. At det hadde en magisk sjarm ved seg. Å dumpe det ned i postkassa… Man har da sett filmen Reprise! Men det skal nok satses på elektronisk framover ja.

Presidenter og alder

Når Joe Biden — etter mye om å men, får man si — tiltrer som president er han 78 år. Han er dog ikke den eldste presidenten i et demokratisk land i dag. Bare i Irland, for eksempel, er:

  • den sittende presidenten Michael Higgins 79 år og fyller 80 i april
  • den eldste presidenten som har tiltrådt, også 78 år (Douglas Hyde i 1938)
  • den eldste presidenten som har sittet, 90 år (Éamon de Valera i 1973; han fylte 91 seinere på året)

Så får det heller være at den irske presidenten er en hakket mindre mektig figur enn sin amerikanske kollega…

Meningsjournalistikk på høyt nivå

Direkte «stygge» var de ifølge lokalavisa, ishockeyspillerne som sparte ansiktshåret som en gimmick i 1998. Spillerne på Frisk skulle anlegge helskjegg til de var oppe på 15 poeng, og deretter ta skjegget og spille med bart i én kamp. Journalisten i lokalavisa var i en sjelden storform da han skulle rakke ned på utseendet.

Asker og Bærums Budstikke 10.12.1998

Utdrag fra teksten:

«Det som begynte som en morsom gimmick spillerne imellom, har foreløpig ikke endt opp i skilsmisser på hjemmebane. Men det må ha røynet hardt på for enkelte av Frisk-gutta denne uka.

[…] dermed har spillerne bare vært et gullkjede unna jobb i pornobransjen denne uka. […]

Selv måtte han stille opp på jobbintervju i sin lite kledelige hårvekst tirsdag. Det ga antakelig ikke verdens beste førsteinntrykk, men viser i hvert fall at denne jobbsøkeren har humor og ofrer seg for laget.»

Harald Pettersen til minne

Harald Pettersen gikk bort 4. januar. En av «de mest farverike fotballpersonligheter i Bærum» som det engang het i Budstikka, ville fylt 90 i oktober. I lokalklubben Jardar hadde han alle verv, blant annet rundt kvinnelaget i Toppserien, og ble æresmedlem i 1998. Seinere kom han til Stabæk og ble en lokal kultfigur.

Det var noe veldig seriøst over det å komme inn i troppen til Stabæks juniorlag på tidlig 2000-tall. Garderoben lå i selve Nadderud stadion, med egen materialforvalter, nemlig Harald. Han bidro også rundt a-laget. Seks til sju dager i uka låste han opp garderobene, opererte store vaskemaskiner og la ut nytt treningstøy. Han satte også ut to-tre kasser med bananer hver dag og påpekte hva som var for mange å forsyne seg med. Alt dette så mer eller mindre umodne 16–19-åringer skulle konsentrere seg om spillingen.

Harald var av de aller best likte voksenfigurene i Stabæk, selv om han ikke nødvendigvis hadde den mest imøtekommende fasaden. Han kunne framstå brå og med litt gammeldagse meninger, gjerne med bestemte klagemål mot spillere som han for eksempel mente hadde for langt hår. Deler av dette var nok et spill, en rolle som mange materialforvaltere spiller, og uansett var det en måte å komme i kontakt på og faktisk se ungdommene i hverdagen. Skjedde noe uventet som at noe var innlåst i garderoben, vanket det noen jeremiader. Men både Stabæk og Harald satte stor pris på jobben.

En av episodene jeg husker best er da Stabæk og Lyns juniorlag spilte på Bekkestuabanen og trenerbenkene sto på hver sin side. Plutselig slo vanningsanlegget seg på, med spruten rett mot Lyn-benken. Harald måtte sprinte rundt banen og slå av en bryter i en boks. Hele seansen var litt av et syn, og Lyn hadde nok godt av en kalddusj, selv om det var et uhell.

Les mer:

Budstikka 1991 (60 år)

Budstikka 1998 (æresmedlem)

Budstikka 2006 (75 år)

For betraktninger om den brautende materialforvalteren eller oppmannen anbefaler jeg kapittelet «Klovnene. Seiersfest» i en bok som Skjalg Andreassen utga om Tromsø IL i 1995.