… når man ikke gjør det, er en tvilsom affære. I 1989 ga det norske bandet Bony Maronie, som spilte litt i Backstreet Girls-gata, ut sin første LP. Så skriver Sunnmørsposten i anmeldelsen at Bony Maronie sang om ildfulle kvinnfolk fra Mexico, sjømenn, «samer, heimebrent, gebiss og lignende ‘artige’ saker». Det eneste som varierte her, var kanskje hvor utdatert de forskjellige blødmene var?
Nedenfor ser du fjåse-bandet Banana Airlines beskrevet som: «Norsk rock’n roll i den mer tunge kategorien. Mørk, sugende rock med et bra driv».
De fleste skjønner vel da at bandene er bytta om. Et merkelig resultat av typografisk glipp.
Men resultatet, det vil si bedømmelsen, ble uansett den samme, 2 stjerner.
Dogpile kom med Dogpile EP i 1998, utgitt av Tiger. Tiger-sjefen Tor André Karlsen likte det han hørte, men da Dogpile spilte inn EP nummer to, ble den refusert av Karlsen, og deretter tapt. Fram til i dag er det veldig vanskelig å finne den første også, og etter en brakk-periode kom bandet sammen igjen i 2002 og utga en ny EP — som har vært enda vanskeligere å finne. En sammenhengende tristesse i norsk punkhistorie?
Nei, for nå er alt dette tilgjengelig på strømmetjenester. En stund før jul intervjuet jeg Andreas Milde, som jobber i Jansen Records og deres underetiketter, hvor han fortalte om den refuserte og tapte skiva.
— Det er en sprø historie, men vi spilte inn første-EP-en på Tiger, som Tor André var gira på og haussa, så skulle vi spille inn nummer to. Hos Ole Petter i Caliban Studios. Vi spilte inn den, og så kom Tor André og mente den var for dårlig, som ingen helt forsto hva han mente. «Nei, det går ikke, dere må spille inn på nytt». Ole Petter var sånn: «spille inn på nytt?» Det var en mistanke at han (Karlsen) ikke hadde helt råd. Han betalte aldri regninga til Ole Petter for studio, tror jeg. Til slutt sa han bare at den var borte, DAT-tapen var mista. Så vi spilte inn skiva og fikk aldri høre resultatet helt. Ole Petter hadde den ikke, vi fant den ikke, så døde Tor André noen år etterpå. Da trodde vi den skiva var long gone. Vi fant noen demoopptak spilt inn i kjelleren, men hadde aldri fått igjen de låtene – helt til for et år siden, da jeg var i Tiger for å gjøre et intervju med de som skal gjøre 20-årsjubileum for Tiger. Da satt vi og prata, så fortalte jeg om The Lost Tapes, som vi kaller den. Da så jeg at Christer bak kassa begynte å klø seg litt i huet, så fikk jeg en melding da jeg kom hjem: bilde av en pose med gamle DAT-taper og «er dette dine?» Så sto det Dogpile og årstallet. Så da fant vi plutselig den tapen, helt random cirka 20 år etterpå. Så da fikk vi digitalisert den, og nå skal vi få gitt den ut, eller få lasta den opp, i hvert fall, på strømmetjenester.
Det sa han den gangen. Så ble det action: 1. februar slapp Dogpile demoen sin fra 1997, så kom EP-en fra 1998, den siste EP-en og til slutt «Lost Tapes».
Bob Marley var allerede relevant i vår tid. Han har aldri ikke vært relevant etter at han begynte som artist, og som lærer har elever faktisk bedt meg om å sette ham på.
Dagsavisen.no 18.2.24
Personlig hører jeg riktignok mer på Peter Tosh enn på B.M.
Syntes for øvrig det var trist og rart å høre at Mounir Hamoud døde denne uka. Det er en fotballspiller jeg mener jeg har spilt mot. Han var fortsatt på juniorlaget til Lyn i 2003, og jeg på Stabæk. 39 år og hjertestans — ikke til å fatte. Det er en meget god EP om nettopp dette som i hvert fall gir meg ettertanke, og den heter Fatal Dub av The Revolutionaries.
Bøker er det ikke toll på. Mange trykksaker som ser ut som bøker er det toll på. Noen ganger finner også Posten på at det skal være toll på vanlige bøker. Da må du betale med mindre du er oppmerksom.
Forrige regjering fjerna tollgrensa for utenlandske varer på 350 kroner, og fra 1.1. er overgangsperioden over. Vel, noen ganger er man på jakt etter så obskure varer at ingen norsk butikk har dem, for eksempel brukte utenlandske bøker. Da blir det netthandel. Og bøker er det ikke toll på — kanskje for å verne det frie ord? Men selv uten boktoll og kronegrense finnes det fallgruver som kan føre til bryske brev i postkassa.
Fallgruve nummer en er hvis du kjøper ei bok som pakkes sammen med en annen vare som «ein del av ei felles vareeining», og nå siterer jeg regelverket: «Du betalar meirverdiavgift for ei bok som du bestiller saman med ei t-skjorte som ei samla vare med felles pris».
Fallgruve nummer to er hvis noe kan tyde på at boka du kjøper, ikke er ei bok. Da blir det fort 50 % toll og moms. «Det kan i enkelte tilfelle vere vanskeleg å vite kva som vert rekna som ei bok og ikkje», skriver Tolletaten på nett og eksemplifiserer:
Med bøker menes publikasjoner som ikke er aviser eller tidsskrift.
Men så enkelt er det ikke, for mange publikasjoner som ikke er aviser eller tidsskrifter, er heller ikke bøker:
§ 6-4-2.Publikasjoner som ikke er bøker
Følgende publikasjoner er ikke bøker:
Og så listes det opp punkter A til og med W. Punktene gjelder stort sett kataloger, almanakker samt «andre publikasjoner med kalendarium», referater og brosjyrer.
Notebøker er ikke bøker. Men sangbøker er bøker. Heia Norge!
Fotobøker kommer midt i haugen A til W og dekkes av følgende punkt:
n.
samlinger av bildetrykk o.l. dersom sidene er uten tekst eller bare angir stedsnavn, personnavn eller betegnelser, korte instruksjoner e.l.
Men hva hvis fotoboka inneholder et forord, et etterord og kanskje korte tekster imellom, for eksempel kapittelinnledninger? Det finnes sikkert rettspraksis på hva som skiller «korte» instruksjoner fra «mellomlange». Men hvorfor er det egentlig så viktig å få inn dette punktet og at forskriften er akkurat sånn som den er med hensyn til blant annet notebøker, sangbøker og fotobøker?
Jeg skreiv opprinnelig denne teksten i november 2021, da Posten tyranniserte meg med krav om toll etter at jeg hadde kjøpt en bok. Etter hva jeg husker, holdt de pakka tilbake og kunne ikke redegjøre for hva den inneholdt, bare at det kanskje ikke var en bok. Når de ikke kunne oppgi navn og jeg ikke fikk verdien til å stemme med noe jeg hadde bestilt heller, ante jeg rett og slett ikke hva jeg skulle tro at de trodde var inni pakka. Den enkleste løsningen ville vel vært å åpne pakka på Post i butikk, hvor den betrodde postfunksjonæren kunne ta stilling til spørsmålet.
Hele saken kokte bort, så jeg publiserte aldri det som står ovenfor, men nå i februar skjedde det igjen. Det kom krav om toll og dermed også moms på ei pakke — som kun inneholdt ei bok. Posten er raskere til å sende purringer enn de er til å levere selve pakka. Men kravet måtte selvsagt påklages, og idet jeg forserte de grusomme chatrobotene som Posten holder seg med, falt jeg i følgende tanker:
Pakka har størrelse og form som en bok. Den er tøyelig som en paperback. Hvorfor har noen trodd at det ikke var en bok?
Navnet på boka står utenpå pakka, og det første som kommer opp når man googler navnet, er at det er en bok. Da ser man også forfatter og sjanger — som jeg ble bedt om å oppgi i min klage.
Jeg måtte i tillegg bevise at det ikke var en blandet pakke med bok og en annen vare som krever toll. Pakka er flat og åpenbart ikke stor nok til å inneholde både ei bok og f.eks. et klesplagg, noe elektronikk, ting til kjøkkenet e.l.
Kravet ble slettet, men jeg er betenkt over hva som er poenget med alt dette. Posten har sendt det som i realiteten er et totalt falskt krav om avgifter. En del personer vil betale dette kravet. I praksis, skjønt ikke teknisk sett, er det som har skjedd, det samme som diverse svindlere gjør når de sender ut falske krav i Postens navn. At dette falske kravet var sendt ut av den ekte aktøren, er ikke beroligende, faktisk nesten det motsatte.
Jeg skriver og gir snart ut bok om 1994. Dette er noen av personene som var yngre da (ca. 36 år) enn jeg er nå (37 år) — og så kan du tenke deg hvordan det får meg til å føle meg.
Anita Skorgan var 36 år
Det samme var Michel Houellebecq
og Prince, Madonna og Michael Jackson
og Henning Kvitnes
og Liv Signe Navarsete
Nils Johan Semb var 35 år
i likhet med Sting og Kevin Spacey
og Jon Fosse
og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
Hvem fylte 37 dette året? Jo, det gjorde Bin Laden
«For å være ærlig er jeg noe i villrede om hvordan jeg skal anmelde denne platen. Beckman indikerer på sett og vis selv hvordan han forventer å bli mottatt hos det norske folk, ved bl.a. tittelen på innspillingen og også ved å døpe plateselskapet til Dritt Records».
Det skreiv Jazznytt i sin anmeldelse av Helt på trynet, en norsk CD fra 1993.
Og det var ikke hvilken som helst slags skive. Instrumentene på skiva var el-bass, ståbass og «egenbygd Beckman-bass». Med samme «besetning» (og trommemaskin) ble det også spillejobber for artisten, blant annet på Cosmopolite høsten 1992.
Bak artistnavnet Beckman skjulte bare én person seg, Sjur Beckman. Han var seg selv 110 %, men lurte også noen:
«Beckstrøm som til daglig spiller bass i deLillos, har endelig begått den optimale egotripp: Han har gitt ut en bass-solo-CD. Til tross for ambisjonene har Beckstrøm døpt plata ‘Helt på trynet’, og gir den ut på Dritt records — hans eget plateselskap». (Stavanger Aftenblad 17.9.1993) Godt gjort!
1993 var i og for seg ingen dårlig tid å slippe «rar musikk». Reint verbalt er det for eksempel kort vei fra Beckman til Beck, en annen kar som albumdebuterte samme år, i 1993. Musikken til Beck var alt mulig. Postmoderne. Der slutter likhetene ettertrykkelig. Beck ble verdenskjent for singelen «Loser», som kom på albumet Mellow Gold i 1994, bare var ett av tre album han slapp det året.
I dag sliter nyutgitt musikk gjerne med å få oppmerksomhet — noe oppmerksomhet som helst. Ikke den gangen. Katalognummer 1 fra Dritt Records ble anmeldt både i Dagbladet, VG og flere musikkblader.
VG (29.9.93) ved Børre Haugstad, seinere kjent som vinylkjenner, ga terningkast 3 til Helt på trynet og roste deler av produktet. Det ble riktignok for drøyt med bare bass gjennom hele skiva. «Men her er godbiter innimellom. Både Sjur Beckmans bassversjon av to Bach-suiter og hans versjon av ‘Kjerringa med staven’ er overraskende og spennende lytting».
Anders Grønneberg i Dagbladet (15.9.93) var mer forbeholden. «Helt på trynet (Dritt Records) er i mine ører helt på jordet, men så skjønner jeg meg heller ikke på samtidsmusikk».
Noen som definitivt kjente samtidsmusikken generelt sett, var nevnte Jazznytt. Her lød vurderinga: «Skal man gå løs på noe så dristig som å gi ut 73 minutter og 6 sekunder med solo-bass-spill, bør man nok enten være en virtuos, eller være nyskapende på området. Såvidt jeg kan forstå oppfyller Beckman ingen av disse kriteriene. Heller ikke later han til å være noen glitrende tolker av gamle J.S. Bach, som han også går løs på inn i mellom egne komposisjoner, norske folketoner og standardlåter. Hvem som er tenkt som kjøpere av dette produktet, er jeg i tvil om. Det hele later til å være en slags harmolodisk provokasjon, men hvis dette er målet, synes jeg ikke han er morsom nok». (Jazznytt 1/1994)
Mode Steinkjer i Puls trakk fram sangtitler som «Livet er en fyllefest med meg sjøl som eneste gjest», «En drink og en ronk», «20 Hz mot EF» og «Pause til barna». «Dette burde si det meste, og det beste jeg kan si er at den sikkert vil få samme kultstatus som Arve (Arvid, forf.anm.) Slettas ‘Statement’. Helt på trynet».
Et helt år etter at CD-en kom, kom dessuten en lengre anmeldelse skrevet av Ivar Orvedal i Klassens helt egen kamp. Anmeldelsen sto to dager før EU-avstemningen, og det spilte kanskje en rolle i den sammenhengen at Beckman hadde med en sang mot EF, som EU riktignok ikke het lenger. «Bassisten Sjur Beckman sin musikk gøymer seg bak ein unødvendig banal litterær og visuell stil», skreiv Orvedal om albumtittel, cover og sangtitler. Orvedal så for seg at musikken skulle overraske positivt når det blant annet viste seg at Bach åpenbarte seg under den parodiske overflaten. Anmelderen mente likevel at det ikke holdt helt inn. I sin omgang med klassisk musikk «er Beckman så opptatt av å vise seg fram, at det som skulle vere ei oppvisning av flott teknikk, istaden blir ei overskriding av det høge tekniske nivået Beckman tross alt beherskar».
«På platas ellevte spor tar musikken ein ny dreining. Nå begynnar Beckman å spele på det han ‘ikkje kan’, han begynnar å leite i den uoppdaga musikkverda. Dermed er vi inni ei heilt annan interessant atmosfære av overstyrt gitarlyd og frustrert bråk. Når vi neste gang greier å skilje tonane frå kvarandre, på platas lengste spor, 20 HZ mot EF, er det ein avklara og personleg musikar vi høyrer. Endeles har Beckman gløymd omgivelsane, og kan nå konsentrere seg om å skape klang som løftar seg av eiga hjelp. Denne låten indikerar at bassmann Beckman likevel har noe å fare med». (Klassekampen 26.11.94 — skrevet på oppsiktsvekkende dårlig nynorsk fra Orvedals side).
Sjur Beckman, som er mangeårig leder i Groruddalen Senterparti, har sin egen hjemmeside, beckmanbass.no. Den er ekspresjonistisk og en geysir av innfall. CV-en som står der, avsluttes med følgende tre jobber: falskmyntneri, salg av hjemmebrent («Min hjemmebrent hadde vodka-kvalitet»), salg av tjuvgods.
Det er bare et tidsspørsmål før flere oppdager Helt på trynet, og diskuterer den i samme åndedrag som Arvid Sletta, men sistnevnte oppleves kanskje som mer oppriktig i sin musikk. Beckman hadde åpenbart den typen humor som på engelsk kalles tongue-in-cheek.
Aston «Family Man» Barrett døde 3. februar, og uten å komme med noen biografi vil jeg reklamere for det norske reggae-albumet som Family Man spilte bass på, nemlig Ro ro ro med Lamek.
Uten at dette egentlig skal handle om meg, har jeg også dybdeintervjuet Lamek i denne boka:
Jeg syntes det var morsomt å spørre Google om hva man kan spise, og så få forslag som viser hva andre personer har søkt på. Jeg skreiv opp de morsomste her. I dag følger en ny spørrerunde om hva som er farlig.
Det viser seg at noen søker på ting som er bortimot dødelige, som «er det farlig med nyresvikt». Noen søker kanskje på vegne av andre, men hvis man opplever noe utenom det vanlige helsemessig, bør man ofte ikke kaste bort tida med å google hjemme! Andre søker på ting som kan være farlige hvis man gjør det ekstremt ofte, men hvor det virker veldig rart å skulle gjøre det ofte. Noen søk gjelder ting som ikke kan være farlige for normale mennesker, ting som mange åpenbart gjør hver dag. Her er et utvalg i alfabetisk rekkefølge:
«er det farlig å bruke mikrobølgeovn»
«er det farlig å drikke varmt vann fra springen»
«er det farlig å drikke brus som har gått ut på dato»
«er det farlig på ta solarium en gang»
«er det farlig å trene når man er støl»
«er det farlig å fjerne mandlene»
«er det farlig å få støt»
«er det farlig å gå til kiropraktor»
«er det farlig å ikke pusse tenna»
«er det farlig å jobbe på oljeplattform»
«er det farlig å jobbe for mye»
«er det farlig å klippe værhår»
«er det farlig å lukte på tusj»
«er det farlig å miste mobilen i badekaret»
«er det farlig å møte elg»
«er det farlig å sitte nærme tv»
«er det farlig å reise til stockholm»
— her kan vi ta med topp 10 farlig å reise i rekkefølge: Egypt, Stockholm (!), Dubai, Tyrkia, Kypros, Thailand, Marokko, Australia, Afrika.
«er det farlig å vaske håret hver dag»
«er det farlig å wipe» (?)
«er det farlig i zanzibar»
«er det farlig å øresus» — grammatikkblomst
«er det farlig å åpne mail»
«er det farlig å slutte brått med å drikke alkohol»
Topp 10 sammenlagt:
Videre kommer et supplement fra «er det farlig med»:
«er det farlig med airpods»
«er det farlig med blåmerker»
«er det farlig med duftlys»
«er det farlige dyr i hellas»
«er det farlig med katteklor»
«er det farlig med mange ultralyder»
«er det farlig med sugemerke»
«er det farlig å spise yoghurt»
«hva er farlig med ytringsfrihet»
Tydeligvis er mange villig til å ta sjanser når det gjelder bilkjøring. Her er toppen av «er det farlig å kjøre med»:
Ja, nesten alle disse er svært farlige. Her ser jeg på søkene som en håpefull søken etter bekreftelse på at man slipper å dra til bilverksted.
Jeg synes mange norske nettaviser er usannsynlig grelle. Bildene og overskriftene er altfor store. Det er helt latterlig at ikke engang én sak får plass på skjermen. Man må dermed skrolle for å i det hele tatt få med seg slutten av overskriften. Det går ikke an å lese nettaviser slik i Firefox. Personlig må jeg skru nettsteder ned til 50–70 %.
Her følger tre eksempler jeg deretter vil kontrastere med andre, tatt som skjermdump på kvelden 21.1.
Mens jeg skreiv denne teksten, ble tittelen endret til «- Gikk til helvete». Det fikk i det minste plass på én linje, men er fordummende.
VG klarer ofte å holde saken innenfor den plassen skjermen har, men noen ganger ryker det, som ovenfor. I tillegg til hovednyhetene har VG.no dessuten et parallell-løp i tredje spalte som ikke passer overens med hovedspalten. Nei, det ser ikke bra ut.
Titler i norske nettaviser er også forferdelige over store deler av linja. Rett og slett. Og for å konkretisere er de intetsigende, uinformative, uintelligente, markskrikerske, krampaktige, stygge og språklig slette. Kvelden 21.1. har for eksempel Dagbladet tittelen «Dukker plutselig opp: – Hæ?» under et bilde av Maurstad-familien. Det sier meg ingenting at noen dukker opp i eller rundt familien. De på bildet er jo i familie. «Hæ» sier meg heller ingenting og er uintelligent å appellere med: At noe har skjedd som får noen til å si hæ er ikke viktig for meg. Saken kunne ikke framstått mindre interessant. Slett håndverk! Videre, under et bilde fra World Economic Forum står det «Slaktes: – På bærtur». Bærtur er et begredelig intetsigende begrep i denne sammenhengen. Det er svært subjektivt og i et stilbrudd med temaet som er internasjonal politikk. Slakt (uten navngitt avsender) er enda verre. Ordet er irrelevant, tåpelig, oppbrukt, utslitt, søvndyssende, meningsløst og lite dekkende.
Utklippet fra Budstikka, i midten, er litt mer spiselig, har først og fremst bruk av merkelig billedmateriale. «Disse fire lager bredeste samarbeid i Oslo», står det — under et bilde av sju personer. «Naboopprør mot fabrikk-planer»: bildet kan ikke forbindes med opprør på noen måte, verken i handling eller stemning. Tre personer er heller ikke mange naboer, og gir derfor ikke inntrykk av en stor og viktig sak. Fabrikkplaner går heller ikke fram av bildet.
Jeg går over til forsida på Youtube. Jeg skrur ned til 80 % (litt juks, hehe!) og blar forbi «shorts», altså til «runde nummer to» med videoer. Her er:
En video jeg har sett før
Tre kanaler jeg har sett på, men videoer jeg ikke har sett
Tre eller fire kanaler jeg aldri har hørt om
Stilig rutenett, behagelig for øyet
Legg spesielt merke til titlene. Musikkvideoen følger oppsettet «artist, sang» — ikke noe tull. Over der er det et utdrag fra en subreddit, som navngis med påfølgende tagline på fire ord. De tre til høyre oppe har 6, 6, 5 ord; de tre til høyre nede har 5, 5, 5 ord. Det er helt tydelig at disse veit hva de driver med. Det blir dog trekk til punerkrig-videoen for å kalle seg «overforenklet» og så holde på i en halvtime — og det er bare del 1.
Bildene er slett ikke like gode, men Airport Codes og Tumblr framstår meget konsise. Flyplassvideoen har en svært enkel originaltegning som både kontrasterer, skaper forventninger til hva som skjer når irer bestiller flytur til COR, til og med etablerer en oppgitt stemning med fjesene. Tumblr-bildet stiller på sin side opp et slags kabinett av merkelige internett-interesser som blir sagt å ha noe å gjøre med Tumblr, et sosialt medium som mange vil vite er over sin storhetstid. Dessuten er Mobile Games-bildet inne på noe lignende som Tumblr-videoen, men har noe mindre verdi for de som ikke kjenner igjen spillene.
Noen norske medier som er inne på noe av det samme — hva gjelder oppsett i rutenett. Her kontrasterer jeg to nettsider som i bunn og grunn er svært like, i både stoffområde og vinklinger, nemlig TV 2 og Nettavisens fotballsider. Begge står i 100 % over et annet utdrag i min foretrukne størrelse, 50 %. Først TV 2 i full og halv størrelse:
Og så Nettavisen i full og halv størrelse.
Det stilige rutemønsteret, og at titlene har ord i samme størrelse hvor ikke enkelte ord ROPER UT som hos Dagbladet, viser at begge er inne på noe (dette er ikke et spørsmål om å være tabloid eller ikke, for Nettavisen er tabloid). Når det er sagt, har TV 2 for store bilder en gang i blant, og de burde brukt bredden på en bedre måte. Her er også tendens til for lange overskrifter. «TV 2 erfarer» trenger for eksempel ikke stå i tittelen, det er unødvendig å presisere at TV 2 skriver om ting de erfarer.
Eurosport (her i 80 %) tar ytterligere skritt i riktig rute-retning:
Bildene i Nettavisen fortjener også en kommentar, for de er kjedelige. Ja, håpløse. Én ting er at absolutt alle bildene er av menn som ser framover eller til siden. Noen av bildene har dessuten lite med sakene å gjøre, for eksempel ser ikke Keane ut som en som roper varsko, og Jönsson-bildet er vel bokstavelig talt flere år gammelt. Jeg tuller ikke når jeg sier at her hadde konstruerte thumbnails, som på Youtube, vært bedre. Et Jönsson-bilde kunne bestått av ham, Stabæk, Nadderud, kvinnelaget. Keane kunne hatt med ham, United-logoen eller Old Trafford, samt noen symboler på at det går dårlig.
Her følger så en Youtube-kanal om fotball, HITC Sevens. Se på Hull-videoen. En poengtert tekst, et bakgrunnsbilde, logoen, en betenkt mann og året. (For det er ikke første video om The Tigers; han som driver kanalen heier på Hull.) Santos-videoen har det samme, noe som passer godt til at de nettopp rykket ned etter 111 år. Passer ikke mannen godt som et bilde på denne nedturen, kanskje?
Se videre på de to videoene om dårlige signeringer. Betenkte menn side om side med tallene som burde gjøre dem betenkte. Det er selvsagt litt manipulerende, ettersom bildene er tatt i en annen sammenheng og sammenstillingen er et redigert produkt av HITC Sevens. På konspirasjons-videoen er ikke bildene ekte engang, men rett og slett manipulerte, litt ufint kanskje, men så handler det også om konspirasjonsteorier.
De fire videoene med 63 games, Hull, 72 million og Santos presenterer sakene langt bedre enn Nettavisen gjør med Roy Keane.
Fotballbildene er i utgangspunktet under copyright, men her står de under fair use, som faksimiler i forminsket kvalitet som brukes til kommenterende formål — her å kommentere oppsettet på nettsidene, noe som ville vært umulig uten å vise faksimilene. I hvilken grad Youtube-videoene har brukt copyrightede bilder, er et helt annet spørsmål.
Haaves historier 