Doktorgrad på toppen av karrieren?

Er det sant at doktorgrader inntil ganske nylig var «en krone på verket etter et langt virke som forsker»?

I antologien Universitetskamp som kom i 2019 er bidragsyterne særlig opptatt av hvordan forskning forflates når det vektlegges publiserings-kvantitet i engelskspråklige organer. Uten å ta stilling til dét spørsmålet beit jeg meg merke i to forfatteres passasje om at heller ikke doktorgraden er hva den engang var. Doktorgraden er redusert til mellomsteg i karrieren for ganske unge akademikere:

«Forestillingen om at forskere arbeider alene og bruker sin tid til å foredle kunnskapen, er noe vi snart bare kan lese om i historiebøker. Det er ikke lenger slik at en doktorgrad kommer som en krone på verket etter et langt virke som forsker».[1]

Av dette framgår det at doktorgraden inntil ganske nylig var kulminasjonen, toppen av en karriere. Historiefaget skulle passe ekstra godt som et fag der dette var tilfellet, i og med at doktorgradsarbeider er forholdsmessig lange og derfor også tar lang tid. Her er det ikke snakk om kolleksjoner med tre vitenskapelige artikler. Jeg bestemte meg likevel for å faktateste det som insinueres.

For å få et bilde av alderen på doktorander i «gode, gamle» dager holder det ikke å se på når 68-erne tok sine doktorgrader. Man må i hvert fall gå tilbake til generasjonen(e) før, det vil si de som var født før andre verdenskrig. Dette er et utvalg:

Edvard Bull d.y.                44 år (1958)

Rolf Danielsen                  42 år (1966)

Alf Kaartvedt                    35 år (1956)

Sivert Langholm               aldri

Per Maurseth                    47 år (1979)

Leiv Mjeldheim                 aldri (?)

Olav Riste                          30 år (1963)

Jens Arup Seip                  37 år (1942)*

Ingrid Semmingsen          41 år (1951)

Magne Skodvin                41 år (1956)

Sølvi Sogner                      44 år (1976)

* disputas kunne av kulturelle årsaker ikke finne sted før i 1945.

Går vi enda lenger tilbake finner vi vel så unge doktorander, som Oscar Albert Johnsen (30 år, 1906). Jeg har ikke sjekket alle doktorgrader, men er redd vi må skikkelig langt tilbake for å finne doktorgraden som kulminasjonen av en karriere. Så langt at nostalgien like godt kunne sett omtrent slik ut: «Det er ikke lenger slik at doktorgraden skrives med fjærpenn».


[1] Skender Redzovic og Graham Clifford (2019). «Dødskamp eller seiersdans? Akademiseringen av profesjonsutdanningen innen helse- og sosialfag» , i: Tjora, Aksel (red.). Universitetskamp. Oslo: Scandinavian Academic Press, s. 371

Publisert av Morten Haave

Jeg er historiker og interessert i mye. Etter masterstudiet (UiO, 2012) begynte jeg med redaksjonsarbeid, hvor det var jeg faktisk lærte hvordan man former en artikkel. Nå går det også i essays, bokanmeldelser, journalistiske tekster, leksikalske oppføringer, korttekster, argumenterende tekster – og musikk. Jeg skriver gjerne oppdragshistorie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere liker dette: