Finnes det noe som er mer latterlig enn at absolutt alle hater det norske statsbudsjettet? Dette ekspanderende gigantbudsjettet som øser ut penger i øst og vest. Nærmest alle gode formål får så det monner. Mye tyder på at det burde vært noe mer restriktivt, om noe, men her er det mer, mer, mer for alle penga (bokstavelig talt).
Nå er jo ikke dette noe å bli veldig overrasket over. Du ser hvor skriptet utspillene er på forhånd. «NSO er skuffet». Faktisk tror jeg NSO er det motsatte, altså glade, nettopp fordi budsjettet gir dem noe å framstå skuffet over. Gjennom dette får de sin eksistensberettigelse, sin indre følelse om at de holder på med noe riktig siden bevilgningsprosessene ikke bare går sin gang av seg selv. Nei, NSO må være med, og framsi sine replikker til riktig tid, først da blir det en ordning på sakene. Apropos tid kan NSO også godte seg over at de for eksempel slo sjøfolkene med nesten en time. Det blir kake på NSO i kveld. Om ikke på kontoret, så unner de seg det nok hjemme, etter nok en vellykket forestilling. Årets clou. Dette er Super Bowl for sivilsamfunnet. Et helt år framover er det bare å bruke pengene, en atskilling hyggeligere oppgave.
Alle vet også at uansett hvor mye de ber for sine favorittgrupper når budsjettet legges fram, er det ikke store summer de kan håpe på i et revidert budsjett («i revidert» for kjennere), i høyden 1-2 millioner ekstra for de aller fleste. Men det er penger det òg. Og det har blitt mye oppmerksomhet rundt et par millioner til Human Rights Service og tre-fire til Født Fri. Det er symbolikken det går på.
Replikkene kan føles uendelig tomme. Forutsigbare og mekaniske. Ved andre øyekast er det likevel spennende nyanser. KS står regjeringa nær og sier derfor «rom for forbedring». Sjøfolkene er både værharde, vant til harde tak og desillusjonerte av forgangen storhetstid, så der velges replikken «slag i ansiktet».
Mange statsvitere og økonomer vil si at statsbudsjettet er et studieobjekt for dem, men teateret rundt det er like mye et studieobjekt for sosialantropologer og estetikere.
Jeg var på landskamp i går, Norge — Montenegro på Ullevaal. Sammenligna med storhetstida på 90-tallet har arrangementet blitt litt glatt, det burde vært mer folkelig og raggete. En fotballkamp er ikke et ordentlig public spectacle før det også skjer ting på tribunen som interesserer. Her er ting som må gjeninnføres.
Ballhentere i altfor store t-skjorter
Ballhenterne må være faretruende nær å virre ut på banen, og helst interagere med spillerne. Før var ballhenterne alltid fra Oslo vest eller Bærum, men det kan man jo oppdatere litt. T-skjortene skal være rein reklame for noe glorete og urelatert til fotball. Jeg var ballgutt på Ullevaal (jf. «ballgutter fra Bærum») en gang Tine kjørte en promo. Husker ikke om vi fikk t-skjorter, men vi fikk en milkshake hver. Dessverre vaniljesmak!
Rop på dommeren
Hvorfor ikke taktfaste rop mot dommeren? Det var riktignok buing, men hvor kreativt er det? Hva skjedde med fotball?
Bølgen
Bølgen er jo Ullevaal og Bislett stadion. Regnes som litt provinsielt à la å klappe når flyet lander, men det er en guilty pleasure. Merk at jeg noterte meg bølgen som et savn før det 86. minutt, for da ble det faktisk bølge! Som gikk en og en halv gang rundt stadion! Særlig var det én retro-innstilt person som prøvde å dra bølgen i gang, mye mer enn én gang for å si det sånn. En gang for lenge siden jeg var på Bislett, dukka Ingrid Espelid Hovig opp i pausen. Hun ropte inn i mikrofonen og gestikulerte om at vi måtte «ta bølgen for frukt og grønnsaker». Folk gjorde ikke det, men en eller annen bølge var det alltid.
Raggete pauseunderholdning
Se også forrige punkt. Landskamper må enten ha veldig kjente personer som ikke hører hjemme på en fotballbane, eller innslag som bare er rare. Eksempler: Kongen, politikere som sparker ball, personer med hjertesaker, vaudeville, irrelevante musikere, ledere av allsang. Det fantes en speakertjeneste på Ullevaal, men den var en hån mot alt P. Chr. Andersen sto for.
Autograf-galskap
Umiddelbart ved kampslutt skal banen stormes av autografjegere, som også skal virre rundt i pressesonen når spillerne intervjues. Det er dumt om autografjegerne ikke er barn. Men vi er tross alt i Norge, hvis nasjonaldag er «barnas dag». Kom ikke her med «sikkerhet» og annet tåkeprat. Har et autografbarn noengang skada en spiller?
Mobile selgere
Hvorfor ikke mobile selgere som går rundt med brett på magen. En tidløs klassiker. Vi kan ikke bare overlate dette fenomenet til Donald Duck og amerikansk baseball.
Perkusjon under nasjonalsangen
Folk sang altfor fort, så det ble en veldig merkelig nasjonalsang. Noen taktslag, jeg foreslår på 1 og 3, hadde kaanskje gjort så folk klarte å følge med.
En bonus til slutt: litt småfake på Youtube?
Videoen er av at noen spiller kampen på FIFA eller noe sånt.Ødegaard var i hvert fall med, men 1-0, jasså?
Hør også hvor panneklaskende dårlig det går an å lage videoer:
Ser man det, ser man det. Eget dopingrom i idrettshallen. Her er det lukkede dører uten innsyn hvor hønefoss-borgerne kan øke sin prestasjonsevne i ro og fred.
Hvis det ikke går så bra i idretten likevel, trøster de seg med en tur på «Gledeshuset».
* At dopingromer til å drive doping på, er selvfølgelig bare en spøk fra min side, men burde det kanskje faktisk hett dopingtestrom eller for den del antidopingrom?
Jeg kjenner ikke til spørsmålene i quizen, men hvis de skal ha noen troverdighet bør et av spørsmålene være hvilket navn som sto som abonnent på tv-guiden!
Svaret er selvfølgelig Ms. Chanandler Bong.
På radio nylig hørte jeg også en liten reportasje om tannbleking. En mann på gata hadde ikke lyst til å prøve tannbleking, fordi han hadde minner fra Ross Gellers nesten radioaktive tenner i en Friends-episode for 20 år siden. Klasse!
Norges pop punk-favoritter The Elite Fours slipper endelig sin første fullengder. Det er steintight pop punk med bare pokemon-tekster. Denne skiva er det som unlockes etter at du har fanget alle badger og pokemon (muligens inkludert Missingno).
Fra første riff er musikken så The Riverdales som det kan få blitt, og slik skal det være, bortsett fra riffene som er inspirert av The Queers, og vokalen mest av The Lillingtons.
Men den som ønsker innslag av narcocorridos,barne-tv-jingle, hardcore punk, tysk thrash metal-pastisj og 11 sekunder med ska-punk, skal ikke gå skuffa vekk etter å ha hørt skiva. Faktisk får de akkurat det de vil ha, ikke litt av det, men alt sammen! De 13 sporene ender selvfølgelig med at bandet ragequitter musikkbransjen.
Det er spennende å høre om den siktede får noen som helst politisk støtte i denne saken.
For er ikke dette rett og slett en god gammeldags husokkupasjon?
På radio hørte jeg at den SMK-ansatte hadde oversikt over de forskjellige statsrådsboligene. Personen visste at denne sto ledig, og vips en dag begynte hen bare å bo der av private årsaker. Og så fortsatte hen å bo der. Det er jo akkurat det samme som husokkupanter har gjort med ei rekke tomme boliger opp gjennom årene.
Hva mener hva Blitz- og Hausmania-miljøene og «det autonome miljøet» nedover i Europa?
Det bør listes opp noen akademiske klisjeer. Begrepet gir noen treff på nettsøk, men i disse treffene brukes «akademiske klisjeer» som en generell betegnelse et tungt og oppstyltet språk. Konkrete klisjéuttrykk er det mindre å finne om, men det vil jeg nå bidra til å endre.
Bruken av en akademisk klisjé kan avsløres ved følgende kjennetegn:
begrepet namedroppes, men diskuteres ikke
forfatteren siterer kun bok og oppgir ikke sidetall
boka som det siteres fra, er ikke originalverket, men den lettest tilgjengelige utgaven for å få slengt på en sitering
Et forsøk på kåring av topp 8, fra mitt ståsted som historiker og en brøkdels samfunnsviter (bachelor i sosiologi), ser slik ut:
8. Forestilte fellesskap
Opphav: Benedict Anderson
Brukes om nasjonalisme. Begrepet skal understreke at man føler seg felles med mennesker man aldri har møtt. Men hva er det motsatte av et forestilt fellesskap? Det blir vel et reelt fellesskap? Hva er det? Må man ikke da ned på nivået der instiktene kicker inn, altså overfor barna våre?
7. Den globale landsby
Opphav: Marshall McLuhan
Det er merkelig med denne landsbyen vi bor i, der informasjon flyter så fint rundt. De fattige vet en del om hva som skjer i rike land, mens de rike ikke vet like mye om hva som opptar de fattige.
6. Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd
Opphav: Max Weber
Weber mente veldig kort sagt at protestantisk religion vekselvirket med en økonomisk investeringstankegang, noe som fikk kapitalismen til å slå gjennom som økonomisk system i samme område, og ikke i Kina e.l. Teorien brukes som forklaring på alle protestanter som har blitt rike, men merkelig nok brukes den ikke på protestanter som ikke har blitt rike. Jeg har også sett teorien brukt om protestanter som har blitt rike ved å ikke arbeide, men å be andre om penger.
Opphav: Lev Vygotsky (på ped kun kjent som Vygotsky)
Neppe kjent utenfor psykologien (og pedagogikken, men det er mest en blanding av psykologi og sosiologi). Selve teorien – som går ut på sosial læring – er ikke nødvendigvis gal, men dette uttrykket er snarere toppen av oppstyltethet: «eleven kan nå den proksimale utviklingssonen». For full klisjéuttelling, bruk det engelske uttrykket proximal zone of development, eller enda bedre, forkort det til PZD.
3. Diskurs
Opphav: Michel Foucault
Dette er noe som har blitt en klisjé gjennom gjenbruk og misbruk, mer enn å være det i utgangspunktet. «Det er vel bare et tidsspørsmål før man begynner å betegne innføringene i diskursanalyse for diskursdiskursen (og omtaler av denne litteraturen bør vel da kalles diskursdiskursdiskursen?)», skreiv Espen Schaanning i 2013.
2. Mediet er budskapet
Opphav: Marshall McLuhan igjen
«The medium is the message». Slående formulering med bokstavrim. Selve prototypen på en klisjé allerede fra konsepsjonen av.
Forskning viser at…
Opphav: mange, altfor mange
Enten man sier det eller til og med våger seg utpå med «nyere forskning viser at…» — ingen tvil om at denne måtte toppe lista. Et viktig innspill til de som bruker dette uttrykket, er at forskning viser også ikke at.
Tromsø er en artig by å gå rundt i. Veldig blandet arkitektur i sentrum med mange rare trehus. Jeg har liksom aldri hørt om at Tromsø har noen spesiell arkitektur, på linje med smugene i Stavanger og gamlebyen diverse steder. Men den typen blanding med rare hus er det sjelden jeg har sett i en større by, og det er ment positivt. Forskjellen med for eksempel Bodø er selvsagt at Bodø ble bomba under krigen og bygd opp etter en generalplan. Man kan vel si at Tromsø nesten ble brent på slutten av krigen, men nedbrenningen stoppa litt utafor byen, i Lyngen.
Flaneringen førte meg til en bruktbokbutikk. Denne sommeren uten loppemarked har jeg testa et beskjedent utvalg i Oslo, Sandvika, Stathelle, Grimstad og Bodø, og det var greit nok (i Bodø kjøpte jeg for en viss sum, men betjeningen insisterte på å innvilge meg et posesalg, som var mer enn dobbelt så billig for meg). Men denne butikken var mer breddfull enn de fleste. Rett og slett en turistattraksjon.
Det er ikke en ordentlig bokhandel før kunden får bevegelsesproblemer, og ingen ordentlig hylle med bøker før mye av innholdet truer med å rase. (Jf. Neseblod records cd-avdeling.) Eieren hadde begynt på en sortering, og særlig kommet langt med tegneseriene, før det kom et lag oppå det igjen med alt mulig rart. Universell utforming? Heller universell u-forming. Men det er jo det som gjør denne butikken legendarisk, og jeg hadde garantert fattet mindre interesse og dermed kjøpt mindre hvis alt så helt vanlig ut.
Sortert på veggen, usortert på gulvet.
Hva heter butikken? Ingen prangende skilt var å se, og knapt nok noen uprangende. På et skilt sånn omtrent ved utgangen sto det Tromsø frimerke og mynt. Frimerke og mynt! Ingen av disse hadde jeg sett, men kanskje det var gjemt noen bak tusen bøker, tegnerserier og brettspill. Butikken hadde flere brukte dataspill enn frimerker som jeg kunne se. En bitteliten koffert jeg måtte få iq-hjelp til å åpne, inneholdt flere vinylsingler enn jeg så mynter. En tur på internett etterpå bekrefter at navnet er Tromsø frimerke og mynt. Beste navnet! Butikken ligger i Torgcentret, en slags bygning for «alskens», inkludert den mest «alskense» forretningen av dem alle: nøkkelsliper.
Bra utvalg – bare en ting: hvor plasseres føttene?
Apropos bøker. På hotellet lå boka Tromsø, en turistguide utgitt av «Velkommenboka AS». Nå som programmet Du skal høre mye ikke går lenger («nå» som? Programmet har vært nedlagt i nesten 20 år…), er det nettopp denne boka man skal høre mye fra.
Alle kapitler er på engelsk. Noen har norsk versjon ved siden av, men uansett versjon veit man hva engelskskribentene prøver å si, altså hva de tenker i sine norskspråklige hoder. Kan man på engelsk oversette «gjøre det skarpt» til «make it sharp»? Vel, man kan jo prøve… «The best cheese that Norway has to offer, lie side by side with famous names from abroad, making it sharp in this competition». Denne litt uskarpe setningen står i omtalen av Mathallens Tromsø-filial.
Andre ting skjønner jeg derimot ikke hva de mener med: «If we cannot find the right product to lift the quality of the meal, either in our kitchen or in your home, we develop it ourselves. This has led to a significant number of self produced goods, which can be bought in the deli shop». Det er toppen av vaghet. Goods betyr gods, eller varer som motsetning til tjenester. Det kan være matingredienser de driver og lager, kryddere, oljer eller til og med kjøkkenredskaper. Jeg tror imidlertid på det når Mathallen lover deg en «holistic experience».
Rart og liksom-fiffig er det også når en bistro forteller: «It is very rare indeed that our ingredients arrive from any postal code other than Tromsø and its region. Having said that, where the cod swims really is out of our hands, however the hook and its owner are most certainly local».
Et bakeri skryter av sine produkter som «litter the bar top like rose petals» – javel – og kakene «are served by a staff that are as casual as they are warm, so that with the cake comes much love and laughter». Høres ut som et galehus.
Ordboka er klar på at litter ikke bare betyr strø, men å strø utover på en negativ måte:
Kallenavnet som Nordens Paris er ikke godt nok, i hvert fall ikke for utestedet Circa. «‘This is just like in Berlin’ is a quote often heard». (I rettferdighetens navn hadde Tromsø en verdenskjent elektronisk musikkscene på et tidspunkt, med navn som Biosphere, Bjørn Torske, DJ Kolbjørn, Mental Overdrive og Röyksopp.)
Boka er full av grammatiske feil som «an classic elegance», «an down-to-earth atmosphere», «an unique concept» og vernet interiør kalles «protected» i stedet for «conserved». Engelsken er svært pretensiøs hvor alt mulig er «renowned», men et utested tar det hele ned et hakk. I den norske teksten forteller de at gjester kan «løse verdensproblemer», mens oversettelsen toner det ned til «talk with friends».
Jeg fikk lyst på nettopp dette stedets reinsdyrburger med tyttebær og brunost, men holdt på å snu da jeg så den gatekjøkken-aktige presentasjonen (se bilde). På spørsmål om maten også var litt skuffende, må svaret bli ja. Liten porsjon og tørt, hardt burgerbrød. Jeg burde spist et annet sted, og jeg vet hvilket: Rorbua huskes fra tv, og alle Misjonen-fans (klippet er helt tilbake fra Kommisjonen, faktisk) husker kanskje Rorbua også som gastropub.
Rorbua finnes fortsatt, står det, men i nye lokaler. «But not much has changed», hevder boka. Men det stemmer jo ikke. Bare den Rorbua som var på tv, er Rorbua.
En annen funfact er at Ishavskatedralen verken er en katedral eller i Tromsø by, det er ei kirke i Tromsdalen. Katedralen i Tromsø er ei vanlig trekirke.
Det første jeg tenker når jeg ser bildet, er: har Hadia Tajik slutta som politiker? Enn Masud Garakhani fra Buskerud? Vel nevnes Tajik i teksten under, men ikke Garakhani. Tajik kommer vi tilbake til.
Først dette med «Norges første stortingsrepresentant med minoritetsbakgrunn».
Isak Saba ble valgt inn i 1904, og mange samer etter ham (dog dessverre en lang periode imellom uten noen). Er samer ikke minoriteter i Norge?
Jo Benkow var stortingspresident. Er jøder ikke minoriteter i Norge?
Tor Mikkel Wara kom inn på Stortinget i 1989 med kvensk bakgrunn. Er kvener ikke minoriteter i Norge?
Begrepet «innvandrerbakgrunn» brukes også av Majid, og det er et helt håpløst begrep i norsk politikk. Politikere med innvandrerbakgrunn fra land som Sverige, Danmark, Tyskland, Storbritannia og Frankrike er like gammelt som det norske demokratiet selv, og da Norge fikk sitt eget kongedømme, ble det med en kongefamilien som kun besto av innvandrere.
Mange personer som kanskje tilhører minoriteter slipper å tenke på at de er minoriteter, så lenge de har en privilegert posisjon i samfunnet. En type minoriteter som ikke har vært privilegert gjennom den nyere historien, er seksuelle minoriteter.
Det demrer at for Shazia Majid likestilles «minoritet» med «annen hudfarge». Og det er problematisk for det antirasistiske arbeidet i Norge. Det er snakk om en slags eksotisering og derigjennom utvisking av virkelighetens nyanser. Forvirringen blir om mulig enda større når det heter i Majids tekst:
Haaves historier 