I etterkant av diverse traurige Stabæk-kamper (for menn) det siste året, har jeg tenkt litt over dette med stabilitet i toppfotballen.
Noen norske lag vil alltid være i toppen, mens noen lag er de skapte middelhavsfarere. Med sistnevnte tenker jeg på Haugesund og Kristiansund, kanskje Odd. Haugesund og Kristiansund er ikke store byer, og konkurranse fra Viking og Molde gjør at det er en liten region de henter spillere, fans og sponsorer fra.
Hvorfor er lagene da så dønn stabile, med ressurser og spillerstaller som grenser til det middelmådige? (Begge lag var svake nok til å tape på Nadderud i 2021…) Og kan Stabæk sette seg mål om å oppnå slik stabilitet, etter ei tid hvor a-laget har sett til storklassene på Ringstabekk for å finne antallet spillere som skal brukes (les: 60)?
Stabæk spilte 10 sesonger i Eliteserien før sitt første nedrykk, så 7 sesonger før neste nedrykk, og nå 8 sesonger før nyeste nedrykk. En gang i ny og ne rykker vel de fleste lag ned. Men det er måten man takler det på. Brann gikk umiddelbart opp sist, og vil gjøre det igjen på grunn av tæl og entusiasme i byen.
I ei tid hvor publikumsidretten er ødelagt av pandemi, er det likevel potensial. Jeg var på Odd – Stabæk og kan sverge på at hjemmelaget samla under 1000 tilskuere. Supporterklubben til Stabæk var betraktelig større enn den til Odd. Og det på en stadion som er av den typen Stabæk drømmer om. Potensialet for fotballkultur i Stabæk er der, men supporterne vil få opp dampen. Etter å ha lest om supporterbrev og et småslapt svar fra klubben i Budstikka 3. januar – det stemmer at Stabæks nettside ennå ikke har nevnt med et eneste ord hvilke spillere som faktisk er de som skal klare å rykke opp i år – tenker jeg særlig på dette med profiler.
Hvilke Stabæk-spillere kan folk egentlig navnet på, hvis du spør voksne på Bekkestua senter eller barn på Jar skole?
Da Stabæk-eventyret på høyeste nivå begynte, skal jeg love at navnene ville rent inn. Hvis vi starter bakerst var Henning Friise keeper, og så videre. Jeg var 9 år da Stabæk debuterte i Eliteserien. Jeg hadde allerede spilt på Stabæk i tre år, men skylder på alderen for at jeg ikke hadde noe forhold til a-lagsfotball. Foreldrene mine er heller ikke fra Bærum, som vanlig er på disse trakter, og heller ikke foreldrene til bestevennen min. Faren min heide low-key på Rosenborg og bestevennens mor på Molde. Nå kom disse lagene til Nadderud, og det samme med favoritten min fra landslaget, Erik Mykland. Vi kunne alle heid på hver våre klubber, men i stedet samla vi oss om Stabæk. Til og med Molde-moren ble vunnet over, noe som ble definitivt da hun utbrøt etter at Stabæk tapte mot Start hjemme: «Jeg skal aldri mer spise Sørlandschips!»
Stabæk ble bygd opp som klubb, man klarte å bygge noe fra nesten ingenting. I flere tiår hadde ikke Østre Bærum hatt noe eget og håndfast, kulturen var at du måtte til Oslo for å prestere, det være seg i fotball eller friidrett. Og derfra forsvant de bare. Stabæk og Tyrving har snudd det. Glem heller ikke at Stabæk også nådde Eliteserien i kvinnehåndball på 90-tallet.
På Nadderud stadion tilbake i 1995, var Steinar Fjeld speaker og elendige band spilte i pausa. Opptredenene jeg husker, er Hype (med Linda Johansen) og Status Ku. En annen gang var Jan Werner der, i et pr-jippo som inkluderte juks med salgstallene på VG-lista. Steinar Fjeld var også involvert i klubbsangen «De blå står på». Dette var en sang oppå en cheesy Status Quo-instrumental. Men dette var også noe som vi som var barn, faktisk satt hjemme og hørte på, og sang med på.
Hovedtribunen var ny og drakta helt nydesigna. Ingen fra den tida glemmer den grønne draktdelen, under slagordet «vi gir høyrearmen for miljøet». Frivillige delte ut lodd i en konkurranse som kun gjaldt de som ikke kjørte bil til stadion. Forut for sin tid?
Sommerens fotballskole het «Tommy og Tiger’n». Bak navnene skjulte Tommy Svindal Larsen og Kjell Roar Kaasa seg. For Stabæk hadde nettopp kjøpt Kaasa, og selv om han viste seg å ikke bli en kjempeforsterkning, skulle det utnyttes i pr-øyemed. PR var de to sentrale bokstavene.
Ingebrigt Steen Jensen har fortalt at engasjementet begynte med at han gjorde en triviell dugnad. Han tenkte over om dette egentlig var den beste måten han kunne hjelpe klubben på, og spurte de rundt seg hva de hadde i timelønn. Det viste seg at én time med arbeidsinnsats fra disse gutta, hadde en økonomisk verdi på ti-tjue-tretti ganger så mye som en time med kakesalg. Så hvorfor ikke bidra med det arbeidet de kunne, som både var langt mer verdifullt for klubben og mye morsommere for dem selv?
Arbeidet de kunne, var markedsføring. Dermed skapte de en idé og en visjon, som var svært langt unna å eksistere – men som flere og flere begynte å tro på, til det var en realitet. Stabæk hadde visse likhetstrekk med en sekt, og for enkelte var det kanskje det.
Folk rundt som trodde på ideen, ble fans, mens spillere som trodde på ideen, trakk klubben opp i norgestoppen. André Flem og Christian Holter var knapt C-spillere, men ble solide, og ikke minst: De spilte ikke for noen andre. Akademispillerne i dag er usedvanlig gode, men få eller ingen vil være i Stabæk. A-laget har også utenlandske spillere som åpent ønsker seg vekk fordi de «vil spille utenlands». Noe ligger i at Bærum tar høy del i globaliseringen, og penger spiller inn, men også i Flem og Holters tid gikk norske spillere til utlandet «left and right».
Hvem i dag har som mål å vinne ligagull med Stabæk? Og hvem inspirerer til dette? Har Stabæk figurer som kan lede i en bestemt retning, eller er lederne mer de som orket å komme på årsmøtet (flåsete sagt)? Er kulturen for å støtte klubben, utbredt nok? Hvem trekker i Stabæks retning overfor segmentet som lytter til influencere? Da Telenor Arena ble åpna, skreiv Budstikka om at Jørgen Roll og Øystein Olsen var kjendisfans. En festivalgründer fra mange tiår siden, og en sentralbanksjef, holder ikke for de yngre generasjonene. Hvem representerer Stabæks framtid? Dette er spørsmålene man må stille seg for å finne ut om Stabæk har nok idrettskultur til å bli bedre enn Haugesund og Kristiansund 9 av 10 år.
«Vi har ikke alle svarene på dag tre i det nye året», skriver Stabæks hjemmeside 3. januar. Riktignok kan man ikke vente så mange dager for den nye sesongens del, for å unngå at alt skjer i siste liten. Men dette er heller ikke gjort med en enkelthandling, en stor pengegave fra kommunen eller lignende. Å styrke kulturen kan fort ta mer enn én sesong.
Haaves historier 