Hva kan vi vente av ny læreplan?

Er det lenge til neste arbeidskonflikt i skolen? Nå som det kommer ny læreplan kan vi få en pekepinn ved å kikke på norsk læreplanhistorikk.

Like før jul hadde jeg et innlegg om dette i Klassekampen. Tittelen de satte var jeg litt uenig i, jeg vil ikke spå at en slik konflikt kommer, men slik læreplanen 2020 er laget, ligger det nok til rette for det. Her er resten av innlegget, i bitte litt utvidet versjon:

Mange husker streiken i 2014. Skulle ansatte med 5–8 års utdanning ha mer bundet arbeidstid eller skulle man stole på at de gjorde jobben uten slike pålegg? KS’ arugument for bundet arbeidstid var atkolleger måtte være på kontoret for å samarbeide, ulikt KS’ egne ansettelser hvor de annonserte med høy fleksibilitet.

Det som særlig kjennetegner 2020-læreplanen er tildels veldig få detaljer om hva elevene skal kunne. Det er angitt vide læreplanmål som skal og må konkretiseres på skolene rundt om.

Etterkrigstidas første læreplan het Mønsterplanen av 1971/74. Den var ekstremt detaljert om skolefaglige temaer, men lite av det var obligatorisk. Lærere kunne undervise i noe av det, ta vekk noe annet, og legge til etter eget hode.

«M74» ble revidert i form av Mønsterplanen av 1985/87. Denne planen var slanket betraktelig. Nærmest alle emner var nå forslag fra statens side. Hvorfor? NRK sendte opplysningsprogrammer hvor det blant annet het at M87 brakte skolen «fra det individuelle til det kollektive». Læreplanmålene skulle skapes gjennom lokal møtevirksomhet landet rundt, ja man kunne lage nye fag om man ville det.

Her kan du kose deg med Mønsterplantimen, NRK-programmet om lokalt læreplanarbeid i 1987. Se opp for hiccups i hvordan programmet gjennomføres.

Testing i skolen var samtidig en vestlig megatrend pushet fram av OECD og den private organisasjonen IEA. IEAs studie Sims, «Second International Mathematics Study», ble gitt til norske elever, og det viste seg at de ikke var helt på den europeiske toppen.

Blant annet i forbindelse med dette fikk politikere øynene opp for at læreplan M87 jo ikke kunne garantere om elevene lærte seg gitte emner. Enten kunne politikerne overstyre det lokale læreplanarbeidet, ellers kunne en detaljert læreplan innføres.

Det siste ble prøvd i 1997, med økt detaljnivå samt formuleringen “I opplæringa skal elevene”, men 1997-læreplanen ble noe mislykket da man allerede i 2006 gikk tilbake til en mer åpen plan. Hovedtanken er at 2006-planen oppøver det som heter grunnleggende ferdigheter mer enn bestemte emner. Men for at elevene skal oppleve at de lærer det samme må lærerne altså gå på møter. Etter noen år fikk man altså
konflikten om arbeidstidsavtale.

Det historikken vel viser er at en åpen læreplan lages for å fremme kollektive arbeidsmåter, men at noen snart kommer på at disse arbeidsmåtene og utbyttet må kontrolleres. Dermed følger automatisk mer testing og mer byråkratiske regler for lærersamarbeidet, det vil si omkamp om bundet arbeidstid.

«I Oslo er savnet stort»

Dagbladet har en artikkel om rivning av sentrumsbydel i Moss. Det framstilles som om saken er dårlig håndtert, og det advares mot flere lignende saker i andre byer, og deriblant heter det: «I Oslo er savnet stort etter at de rev flere sentrumsbydeler, som Vika, Vaterland og Smalgangen på Grønland.«

Selvfølgelig er det gamle Vika savnet av alle i Oslo! Både av de som bor der, jobber der og drar gjennom! Selv tilhører jeg de to siste kategoriene, og er så lei meg for at jeg må gå av Nesoddbåten foran en bygning som Rådhuset, og ikke får tråkke rett inn i den gamle Vika-bebyggelsen. Ja, den bebyggelsen som i artikkelen som Dagbladet selv siterer beskrives som «slummens slum», «en slags norsk variant av favelaer».

Skattekister, voktet og ubevoktet

På nyåret 2021 sitter vi og sliter med ettervirkningene av Digitalarkivets slipp 1. desember 2020 av Folketellingen 1920. (Noe vi kommer tilbake til.) Da er det godt å ha nye ting å glede seg til, nemlig opplåsning av knirkete gamle hvelvdører:

Men ikke alle arkivsaker er like godt bevoktet, viser det seg:

Hele historien

«Hele historien» er en sendeflate for radiodokumentarer på NRK. En av flere flater, vel, spredt utover P2, P3 og så videre. Særegent for Hele historien synes å være oppdelingen i flere episoder, mellom 2 og 6 stykker, for å rekke å få fortalt, ja, «hele» historien.

NRK fortjener honnør for å løfte fram tema fra underholdningshistorien, i tillegg til at mange dokumentarer omhandler krim og ulykker. Hittil kan man for eksempel høre om Hamarfestivalen mot rus 1981, Big Brother 2001 (lagt ut nå 7. januar) og «kampen mot pornoloven» i 2002. (Enkelte vil påstå at noe av dette faller under såvel krim som ulykker.)

Hør på dokumentarene og bli et oppkomme av fun facts. Et eksempel: en hovedperson i en av dokumentarene måtte fra tid til annen sørge for å klistre svarte klistremerker over produktene han skulle gi ut, og til jobben leide han inn idrettslagsforeldre og vernede bedrifter. Var det snakk om festivalbrosjyrer i Hamar i 1981, eller hører det til en av de andre dokumentarene mon tro?

Det vi får høre kalles «historien», men er i realiteten fortellinger. Pent avrundede fortellinger med tradisjonell oppbygging. Noen ganger kunne det ha vært interessant med mer historisk eller historiefaglig input.

Som journalistiske fortellinger har de alle en høy underholdningsverdi og gir mange opplysninger, men helhetsbildet kunne vært bedre. Man får for eksempel vite litt om Big Brother, men ikke så mye om reality-tv før eller etterpå. «Historien om Big Brother» slutter jo ikke når kameraene slukkes for siste sending i sesongen, noe må jo ha skjedd i kjølvannet selv om de kommende sesongene fort ble passé med fallende seertall? Hva med Hamarfestivalen, ble den en parentes i norsk festivalhistorie? Preget arrangørene kulturlivet på andre måter?

En annen ting som slår meg er at det til tider har vært lett å finne kilder. Dokumentaristene har verken trengt å grave i hemmeligheter, eller pusle sammen små kildebiter. Særlig «kampen mot pornoloven» ble dekket i det vide og brede i radio og tv. Da «kampen» var en aktuell nyhet, kjørte hovedpersonen lysløypa fra studio til studio, som det heter. En halvtime i NRKs klipparkiv, og så har man soundbites nok til en halv episode.

Jobber man ikke for NRK kan man få tilsendt klipp fra arkivet. 1 eller 15 minutter, pristaksten er flat: 400 kroner.

Hamarfestivalen, på sin side, ble det utgitt bok om allerede i 2015:

Radiodokumentar er likevel et bra format. En fordel med radiodokumentar kontra tv-dokumentar, vil jeg tro, er at det er mindre ressurs- og personalkrevende. Dermed kan flere dokumentarer lages. Flere av Hele historien-dokumentarene er laget av én person. Et artig grep hadde vært om det lages meta-dokumentarer etter ei tids forløp. Her kunne noen prøve å lage synteser av de ulike fortellingene. Forteller de noe om Norge, slik det gjerne er populært å si?

Møt Axel Irgens Bergh Møller

Axel Irgens Bergh Møller bodde på Stabekk og startet I. B. Møller kjemisk fabrikk i 1915, Keramosfabrikken i 1930 , begge disse i Oslo, Møller og Ringstad kjemisk fabrikk i 1952 i Sandvika sammen med Ole Marius Ringstad. Han skreiv også dette:

Like før jul utga jeg en artikkel i Årbok for Arbeiderbevegelsens historielag i Akershus om Sandvika Papirindustri. Dette var navnet som Keramosfabrikken fikk etter noen år, da I. B. Møller var ute. Han var en særegen type rent politisk.

Møller fikk Keramosfabrikken flyttet til Bærum. Grunnen kan ha vært politisk. I hvert fall hvis vi skal tro en krangel i Arbeiderbladet i 1933. Bladet omtalte fabrikken i Oslo og mente at der var «meget slette» arbeidsforhold, «praktisk talt ubegrenset» arbeidstid med masse overtid, lav lønn og at «arbeidslokalene skal være slette». På toppen av det hele nektet Møller arbeiderne å organisere seg eller snakke med fagorganisasjonen, mente Arbeiderbladet (noe Møller benektet). Bladet forventet ikke mer av en arbeidsgiver som «tilhører Dybwad Brochmanns politiske sekt».

Hva betyr Brochmanns sekt? Jo, at Møller stilte opp i stortingsvalget i 1933 som andrekandidat i Akershus for Samfundspartiet, blant annet med hensikt å innføre fundamentalistisk kristendom. Valget foregikk jo i kjølvannet av blasfemidebatt og teaterstykket Guds grønne enger. Norges kirkelige landslag spurte derfor stortingskandidater om de ønsket lovendringer for å innskrenke skilsmisser, sørge for at «Gud ikke må bli fremstillet ved nogen offentlig forestilling» og ikke minst dette: «Vil De medvirke til at gjeldende lov og rett effektivt håndheves og at vårt lands rettspleie skjer på en helt upartisk og rettferdig måte?». Møller svarte på det sistnevnte spørsmålet:

«Da gjeldende lov og rett for tiden brukes til å forsvare og ‘kristne’ ågervirksomhet, offentlig tyveri, nødsarbeide under norsk flagg, tvangsauksjoner og tvangsorganisasjoner, organisert mord og organisert løgn, samt til beskyttelse av offentlig ubevisst svindel og lek med folkets fantasi og følelser, og da også ‘lov og rett’ på mange andre måter brukes til å kaste ‘rettferdighetens skjær’ over allslags satanisk uvesen og autorisert djevelskap, så vil vi med alle ærlige midler bidra vårt til å røke alle antikrists håndlangere ut av den offentlige rettspleie, moral og folkeopdragelse».

Dette var det jeg visste da jeg altså publiserte artikkelen i årboka. Den er dessverre ikke online ennå, så du får enten låne tidsskriftet eller bare drømme hva artikkelens innhold kan være. I artikkelen står også alle kilder. (Forresten, når det er glatt på veiene holder det ikke å si 1001, 1002, 1003 til bilen foran – da kan du si «Årbok for Arbeiderbevegelsens historielag i Akershus».) Under andre studier dukket altså I. B. Møller opp igjen med bidraget som står i faksimile ovenfor, funnet i Nationalt Tidsskrift 5/1926.

Nytt arkivår

Er dette trappa du møter når livet er slutt og du forfremmes til herligheten? Nesten, men det er snakk om den dennesidige herligheten, nemlig trappa opp til lesesalen på Riksarkivet. Arkivåret er nå i gang for undertegnedes del. Denne gangen undersøkte jeg mappene til en person som beskrives som en «meget livsfjern mann».

Hvorfor kunne han finne på å melde seg inn i Nasjonal Samling? «Han har alltid vært en drømmer og er jo også oppvokset under påvirkning av» sine foreldre, to av Norges mest kjente forfattere. Det var ikke alltid emosjonelt stabilt. «Han er eneste barn, og hans oppdragelse har vel vært sterkt påvirket av sine foreldres livssyn og forfattervirksomhet».

Mer kommer.

Anmeldelse: Norsk kriminaljournalistikk etter 2000

Har norsk kriminaljournalistikk endret seg over to-tre tiår? Spørsmålet er relevant siden vi møter slik journalistikk ofte. Ganske massivt, ifølge Lars Arve Røsslands karakteristikk av omfanget: «en vegg av krim». Vi har fått flere medier siden 2000 og alle inneholder krim. Det virker som en noe triviell sannhet, men Røssland presenterer likevel noen tankevekkende funn som underbygger dette.

Lars Arve Røssland
Norsk kriminaljournalistikk etter 2000. En vegg av krim
Cappelen Damm akademisk 2019

NRK unnlot tidligere å drive kriminaljournalistikk, TV 2 satset derimot på det, og nå gjør NRK også det. Mediene har blitt likere på feltet. Krimkommentatorer har dukket opp, samtidig med et tilsynelatende paradoks: Det snakkes om en profesjonalisering av kriminaljournalistikken, men samtidig skjer en despesialisering. Færre personer «er krimreportere», i dag er de snarere journalister som også kan skrive om krim. I nesten alle andre yrker er profesjonalisering lik spesialisering.*

Boka har et gross sider og er en slik du kan plukke med deg på biblioteket på vei ut, hvis du kommer på at du ikke har lesestoff på trikken. På den annen side er det nok mange andre bøker, kanskje et gross, du heller bør ta med deg.

Først og fremst stusser jeg over bokas ensidige krimbegrep. Kriminalitet her er ensbetydende med vold og mord, med et islett av overgrepssaker. Økonomisk kriminalitet er fullstendig fraværende, bortsett fra et par setninger om svindlere som hektes av TV 2 hjelper deg. Så vidt jeg kan se nevnes ikke avisa Dagens Næringsliv. Med deres banebrytende innsats for å avdekke kriminalitet framstår dette stoffutvalget som helt håpløst, for å bruke et uakademisk uttrykk.

Et sted skriver Røssland at kriminalstoff kan sies å være alt som har med politi, lov og rett å gjøre, men det er «så mye mer» (s. 14). Likevel ender det opp hos ham å være mye mindre. Pressens noen ganger litt for ivrige jobb med å avdekke kriminelle forhold hos individuelle politikere har det blitt skrevet bøker om, men her nevnes kun et par setninger om Tore Tønne. Pressens rolle i voldtektssaker er fraværende til tross for flere framstående saker og bøker om dette.

Kildetilfanget i boka framstår som tilfeldig. Jeg sier ikke at det er det, men det framstår slik. En Journalisten-artikkel her og en NRK Ytring der. Røssland kan takkes for å ikke kjede leserne med et metodekapittel, men det må likevel stå noe om grunnlaget for konklusjonene og hvilke kilder som dertil er studert. En viss kvantitativ registrering, case – et eller annet burde ligget til grunn.

Strukturen i boka er uklar. Gjentakelsene er litt for mange. Formålet med kapitler angis ikke godt nok, særlig kapittel 6. Sa jeg at gjentakelsene er litt for mange?

Lars Arve Røssland har mange andre bøker med tydeligere avgrensning (case) som heller bør leses.

* Sjekk gjerne ut en leges faglige petit om «kvistspesialisering». Leger blir ikke bare spesialister i greiner av medisinen, men i kvister av disse greinene.

Anmeldelse: Fra antimilitarist til forsvarsminister

Før jul, i hvert fall så vidt inne i adventstida, anmeldte jeg boka Fra antimilitarist til forsvarsminister. Fredrik Monsen og 1930-tallet. Det gjorde jeg på historieblogg.no.

Fredrik Monsen var Arbeiderpartiets forsvarsminister i 1928 og 1935–39, og i denne perioden gikk han og partiet fra å ville legge ned hele militærvesenet til å tvert imot plusse betydelig på budsjettet. En forsvarsminister som på et tidspunkt vil legge ned hele militærvesenet er et pirrende paradoks for enhver historiker, så også undertegnede, som derfor leverte en masteroppgave om Monsen i 2012. Prisverdig nok har Vidar Eng, som selvstendig forsker med mastergrad, supplert sin tidligere bok om Terje Wold med denne om Monsen. Sjekk ut anmeldelsen og kommentér gjerne.