Artig valgkamp-materiell

Tro på meg – Stol på meg – Stem på meg

Et morsomt slagord fra KrF, funnet i Budstikka.

Her har vi komisk grafisk design. Litt av klokketårnet på Nesoddtangen, et hode oppå som kuttes av en komisk snakkeboble. I brosjyren er også Pensjonistpartiet manisk opptatt av å snakke om hvor mye bra de gjør for de unge. Partiet vil på ingen måte assosieres med de eldre.

Gjensyn med valgbodene fra 2001

I anledning valgkampen gir jeg et gjensyn med valgbodene fra ganske mange valg tilbake: stortingsvalget 2001.

En av godbitene er Rettferdighetspartiet og deres kandidat Bror Wyller, en visjonær fra Oslos gater.

Husk at evalueringen er skrevet av en på 14 år. Påståeligheten er til tider utillatelig, og troen på at egne terningkast er riktige. Det er det som gjør det litt morsomt også.

Det er også skrevet i en annen verden, rett og slett. For ja, verden endret seg fem dager seinere.

Verdensrekord i Football Manager i sommer

Dette blir mest en videreposting, men er greit for å spre en (ikke så) viktig nyhet. Paweł Siciński startet opp en FM-save i det virtuelle 2018 og ble anerkjent som Guinness verdensrekordholder sommeren 2022, etter å ha sendt inn sin progresjon i spillet. Til da var den på 416 sesonger. Siciński tok da over verdensrekorden fra en som bare hadde spilt 333. Denne sommeren oppdaterte Siciński verden på sin progresjon, nå med 520 sesonger. Så guinness-rekorden er tilsvarende forbedret.

Han var blant annet trener for den islandske klubben FH i bare 310 år. Hele spillet har bare tatt 10 887 timer så langt.

https://guinnessworldrecords.com/news/2023/7/longest-football-manager-game-has-lasted-over-500-virtual-years-755481

Slo før og også nå

I seriene «smakløse ordspill» og «verden går tross alt framover, kanskje» kommer dette klippet fra 1995.

Norsk Telegrambyrå feiret et musikalsk comeback. Ike Turner hadde kanskje svingt litt med nevene, men var tross alt en tøff (!) type som nå ville slå (!) tilbake. Dette etter at han hadde hatt «mange vanskelige år», og forresten slo han bare Tina Turner litt, ikke så mye som enkelte skulle ha det til.

Resten av artikkelen var en tilforlatelig og nøytral gjennomgang av Ikes musikalske liv. Hadde dette gått an i dag, mon tro. (Vel, ja.)

Demokraten 17.8.1995

Finn og det jeg har lyst til å svare, del 2

En kar på Finn la ut en mengde ting. Et helt lager fullt, for mange ting til å kunne skrive opp. Annonsen hadde en litt catchy tittel og bilder fra et minilager, som til og med var mer ryddig enn flere bruktbutikker jeg har sett. Så langt var alt vel.

Jeg tenkte at «samlere» ikke skaffer seg hva som helst av døgnfluer innen cd, og kunne dessuten se på bildet at han selger cder. Mind you, dette er den faktiske størrelsen jeg ser bildet i:

Kanskje var det dumt, det spørsmålet som nå formet seg i hodet mitt: Hva slags cder er dette? Det er helt umulig å se ut ifra bildet, og legitimt etter mine begreper, siden jeg faktisk ikke liker alle cder. Faktisk ikke de fleste cder engang. — Jeg skjønner også at han ikke kan skrive alle titlene, men noe overordnet informasjon hadde vært bra. Derfor spurte jeg i skogen og fikk svar:

Hvilket, må jeg innrømme, reiser nye spørsmål:

  • «Bra» for deg kanskje, men synes jeg det samme?
  • Bra for meg kanskje, men jeg har dem fra før?
  • Er «alminnelig» for deg og meg det samme?

Det ble ingen handel

Finn og det jeg har lyst til å svare, del 1

Når jeg legger ut noe på Finn, er jeg interessert i å selge det. Rart med det, ikke sant? Litt bedre plass i skapet og litt mindre plass i lommeboka. Varen er som den er, prisen er oppgitt, og den kan bli din på to måter: enten møter du opp hos selger, eller gir den mest grunnleggende informasjon om hvor den skal sendes/leveres. Et relevant spørsmål er hvilken metode som velges.

Men folk, nei, de lurer på om man har varen som er lagt ut. De undrer seg om det som er lagt ut, faktisk er mulig å kjøpe.

Det ligger ofte en barnlig undring over spørsmålene. «Er dette virkelig lagt ut til salgs?» Folk klyper seg i armen, men det er ikke nok. De må spørre, få svar og klype seg i armen en gang til.

Påfallende ofte spør folk også om varen kan sendes — uten å oppgi hvor den skal sendes. Sitt virkelige navn har de selvfølgelig heller ikke brukt. Er man riktig heldig bor man så nærme at man ikke engang trenger å betale frakt.

Her er noen ekte spørsmål fra Finn — og noen svar jeg ikke har sendt, men kanskje burde.

Gjett skaband-navnet

Jeg holder på med et prosjekt som heter Ska-punk i Norge. Lytting til band er et av de relevante temaene der, noe jeg jo gjorde en god del av selv. I den ganske store musikksamlinga er det mye rart, men det er ikke så veldig vanskelig å finne fram til ska-punkbandene. Dette ser man faktisk i ganske stor grad på navnene, som skiller seg fra det som ellers er i samlinga: det går stort sett i punk, hardcore, metal, trad ska og amigamusikk/chiptunes.

La oss si at jeg plukka ut 15 tilfeldige band, og av dem bomma jeg bare på 3. De resterende 80 % var faktisk ska-punkband.

Jeg begynte litt på toppen av alfabetet. And Now We’re Even kom med første skive i 2006, og er dermed for nye til å komme med i ska-punkboka. Like greit, siden bandet verken var spesielt bra eller dårlig. Videre til A Girl Named Craig og Case of the Mondays; disse vil jeg kalle Reel Big Fish-worshippere.

Fra disse eksemplene trer bandnavnstilen klart fram, ofte litt lange og gjerne med personnavn iblandet. (Etter Less Than Jake var det ingen vei tilbake.) Så var også tilfelle nær bunnen av alfabetet, hvor jeg fant What’s Your Problem Brian. Selvfølgelig også et ska-punkband.

Ingen Brian i front her, for her er det dame på vokalen, men et ganske ordinært band. På albumet Inappropriate Behavior (1999) kommer en av de mest oppbrukte riffprogresjonene allerede fra aller første sekund.
Taste Your Own Medicine (2001) har ganske biffete gitarlyd, og med blåsere oppå det som ble definert som pop-punk på den tida. Denne kan være et valg for de (få?) som ønsker punkdriv og veldig melodiøs vokal.

Neste band likner litt, men enda mer på Dance Hall Crashers. Som et unntak fra den mer tilfeldige scrollinga var dette et band jeg lette etter: Tip the Van fra Connecticut. Ska-punk med to kvinnelige vokalister. Sangerne har lagd mang en fiffig harmoni, men for meg blir det litt slitsomt med så stor bruk av vokal som instrument. Albumet Something Wicked er også fra 2006 og altså for nytt for boka.

Funnet under scrolling
På den tida var det som sagt litt tilfeldig hvor man skulle begynne i den store samlinga, så jeg hørte oftere på bandnavn jeg husket godt. Det gjaldt blant annet Coquettish (fra Japan) og Boxing Fox (fra Tyskland). Plutselig lyste et tredje band mot meg. Sneaky Sea Lions. Der var de ja.

Hva er nå dette for noe? I hvert fall noe jeg hørte litt på for femten år siden, i og med at navnet Sneaky Sea Lions var et helt distinkt minne. Musikken de spilte, satt derimot ikke godt i minnet. Dette er likevel et bra band som på sitt beste har Streetlight Manifesto-vibber, men som også har ujevne kriker og kroker. Minialbumet er selvtitulert og fra 2007.

Den sistnevnte opplysningen kom verken fra Discogs eller Rate Your Music, for ingen av dem har med denne utgivelsen. Informasjonen måtte jeg til Last.fm for å finne.

Fullengderen fra dette bandet het Better Than a Fist Full of Ferrets og kom i 2008. Og er altså da for nytt til å komme med i boka, det også.

Noen band til
!n-Discretion har navngitt seg med et tegn og rangeres derfor helt på toppen av lista, før (spunge). Jeg har en EP av dem. Et greit band med endel sjangerblanding.

12 Cents for Marvin var et av bandene som begynner med et tall (og inneholder et personnavn). Det samme gjør:

3-Ball Combo med Skabrones Locos (1997). Albumnavnet høres ut som rein ska, men har noe punk iblandet. Lekne blåsere som i blant har noe barne-TV over seg, uten at jeg mener det negativt.

The Adjustments med Everybody Must Get Cloned (1998). Flere av tekstene irriterer meg, men musikken er grei nok.

Det får holde for denne gang, men se opp for boka Ska-punk i Norge som kommer innen 2023 er omme.