Haaves historier

De som hatet tidenes beste norske album

«Tidenes norske rockealbum» blir det sagt om Apocalypse Dudes. Blant annet av «samlede norske kritikere» i 2003. Men det var det til tider vanskelig å tenke seg hvis man så på mottakelsen av det i 1998.

Rett skal være rett, albumet fikk terningkast 6 av Håkan Moslet i Dagbladet – mannen som seinere skreiv bandbiografien. Og sekser i Drammens Tidende.

VG ga derimot terningkast 3. Stein Østbø var på ballen her som ellers. Han hadde flere positive ting å si, for så vidt, men Apocalypse Dudes var «langt fra megakul, øspøs rock ‘n’ roll, dette. Iallfall mer turbo enn neger». Blant annet var «låtene for ensidige i sitt turbotempo og vokalisten litt for veik i stemmen».

«En noe uspennende Ramones-etterlikning», skreiv Olav Årskog i en annen av de større avisene, Bergens Tidende, «ikke stort sett mer spennende enn en hvilken som helst skramlerockgruppe. Apocalypse Dudes bød riktignok ikke bare tre grep, for «nå går det mer i retning av å smøre på med enkelte heavy-fakter. Ikke noe lurt trekk i det hele tatt — harryfaktoren har økt, dessverre».

Anmelderen i Nordlandsposten ga terningkast 2 og ville heller høre på gamle turboskiver. For dette var «glamrock med engelske tekster som Luxus Leverpostei kunne fått til om de kunne språket». At bandet hadde mange fans utenlands, betød kun at fansen lot seg dupere av liveshowet, hevdet han.

Tommy Rønningen i Glåmdalen mente i den forbindelse at «uten det visuelle aspektet, synker Turbonegro som en stein». Musikken var «ikke så veldig spennende, egentlig». Rønningen tok kanskje ikke alle referansene, da han for eksempel karakteriserte Hank von Helvete som en «skjeggprydet vokalist med tung damesminke».

Terningkast 1 ble det i Romsdals Budstikke. Han mente at bandet var oppkonstruert og oppstyltet. Det tomme innholdet kunne bare gå hjem hos «Beavis’er og Butthead’er på alle gutterom verden over». «At noen lar seg provosere/imponere av dette tullet er utenfor enhver fatteevne».

Tilbake til de positive

Rett skal være rett. Det ble også ganske mange firere. Nordlands Framtid, Bergensavisen, Tønsbergs Blad (riktignok med ord som «fryktelig banalt», «et tilbakeskritt fra 1996s fantastiske Ass Cobra»), Nordlys, Hamar Arbeiderblad, Romerikes Blad og av to forskjellige anmeldere i Tidens Krav. Det ble også femmere i Natt og Dag, Aftenposten, Trønder-Avisa, Rogalands Avis, Haugesunds Avis og god kritikk (uten terningkast) i Dagsavisen, Fædrelandsvennen og fra Simen Ekern i Universitas. Kjell Henning Thon i Aftenposten kunne mye om punk, men bommet etter min mening på karakteristikken «The Kids for vår tid». Svein Erik Løberg i Hamar Arbeiderblad bestemte seg for å grunnlegge den norske grein av PMRC: «Språket på plata er ikke beregnet på de minste, og foreldre bør reagere hvis unger under 10 år kommer hjem med denne plata».

Pussig urban myte

Noen kan avkrefte dette.

Jeg har også hørt det samme som en fun fact som funfactfolk kommer med. Historien kommer selvfølgelig av at ananas heter noe annet på andre språk vi kan, engelsk og spansk, og dermed kunne Bama være de som fant på navnet i Norge.

Ananas heter nok ananas av en annen grunn. Ananas er det latinske slektsnavnet på frukten, navnsatt av Philip Miller (1691–1771).

NAOB mener at både ananas og banan kom til norsk via portugisisk, hvilket i klartekst vil si Brasil. Ananas er fra guaraní, står det, og banan fra «et vestafrikansk språk». Guaraní er som kjent offisielt språk i Paraguay, men mange på internett vil presisere dette til språket tupi. Og da gammel-tupi, et utdødd språk som har blitt forsøkt rekonstruert slik det var. Wiktionary skriver at både guaraní og tupi hadde ord som kunne tas i bruk på portugisisk. De er uansett i samme språkfamilie, Guaraní-tupi.

Det er artig og pussig at noe så basic som navnet på denne frukten blir til en liten myte.

«Dersom han kom seg innerst i låven»

Som et apropos til Britney Spears’ selvbiografi kommer her et lite klipp om typen. Her er litt om CV, litt om det innerste i låven og hakk i sengestolpen. Les gjerne denne etter at du har lest en omtale av Spears-boka, eller har lest selve Spears-boka for den del.

Ikke lag quizzene sånn

Tradisjonen fra Oppland Arbeiderblad, med å vise quiz-svaret i et bilde til spørsmålet, fortsetter. Denne gang i lørdags-Dagbladet.

Søket for å finne bildet, viser at trofaste lesere av Dagbladet vil oppleve en viss deja vu med spørsmålene. Brusebad-spørsmålet har stått 3.9.21, og et identisk sett med fem spørsmål sto 10.11.22, 16.2.23 og altså 21.10.23.

Forrige lørdag var jeg på en lagquiz med spørsmålet «Hvilke fire europeere var kjent for sine utforskninger og oppdagelser på 1500-tallet?» Hvilke fire. Amerigo Vespucci ble underkjent. Han var riktignok ikke aktiv til langt inn i århundret og døde i 1512, men Columbus, som sto i fasiten, gjorde heller ikke mesteparten av Columbus-greiene sine på 1500-tallet og døde i 1506. Glem også «utforskerne» som dro innover på forskjellige kontinenter, som Cortes og Pizarro. Nei, det var kun fire personer som dreiv med dette, sukk.

Vant en pubquiz på onsdag, og i premie fikk laget en quizbok. (Burde ikke den ha blitt gitt til de som kom sist, så de kan øve?). En på laget slo opp på en tilfeldig side og der sto spørsmålet: «Hva, hvor eller hvem er Ai Weiwei?»

Burde heller vært som på 60-tallet (1997)

90-tallet var ikke bra for barn og ungdom, med «den negative utviklingen som undergraver vårt samfunn». Grove programmer og tungrock var ille, men norske barnefilmer var ikke bedre. Det var overraskende hva som kunne bli adaptert fra bok til film. «Var det enda gode, oppbyggende bøker. Så langt ifra. Bøker med tittel som: Søndags engler, 10 kniver i hjertet, Markus og Diana og Jakten på nyresteinen, hvor en gutt kryper inn i bestefars kropp og leter etter nyresteinene. Dette er altså direkte perverst og motbydelig. Og disse ble forfilmet».

Skribenten håpet «at fremtiden vil bli bedre angående nedbrytende tendenser, siden det ble skiftet på landets ledelse!» Les: at KrF fikk statsministeren høsten 1997. Nei, det ble nok ikke bedre, men skribentens kilde til glede eksisterer fortsatt.

Det var nemlig boka Trivelige ungdomstider på Sørlandet i 60-årene. Denne burde alle lese, og samfunnet burde være som det var da.

Fin soppsky!

Fra tid til annen skjer det hendelser som er så store at avisforsidene ryddes. Er hendelsen negativ, går forsida gjerne i svart. 23. februar 1999 hadde avisa Dagligvarehandelen ei slik forside med bilde av en enorm sprengning og dyster framtid. Var det dette som ville prege ÅR 2000?

Dagligvarehandelen var ei avis som henvendte seg til butikkdrivere med nyheter og trender i bransjen. (Faktisk den «kjekkeste ukeavis» i hele bransjen, ser jeg nå.) For så vidt var Y2K-problematikken en trend som mange fryktet, noen mer enn andre, for å si det mildt.

«I verste fall kutter strømmen og alt blir svart. Sykdommer og matforgiftning vil florere og brutto nasjonal produktet kommer til å synke dramatisk», het det i ingressen. Dagligvarehandelen levde tydeligvis etter den regel at har man en god og en dårlig nyhet, tar man den dårlige først. Og den lød slik:

«Det verste scenariet ved overgangen til år 2000 er at strømmen går. Forsvinner den stopper samfunnet med et brak. Kjøleanlegg svikter, all kommunikasjon legges øde, branner vil oppstå og hordene vil plyndre butikkene for varer og verdier. Om strømmen holder, men telekommunikasjonene svikter er vi også ille ute». Dette krevde dagligvarehandelens kjekkeste ukeavis at butikkeierne skulle forholde seg til. «Mange må regne med tomme varelagre og slunkne butikkhyller om det slår til. Den tredje store frykten er at vanntilførslene stopper opp. […] I beste fall kan vi bare kaste varer for millarder av kroner. I verste fall risikere man alvorlige utbrudd av epidemier».

Dagligvarehandelen trakk fram at det ikke var alle «eksperter» som faktisk trodde på alt dette, faktisk bare et mindretall. Skribenten hadde vært på konferanse i Amsterdam og hørt mange taler om problematikken. «Den største utfordringen er imidlertid at media blåser det hele helt ut av proporsjoner», sa briten Robert Guiner. Hvordan var det med soppskyen til Dagligvarehandelen i så måte, hmmm?

En emballasjeindustriekspert mente «at en tredjedel av alle emballasjebedrifter vil få store problemer». Andre så for seg hamstring før jul 1999: «Hvilke nye eller andre typer varer etterspørres? Vann i fem liters dunker? Hermetikk? Gass?»

Dagligvarehandelen håpte derfor på «en udramatisk utvikling med visse volumproblemer før nynttårsaften, etterspørselssvikt og tekniske problemer etter. I beste fall vil brutto nasjonalproduktet (jeg gjentar, i beste fall) falle ned 0,5 prosent, mener mange».

Ingenting skjedde.

* Kjedelig kommentar til slutt: Dagligvarehandelen var på ingen måte alene om advarsler. (Men jeg tror kanskje ikke så mange andre hadde soppsky.) Det kan også hende at noe hadde gått dårligere hvis ikke folk hadde visst om problemet og forberedt seg.

Egon Holstad hater Tande-P-albumet

Hjemme har jeg en liten utstilling (skrekkabinett?) med kitsch-CD-er. Her finnes Jan Werner, Einar Rose og Sissel Grana sammen med Tande-P – Mine favoritter. Fire album jeg ikke liker å høre på, men heller ikke ville vært foruten i norsk kultur.

Det ville Egon Holstad. Via en tilfeldighet fant jeg en kommentar som den kjente raljøren leverte i 2000 (vel, kanskje ikke så tilfeldig, for jeg lette etter informasjon om samleskiva Reklameklassikere). Kommentaren handlet om at platebransjen undergravde seg selv med overdreven satsing på samlealbum, noe som også gikk som en diskusjon gjennom 90-tallet. Og det verste av dem alle var:

Holstad ga seg ikke. I 2005 harselerte han med et lovforslag mot å brenne CD-er man eide på lovlig vis.

Noe som fikk fornyet aktualitet bare måneder seinere, da EMI kom med den «hinsides stupide» samleren Halvliter Rock og Holstad igjen skreiv morsomt om low brow-skivene.

I 2012 feiret Holstad samleskivas død, siden strømming og spillelister hadde tatt over. Det var selvfølgelig anledning til å danse på samleskivegravene.

Men Holstad hadde også en annen side. Etter skifte av arbeidsgiver til I Tromsø ga han terningkast 5 til ei samleskive med garasjerock utgitt av Robert Dyrnes. Så samleskiver kunne være bra, men for å vise hvor bra de var, var det viktig å vise hvor dårlig samleskivene hadde vært. Da

Jeg ser ofte denne typen utgivelser på loppemarked, hvor de ofte forblir usolgte. Som sagt eier jeg den nevnte Tande-P-skiva og bruker den som kunst/pynt mer enn som musikk. Alt det Tande-P har vært involvert i er kulturelt gull for meg.

Nytt Josimar

Da er det nye Josimar ute, og jeg måtte jo prøve å få skrevet noe i det. Det ble en tekst om norske fotballspillere i Hellas og hva de kunne oppleve der. Litt om prestasjoner på banen, prestasjoner gjemt i brune konvolutter og hvordan det var for de som spilte på landet.
Redaksjonen har markert det som nostalgi fra «det glade 90-tallet», og jeg får vel innrømme at det passer.

For å få bilder, sporet jeg opp en frilanser som fotograferte i 1997, møtte ham i Oslo, fikk en konvolutt med flere hundre av negativer, så på dem i lupe og framkalte de jeg trodde var bra i en fotobutikk. Vanskelig å se ansiktsuttrykk og slikt med negativer, men det gikk bra, og resultatet er altså klart. josimar.no eller i bladkiosken!

PS i 2026. En forbedret versjon av artikkelen er nå utgitt i boka Mer fotball på 90-tallet (2026)!

Fredrikstad med historie å leve opp til

Fredrikstad FK rykket opp i helgen. Det blir Eliteserie neste år.

Hvorfor ikke begynne med spillerjakten allerede, og la dere inspirere av Allan Patrick Cipriani fra 2005.

Dette var en brasiliansk keeper som i hvert fall hadde vært juniorspiller på São Paulo og Brasils U20-lag. Nå hadde allerede Fredrikstad tre keepere som alle var skadefrie under La Manga-oppholdet før sesongen, men likevel fikk de altså inn nummer fire.

Som vanlig sirkulerte det noen overdrevne påstander om den potensielle signeringen. Cipriani hadde «vært med i den brasilianske troppen som har spilt i Copa de America», skreiv FB. Det riktige er at han hadde vært med i troppen til det søramerikanske U20-mesterskapet. Det het også at han var andredivisjonsspiller i Spania for Mataró. Det riktige er at klubben rykket ned til Tercera División sommeren 2004, altså fjerde nivå. Klubben var heller ikke et farmerlag for Barcelona som det ble påstått. Det riktige er at Fabregas spilte i Mataró til han var ti år gammel.

Fredriksstad Blad noterte seg at Cipriani «fikk periodevis kjørt seg hardt mellom stengene». Seinere kalte avisa ham «en komisk skue». Keeperne som FFK hadde fra før, viste seg å være bedre, og Cipriani ble plassert på høyrebacken i en internkamp før oppholdet var over.

En kommentator i FB harselerte med at FFK-direktør Arve Mokkelbost hadde funnet spilleren «på internett». For da kommentatoren søkte på internett, kom det opp bare ett treff. «Artikkelen forteller at Allan Patrick (18), tredjekeeper på Sao Paulo og keeper på klubbens juniorlag, skal konkurrere med ni andre menn om en rolle i en reklamefilm for tannpasta. Mannen selv uttaler i artikkelen at fotball og mote går hand i hand, og at han vil satse på begge deler». Kanskje dette ville skape blest om FFK. «Dessverre falt planen i fisk fordi Allan Patrick er som de fleste brasilianske keepere, udugelige».

FB fortsatte å raljere med Cipriani utover høsten. Han «kunne knapt brukes som ballgutt», eller eventuelt true materialforvalteren med å ta over jobben hans.

Kilder: Fredriksstad Blad 27.2., 28.2., 1.3., 4.3., 17.8., 10.11.2005

Gaear Grimsrud på beina igjen

Det gikk hett for seg for Gaear Grimsrud på 90-tallet, som mange av oss har sett i dokumentaren Fargo. Han var langt nede ei tid. Fikk kjeft av kolleger for å være vanskelig å samarbeide med, hadde tøffe opplevelser og ble skutt på.

Men Gaear Grimsrud spretter alltid tilbake, og nå er det blitt entreprenør av mannen. Han begynte i det små med enkeltmannsforetak, byggefirmaet Grimsrud, og klarte etter møysommelig arbeid å utvide, kjøpe opp og ansette flere. Som en overbygning for sine mange foretak skapte han GG-Gruppen, selvsagt oppkalt etter egne initialer.

Nå er logoen synlig både hist og her, og minner oss alle på at med den rette innstillingen kan også DU sprette tilbake fra harde bud, à la det vi kunne se i dokumentaren Fargo.