Et tiår med lokalhistorie

Desember er her igjen, med ny utgave av Årbok for Asker og Bærum historielag. Her pleier jeg å skrive, faktisk fast siden 2010. Det har blitt en greie å alltid bidra der, hvorfor ikke gå for 50 år på rad? 12 utgaver har det nå blitt, og jeg fikk lyst til å reflektere litt rundt hvordan det har vært.

Våren 2010 holdt jeg på med å ta historiefag for å få bachelor i det, for så å søke på master. Mens jeg før dette studerte sosiologi hadde jeg hatt for vane i ei tid å forsøke meg med leserinnlegg og kronikker her og der, og var dessuten litt på andre verdenskrigs-baggen. Jeg satt og «pluggade» på mine universitetsfag på Bærum bibliotek, i et rom hvor det var mange bøker jeg begynte å bla i av nysgjerrighet. Etter hvert hadde jeg foran meg et par motstridende påstander som jeg fikk lyst til å evaluere, og så var skrivinga i gang.

Hvordan jeg fikk kjennskap til årboka? Jeg innbiller meg at jeg leste en årboktekst som omtalte personer man fant på et lokalt minnesmerke. Jeg skreiv i hvert fall en tekst om dette minnesmerket, og hadde også gløtta i et par Årbok for Gudbrandsdalen som lå hos min mormor.

En annen grunn til å begynne med den svært lite ungdommelige hobbyen var, og dette er ikke eneste gang i livet det har skjedd, at jeg så hva som ble produsert og av hvem, og at jeg tenkte jeg kunne gjøre det like bra. Men en refusjon hører med i bildet. Jeg prøvde nemlig å sende inn teksten min som kronikk til Klassekampen også, litt fordi Lars Borgersrud var en av historikerne jeg diskuterte. Kronikken var et fjernt minne, men på en eller annen måte dukka portrettbildet til hun som var debattredaktør, opp da jeg tenkte på teksten. Og jeg fant faktisk svaret bakerst i epostboksen. Like greit at det ble årbokartikkel i stedet for! Jeg mener riktignok å huske at jeg heller ikke var sikker på om årboka ville anta teksten, men det gikk greit.

Etter å ha begynt å skrive om en krigsaksjon, fortsatte jeg med en togholdeplass, en ordfører, et skirenn, en rømt landssviker, et leksikon, en arkitekt, ei flytting av en skole, et pensjonat, ei politisk liste og en AKP-lærer. Etter hvert har de fleste tekstene vært spinoff av større prosjekter jeg har holdt på med. Spesielt var denne muligheten heaven-sent da jeg holdt på med å skrive Rosenvilde-historien, og egentlig ikke hadde tid til årbokkapittel. Skihistorien var spinoff av en artikkel som ennå ikke er ferdig. Det er imidlertid morsomt å skrive om noe helt annet også. Togholdeplassen og arkitekten var også morsomt fordi jeg måtte ut i felten.

I tidligere tider var nok årbøkene et noe strengere forum for seriøse herrer. Kontakten med årbokkomiteen var også av det mer formelle slaget i starten av min periode, med artikkel-tilbakemelding per brev. Brevene fortsatte muligens i et par år, så ble det epost — en gang ble jeg også oppringt om noe med tegnsetting. Til slutt har det blitt slik at tekstene sklir rett inn uten et ord. En gyllen middelvei kunne være en idé her. Men jeg vil dvele litt ved den aller første tilbakemeldingen jeg fikk.

Teksten om Lysakeraksjonen 14. april 1940 var en slags litteraturstudie, en kort og beskjeden riktignok, der jeg undersøkte en aksjon som var omtalt på temmelig forskjellige måter i bøker. Men å liste opp litteraturen til slutt? Nei, litteraturlista ble jeg bedt om å stryke. Den var «for akademisk».

Blar jeg til artikkelen foran, fikk imidlertid den lov til å ha med litteraturliste med 14 titler. Teksten var skrevet av en «rittmester i Kavaleriet», hadde tittelen «Norge i den andre verdenskrig» og var ganske patetisk. Emnet var altfor bredt, litteraturen tildels utdatert og formålet lite aktverdig. Her var det nasjonsbygging for alle penga, om Narvik het det: «De norske styrkene kapitulerte — som seierherrer!» Når nordmenn skriver, er det kun nordmenn som klarer å kapitulere med en seier.

Kanskje er andre verdenskrig det temaet som er behandla mest overflatisk i dette tiåret med lokalhistorie. Det har stått mye likt opp gjennom årene, særlig med tanke på sivile under krigen. Hvis en ikke kan bidra med noe nytt utover at husholdningene hadde kaniner og at tyske soldater delte ut bonbons, bør man etter hvert si at nok er nok. Men alle som var med på krigen, har selvfølgelig ett eller annet å fortelle. En gang trykte historieboka opp en elevoppgave fra en barneskole juni 1945. «Den 4. mai ble Norge fritt etter 5 års mørke», begynte teksten så ha-stemt og flott. Vent nå litt… nåja, vi hopper rett til slutten. «Karakter: Meget bra». Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Den dårligste teksten var et leserbrev i Budstikka fra en ingeniør som hadde ansvaret for E18 i sin tid, som ble kasta inn i årbok 49 under tittelen «E18s historie». Den bittelille teksten kunne på ingen måte dekke det tittelen lovet. Historielaget selv kategoriserer den under «Betraktninger» (sammen med tekster som «Ved vinduet» fra samme bok).

Hva er det som er interessant og eventuelt uinteressant å ta med? I en artikkel i bok 59 som blir solgt inn som «Asker og Bærum Historielags ‘historie'» (hvorfor anførselstegn rundt historie?), berøres dette i den litt spesielle slutten. Det nevnes at enda mer lokale årbøker har oppstått, f.eks. Heggedal og Hvalstad. «Asker og Bærum Historielag låner gjerne artikler fra de nye historielagenes årbøker, når de har mer enn lokal interesse». Mer enn lokal interesse?

En annen rar adjektivering står på baksida av den første årboka jeg bidro i: «Noen artikler går kun 50 år tilbake i tid, med visshet om at dagens hendelser er morgendagens historie». Riktignok defineres samtidshistorie som den historien som har levende tidsvitner, men å kalle andre verdenskrig for «dagens» hendelser skurrer likevel en del. Men når det står der, er det vel en oppfatning som eksisterer, og som faghistorikere må forholde seg til.

Likevel har det kanskje vært en tendens til at historie betød eldre historie. Man skreiv om et Asker og Bærum i gårdenes, klostrenes, kalkovnenes, prostenes og kammerherrenes tegn. Den beskjedne befolkninga får også sitt, med husmannsplasser, melkeramper og hestekarer. Det er i tråd med lokalhistorien som jeg lærte på barneskolen, med mye om gårder, ovner, «brug» og kulturpersonligheter fra 1800-tallet, og ingenting om Fornebu, høyt utdanningsnivå og multinasjonale selskap på Lysaker.

Få årboktekster gir noe som helst hint om flerkulturen i Bærum. Et av de gledelige unntakene er artikler om Nato-tilstedeværelsen. De beste artiklene fra tidsperioden jeg omtaler — utenom mine egne, hahaha — er skrevet av paret Knut Aukrust og Dorte Skulstad, som forsket på spansk-norske forretningsforbindelser. Her får vi det multinasjonale i godt monn, solid bygd på arkivforskning og reising, og med et kritisk blikk hvor ikke gamle sannheter repeteres.

Boklengden har økt betraktelig med årene, fra 124 til nesten 200 sider. Man må passe på at det er kvalitet man øker med. Ei tid dreiv redaktøren en klippspalte fra Budstikka, med litt av hvert fra gamle da’r. Sånn er jo menneskets hukommelse: løsrevne biter man så vidt klarer å tidfeste. I et forum som dette føles klippstoffet som kokte poteter: plassfyll. Noe som kaller seg for historiebok bør ha som intensjon om å gå mer i dybden.

Om man ser det som et problem eller ikke, kommer an på betrakteren, men årboka har en viss tendens til å gjenta litt mye. Det synes som om stoff om Asker og Bærums mest kjente institusjoner har en tendens til å repeteres. Kanskje burde flere gått til arbeidet med intensjon om å finne ut noe nytt? Videre kan nedskrevne minner være greit å ta med for kildeverdiens skyld, men det bør markeres et skille i boka mellom dette og det som er eller tenderer mot faghistorie. Dikt og fiksjon, som jeg har sett i andre årbøker, har man heldigvis spart seg for. Hvis jeg var redaktør for årboka ville jeg også innført bokanmeldelser og satt boka i noe annet enn times new roman.