Ord for dagen
Plagiat
Gode kunstnere låner, men geniale kunstnere stjeler, heter det. Ordspråket sier ikke noe om hva de er, de som blir stjålet FRA. Kanskje de er en slags fjotter som står igjen mens andre koser seg ved dekket bord?
Jeg kan i hvert fall vite noe om hva en slik person tenker, for det er meg. Det er ikke fritt for at det kommer en reaksjon når plagiat oppdages, men hva er det egentlig jeg reagerer på? Er det rasjonelt å reagere i det hele tatt?
Det første som slår meg, er at setninger som jeg har skrevet, føles så umiskjennelig mine. Satt inn i en annen sammenheng blir de liksom grelle. Jeg må ha vært tålig fornøyd med setningene da jeg sendte inn manuset, så tekstbitene har vel vært sett på som greie i seg selv. Formidlet det de skulle. Kanskje jeg har skifta litt skrivestil, for det var noen år siden. Det var antakeligvis en forholdsvis skriftlig stil, kanskje litt lite ledig. Men plagiat er også noe større, nemlig en del av yrkesetikken.
Plagiat er et problem med forskjellige fasetter. En ting er ulovlig kopiering, som er så vanlig i internettalderen. Verre er å i tillegg presentere det som sitt eget. På universiteter og høyskoler virker det som man har blitt nokså strenge på det. I min tid hadde jeg blant annet en pensumbok som nærmest ga et direkte sitat med uklar referanse, bortsett fra at det var gjort om til nynorsk. I dag kan man oppgi kilde og likevel bli «tatt i fusk», dersom ikke også sitattegnene er på plass.
I dette tilfellet er ingen instans inne for å kjøre elektronisk fuskesjekk. Likevel tok det knapt et sekund for undertegnede opphavsmann å se hvor teksten var tatt fra, når det aktuelle bok-stedet først ble åpna. Trodde plagiatøren at han ikke skulle bli avslørt? Selve oppførselen er til å bli oppgitt over. Følelsen er at hvis plagiat får lov til å feste seg ett sted, sprer det seg.
I musikk kan man inkorporere en liten melodilinje uten at det er plagiat. Det kan kalles mange andre ting, og tolkes gjerne som en hyllest. (Riktignok bør lånet være et lite vink, og ikke det bærende motivet i ei låt.) I tekst føles det som det stikk motsatte, nemlig som en degradering av alle parter. Man stjeler et par setninger, eller et par sider, ikke fordi man synes sidene er så bra, men fordi man selv er så udugelig at man ikke klarer å skrive det, og dessuten satser på at opphavspersonen er for dum eller lat til å finne det ut.
Ingenting av det stoffet som er plagiert denne gangen, er veldig viktig stoff i den store sammenhengen. Det dreier seg om lokalhistorie. Ingenting å blåse seg opp over? En amatørhistorikk om Stabekk hvor kopimaskinen i menneskeform hadde lyst til å ta med noe om nabodistriktet, Malurtåsen. Noen sider ble dermed plagiert og kilden ikke oppgitt i litteraturlista. Det rare er selvsagt at mange andre bøker er tatt med. Så ikke-henvisningen kan tolkes som en slags forglemmelse mot slutten av arbeidet. Samtidig er jo konkrete henvisninger til den andre litteraturen i form av noter eller sitattegn, jf. høyskole-eksempelet, noe man kan se langt etter. Har Stabekk-boka noe for seg i det hele tatt?
Stabekk-boka er formet som et slags oppslagsverk over steder på Stabekk. Når første oppslagsord er Lysaker skole, og skribenten ikke får med seg at det har vært en ungdomsskole, demrer det at boka er relativt unyttig som faktasamling. Tilliten til resten av boka raser sammen.
En person som har bodd mange tiår på Stabekk, kan absolutt skrive noe vettugt og verdifullt ut ifra det. Boka bør struktureres som en personlig historikk som har sin verdi i lys av at opplysningene ikke er allment kjent. Opplevelser, personer. Selvsagt også primærkilder som ingen andre har skrevet om. Hvis man mikser dette for mye med det som er allment kjent, mister prosjektet all mening.
Jeg nyhører «Wannabe»
Spice Girls kom fra ingenting og ble en verdenssensasjon. Det var den cheeky låta og videoen «Wannabe» som gjorde det, og så ble verden raskt interessert nok i personene i gruppa til at de kunne slippe hva som helst. Det er i hvert fall min mening.
Da midten av 90-tallet nærma seg, satt England og venta på nytt album av Stone Roses. Det lot vente på seg, men i mellomtida slo Oasis, Blur, Suede (ordentlig gjennombrudd), Radiohead, Prodigy og Take That gjennom. Var man ikke ganske klare for noen kvinner i øverste divisjon?
Disse var alle grupper, sistnevnte et boyband. Hvilke vokalgrupper av denne typen var ikke sammensatte? De er gjerne det, og som oftest må de være grupper siden de invididuelle artistene totalt mangler særpreg. Men i tilfellet med Spice Girls kom noen på den geniale gimmicken å gi dem kallenavn og en slags bakgrunnshistorier.
Flere av kallenavnene var umiskjennelig engelske. Posh Spice: England har et ganske betydelig posh-segment. Ginger Spice: England obsesser med disse gingerne, de trenger det. Sporty Spice: Surfe på aerobics-trenden, tidsriktig. Så var det, sett i ettertid, litt verre med Baby Spice – lolita-tropen er farlig nær – og Scary Spice – det kunne ha smårasistiske undertoner. Hvorfor skulle den eneste med en annen hudfarge være «skremmende»?
En dag fikk jeg andresingelen «Say You’ll Be There» på hjernen, og det slo meg hvor lite interessant den sangen var når man sammenlikner med «Wannabe». Dette er tingene som gjorde jentene (Spice Girls, ikke sant) så uimotståelig fete i låta og musikkvideoen «Wannabe».
- jentene tar kontroll og stiller krav til wannabe-loveren.
- de er klare på at de vil noe, men hva det er? «I wanna ha, I wanna ha, I wanna ha, I wanna ha, I wanna really really really wanna zigazig ha». De leker med lytterne og holder oss på pinebenken. Mot slutten av låta varierer de med «You gotta, you gotta, you gotta, you gotta, you gotta slam, slam, slam, slam». Ble ikke noe klokere av det.
- kanskje veit de rett og slett ikke hva de vil ha, og det traff også tidsånden godt.
- fokuset på vennskap i samme tid som verdens største serie rett og slett het Friends, var heller ikke det dummeste
- jentene synger i munnen på hverandre, det signaliserer ungdommelig iver og overmot som gjerne sprer seg som smittende overskudd
- den underliggende musikken er enkel og alle kan nynne pianotracket. Melodien er gjenbrukt utallige ganger.
- se også på hele temaet i videoen, som er å bryte gjennom og ned stuckup-normer og personer. Videoen har befriende lite overprodusert som popvideoer i dag er. Spesialeffekter er lik null. Jentene ser rare ut sammen og det ser ikke ut som de er tilhører samme gjeng, klærne er enkle og har kontrasterende farger (Bunton: helhvit, Adams: helsvart), og hvorfor gidde å bruke BH? Har du sett på litt yngre ungdommer som er venner i den virkelige verden, så ser man ofte at de heller ikke passer sammen, de har helt forskjellig høyde og så videre. Her er vi igjen tilbake til den geniale typeinndelingen med forskjellige karakterer, det føles ekte. (Ei gruppe med fem dølle personer kan også føles ekte ut, men i det tilfellet på en «skuffende realistisk» måte som er et av mine favorittuttrykk…)
En fun fact er at Victoria Adams bare har ett soloparti i videoen, og det er å synge «You gotta, you gotta, you gotta, you gotta, you gotta».
Etter å ha rast ut disse ordene, sjekka jeg, og Spice Girls var ikke ei selektert gruppe, de var faktisk venner. De har også skrivekreditt på alle sangene på Spice.
Sammenlikn med Britney Spears, som ikke har en eneste skrivekreditt på sitt debutalbum Baby One More Time. «Hit Me Baby One More Time» er skrevet av Max Martin og kun ham. Klokelig nok valgte den godeste svensken en variant av pianotracket på «Wannabe»… Grunnen til at jeg trekker fram Spears, er at «Hit Me Baby One More Time» nok fortsatt er den mest perfeksjonerte poplåta noensinne – «Wannabe» er for rar til å kunne ta den tittelen. Har ikke «Wannabe» elementer av anti-pop?
En klassiker fra Bodø
En avisføljetong i to episoder. Så vidt jeg husker fra prat på nettet, var det Per Bergersen som ble spilt.
Komiske dirty annonser i Dagbladet 1993
Sjelden har ordet «diverse» hatt en så utkrystallisert betydning som da Dagbladet satte inn rubrikkannonser for «diverse» den 20.9.1993. Fra Tronsmo bokhandels hefter om et land der det nå pågikk full krig, til vold av den mer frivillige typen.
På denne tida tjente Dagbladet temmelig mye penger på sextelefoner og annonser for «massasje». Alle visste at denne massasjen var et kodeord for noe annet.
En av mange tegn på det, var at vanlig massasje ikke kunne stå under rubrikken massasje, men måtte stå under helse.
Kort tid etter valgte Dagbladet å følge samvittigheten, droppe slike annonser og tape mange, mange penger. Med dette forsvant også en stor språklig oppfinnsomhet fra spaltene, og det er jo dumt for en avis. Her er noen av de mest tilforlatelige tilbudene, eller minst tilforlatelige alt ettersom man ser det, som Dagbladet var herold for.
Jaså, hvorfor måtte massasje skje på et meget diskret sted?
Jaså, intim atmosfære?
Jaså, så det spiller noen rolle om massørene er attraktive eller ikke? PS. Såpe ja.
Jaså, nattåpent?
Jaså, stiger man til skyene?
Jaså, noe å bite i på menyen? PS. Morgenbrød ja.
Til sist må det gis språkhonnør til etablissementet som advarte mot piratkopier av massasje. Det var jo Neptun som hadde «komponert originalene»!
Jaså, travellers?
Dagens nye ord, lolosofi
Skolestart var nylig, og det å lære er viktig for alle aldersgrupper. På torsdag lærte jeg for eksempel et nytt ord, for ikke å si en helt ny måte å se verden på: lolosofi. Lolosofi. Det er å spå i føflekker.
Hun som skreiv om dette var blant annet også drømmetyder. Det står dessverre ikke noe om hva det betyr hvis man har flere føflekker. På høyre håndbak har jeg for eksempel tre, men riktignok bare én på venstre. Noen av spådommene motsier vel også hverandre. At arr «forteller en historie om det menneske» trengte jeg derimot ikke lære, da det er en ganske banal innsikt.
Lolosofi der altså.
Tre rare musikkanmeldelser
Rett på sak: her er en anmeldelse som sammenlikner Admiral P med «Bombadilla Life og smurfene».
Denne er tatt med for sin vanvittig høye grad av framsynthet, om «80-tallsfenomenet» hip hop. Og så overskriften da.
Til sist en som ga terningkast 1 til Seigmen, med retoriske elementer som mor og far, krampelatter og kviser.
Bonus er Michael Krohn som skulle kåre årets norske skive i 1994:
(Krohn likte altså ikke «de fire store». Jokke ga ut Alt kan repeteres og Dumdum utga Ludium dette året. Motorpsycho ga ut Timothy’s Monster, Equinox Labyrinth og black metalband utga mye.)
Jeg var første nordmann på internett som brukte ordet bellikøs
Det betyr krigersk, stridbart og er egentlig den danske versjonen av bellicose/bellicoso/belliqueuse.
Jeg skriver det opp på cv!
Ordet er ikke veldig vanlig på dansk heller, men ikke totalt ute heller. På norsk er ordet tidligere brukt i et dikt i Vagant i 1990, i kryssordbøker og i Aftenposten i 1955 (her gjengitt i 1971). Varianten bellikos ble brukt som «Det av Churchill ofte anvendte uttrykket» i Norsk militært tidsskrift i 1968, nok ei kryssordbok, Norsk musikerblad i 1978 og Bergens Tidende i 1953.
Men ingen brukte det i en så kul sammenheng som meg, nemlig i omtale av albumet Horde of Gog av Dragon. Polsk thrash metal.
Sommer i nettavisene
Jeg misliker jo det at noen alltid skal klage på språk, men siden ingen er perfekte, er heller ikke jeg det, og her kommer noen klager på språk fra meg. Det som motiverer meg til å skrive dette, er det faktum at hver eneste dag står det en eller annen feil i norske saker om OL. Det er merkelig at det skal være slik. Å være journalist er én ting, det er mye å huske på, men ses ikke tekstene over av redaktører? Hvorfor er det jeg som skal påpeke feil på feil på feil?
Gikk opp i min beregning? Man kan ikke oversette ord for ord på denne måten. (Og skulle man gjort det, glemte DB ordet «certainly»…)
Møtt reglene? Sukk
Sin kamp
Sin reise, sin vektklasse (disse er fra samme sak)
I første avsnitt skriver NRK at det var politiet som holdt igjen trafikken. Det var kanskje ikke meningen? Og ordet «anmelding» (og dermed «motanmelding») finnes ikke på nynorsk (eller bokmål…).
Å «leve et mareritt» bør vel hete gjennomleve når man skriver norsk og ikke norglish.
Å bli kalt til en hendelse…?
Vokste sine vinger?
Og hvor mange ganger kan man forlate verden – første, mellomste og siste gang?
Lifeline på engelsk heter ikke livslinje på norsk. Livbøye er vel det mest nærliggende. Livslinje betyr enten livsløp eller en strek i hånda som noen tror de kan spå med. Livlinje har med livet på klær å gjøre.
Afrikansk – kjekt å vite!
Jeg kan også sverge på at jeg så ordet «bump» brukt som hump et sted, men finner det ikke igjen, så her kommer det i et direkte sitat i stedet:
PS 15. august: Det er også fint at NRK gjør ekstra plass til det viktigste nyhetsstoffet.
Forbud mot «nazisme»?
Er forbud mot «nazistiske organisasjoner» måten å hindre at slikt sprer seg i samfunnet?
Det hevdet Partiet Sentrum, som har satt «organisasjonsforbud mot nazistiske grupperinger» på partiprogrammet foran valget. Dette ifølge et leserinnlegg av partiets kandidat i Akershus, Kristin Walstad. (Budstikka 9.8.2021)
Hun skriver i anledning av Manshaus-angrepet i 2019. Nå var jo ikke han medlem av noen organisasjon; han hadde for så vidt søkt, men ikke kommet med, og var hovedsaklig inspirert av terrorister som heller ikke var med i organisasjoner.
Walstad skriver om «de nazistiske ytringer som vi har opplevd i Bærum de senere år», og hva i all verden er det? Hvem i Bærum er nazister eller har uttalt seg nazistisk? Det viser seg at hun mener at «Nazisme er strukturell, ideologisk rasisme». Definisjonen er skrikende uklar.
Med dette er Sian «nazister» i hennes øyne. Merkelappen er mest en gavepakke til Sian, som kan score poenger om hva motstanderene slenger ut av merkelapper. Videre lister hun opp forskjellige hårreisende standpunkt som Sian har forfektet, og spør retorisk: «Er motdemonstrasjoner nok?» Er ikke svaret… ja? Hvor mange medlemmer har Sian? Hvor mange støttet Sian da de demonstrerte i Bærum? Hvor mange av Sians poster om deportasjon o.l. blir gjennomført?
Demokratiet trenger dessuten kanskje å bryne seg på ekstreme ytringer, slik at allmennheten stadig får frisket opp at viktige verdier ikke kan tas for gitt. Det samme gjelder andre verdier som miljøvennlighet, dette må aktivt dyrkes for å overleve. Man kan dog ikke se bort ifra at visse ekstreme ytringer har effekten av vold, og derfor finnes det allerede en rasismeparagraf i straffeloven. Partiet Sentrum kan ikke unngå å ha fått med seg at flere dommer for hets har falt de siste årene.
Rasisthets er én ting, men vi må vende tilbake til denne «nazismen». Selv om det hadde fått en annen definisjon er nazisme et useriøst begrep, mer et kallenavn og ikke brukbart i forskning, i motsetning til nasjonalsosialisme som er en definerbar ideologi. Norge hadde før andre verdenskrig et fascistisk parti med nasjonalsosialistiske elementer, Nasjonal Samling. Det ble ikke forbudt, og sank ned i ubetydelighet uten noe forbud. Et åpenbart problem er at alle norske partier, utenom ett, på samme tid stemte for lovgiving som i dag trer klart fram som klart rasistisk.
Når Walstad vil også utvide sitt drømmeforbud slik at alle som «motarbeider inkludering» rammes, er det tvilsomme tendenser som kommer til syne. Det må i det minste være legalt å ha andre meninger enn å ville delta i Partiet Sentrums samfunnsutopi.
Med sitt begrepsrot, og sin hysteriske reaksjon mot et fenomen som samfunnet kan takle med eksisterende virkemidler, framstår Kristin Walstad som en hemsko for antirasismens framgang i Norge. Heldigvis har ikke Partiet Sentrum sjanse på noe stortingsmandat — snodig nok i likhet med Demokratene og andre småpartier som forfekter Sian-saker.
Haaves historier 