Er det sant at doktorgrader inntil ganske nylig var «en krone på verket etter et langt virke som forsker»?
I antologien Universitetskamp som kom i 2019 er bidragsyterne særlig opptatt av hvordan forskning forflates når det vektlegges publiserings-kvantitet i engelskspråklige organer. Uten å ta stilling til dét spørsmålet beit jeg meg merke i to forfatteres passasje om at heller ikke doktorgraden er hva den engang var. Doktorgraden er redusert til mellomsteg i karrieren for ganske unge akademikere:
«Forestillingen om at forskere arbeider alene og bruker sin tid til å foredle kunnskapen, er noe vi snart bare kan lese om i historiebøker. Det er ikke lenger slik at en doktorgrad kommer som en krone på verket etter et langt virke som forsker».[1]
Av dette framgår det at doktorgraden inntil ganske nylig var kulminasjonen, toppen av en karriere. Historiefaget skulle passe ekstra godt som et fag der dette var tilfellet, i og med at doktorgradsarbeider er forholdsmessig lange og derfor også tar lang tid. Her er det ikke snakk om kolleksjoner med tre vitenskapelige artikler. Jeg bestemte meg likevel for å faktateste det som insinueres.
For å få et bilde av alderen på doktorander i «gode, gamle» dager holder det ikke å se på når 68-erne tok sine doktorgrader. Man må i hvert fall gå tilbake til generasjonen(e) før, det vil si de som var født før andre verdenskrig. Dette er et utvalg:
Edvard Bull d.y. 44 år (1958)
Rolf Danielsen 42 år (1966)
Alf Kaartvedt 35 år (1956)
Sivert Langholm aldri
Per Maurseth 47 år (1979)
Leiv Mjeldheim aldri (?)
Olav Riste 30 år (1963)
Jens Arup Seip 37 år (1942)*
Ingrid Semmingsen 41 år (1951)
Magne Skodvin 41 år (1956)
Sølvi Sogner 44 år (1976)
* disputas kunne av kulturelle årsaker ikke finne sted før i 1945.
Går vi enda lenger tilbake finner vi vel så unge doktorander, som Oscar Albert Johnsen (30 år, 1906). Jeg har ikke sjekket alle doktorgrader, men er redd vi må skikkelig langt tilbake for å finne doktorgraden som kulminasjonen av en karriere. Så langt at nostalgien like godt kunne sett omtrent slik ut: «Det er ikke lenger slik at doktorgraden skrives med fjærpenn».
[1] Skender Redzovic og Graham Clifford (2019). «Dødskamp eller seiersdans? Akademiseringen av profesjonsutdanningen innen helse- og sosialfag» , i: Tjora, Aksel (red.). Universitetskamp. Oslo: Scandinavian Academic Press, s. 371
Haaves historier 