Svein Arne Hansen

Noen dør på sin post, på topp i sin karriere. Det gjorde Svein Arne Hansen, president i det Europeiske friidrettsforbundet. Etter mange år som leder i Bislettalliansen (organisasjonen som arrangerer Bislett Games) og tolv år som president i Friidrettsforbundet ble han altså valgt som leder i Europa.

Svein Arne ble alltid lenge i hver posisjon, for når han først var blitt leder, var det ikke mange som ønsket seg noen annen leder. Jeg var selv med på friidrettstingene i 2009, 2011, 2013 og 2015. Her og andre steder fikk jeg oppleve hvordan Svein Arnes felt først og fremst var ledelse.

For han var ingen trenerguru eller tidligere topputøver, han var organisator – og jobbet med mennesker.

La meg si at jeg er en av dem som stiller meg tvilende til de mange mellomlederne i samfunnet, og at disse liksom skal kunne kvalifisere seg til ledelse gjennom å «studere» ledelse. Hva er ledelse? Svein Arne Hansen kunne dette naturlig, og viste det ved:

• evne til å knytte kontakter for å få gjennomført ting
• oversikt over egen organisasjon, hilse og kjenne folkene
• innlevelsesevne i menneskene «under» seg i egen organisasjon, vise interesse for hva folk driver med
• diplomatiske evner – ikke la seg rive med i de mange stridsspørsmål som oppstår

Svein Arne Hansen var et av få medlemmer av IF Kamp-Vestheim, en friidrettsklubb fra Frogner. Klubben var passiv, men som medlem der var man nøytral overfor de store Oslo-klubbene. Standpunktet «over» mulige konflikter kom godt med i Friidrettsforbundet. Jeg har inntrykk av at da han kom inn som president i 2003 var nærmest alt av opptur gjennom 1990-tallet, skuslet bort. Forbundet var et salig rot. At disse menneskene deretter klarte å ha samme leder i tolv år sier altså mye om lederen.

Jeg opplevde tilløp til kjekling og intrigering rundt postene under presidenten, som visepresident og sentralstyremedlemmer. Det er vel sikkert naturlig i alle store organisasjoner. Svein Arne hadde utvilsomt sine favoritter, men utad sendte han et godt signal til offentligheten ved å stille seg «over» viderverdighetene.

Innad ble nok både det ene og det andre sagt, til ulike tider. Men ved friidrettstinget i Alta kunne ikke flyet lande, og måtte lande i Kiruna med 7 eller 9 timers busstur til Alta over Finnmarksvidda. Da forsikret han om at tinget blir nok ikke i Alta igjen, men smilende.

Ellers reiste han blant annet ved å besøke (nesten?) alle kretsting i Friidrettsforbundet. Jeg tror at dette faktisk ga et utbytte, i form av å kjenne hvem som var aktive rundt omkring og hva som foregikk. Det kunne sikkert være umåtelig kjedelig å høre på forhandlingene, men ledelse er det.

Det er ingen tvil om at når du var inne i styre og stell, så visste Svein Arne hvem du var og kunne samarbeides med. Ved et tilfelle ga han meg nøkkelkortet til sitt rom for å hente noe jeg skulle låne, ville Per Ravn Omdal for eksempel gjort det? Også fans ble trukket inn i lagmiddager etter mesterskap.

Han tapte en presidentvalgkamp i EAA, for så å vinne neste. Bladet Friidrett skreiv om valgkampframstøt i Hviterussland med en slags nasjonalstolthet. En kunne nå tenke at land som Hviterussland er et vepsebol på mange måter, men de er nå en del av den europeiske friidretten. Som EAA-president ble han styremedlem i IAAF, der det var nok å rydde opp i.

Svein Arne Hansen født 1946 var jo en mann av sin tid, og det var nok hos andre personer mulig å finne en mer moderne, for ikke å si woke tankegang. Det hører med at han var fisken i vannet når det ble tid for festaspektet ved kongresser og lignende. Og det føles riktig å avslutte med en fast vits han alltid «ble nødet» til å fortelle ved tingmiddagen. (Gjenfortalt etter hukommelsen, og med enkelte kommentarer…)

En australier og en rabbiner [jeg vet ikke hvorfor rabbiner] deltok i en spørrekonkurranse på tv. Det sto uavgjort, og begge klarte det siste spørsmålet, hva er hovedstaden i Mali – Timbuktu. [Det er ikke det, men la gå.] For å avgjøre konkurransen skulle deltakerne skrive en limerick [ikke limerick, men la gå.] hvor siste ord skulle være Timbuktu. Først fortalte rabbineren sin «limerick».

«I was a rabbi all my life,
I had no children, had no wife,
I read the bible through and through
on my way to Timbuktu … «

Da australieren skulle forsøke å toppe dette smelte han til med følgende dikt:

«Tim and I to Brisbane went
We met three girls in a tent.
As they were three and we were two,
I booked one and Tim booked two!»

– Svein Arne Hansen