20 år med Til ungdommen

Nei, det er verken kommunist-poesi eller kjendis-føleri, men det første og eneste albumet til Geniale Griser. Skiva hadde release på Gamla 19. mars 2004 og sin egentlige, åndelige, release på Musikkflekken 20. mars.

Geniale Griser var et rockeband, punkband i heldige stunder, med fire grep og tekster på norsk. Samtidig hadde de to ting som skilte dem fra andre band. Egentlig tre, hvor den tredje er dedikasjon og vilje til å spille for ungdommen (!) i Bærum og andre steder, men to ting som gjelder selve musikken:

Ilker er den beste mannlige frontfiguren i Norge gjennom tidene. I hvert fall blir Jokke, Prepple, Hank og Biff Malibu til sammenlikning som de som fylte nedre halvdel av resultatlista i Talentiaden på barneskolen.

Ja, flere låter er skrevet ganske likt og de fleste riffene er ganske basic. Det er her synthen kom inn, spilt av en som het Erik. Hadde jeg ikke vært vant med å se Geniale Griser live, hadde jeg sikkert syntes det var rart med den i lydbildet, men bandet snudde det uvanlige til en styrke, og det er så morsomt spilt. Å oppleve synthen live var også noe jeg er glad jeg fikk med meg — der han sto med synthen i skulderreim, konfirmant-utseende, briller og McDonalds-uniform (!)

Rytmeseksjonen i bandet var de viktigste låtskriverne sammen med Ilker.

Hør gjerne på Til ungdommen, og les mine lange intervju med folk fra bandet i boka Norske album. Volum 1.

Til felts med Jar-Jar Binks i Cola-krigen

Cola-krigen er et begrep innen internasjonal bedriftshistorie og markedsføring, og ikke minst noe de fleste har et forhold til. De fleste har nemlig en preferanse for enten Coca-Cola eller Pepsi.

Det er mange andre aktører som prøver å lage populære colaer, selvfølgelig uten at de kan måle seg med Pepsi og Coca-Cola Company i omsetning, men noen ganger hindrer det dem ikke i å gå ut med høyflygende påstander.

Apropos høyflygende: I 1998 slo bransjeavisa Dagligvarehandelen opp «Cola-krigen trappes opp» med store bokstaver. Illustrasjonsbildet var av et jetfly med Pepsi-logoen på.

I 1996 rotet Pepsi seg borti en markedsføring der de hevdet at man kunne vinne et Harrier jetfly til en verdi av 37,4 millioner dollar for «pepsi-poeng» til en verdi av 700 000 dollar. Det var ment som en spøk, i motsetning til de mer realistiske premiene i kampanjen, men én mann tok markedsføringen på alvor og prøvde å innkassere flyet. Han fikk nei, saksøkte Pepsi og tapte. Jammen har Netflix klart å lage en 4-episoders serie om det.

Fra nyttår 1999 forsøkte Pepsi-Co å tapetsere markedet med Janet Jackson og sangen «Ask For More».
På høsten 1999 tok Pepsi del i lanseringen av Star Wars: Episode I. Rundt i norske butikker ønsket de å sende 1,60 meter høye papp-plakater — som var prydet av Jar-Jar Binks.

Østlendingen, torsdag 19. august 1999

I ettertid veit vi at Jar-Jar Binks ble den dårligst mottatte Star Wars-karakteren noen gang. Samtidig forteller det mye om Star Wars-fansen at de valgte å bruke energi på det. Karakteren skal ha vært ment for barna som ble de nye seerne av Star Wars og kunne få sine egne figurer å vokse opp med. (Snart kom det anklager om at flere karakterer i Episode I var etniske stereotypier. «Det blir stadig vanskeligere for amerikanske filmmakere å finne etniske grupper som kan fungere som skurker», skreiv Christina Pletten lakonisk i Bergens Tidende.)

Jojo-feber%

Coca-Cola slapp løs store markedskampanjer med jojoen omtrent hvert fjerde–femte år. Forutsigbart nok ble det «jojofeber» hver gang, som i klartekst betød at barn snurra med jojo i skolegården og mens de gikk steder. En ny runde ble det i 1999. Thomas Kleiberg Jensen ble norgesmester i jojo, fortalte avisa Dagligvarehandelen, som den beste av 10 000 som deltok «i Coca-Colas 750 Yo-Yo-konkurranser».

Ice ice baby

Dette var virkelig tidspunktet for å lansere Ice Cola og Tom og Jerry Cola. Rettelse: Dette var virkelig ikke tidspunktet for å lansere Ice Cola og Tom og Jerry Cola. Det ble likevel gjort av henholdsvis CB og Lerum.

Lerum kalte sin brus for «Norges første barnecola». De ville markedsføre den «med friskt og spennende butikkmateriell samt annonsering i Tom & Jerrys eget tegneserieblad». (Dvh 17/99)

Reklamen for Ice Cola spilte på at noe nytt hadde større appell enn noe gammelt. Reklamen var skråsikker: «Folk har drukket Cola i 100 år eller noe sånt….kanskje på tide med noe nytt? Ice Cola er splitter ny – og så god at folk bare gliser og smatter og stønner når de drikker den. Alle sier at Ice Cola er minst like god som de gamle og trøtte colaene».

Reklamen dro en sportsanalogi der Coca-Cola var treski på påskefjellet, Ice Cola var snowboard i fritt fall. Butikkene måtte derfor bestille masse av denne brusen, som «folk bare gliser og smatter og stønner når de drikker». «Vil du satse på de cola-drikkende unge — så heng med. La de gamle sakke akterut!» (Dvh 3/99)

Hva var i det hele tatt vitsen? Vel, CB hadde lisens for å tappe Coca-Cola Companys produkter siden 1954. Da Coca-Cola Company trakk seg i 1993, fikk CB erstattet det med tapping av Pepsi. I 1998 trakk også de seg, forteller Fædrelandsvennen. At CB ble kjøpt opp av Hansa Borg i mars 1999 gjorde kanskje at CB etter hvert måtte slutte med sin egen cola, fordi Hansa Borg hadde avtale om å tappe Coca-Cola.

Ice cola, NB.no.

Ice Cola sakket i hvert fall akterut, og det knapt noen spor av produktet etter 2002. Tom og Jerry-brus hadde eksistert i noen år, men neppe lenge inn på 2000-tallet, og forble veldig smått.

Amateur hour i VG

VG skriver en føljetong om Durek for tida, og finner det verdt å oversette et intervju med hans søster og halvbror til engelsk. Forsøket virker noe amatørmessig.

Dette er altså bare en kommentar om behandlingen av språket (slik det sto 11.4. kl. 17) og ikke realitetene i saken. For allerede i overskriften skurrer det. «Durek’s siblings with prayer to Se og Hør» burde åpenbart vært «plead with Se og Hør» etter min mening. «With prayer» er ikke noe man finner brukt i denne sammenhengen.

Her er flere eksempler. Uten at jeg er profesjonell oversetter, har jeg følelsen av å lese en skoleavis mer enn et seriøst innspill om Se og Hørs pressemetoder.

«Ulf André Andersen told VG that he has nothing more to add, than his previous statements» — et ord som «than» virker malplassert. Man kan forlenge det til «other than», eller heller forkorte det til «to add to his previous statements», men helst skrive det om. Frasen «had no additional comments» er tilstrekkelig da ordet additional impliserer at det har kommet statements tidligere.

«They are two of Durek Verrett’s total of four siblings» — virker kronglete

«This is the first time Angelina and Brandon will be speaking to the press. Also present during the interview was Durek Verrett’s manager at the time» — her går det surr i verbtider. Historisk presens og presens futurum i den første setningen, preteritum i den andre. Hvis det er første gang de snakker, så er også manageren til stede.

«They approach this interview with conflicting emotions, after Se og Hør has over the past year published several interviews with their mother» — «has over the past year published» er feil ordstilling.

«He was number four in the sibling pack, coming two years after his sister Angelina. Angelina and Durek are the only ones in the sibling pack who share the same mother and father.» — «Sibling pack» er ikke noe uttrykk i denne sammenhengen. Det bekreftes i hvert fall av null googletreff for «number two in the sibling pack».

«Brandon says she, who is 80 years old, has barely been in work since the 1980s» — hele setningen er krøkkete, og man kan ikke oversette «være i arbeid» med «be in work». Man bruker vel helst employment i denne sammenhengen. (Jamfør det kjente akronymet neet, not in education, employment or training.)

Jeg vil anta at direkte sitater er gjengitt slik de var, og ikke oversatt til norsk og så oversatt tilbake. I det direkte sitatet «It started making all sense to me» har likevel korrekturen glippet. Det samme gjelder tilsynelatende sitatet «It’s a premeditated character assassinator on Durek», det menes vel «assassination» og preposisjonen da er of, ikke on.

«They are also worried about what other articles might drop up against the wedding» — klønete

Når VG etter hvert tar fram «See and Hear», går tankene til robot-oversettelse.

For å oppsummere, er hovedfeilene som VG har gjort, at de fyller på med for mange småord samt direkte oversettelser fra faste uttrykk på norsk. Hovedpoenget er imidlertid ikke hva som står, men at VG ikke har noen som ser at det er amatører i fri utfoldelse. Selvfølgelig krever jeg ikke av noen norske journalister at de har et godt språkøre for engelsk — helt til de begynner å skrive saker på dette språket. Da må de være proffe for å bli tatt seriøst, ellers får de skaffe hjelp hos noen som kan sakene. Selv om enkelte av eksemplene ovenfor kunne være små i seg selv, gjør summen av det hele at språkføringen rett og slett kan kalles inkompetent.

Den offentlige samtalen avgjør

I dag faller «dommen» om Ingvild Kjerkols masteroppgave. «Dommen» er helt uten betydning.

Masteroppgaver er altså i vinden. Det er den offentlige samtale som kan gi den beste bedømmelsen av disse, ikke bare interne kommisjoner og i hvert fall ikke bare jurister.

En masteroppgave slutter å være et internt sensor-anliggende idet teksten publiseres åpent. Da står enhver person med faglig innsikt fritt til å karakterisere den utfra relevante kriterier. De riktige karakteristikkene er de som vinner fram i den akademiske samtalen. Og denne samtalen har allerede vist hvor veien blåser i Kjerkols spesielle tilfelle.

Derfor behøver ikke offentligheten sitte på pinne for at Nord Universitet vurderer Kjerkol-masteren. En masteroppgave kan karakteriseres av hvem som helst med innsikt i akademia.

Plagiatsakene ser jo i tillegg ut til å underminere tilliten til nettopp de institusjonene som burde fanget opp overtrampene. Det er en annen grunn til at betydningen av det Nord Universitet måtte «dømme» i denne saken, mister gravitas.

Den opprinnelige sensuren av Kjerkols masteroppgave virker slett. Skyldes det for ensidig tiltro til automatiske plagiat-oppdagelses-programmer? Lær i så fall av lærerne, som vet å gjøre punktundersøkelser i elevtekster for egen maskin (noe som også kan «avdekke» chatbot-bruk). Det vil være en forskjell: Der lærere gjør disse undersøkelsene utfra kjennskap til eleven, bør sensorer kanskje gjenkjenne ideer eller passasjer som andre i faget har skrevet om tidligere. Famler man i blinde, så tar man i det minste tilfeldige stikkprøver.

Historikeren Hilde Sandvik (som ikke må forveksles med radioverten med samme navn) ble sett med traller på Riksarkivet. På rekke og rad sto kildematerialet som masterkandidatene hennes sa de hadde brukt, så sensoren kunne gå kildetolkningen ordentlig etter i sømmene. Dét er sensur med stor S.

Motsatt gikk det også rykter om sensorer som leste mer overflatisk.

En av mine beste venner leverte doktoravhandling i historie. Han skreiv på engelsk, men engelsk er ikke alltid engelsk. Han tok i sin tid en grad i England, men skreiv nå om tematikk fra USA. Så oppdaget han at han gjennomgående hadde brukt britiske anførselstegn og ikke amerikanske (ja, det er en greie!). «Selvsagt» måtte det gjøres om, et nitid arbeid over over fire hundre sider. «Ja, det tok vel et par dager, faktisk. Konsentrert. Alene. På en hytte uten strøm og vann. Måtte lade pc-en med aggregat. Det var verdt det da», skriver han i sakens anledning. Dét er skriving med stor S.

Det kan sikkert argumenteres med at sensorene får for lite tid eller lønn for å sensurere grundig nok, noe som igjen peker mot de seriøse spørsmål som plagiatsakene reiser om inflasjon og devaluering av mastergrader. Bl.a. har Dagsavisens Jo Moen Bredeveien spurt hvorfor politikere skal haste-levere masteroppgaver innimellom alle andre gjøremål. Det rareste er vel når Sandra Borch har fått sin masteroppgave annullert, og sier at hun «vil forsøke å finne tid» til å skrive ny master.

En konklusjon jeg derimot synes er vanskeligere å trekke, gjelder tilliten til politikere med elendige masteroppgaver. Det er ikke på grunn av masterne at de er valgt i utgangspunktet. Om masteren forsvinner, blir de helt klart ikke noe mindre kvalifiserte som politikere fra den ene dagen til den andre. Den moralske sida av saken er heller ikke alltid krystallklar. Bare tenk på studentene som er trukket for retten og som har manges støtte.

God kritikk til The Hope Solos

I en kritikk av samleskiva 2024: Pønk i Norge skriver Natt og Dag at The Hope Solos kanskje er det minst kjente av alle på skiva. Det stemmer nok det, bandet har blant annet aldri spilt live. Ikke desto mindre ble det, som del av et kuleregn av seksere og enere, trilla en femmer, også kjent som det store smileansiktet, til The Hope Solos. Helheten kan leses her:

Hvordan står det til i norsk pønk?

Fotballstart i Norge og Sverige

Her er noen bilder som først viser treningskamp mellom Stabæk og Start 1. mars, kaldt og tomt, og samme helg den svenske cupen med GAIS mot Örgryte. Den norske sesongen begynte en måned seinere.

Godt banner på GAIS mot Brommapojkarna. Sverige har ikke innført Var ennå.

Ikke ofte man ser kvinner som forsangere. Flott! Fra Häcken mot Mjällby.

Legger dessuten til noen morsomme svenske ord funnet i fiskedisken: brosme heter lubb, og knurr (et navn som også er litt rart på norsk) heter knot.

Vi kan også koste på oss at de svenske frontfigurene for postkodelotteriet ligner oerhört mycket på de norske, Tom Stiansen og Jorun Stiansen. (De heter også det samme! Det har jeg aldri tenkt på før.)

Illustrerende

Dagsavisen.no 28. mars hadde et illustrasjonsbilde det ligger mye omtanke bak. Det ble konstruert i bladet Fri Fagbevegelse, som også var de som skreiv saken med den sære tittelen «Økt kokainbruk blant unge elektrikere». Noen redskaper og et bankkort er tatt fram, og et ukjent hvitt pulver også lagt på bordet. Hvorfor ikke skrive en egen sak om hvordan bildet ble laget og hvilket pulver det var, i tråd med den tåpelige hva-var-det-i-posen-føljetongen fra nettabloidene det siste halve året.

Det er noe med at saken kun gjelder elektrikere, og kun unge. For å gjøre saken enda bedre burde det stått noe om landsdel, kanskje unge elektrikere fra Nord-Norge — i tråd med den klassiske overskriften «Urolige sosionomer i nord sier nei».

Det var smart å ikke ha med noen elektroniske effekter på bildet, slik at bildet kan gjenbrukes hvis det er snakk om snekkere og kanskje til og med rørleggere.