Haaves historier

Banale anbefalinger

Jeg har hørt mer på radio i coronatida, og da P2. Foreløpig sliter jeg med å skille mange av programlederne fra hverandre, Vera Kvaal, Lisbeth David-Andersen… men uavhengig av person er det stort sett greit innhold. Så lenge det lages reportasjer, vel å merke. Noe annet er det når P2 skal ta for seg konkrete kulturprodukter; bøker, filmer, serier.

I Kulturstripa med Mona B. Riise er kritisk kulturjournalistikk er erstattet med heiarop, ja rene interjeksjoner. Sitrende «åååå» som barn sier på julaften. «Den er så kul!» er det første som sies om en krimroman, og tonen er satt. Spellemannspris ble utdelt i programmet, og da mottakeren ble glad, ble det fulgt av programlederens «åååå så fint» og lignende følelsesutrop — når noen får en pris er det vel ikke prisutdeleren som burde ta plass?

Merk at kritisk kommentar, som er det eneste intelligente å by radiolyttere på, også kan innebære god kritikk. Ros må gjerne deles ut. Men hvor mye er egentlig bra av det som lages av kulturuttrykk i 2020? Er det mulig å finne én serie per uke som faktisk er bra — som ikke glemmes dagen etter den er sett, og som holder seg også 10 år seinere? Vil Tiger King huskes om ti år? Det sier seg selv at det ikke lages 52 bra serier i året, 90 % er dømt til å være middelmådig.

Men ifølge Kulturstripa skal det ikke så mye til for å la seg imponere:

Silje Bekeng Flemmen har skrevet en hel artikkel! Få det ut på eteren!

Der det bærer galt av sted er når selve premisset er at kulturproduktet som skal omtales, nødvendigvis skal anbefales. En kan hoppe videre til programmet Studio 2, som rett og slett harposten «anbefalingspanelet». Der legges tidvis lite arbeid ned i å begrunne hvorfor noe er anbefalingsverdig. En radiopersonlighet som skal slippe å få sitt navn nevnt, trakk for eksempel fram en bestemt tv-serie. Hvorfor? Fordi «den var veldig godt laget». Når anbefalingene skal øses ut i det tempoet som radioprogrammene fordrer, tvinges de også til å promotere middle-brow, middle-brow, middle-brow.

Andre medier, hvor jeg mistenker Dagbladet og Aftenposten for å trone på topp, lider av den samme anbefalingskulturen. Skal man ta for seg anbefalingskulturen under ett, ville det bli en stor jobb.

Natt og dag formulerte seg slik 4.5.2020:

PS. Jeg har selv lagt ut noen relativt ubegrunnede anbefalinger, av teite filmer. Selvfølgelig synes jeg det er superannerledes siden jeg ikke får betalt og det ikke er jobben min.

Yahoo, for et verktøy

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skryte av Yahoo, ei heller trekke fram dette selskapet som jeg forbindet mest med tv-programmene på 1990-tallet som ga grunnleggende informasjon om søkemotorer. «Du kan velge Yahoo, Altavista, Hotbot, Lycos…»

Men jeg prøvde nå et verktøy som virker å ha et stort bruksområde. Yahoo Finance har lagret aksjepriser i USA, og man kan få historiske oversikter hvor man følger utviklingen daglig, månedlig eller årlig.

Bare for å ta et enkelt eksempel, her er General Electric fra 1.1.2000 til 1.1.2001.

Reisetips: New York

I disse coronatider er det nødvendig å tenke nytt om feriemål. Det finnes mange spennende, alternative feriemål der ute. Og i dag hadde jeg tenkt å introdusere dere for ett av dem, New York.

For det første er det viktig at dere ikke blander New York med York! Dette er to forskjellige sider av samme sak, så å si. Det som skiller dem er at New York er mye, mye nyere. Det hadde neppe vært gøy for noen om du sto i den eldre delen og lette etter hotellet du har bestilt som så viser seg å ligge i den nyeste delen.

Mellom oss og New York er det ganske mye hav. Etter at flytrafikken ble stoppet på grunn av 11. september, er båt et godt alternativ. Reiser du nå, kommer du fram omtrent innen pinse. På grunn av mange tyverier ville jeg nok ikke fortøyd egen båt, så sats på å reise med et erfarent selskap som Den Norske Amerikalinje. Kun ytterst sjelden skjer det at skip synker på vei over. Vi vet riktignok litt om hvordan det kan skje, takket være at Kate Winslet, til vanlig kjent som skuespiller, hadde med seg håndholdt kamera på den ene av turene med Titanic. Plukk opp tips fra Winslet og hold hodet kaldt hvis ulykken først er ute!

Apropos kamera, så er New York også kjent for den vestlige verdens første realityserie, Friends. Her kunne vi se ekte glede og kanskje noen sorger utspille seg for åpent kamera. Som turist kan du selvfølgelig besøke en av kulissene for serien, Central Park. Som et ganske fiffig påfunn er denne kaffebaren oppkalt etter en annen og mer kjent attraksjon i nærheten, Central Perk. Skal du besøke en mer botanisk hage-aktig park anbefaler jeg derimot Madison Square Garden.

Fiffige navn er for øvrig noe som New York har drevet med i århundrer. Når du kommer over dit vil du bli transportert gjennom Ellis Island. Husk å stille deg i riktig kø, turistkøen, og ikke blant flyktningene – du vet du står i feil kø hvis personen i luka prøver å tildele deg et nytt etternavn.

Hvordan ble Wallraff mottatt i Norge?

Jeg leste boka 13 uønskede reportasjer av Günter Wallraff. Den ble utgitt på Gyldendal, men jeg har helt sikkert fått tak i boka etter en kontor-rydding hos en 68’er på Universitetet. Wallraff tør være nokså kjent i dag, kort sagt er det snakk om undercover-journalistikk. Reportasjene hadde brodd mot samfunnet i Vest-Tyskland, og 13 uønskede reportasjer ble skrevet før fylte 27, mange år før hans mest kjente bok, hvor han gikk undercover som tyrkisk arbeider. I 13 uønskede reportasjer utga han seg for å være ulike kursdeltakere, spanere, pasienter o.s.v., og først etter boka ble han så kjent (og beryktet) at han i fortsettelsen måtte kle seg ut.

Jeg ble nysgjerrig på hva nordmenn synes om dette. Ble det brudulje? En ting i 13 uønskede reportasjer er kapitler som handler om slett velferd og andre interne vesttyske forhold. Men reportasjeboka inneholder også tekster som stiller blant annet atomberedskapen i et dårlig lys. Og siden det impliserer Nato kunne det være en rød klut for Nato-tilhengere i Norge. Hva mente for eksempel CCs Morgenbladet om slikt? Jeg skal gå gjennom mottakelsen ganske enkelt.

I 1969 gjenga Dagbladet en sak om at Wallraff var i hardt vær i Tyskland. «Konkret-reporter [et tidsskrift] Wallraff er mest kjent for sine industrireportasjer. Han har klart å avsløre overraskende detaljer fra tid til annen, uten alltid å respektere de godtatte normer for presseetikk».

I 1970 ble han venstresidas mann. 13 unerwünschte Reportagen kom på tysk i 1969 og seinsommeren/høsten 1970 ble et sammendrag trykket som nyhet i Ap-aviser. Samme sto flere steder, så teksten var altså utsendt fra A-pressen sentralt. Stoffet fant også veien til enkelte Venstre-aviser. Høyreaviser omtalte det ikke.

10. mai 1971 anmeldte Arbeiderbladet den svenske oversettelsen. (For øvrig ved siden av en lang kronikk «Fascisme på hjemmebane» med tesen «Kvinnens stilling i samfunnet er produkt av et fascistisk tankesett». Forfatter: Nina Karin Monsen.) Anmeldelsen begynte slik:

Enkleste reaksjonen på denne reportasjeserien fra dagens Forbundsrepublikk er å ikke tro det er sant. Så mange uhyrligheter kan ikke forekomme i et sivilisert land som Tyskland.

Arbeiderbladet hadde ikke kritisk kommentar til boka, Wallraff hadde lært «sitt land å kjenne bak den offisielle masken. Han pådro seg myndighetenes, industriens og besteborgernes vrede». Anmelderen skreiv riktignok også at Wallraffs «uortodokse metoder» innbefattet ulovlige handlinger, som å gi seg ut for en annen person.

Wallraff begynte å dukke opp en del på svensk tv, som norske aviser trykte programoversikten til. I 1972 kom andre bok på svensk, 7 icke önskverdiga industrireportage (oversettelse av Industriereportagen (1970)). Og tidlig i mai 1972 kom han til Oslo for panelsamtale på Goethe-Instituttet, samt til Bergen.

Nå begynte, så vidt jeg kan se, høyreavisene å nevne Wallraff. Aftenposten riktignok kun gjennom annonse. Morgenbladet omtalte panelsamtalen, men da ved siden av forhåndsomtale av «Nesoddiaden». Så det var ikke århundrets begivenhet, men CC sendte likevel en person til samtalen — som antok en viss distanse overfor Wallraff:

VG var også opptatt av «marxist» og «farlig», selv om det ser ut til at de tok sistnevnte med en liten klype salt.

Oppslagene fortsatte i arbeider- og venstre-aviser, og i juli sendte NRK Radio en norsk dramatisering av en Wallraff-reportasje. I reportasjen hadde Wallraff spurt katolske prester om han som katolsk fabrikkeier kunne tillate seg å produsere napalm. ML-ere var ikke helt fraværende fra rollelista. Men så, seint i 1972 kom 13 uønskede reportasjer ut på norsk.

Arbeiderbladet ser ikke ut til å ha anmeldt boka en gang til. Andre, som Hamar Arbeiderblad hyllet avsløringene. Det samme gjorde Friheten.

Venstrepressen synes positiv. Stavanger Aftenblad og flere andre lot samme frilanser anmelde boka. I Fædrelandsvennen het det: «I sin reportasjebok avdekker han holdninger, metoder og aktiviteter som viser at det tredje riket lever videre». Sørlendingen mente at reportasjene også var relevante i Norge, «ikke så meget i de konkrete situasjonene som beskrives som i det forhold at makteliten er i stand til å tilsløre politiske beslutninger og den politiske virkelighet gjennom manipulasjoner og hemmeligholdelse. Sett et par Wallraffer på det norske samfunn — om ikke annet så for å få bekreftet at det ikke står så galt til hos oss».

Også Aftenposten var positiv til reportasjene i seg selv. Anmelderen var skeptisk til om undercover-journalistikken ville bli utbredt, også blant «amatører». Et annet «faresignal» var at Wallraff «begynner å bli selvsikker», og da «snubler han før eller senere i seg selv». Mye av det samme sto det i Nationen, Odd Raaum var nok ikke sikker på om undercover-metoden kunne eksistere over tid.

Så var det Morgenbladet, da! CCs rike, på vakt mot alt som kunne undergrave norsk vestvending. Men trolig gjennom en liberal refleks satte Morgenbladet på trykk en av de aller mest positive anmeldelsene. Ikke bare på grunn av innledning og avslutning:

Innenfor området ‘Dokumentarisk litteratur’ har Günter Wallraff skrevet den beste bok undertegnede har lest fra vår nyere tid. […] Jeg kan ikke sterkt nok anbefale Günter Wallraffs ’13 uønskede reportasjer’.

Men også fordi anmeldelsen er lengre enn i de andre avisene, og i noe større grad prøver å sette Wallraff inn i en sammenheng, både litteraturhistorisk (tilbake til Dostoyevsky og Jack London) og ved å si noe om hans tyske generasjon (født 1942). Så får det gå at teksten også inneholder en lengre jeremiade mot Arild Nyquist, på bakgrunn av at Nyquist bodde i Lofoten i 1972 uten å skrive rammende wallraffreportasjer derfra, samt mot en annen lofotdikter fordi han skreiv på nynorsk. Anmeldelsen bød også på Arild Nyquists portrett. «Jeg nevner dem for å sette en mann som Wallraff i det rette lys», skreiv anmelderen, Ole Jørgen Pollan. Så det var både en av de mest positive, men også den desidert mest idiosynkratiske anmeldelsen.

PS. Wallraffs bok Meskalin – Ein Selbstversuch fra 1968 ble ikke omtalt.

Kommunikasjonstips til Oslo kommune

Bislett stadion fikk nytt skilt ganske nylig, fordi en felles visuell identitet skal «styrke Oslo kommune som én aktør.

https://pbs.twimg.com/media/EX9d8mBWkAAuCgO?format=jpg&name=small — Kilde: Twitter

Jeg har noen tips til hvordan Oslo kommune kan styrke den felles visuelle identiteten ytterligere.

statuen av Grete Waitz byttes ut med en statue av Albert Nordengen. Samme statue massekopieres opp og erstatter også den av Karl Johan utenfor slottet, de av Ibsen, Bjørnson og Wenche Foss utenfor Nationaltheatret, etc.
på sørsida av Bislett stadion ser man OL-ringene. Disse bør byttes ut med fem Oslo-kommunevåpen. De er også runde, så dette legger sikkert ingen merke til!
videre kles Bislett stadion i murstein for å ha mest mulig felles visuell identitet med Oslo rådhus.
trikken opp til Bislett stadion kles i samme murstein.
gatene i Oslo brolegges med samme murstein.

Færøyene viser vei

Det er herlig at vi er tilbake til useriøse tider i fotballen. På 1990-tallet hendte det minst én gang at tv-sporten ikke fikk med seg et av målene i en eliteseriekamp, «fordi vi ikke hadde kommet tilbake etter pausen».

Og 9. mai meldte TV 2 at de skulle vise match fra Færøyene, men måtte endre hvem de viste: «Grunnen er at tv-bildene fra Torshavn aldri dukket opp.» Herlig!

(Saken er for øvrig skrevet av en jeg spilte på lag med. Bøy hodet, fall på kne for Eikeli-russen)

Men om man tar lett på fotballen i seg selv, trenger man ikke radbrekke språket av den grunn. Her er det VG 10. mai som drar påstandene litt for langt:

Færøyene er noe for seg selv og gir oss profiler som Teit Jacobsen. Men selv om det ikke er stor idrett der, er det positive at tv-visningen styrker nordisk samarbeid.

Ellers kan TV 2 vise en nylaget episode i «Tidenes kamp», og hvem andre enn Lillestrøm–Start fra høsten 2019. Så raskt har matchen blitt kanonisert — i de andre episodene har det gått flere år siden hendelsene, og de ulike talking heads har fått det litt på avstand.

Ellers ser en at påfallende ofte handler episodene om kvalikkamper. Det viser at eliteseriekvaliken må beholdes. Her skapes magien.

Abels tøv

8. mai var nok en radiodag. Studio 2 inneholdt på denne merkedag en feil om landssvikoppgjøret.¹ Når det er sagt stilte jeg, historikeren, enda større spørsmål ved programinnhold fra et helt annet faglig hold, nemlig biologi.

Abels tårn er et Q&A-show som det heter på godt norsk, hvor en programleder stiller realfagsspørsmål til tre fagfolk. Det er kvalifiserte forskere som setter seg ned. Formålet med det hele er å «navigere gjennom jungelen av alternative fakta», som programmet skriver i sin egenreklame. «Ditt fyrtårn i den postfaktuelle tåka» er det mer patosfylte slagordet Abels tårn opererer med. Men som jeg her skal forklare, følger de også et annet slagord, like uskrevent som gammelt: Ikke la sannheten komme i veien for en god historie.

En samtale om hvorvidt flått blir påvirket av antibac-alkohol, er litt i ferd med å skli ut, og panelets zoolog Petter Bøckman kommer inn på andre rusmidler og andre dyr. Han legger ut om både flått og andre dyrs forhold til alkohol, men refererer også forskning på edderkopper og både lovlige og ulovlige rusmidler.

Kjent historie

Mens Bøckman nærmer seg poenget i sin historie, tenker jeg som lytter over historien slik jeg har hørt den. Ja, for dette er stoff som har versert på folkemunne: Noen ville forske på rusmidlers effekt, og valgte edderkopper, sikkert fordi tilsvarende eksperimenter på mennesker var uetisk. Særlig opptatt var man av hva slags nett edderkoppene kom til å spinne. Slik jeg husker anekdoten, var tre rusmidler inne i bildet:

med amfetamin spant edderkoppen et kaotisk og ubrukelig nett, og så døde den.
med LSD spant edderkoppen et fantastisk vakkert nett, og så døde den.
med cannabis spant edderkoppen én enkelt tråd, og så sovna den.

Egentlig er jo anekdoten strukturert som en vits. Akkurat som i «svensken, dansken og nordmannen» får vi presentert et kort tablå, så tre hendelses-elementer som avsluttes med punchline. Gjenkjennelsesfaktoren relaterer seg til effektene som forbindes med de ulike rusmidlene, men for å dramatisere historien litt måtte et lite dyr få hovedrollen. Et dyr som ikke tåler så mye, slik at slapstick-død (eller slapstick-innsovning) også blir et element. Detaljene er mindre sentrale; stoffet amfetamin kunne vært byttet ut med alkohol eller kokain og sluttpoenget fortsatt vært det samme. Cannabis kunne også vært byttet ut med forskjellige piller, men cannabis er nå engang det vanligste.

Bøckmans versjon

Uhyre raskt viste det seg at Petter Bøckman ikke hadde best styr på detaljene. Han så for seg at det var både alkohol eller koffein, tok med heroin og endog nikotin. Bøckman spant (!) deretter videre på at eksperimentet var gjort av militæret i Storbritannia, hvor alle dyr som spiller en rolle, må få en militær grad. Slutt-punchlinen ble dermed at edderkoppene ble løytnanter og kapteiner.

For etterprøvbarhetens skyld følger her en transkripsjon av Bøckmans harang, som starter med et spørsmål fra en annen paneldeltaker:

– (paneldeltaker) Der er det gjort noen studier hvor de lager noen helt skrullete spindelvev, men så vidt jeg husker er det koffein som er verst for dem?

– (Bøckman) Ja, du kan bruke flere ting. Dette er noen studier fra krigen, hvor de tenkte at de skulle prøve å identifisere giftstoffer på en litt mer effektiv måte enn å drive å tulle og sulle i laboratoriet, det var ikke så effektivt den gangen. Og det de gjorde da, det var at de hadde edderkopper til å spinne spinn, sånne klassiske, sånne pene hjulspinnere. Og så ga de dem koffein og alkohol og (saktere) nikotin og amfetamin, og jeg lurer på også heroin, for å se hvordan det påvirket, og…

– (programleder) Og nå snakker vi altså om edderkopper?

– (Bøckman) Edderkopper, ja. Og disse giftstoffene, dette er jo giftstoffer, altså, de virker på sentralnervesystemet, og det gjør’em på disse smådyra også, og da, resultatet av dette er at edderkoppene lager forskjellige spinn. Altså, ga du dem amfetamin så spann de i en rasende fart, men det ble bare surr ut av spillet. Ga du dem koffein, så var det litt tilsvarende. Alkohol, så tror jeg ikke de gadd å spinne noe særlig.

Det som kanskje er det aller beste med denne historien, det er at dette ble da foretatt av det som på mange måter var det store praktikerfolkeferdet under krigen, nemlig britene. De hadde ikke så mye folk, så de var nødt til å være praktiske. Og britiske hæren, på tross av sin praktiskhet, er også stappfull av konvensjoner, så alle som tjenestegjør i den britiske hæren må ha en grad. Fra menig opp til general. Så vi har altså hatt åttebente løytnanter og kapteiner og så videre, hvis funksjon var å bli drita og lage spinn.

– (programleder vantro.) Nei.

– Jo.

Dyr med grad?

Allerede da Bøckman nølte med rusmidlene (og før han kom til offiserene) begynte mine varsellamper å blinke. Versjonen jeg selv hadde hørt var sikkert ikke riktig, den heller, så omstendighetene måtte sjekkes nærmere. Første stopp er googling. Tida jeg brukte på å google spiders with military ranks får jeg aldri igjen. Denne delen av historien er pølsevev. (Det fantes riktignok en britisk medalje for dyr som tjenestegjorde under krigen; hunder, hester og duer. Vår egen Kongens garde har dessuten vært med på å gi offisersgrad til en pingvin i Skottland.) Noe viktig mangler jo dessuten fra Bøckmans anekdote: LSD’en.

Topptreffet på søket spiders lsd er erketabloiden The Sun som skriver om NASA-forsøk. Deretter følger The Guardian som gjengir en artikkel fra 1971, som fortalte at slike forsøk var utført av en «American psychologist» i lengre tid, «for the past 22 years». FractalEnlightenment.com som spesialiserer seg i chakraer, meditasjon og «selv-aktualisering» ligger også høyt i treffene, sammen med Reddit-tråder og lignende. Kvalitetskildene var noe marginalisert fra bildet. Hva er alt dette for slags spinn på webben?

Den reelle historien

Den vitenskapelige artikkelen «Spider Webs and Drugs» av Peter Witt sto i Scientific American 191 (6), s. 80-87. Det betyr nummer 6 i årgang 191, altså år 1954. Witt begynte teksten med å fortelle at zoolog-kollegene hans på et tidspunkt prøvde å filme en edderkopp spinne et spinn, men edderkoppen foretok sin spinning på nattestid slik at zoologene ikke klarte å holde seg våkne. Som farmakolog ble Witt zoologenes go-to-guy. Ikke for at kameramennene skulle holde seg våkne med dertil egnede farmaka, men for at edderkoppen skulle få et stoff som induserte nettspinning på mer ønskede tidspunkt.² Det framgår at dette skjedde tilbake i 1948.

Witt skreiv at han var vant til å eksperimente med både det ene og andre: «I had been experimenting with various drugs to try to find out whether they differed in their effects on human beings. My test drugs (marihuana, mescaline, morphine, scopolamine, Benzedrine) had evoked wonderful responses in my subjects – fantastic dreams, weird visions in color, laughter, tears and all sorts of emotions». Men denne forskningen hadde gått i stå.

Zoologene fikk fritt ta med seg droger de kunne prøve ut – tenk litt på den – og da de seinere fortalte Witt om at edderkoppen spant «a web of strange shape never seen before» ga det støtet til et større eksperiment. Witt ble med på å teste flere stoffer, med mål om å belyse hans opprinnelige studiefelt, nemlig rusmidlenes effekter på mennesker.

Her skal jeg egentlig hoppe over det meste av funnene til Witt og kollegene. De undersøkte stoffer som amfetamin, koffein, LSD, meskalin og stryknin, og monitoreringen av edderkoppspinnene var på høyeste nivå med god forkunnskap om hvordan nettene burde blitt spunnet. For å si det slik, det gikk ikke så bra med produktene. Edderkoppene, som til vanlig kan lage nærmest mirakuløse mønstre, gikk stort sett langt ut av kurs, litt forskjellig, påvirket av de ulike stoffene.

Overføringsverdien til menneskehjernen er mer enn tvilsom. Bivirkninger for edderkoppene sies det mindre om. Døde de som i vitsen?

Godt mottatt

Det eneste stoffet som ifølge Witt kunne ha en noe forbedrende effekt på spinnene, var små doser LSD. Dette har selvsagt LSD-lobbyen spunnet videre på og forherliget. «Spiders Weave Better on LSD-25», lyder for eksempel overskriften på nevnte FractalEnlightenment.com. De konkluderer: «The strange part is LSD-25 has been claimed to be a wonder drug by people, as it helped them professionally as well as spiritually to boost mind expansion».³ Ja, da må det vel stemme da, når et 70 år gammelt edderkoppforsøk «bekrefter» antakelsen?

Mange andre har snarere brukt fotografiene av spinnene til å advare mot alle de andre midlene som ble brukt i undersøkelsen, inkludert koffein. En skribent på Vice.com forteller for eksempel at han støtte på bildene da han gjennomgikk DARE-programmet⁴ (drug abuse resistance education).

Og så var det Nasa-forsøkene, da. De ble publisert i 1995, stort sett etter bruk av de samme stoffene og de samme resultatene for edderkoppspinnene. Forsøket har ikke blitt så ikonisk som Witt sitt, men har kanskje snarere bidratt til å blande sammen detaljer.⁵ En ting som i hvert fall er sikkert er at internettkilder er uenige om hvor bildene av crazy edderkoppspinn stammer fra, noen nettsider hevder at de stammer fra Witt i 1948, andre sier de er fra Nasa i 1995.

Greit med 10 % tull?

Petter Bøckman står nokså alene om å hevde at forsøkene ble gjort i Storbritannia under krigen. Hvilke andre anekdoter er det som tas lett på og videreformidles gjennom P2? Kunne en normalt intelligent person som har deltatt i mye pubbord-snakk bidratt med realfaglige svar i et panel? Har P2 en maksgrense for hvor mye av det som sies i en episode som kan være sludder, er for eksempel 10 % greit?

Abels tårn hevder at de er en motvekt mot postfaktuelle trender, men de har nå en jobb å gjøre for å overbevise om at de ikke selv slipper gjennom visse postfakta. Årsaken til at de nettopp gjør dét er å finne i programmets oppsett. Det er et Q&A-show hvor lyttere lurer på litt artige lunsjbordspørsmål. At gjester hentes inn for å drive realfagshumor, få inn partier av litt wannabe-standup, synes gjennomgående i programmet. Mine anekdotiske (!) bevis etter høring på Abels tårn tilsier at panelgjestene ofte liker å bruke komikk som virkemiddel, sammenligner virkeligheten med tenkte situasjoner; «hvis det var sånn hadde det skjedd». Det er ikke meningen å feste dette for mye ved en enkeltdeltaker. Men:

Seks dager før episoden av Abels tårn døde Erik Tandberg. Trengte han å vise standup-ferdigheter for å rettferdiggjøre at han opptrådte offentlig?

Noter

1I et segment med S. Omdal som intervjuobjekt sa programleder at «37 ble henrettet i landssvikoppgjøret» i Norge. Det er feil, siden 25 ble henrettet i landssvikoppgjøret og de resterende henrettede var tyske statsborgere (én dansk faktisk), og ble dømt for krigsforbrytelser. Tyskere kunne selvsagt ikke utføre landssvik mot Norge.

2Dette og det følgende: https://www-jstor-org.nb.idm.oclc.org/stable/24943711?seq=1

3 https://fractalenlightenment.com/600/chill-out/spiders-weave-better-on-lsd-25

4 https://www.vice.com/en_us/article/4wbban/have-scientists-learned-anything-from-giving-drugs-to-spiders-1029

5 https://www.newscientist.com/article/mg14619750-500-spiders-on-speed-get-weaving/?ignored=irrelevant

Friskt pust og total nøytralitet

En av mine kvinnelige tv-helter er Anne Grosvold. Men jeg trenger ikke tenke lenge etter for å finne ut grunnen: hun er noe for seg selv, en karakter. (Særlig i Det svakeste ledd.) Men man trenger ikke være rar for å bli tv-helt. Lisbeth Skei vet jeg ingenting om, hun har aldri framstått med fakter eller særegenheter i noen retning. Jeg vil kalle henne «den totale nøytralitet».

Likevel viser det seg at Skei kom inn i Dagsrevyen høsten 1992, var det som friskt pust, og deler av VG-intervju handlet om de kunne bruke skinnjakke også på skjermen. Det kunne de ikke, for da kunne folk trodd de «var en ung rocker»!

Jævla kjære

En tastatur-ridder i Dagsavisen fikk mye velfortjent kritikk for å skrive «Jævla joggere» i mars. Han kan sikkert føle dette, men det er nettopp det, en følelse, og ikke et argument som skal trykkes i et seriøst organ. Det er ikke på grunn av ordet i seg selv, men at «jævla» passer i sine settinger (eks. humor som «den jævla naboen») og ikke i en avis. Ville kampen mot nazismen bli vunnet tidligere hvis det hadde stått norske kronikker på 1930-tallet om «Jævla Hitler»? Neppe.

I helgen lagde en journalist i Dagsavisen salat igjen, for så å tråkke flittig i den. «Kjære Arbeiderpartiet», leser jeg på forsiden. Dette er bare ett, nærmest et tilfeldig, eksempel fra seinere tid.

Artikkelen har en annen tittel inne i avisa. Sitatet er tatt fra avslutningen på teksten. Men læill da, gut!

En gang i tiden formoder jeg at ordet «kjære» var reservert de nære, i private sammenhenger som brev (jeg uttaler meg ikke som språkforsker..), eller brukt som en floskel: «kjære landsmenn». Også der har det noe nært over seg, for eksempel statsministeren i nyttårstalen, hvor han eller hun jo opptrer i en foreldrerolle.

Ordet har noe bedende over seg. Så hvis budskapet som følger under «kjære»-overskriften er et sint budskap, framstår ordet som passiv-aggressivt. Altså assosieres det med en personlighetsforstyrrelse. Ellers kan det også være en hersketeknikk, hvis det klaffer slik med avsender, mottaker og kontekst: «kjære deg, er dette noe å hisse seg opp over?»*

Er det eventuelt slik at avsender tror mottaker er mer tilbøyelig til å høre etter, hvis teksten starter med «kjære»? Det tror jeg på ingen måte er tilfelle. Jeg ser i hvert fall ingen grunn til det.

Alt det jeg har nevnt ovenfor er bruksmåter som ikke hører hjemme i en saklig tekst. Siden «kjære»-uttrykket, brukt i offentlig debatt, har lavere terskel for å bli brukt enn «jævla» og sniker seg inn i det offentlige språket, er det mye verre. Si det etter meg; «kjære er verre enn jævla».

Er det noe håp om å rydde ut denne språklige brunsneglen? Dessverre ble det nokså vanlig allerede for flere år siden. Her skal jeg gi honnør til Natt og dag som har latterliggjort fenomenet ettertrykkelig, allerede i 2016:

Og 2020 byr på stadig nye topper, eller bunner, i kommunikasjonen. En har for eksempel lest: «Kjære kulturminister, kjære Abid Raja«. Og så heter ikke kronikken noe mer enn det. Lite informativt, men full score på patos-o-meteret.

En personlig anekdote; jeg sendte en epost til en professor som startet med «Hei». Det var kanskje ikke det beste, og han svarte: «Jeg har i mange år, dvs siden email, forsøkt, direkte og indirekte, å understreke poenget med at jeg ikke er ‘hei’. Om du vegrer deg for ‘Kjære’ så vil jeg helst være» navnet sitt. Svaret er ja, jeg ville her vegret meg for kjære. Ingenting kunne vært meg mer unaturlig enn å kalle en professor jeg aldri har møtt for «Kjære».

*Quizspørsmål, hva er de 5 hersketeknikkene? Jeg pleier bare å klare 4… Usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, påføring av skyld og skam… og fordømmelse uansett hva man gjør (damned if you do, damned if you don’t)

Flere teitefilmer

Er man mye inne i en viss tidsperiode, for eksempel nå, behøver filmene man ser å være teitere enn ellers. Selvfølgelig ikke dårligere. Men kanskje ikke altfor bra heller. Det er fem filmer som ikke vil bli nevnt, fordi jeg har nevnt dem tidligere.

Intolerable Cruelty. Coen-brødrene har lagd ei rekke komedier, noen er mer realistiske enn andre, noen er mindre. Denne er i kategorien «mindre», med overspill av både hovedrollene og de enda mer kostelige birollene. (Som traileren ikke fokuserer nok på.) Filmen har nesten like mange onelinere som i The Big Lebowski, som for eksempel: «Then why are your letters addressed to him, Dear David and Goliath?»

Banlieu 13. Fransk film. Slightly over-the-top action. Hvorfor gjør heltene som de gjør? Hva motiverer dem til å risikere livet for å unngå en kataklysme? Jo, egalité, fraternité, libterté. Hva ellers?

Street Fighter. Sorry til de andre spill-filmene fra samme periode: Turtles, Double Dragon.. Street Fighter har bare bedre rollefigurer. Burde nok aldri blitt til film, men når den først er det…

Clueless og Mean Girls. Umulig å velge én!

Men at Work. Teit film som sikkert ikke mange har sett. Begynner å bli en stund siden jeg så den også, på TV 1000 eller hva det het, men filmen har noen artige punchlines. Traileren er ikke all verden, men jeg ble solgt av «Pump Up the Jam» som gjennomgangsmelodi.

Bonus: Denne filmen er vel halvveis «cancelled», men denne scenen og da nærmere bestemt sluttkommentaren får lov til å leve videre.