Ikke så woke på Blindern

Kikker man seg rundt på Blindern i dag ser studentene woke ut. Woke-trenden forbindes nettopp med universitetene. Slik har det ikke alltid vært. I anledning at jeg leser om en person som var med i Noregs Ungdomslag, kom jeg på en forelesning. Det var vel i 2009. Foreleseren nevnte Noregs Ungdomslag, kanskje til og med den gamle landsmålsformen Norigs Ungdomslag. Stoppet opp og pekte på en kar i salen.

  • Norigs! Dette skjønner ikke du et skvatt av!

Dette fikk karen som ble pekt på høre fordi han var afrikaner.

Terrorisme, attentat, mordbrann eller skadeverk?

En tredjedel inn i boka Fremmedkrigerne av Erlend Ofte Arntsen heter det at Norges eneste terrorangrep fram til 2016 (da boka ble utgitt) skjedde den 22. juli 2011. Her kan med fordel den historiske hukommelsen bedres. Norge hadde blant annet et nynazistisk terrorangrep i 1979, 1. mai-togbombingen. (Det er det angrepet er kjent som, i tillegg til at gjerningspersonen plasserte en bombe på en uteservering samme dag.)

Norsk Wikipedia opererer med en kategori over terrorangrep i Norge. Her blandes kortene noe. Attentater bør holdes utenfor terrorismeoversikten, som Lillehammer-drapet og Nygaard-drapsforsøket.

Blitz-bombingen var noe jeg hadde vage minner av å ha hørt om. Blitz-huset, nærmere bestemt Kafé Blitz, ble angrepet av to gutter med rudimentære molotov cocktails natt til 16. mai 1989. Det sies at en molotiv ble kasta inn gjennom et vindu, men seinere ble det sagt at de gikk inn, satte flaska fra seg, tente på og stakk. Bottom line er uansett at ingen døde. Forvirrende nok ble dette omtalt som et «attentatforsøk» i datidas presse. Det lå vel nærmere terrorisme i utførelse, men antakelig ikke i siktemål/motivasjon til sjuende og sist. Tiltalen lød etter hvert på mordbrann, mens de tiltalte kun erklærte seg skyldige i skadeverk.

Gjerningspersonenes MO var ikke den mest gjennomtenkte (les under); da de fylte bensin i ølflasker på en bensinstasjon i nærheten av Blitz-huset, valgte den ene gutten å kjøpe pølse på stasjonen og i tillegg fortelle betjenten om hva de var i ferd med å gjøre. De var noget drita, men samtidig var det ikke hvilket som helst bygg de angrep. Noe politisk må det ha ligget der. Dagen etter het det:

VG 16.5.1989

Med til historien hører det at politiet kom for å etterforske hendelsen. Men de ville ikke Blitz ha der. «For Blitz er det ikke viktig om brannstifterne får en lang straff eller ikke, eller om en eventuell tiltale vil lyde på skadeverk eller mordbrann. Vi har ingen tro på politi og straffesystem. Straff av enkeltindivider er ikke viktig. Den voksende rasismen og fascismen i samfunnet må møtes på en politisk måte», uttalte Blitz til NTB 18.5.

En merker seg også rettssakreferat hos NTB 1.3.1990. Hadde han vært drita, ble en av de tiltalte spurt om. «Det går jeg ut fra». Politisk motivasjon ble loddet etter. Gutten oppga å ha stemt Venstre. «Jeg stemte Venstre fordi jeg har hund», ble han sitert på i VG 2.3.

De sa også at de heller ville vært en dag på Blitz enn en dag med Carl I. Hagen, mannen de liksom skulle gå i strid for. Om blitzerne ville ha dem der en dag, fikk vi ikke vite.

Det var skadeverk guttene ble dømt for, og frikjent for «forsøk på mordbrann». Fengselsstraffen ble betinget, bortsett fra 43 dager tilbrakt i varetektsfengsel som ble gjort til ubetinget fengsel. (ifølge Aftenposten 3.3.90)

Når alt dette er sagt, blar jeg litt videre i kildene og finner den Blitz-bombingen jeg egentlig tenkte på! Det er snakk om to bombeangrep i 1994 og 1995, og da ikke med molotovs, men med sprengstoff. Som uoppklart sak faller dette vel utenfor den delen av terrorismedefinisjonen om at angrepene skal skape frykt for en bestemt gruppe i en bestemt sak. En person tilsto bombingene i 2004, men trakk tilståelsen og saken ser ut til å ha rent ut.

«De er en ganske merkelig mann, De»

Kanskje har mer enn én student eller profesjonell i historiefaget følt en trang til å legitimere det de bruker tiden på. Hvorfor forsker vi på det ene eller andre?

28. september 1962 skreiv Dagningen om en eldre skogsarbeider som lærte seg tysk og latin — sistnevnte litt mer imponerende enn førstnevnte. Han var enslig og trengte et tidsfordriv, og radio og annet moderne hadde ikke den hele sterke appellen. At han bodde ganske ulendt til gjorde at TV forsvant ut av bildet. Men svaret han ga på hvorfor han leste ting som latin, er av de bedre: «Jeg har ikke tenkt å bli hverken doktor eller katolsk prest, men det er artig å vite litt om hva slike folk har for seg». Litt ville han vite, men det måtte ikke gå for langt heller, som for eksempel å få vite mer om en katolsk prest sitt virke ved å overvære en katolsk messe. Det hadde han aldri vært på.

Jeg synes begrunnelsen han ga er kul. Mens journalisten avsluttet intervjuet slik: «De er en ganske merkelig mann, De Pålsrud…»

Hva kan vi vente av ny læreplan?

Er det lenge til neste arbeidskonflikt i skolen? Nå som det kommer ny læreplan kan vi få en pekepinn ved å kikke på norsk læreplanhistorikk.

Like før jul hadde jeg et innlegg om dette i Klassekampen. Tittelen de satte var jeg litt uenig i, jeg vil ikke spå at en slik konflikt kommer, men slik læreplanen 2020 er laget, ligger det nok til rette for det. Her er resten av innlegget, i bitte litt utvidet versjon:

Mange husker streiken i 2014. Skulle ansatte med 5–8 års utdanning ha mer bundet arbeidstid eller skulle man stole på at de gjorde jobben uten slike pålegg? KS’ arugument for bundet arbeidstid var atkolleger måtte være på kontoret for å samarbeide, ulikt KS’ egne ansettelser hvor de annonserte med høy fleksibilitet.

Det som særlig kjennetegner 2020-læreplanen er tildels veldig få detaljer om hva elevene skal kunne. Det er angitt vide læreplanmål som skal og må konkretiseres på skolene rundt om.

Etterkrigstidas første læreplan het Mønsterplanen av 1971/74. Den var ekstremt detaljert om skolefaglige temaer, men lite av det var obligatorisk. Lærere kunne undervise i noe av det, ta vekk noe annet, og legge til etter eget hode.

«M74» ble revidert i form av Mønsterplanen av 1985/87. Denne planen var slanket betraktelig. Nærmest alle emner var nå forslag fra statens side. Hvorfor? NRK sendte opplysningsprogrammer hvor det blant annet het at M87 brakte skolen «fra det individuelle til det kollektive». Læreplanmålene skulle skapes gjennom lokal møtevirksomhet landet rundt, ja man kunne lage nye fag om man ville det.

Her kan du kose deg med Mønsterplantimen, NRK-programmet om lokalt læreplanarbeid i 1987. Se opp for hiccups i hvordan programmet gjennomføres.

Testing i skolen var samtidig en vestlig megatrend pushet fram av OECD og den private organisasjonen IEA. IEAs studie Sims, «Second International Mathematics Study», ble gitt til norske elever, og det viste seg at de ikke var helt på den europeiske toppen.

Blant annet i forbindelse med dette fikk politikere øynene opp for at læreplan M87 jo ikke kunne garantere om elevene lærte seg gitte emner. Enten kunne politikerne overstyre det lokale læreplanarbeidet, ellers kunne en detaljert læreplan innføres.

Det siste ble prøvd i 1997, med økt detaljnivå samt formuleringen “I opplæringa skal elevene”, men 1997-læreplanen ble noe mislykket da man allerede i 2006 gikk tilbake til en mer åpen plan. Hovedtanken er at 2006-planen oppøver det som heter grunnleggende ferdigheter mer enn bestemte emner. Men for at elevene skal oppleve at de lærer det samme må lærerne altså gå på møter. Etter noen år fikk man altså
konflikten om arbeidstidsavtale.

Det historikken vel viser er at en åpen læreplan lages for å fremme kollektive arbeidsmåter, men at noen snart kommer på at disse arbeidsmåtene og utbyttet må kontrolleres. Dermed følger automatisk mer testing og mer byråkratiske regler for lærersamarbeidet, det vil si omkamp om bundet arbeidstid.

«I Oslo er savnet stort»

Dagbladet har en artikkel om rivning av sentrumsbydel i Moss. Det framstilles som om saken er dårlig håndtert, og det advares mot flere lignende saker i andre byer, og deriblant heter det: «I Oslo er savnet stort etter at de rev flere sentrumsbydeler, som Vika, Vaterland og Smalgangen på Grønland.«

Selvfølgelig er det gamle Vika savnet av alle i Oslo! Både av de som bor der, jobber der og drar gjennom! Selv tilhører jeg de to siste kategoriene, og er så lei meg for at jeg må gå av Nesoddbåten foran en bygning som Rådhuset, og ikke får tråkke rett inn i den gamle Vika-bebyggelsen. Ja, den bebyggelsen som i artikkelen som Dagbladet selv siterer beskrives som «slummens slum», «en slags norsk variant av favelaer».

Skattekister, voktet og ubevoktet

På nyåret 2021 sitter vi og sliter med ettervirkningene av Digitalarkivets slipp 1. desember 2020 av Folketellingen 1920. (Noe vi kommer tilbake til.) Da er det godt å ha nye ting å glede seg til, nemlig opplåsning av knirkete gamle hvelvdører:

Men ikke alle arkivsaker er like godt bevoktet, viser det seg:

Hele historien

«Hele historien» er en sendeflate for radiodokumentarer på NRK. En av flere flater, vel, spredt utover P2, P3 og så videre. Særegent for Hele historien synes å være oppdelingen i flere episoder, mellom 2 og 6 stykker, for å rekke å få fortalt, ja, «hele» historien.

NRK fortjener honnør for å løfte fram tema fra underholdningshistorien, i tillegg til at mange dokumentarer omhandler krim og ulykker. Hittil kan man for eksempel høre om Hamarfestivalen mot rus 1981, Big Brother 2001 (lagt ut nå 7. januar) og «kampen mot pornoloven» i 2002. (Enkelte vil påstå at noe av dette faller under såvel krim som ulykker.)

Hør på dokumentarene og bli et oppkomme av fun facts. Et eksempel: en hovedperson i en av dokumentarene måtte fra tid til annen sørge for å klistre svarte klistremerker over produktene han skulle gi ut, og til jobben leide han inn idrettslagsforeldre og vernede bedrifter. Var det snakk om festivalbrosjyrer i Hamar i 1981, eller hører det til en av de andre dokumentarene mon tro?

Det vi får høre kalles «historien», men er i realiteten fortellinger. Pent avrundede fortellinger med tradisjonell oppbygging. Noen ganger kunne det ha vært interessant med mer historisk eller historiefaglig input.

Som journalistiske fortellinger har de alle en høy underholdningsverdi og gir mange opplysninger, men helhetsbildet kunne vært bedre. Man får for eksempel vite litt om Big Brother, men ikke så mye om reality-tv før eller etterpå. «Historien om Big Brother» slutter jo ikke når kameraene slukkes for siste sending i sesongen, noe må jo ha skjedd i kjølvannet selv om de kommende sesongene fort ble passé med fallende seertall? Hva med Hamarfestivalen, ble den en parentes i norsk festivalhistorie? Preget arrangørene kulturlivet på andre måter?

En annen ting som slår meg er at det til tider har vært lett å finne kilder. Dokumentaristene har verken trengt å grave i hemmeligheter, eller pusle sammen små kildebiter. Særlig «kampen mot pornoloven» ble dekket i det vide og brede i radio og tv. Da «kampen» var en aktuell nyhet, kjørte hovedpersonen lysløypa fra studio til studio, som det heter. En halvtime i NRKs klipparkiv, og så har man soundbites nok til en halv episode.

Jobber man ikke for NRK kan man få tilsendt klipp fra arkivet. 1 eller 15 minutter, pristaksten er flat: 400 kroner.

Hamarfestivalen, på sin side, ble det utgitt bok om allerede i 2015:

Radiodokumentar er likevel et bra format. En fordel med radiodokumentar kontra tv-dokumentar, vil jeg tro, er at det er mindre ressurs- og personalkrevende. Dermed kan flere dokumentarer lages. Flere av Hele historien-dokumentarene er laget av én person. Et artig grep hadde vært om det lages meta-dokumentarer etter ei tids forløp. Her kunne noen prøve å lage synteser av de ulike fortellingene. Forteller de noe om Norge, slik det gjerne er populært å si?