A hell of a hat av Kenneth Partridge

A Hell of a Hat. The Rise of ‘90s Ska and Swing av Kenneth Partridge

Pennsylvania State University Press, 2021

– skrevet i januar 2023. Sendt inn til et studenttidsskrift som etter usannsynlig mange purringer og lovnader om tilbakemelding endelig fikk en konklusjon i februar 2024: tidsskriftet har nå slutta med bokanmeldelser…

—

Denne boka handler om third wave ska. Hva er det? Kort sagt er ska en musikksjanger. Det var forløperen til reggae, men spilt i raskere tempo og som regel med blåsere. Etter oppstarten i Jamaica rundt 1960 opplevde sjangeren et oppsving i Storbritannia før og etter 1980. Så kom altså den tredje bølgen på midten av 1990-tallet, som i det store og hele var USA-sentrert, og som A Hell of a Hat tar for seg.

I tillegg handler boka om swing. Kanskje er swing mer kjent for mange, herunder takten i musikken og hvordan det danses. Derimot er det kanskje mer ukjent at USA opplevde en «swing revival» på 1990-tallet. Siden ska og swing var store samtidig, og fordi begge sjangrene består av rockeband-besetning med blåsere, kobles de sammen i denne boka.

Noen kjenner third wave ska bedre under navnet ska-punk, som naturlig nok henviser til at mange band tok inn punk i musikken, hadde samme plateselskaper og spilte live sammen med punkband.

Tidsavgrensninger

Kenneth Partridge kommer godt inn på hvilke 90-tallsår ska og swing fikk størst oppmerksomhet. Det tallfestes også tydelig. Allerede i innledningen fortelles det at de største swingbandene solgte 1–2 millioner album i USA. Det vil si platina og dobbel-platina, og det er mye innen en sjanger som få år tidligere lå helt nede for telling. Skaen hadde på sin side en større bredde og varte lengre. Partridge omtaler en «ska boom» i 1996 og 1997, og det er helt klart berettiget ut ifra salgstall, antall band som ble dannet og signert på plateselskap, og oppmøte på konserter.

Så gjør Partridge et skarpt kutt i 1998, og ska-band som for eksempel debuterte det året, kommer ikke med. Den påfølgende æraen, der internett var hovedarena for bandpromotering, ses på som irrelevant.

Den «tredje ska-bølgen», varte imidlertid lenger enn 1997, i hvert fall til og med 2001 og 2002. Fortsatt var det en god del ska-punk representert på den store alternative sommerturnéen i USA, Warped Tour.

Vellykket grep?

Burde avgrensningen vært slik, og har det gjort boka vellykket?

Før et svar gis, er det relevant å berøre et beslektet tema, nemlig at forfatteren bruker ganske mye plass på band som «kanskje» eller «nesten» spilte ska. Siden de gjeldende bandene omtales etter geografisk opprinnelse, er de strødd utover kapittel 2–5 (California), 7–8 (Østkysten) og 6 (resten av USA).

Et godt eksempel er No Doubt, som engang langt tilbake oppsto i ska-miljøet, men på ingen måte spilte dette da bandet slo gjennom. Andre band fra grenseland som får mye plass, er Fishbone, Sublime og Blue Meanies. «Neither was really a ‘90s ska band», skriver forfatteren eksplisitt om No Doubt og Sublime. Hva er det da forfatteren egentlig vil formidle ved å bruke et helt kapittel på dem? Er den sentrale innsikten at ska-band ikke burde spille ska for å bli populære? Det kan godt stemme, men hvorfor da skrive ei bok om ska?

Mot slutten av boka, der Partridge oppsummerer statusen som ska og swing har nå, dukker paradokset opp igjen. Partridge finner nyere hitlåter som har spor av ska i seg (s. 245), men som altså ikke kommer fra ska-band. Hvorfor er det så viktig å lirke ut halmstrå av relevans til å hekte på ska-sjangeren? Tilsynelatende gjør Partridge på grunn av en hang til å appropriere ulike artister inn i skaen for å gi sjangeren en litt mer gloriøs historie. Imidlertid undergraver det muligheten til å analysere skaen i seg selv.

Manglende band

En annen side av saken er nemlig at Partridge kunne brukt mer plass på tema som nå framstår som manglende. For eksempel er det rart å ikke få lese om bandet Catch 22, og direkte uforståelig at californierne Mad Caddies ikke er med. Atter andre band fikk sine kapitler skrevet, før disse måtte ut av boka grunnet forlagets plasshensyn. Kapitlene er da plassert på Partridges hjemmeside, i tillegg til at de i det minste nevnes i boka (for eksempel nevnes Mu330 fem ganger, Catch 22 én gang og Mad Caddies null).

Så viser det seg at Partridge har klart å begrense seg i omtalen av bandet Rancid. Siden de bare spilte ska-låter til en viss grad, har også omtalen blitt deretter, og det er vellykket.

Da er det desto merkeligere at bandet NOFX ikke nevnes i det hele tatt. De var ikke et ska-band, men spilte visse ska-låter som er meget relevante for perioden. Også i dag ligger antall Spotify-avspillinger høyt for sjangeren: 3 millioner for «180 Degrees», 6,7 millioner for «Eat the Meek», 9 millioner for «All Outta Angst» og for den saks skyld 19 millioner for «Bob». Avspillingene gjenspeiler at langt flere har fått sin første introduksjon til tredjebølgeska gjennom NOFX, enn direkte fra et ska-band. NOFXs frontfigur spredte også ska-punk ved å signere band på sitt plateselskap. Hvem vet hvordan Partridge har tenkt.

Greit språk og kildebruk

Selve språket flyter greit. Noen setninger kan så absolutt ha en rytme i seg – her et eksempel om Gwen Stefani: «The video – featuring a red-lipped, platinum-coiffed Gwen in a mid-riff-baring tank top with a bindi on her forehead – was tailor-made for MTV» (s. 37). Språket hopper og spretter. Men stort sett går det i et ganske standard journalistspråk kjent fra feature- og magasinjournalistikk.

Tonen tillater seg noen ganger å være kommenterende, det vil si at forfatteren feller verdidommer over sanger og albumer og rangerer dem opp mot hverandre. Andre ganger blir han mer refererende, «først ga de ut det og så ga de ut det».

Kildebruken utgjøres i hovedsak av intervjuobjekter. Utvalget er godt og representativt for toppsjiktet i sjangrene. Partridge skal også ha for å ha fått en del ut av dem. Noen ganger slenges det likevel ut påstander om folk som ikke får svare. Da tenker jeg særlig på folk i plateselskapene som får sine pass påskrevet. Liten plass gis også til fans og andre kjennere av sjangrene. Dermed er det vanskelig å få tak på hva ska-musikken egentlig betød for de som hørte på. Hvordan har Partridge løst det i swingens tilfelle?

La det swinge

Utgangspunktet til denne leseren at kjennskapet til ska er høyt, men tilsvarende lavt til swing. Var swing en greie som faktisk var til stede i populærkulturen? Hvilke swing-band satte preg på 1990-tallet?

Partridge redegjør godt for dette. Swing revival-bandene som omtales er nesten de samme som fikk gode kritikker i Norge. Det dreide seg om Cherry Poppin’ Daddies, Squirrel Nut Zippers, Big Bad Voodoo Daddy, Royal Crown Revue og Brian Setzer Orchestra.

Når sjanger omtales kan det kalles både swing revival, retro-swing og neo-swing. Grenseoppgangene til jump blues, visse typer jazz, storband og rockabilly kan være flytende, både musikalsk og publikumsmessig. Bandbesetning er ganske likt i sjangrene, rollen til dans er viktig, og retro-preget er felles for dem alle.

Fantes det i Norge?

I norsk akademia mente man på 1990-tallet å registrere «renessanse ikke minst for 1950-tallet, eksempelvis med swing, rock, am-car».[1] Men en sjekk av utbredelsen i Norge, som denne leseren så seg nødt til å foreta, viser at bandene nådde utover amcar-miljøene.

Squirrel Nut Zippers ble solgt inn som «USA’s heteste jazzband» før en konsert på Gamla i Oslo våren 1998.[2] Etter dette avlyste samme band på Moldejazz i 1998, mens Big Bad Voodoo Daddy spilte på Moldejazz i 2000. Brian Setzer gjestet Norge flere ganger med ulike konstellasjoner.

I 1998 begynte også medieoppslag om millionsalg i USA å komme. Både norske medier den gang, og Partridges bok nå, forsøker å forklare hvorfor swing plutselig ble mainstream igjen.

Hvorfor swing revival?

Nærmere slutten av 90-tallet hadde folk behov for å «[swinge] bort millenniumsangsten», hevdet Dagbladet. Ungdom valgte swing som tidsfordriv fordi «folk ser seg tilbake til en enklere og mer ærefull tid for å finne sine kulturelle røtter».[3] Andre kunne si at de savnet tida da «Folk var så sofistikerte og patriotiske», «virkelig glade i landet sitt, og mannfolk var fortsatt gentlemen».[4]

Partridges bok tar opp diskusjonen om swing var et utslag av konservatisme, særlig ønske om tilbakevending til tradisjonelle kjønnsroller. At pardans hører så sterkt til sjangeren, gjorde at kvinner tok større plass i publikummet. Utøverne var dessuten litt mer skolerte og eldre enn ska-musikerne – mange av de større bandene i ska-punken kom rett ut av videregående – og litt mindre barnslige. Samtidig het altså et av de ledende bandene for Cherry Poppin’ Daddies. «Popping the cherry» – leseren kan tenke seg til hva navnet betyr.

Bandene selv hevdet å representere progressive verdier (noe jeg vil tro også er tilfellet med rockabilly-kulturen i Norge). Et par av bandene tok opp zoot suit-/pachuco-kultur og latino-historie,[5] altså historien til en minoritet i det amerikanske Vesten, som var et forstyrrende element i det «offisielle», rettlinjede bildet av 1940–50-tallets USA.

Injeksjonene av swing i media, som fikk store deler av æren for spredning av musikken, sier ikke noe entydig om hvorfor swingen kom opp igjen. Av alle ting gjaldt det filmene The Mask (1994, hvor Royal Crown Revue opptrådte) og Swingers (1996, hvor Big Bad Voodoo Daddy opptrådte – og filmen handler altså ikke om sex-swingers) samt en Gap-reklame (!).

Partridges bok tar altså opp diskusjonen, men noe tydelig svar gis ikke. Det som likevel er sikkert, er at swing-sjangeren oppsto i USA, mens ska-sjangeren gjorde det ikke. Dermed kan swingen relateres til nasjonalkultur, mens skaen representerte noe nytt. Samtidig er sjangrene beslektet, og ska-rytmene har det med å dukke opp både her og der. Et definitivt dypdykk i en kulturell periode, og en grundig utforskning av appellen i disse sjangrene, er A Hell of a Hat likevel ikke.

[1] Hodne, Bjarne (1995). Norsk nasjonalkultur. En kulturpolitisk oversikt. Oslo: Universitetsforlaget, s. 172

[2] Dagbladet 30.1.1998

[3] Dagbladet 11.11.1998

[4] «USA-ungdom gjenoppdager swingen», NTB/Fredriksstad Blad 24.5.1998

[5] «Hey Pachuco!» av Royal Crown Revue, som tar opp de såkalte zoot suit riots i USA i 1943, og dermed er ei ganske politisk låt, har i nyere tid blitt brukt på Skal vi danse.

Ekko fra 1800-tallet om idrettens demokrati

Debatten om medlemsdemokratiet i idretten føres videre, sist på TV2.no. Motargumentene er fra 1800-tallet.

– skrevet 26. april, som historiker og idrettsfrivillig.

Det er påfallende at argumentene mot stemmerett for idrettslagsmedlemmer er så like det som ble sagt mot allmenn stemmerett på 1800-tallet og kvinnelig stemmerett før 1913.

Hoveddelen av argumentasjonen går ut på at ikke hvem som helst er kvalifisert til å delta i et demokrati.

Skribentene på TV2.no dekker seg bak kupp-scenarier som «kan» oppstå, men i dagens situasjon insinueres det videre, uten kilde, at fotballsupportere er spesielt lite egnet til å stemme innad i en fotballklubb.

Innsenderne mener å vite at folk som ser fotballkamper ikke «bidrar» i klubbene. Dette til forskjell fra «foreldre og frivillige». Argumentasjonen er her på linje med de som sa nei til stemmerett for menn uten eiendom og noe særlig formue. De hadde angivelig ikke relevant erfaring til å delta i politikken.

Innsenderne trekker fram at borettslag bare styres av andelseiere i borettslaget, som noe de kaller «aktiv» tilhørighet. Parallellen er elendig, fordi ikke alle medeiere i et borettslag «bidrar» til driften og er «aktive». Skal de som bare bor der i fred, fratas stemmerett av den grunn? Det ville være spesielt med et tribunal som avgjør hvem som har bidratt nok og ikke – selv om det sikkert finnes enkelte i det norske samfunn som gjerne ville sitte i et slikt tribunal.

En annen argumentasjonstråd går på mentalitet. Fotballsupportere er «følelsesmessig» engasjert, og kan derfor falle som ofre for «kortsiktige, følelsesdrevne beslutninger», bli med på «kampanjer» og «stemningsbølger» som kan resultere i «kaos». Før 1913 så de konservative på kvinner som følelsesvesener man ikke kunne tiltro stemmerett.

TV2-innsendernes skrekkscenario er «kampanjer» der «de best organiserte vinner». Ja, tenk det!

Idrettsforbundets forløper ble stiftet i 1861. Hele poenget var å organisere folket.

Og hva med politikken? Å styre en stat er langt mer komplekst enn en fotballklubb. Det pågår «kampanjer» for å skifte statsminister i Norge høsten 2025. Voksne har ikke bare stemmerett, men er også valgbare til alle politiske organer. Riktignok bør man da være «aktiv» og «bidra», men hvem som gjør det, er da opp til hele velgermassen, folket.

Uansett «bidrar» supporterne mer enn demokratimotstanderne hevder. Å dra på A-lagets bortekamper og å kjøre barn til barnelagets bortekamper, er begge ulike «bidrag». Kanskje hevdes det at man er «følelsesstyrt» hvis man drar på kamper bare for gøy. Tilskuere bidrar imidlertid også til nødvendige inntekter, både billettmessig og fordi fanstøtte øker sponsor-interesse.

De eneste tilfellene av vanstyre i norske fotballklubber jeg kjenner til, har skyldtes styremedlemmer og daglige ledere. Var det supporterne i Lyn som kjørte klubben ned i konkursens hull? Har supportere satt klubber over styr med feilslåtte stadionprosjekter? Ødela supporterne Våg Vipers?

Forslag til ny Stabæk-trener

Stabæk ser seg om etter ny fotballtrener. Her kommer en generøs ansamling med forslag.

Egil Olsen. Store meritter, har bodd i Bærum.

Tord Grip. Bare 87 år, har en siste storbragd i seg.

Zinedine Zidane. Ledig som trener i fire år nå.

En av de åtte trenerne Lillestrøm hadde i 2024. Håper én sier ja så vi slipper å gå videre på lista og spørre en av de sju justisministrene til FrP.

Teitur Tordarson. Islendinger har mye tæl.

Lise Klaveness. Mest så vi kan få en ny fotballpresident som er mot v.a.r.

Olav Traaen. Også han er fra Bærum, og ser mange fotballkamper.

Bente Riise med Bjørn Helge og John Arne som assistenter

Ola By Rise med de tre forannevnte som assistenter

Livet er en brun banan

Da jeg var 8 år og så på Heia Norge, litt tvilsomt beskrevet som «Barnas Norge Rundt med innslag fra forskjellige deler av landet», syntes jeg det var veldig tøft med ungdommer som lagde musikkvideo.

Jeg har et klart minne av at jeg så Abusers på NRK, og det gjelder flere ettersom sjokkrocker-videoen har funnet veien til Youtube. Her er musikkvideoen som en del av et NRK2-segment presentert av Snah og resten av Motorpsycho i en bowlinghall. (Titulert som ABUSERS (amatørvideo) I’m a skum. Ingen i NRK skulle ha sådd den minste mistanke om at de hadde vært med på å lage videoen.)

Ellers var musikkvideo en premie for de som ble plukka ut som fylkesvinnere i Heia Norges konkurranse Under 17. Herfra hadde jeg et vagt minne av flere sanger, og hver gang jeg har et vagt minne, prøver jeg å gjøre det uvagt. En av titlene jeg ville utforske var «Livet er en brun banan».

Et søk ga ingen resultater hos NRK, men ett hos Vårt Land, hvor en i redaksjonen Trygve Jordheim sto fram som en av musikerne. Også han trakk fram musikkvideoen til sangen:

«Da musikkvideoen skulle lages, fikk vi en vill idé: Vidar Theisen skulle komme ned trappa i morgenkåpe, gå inn på kjøkkenet og åpne kjøleskapet. Der, mellom melk og pålegg, skulle vi stå og spille. Når musikken hadde fadet ut, skulle Theisen – med en banan i hånda – runde av med et fårete smil: «Ja, livet er en brun banan».

Jordheims tidfesting til 1994 hjalp veldig. Ganske riktig, her finner man videoen.

Hvordan man fikk Theisen med på det, er uklart, og noen ville også kalle det uklart at en gjeng ungdommer forholdt seg til en TV-værmelder på denne måten. Men som NRKs «hovedværmelder» var Theisen en person bortimot alle nordmenn hadde et forhold til. Oppsynet og hans usedvanlige toneleie bidro til det, og han ble en kultfigur. Ifølge Vårt Land valgte han å begynne på TV av en litt annen grunn, nemlig «fordi han håpet at noen da ville spørre ham om hva han trodde på», altså kristendommen. Han var «opptatt av misjonen». Han syntes ikke det ble nok snakk om Jesus når han møtte folk. Det gjør jo ikke hans kultfigur mindre.

Så da fant jeg altså videoen. Sett i ettertid hadde jeg et klart falskt minne om sangen «Livet er en brun banan». Jeg husket litt av teksten, men trodde musikken var mer grunge-aktig. Det var andre band i Under 17 som spilte slik, men «Livet er en brun banan» var mer danseband-aktig. Tøft var ikke akkurat riktig ord, som bandnavn var dessuten Bluebærry Jam så som så. Bandet hadde opphav i kristent miljø i Rykkinn-området og spilte lokale konserter, inkludert en oppvarming for Vazelina Bilopphøggers i Rykkinnhallen i 1996.

Livet er en brun banan

Og hvis du gidder å ta skallet av

Kan innholdet være OK

Kan innholdet være OK

Mer fra NRK-arkivet til slutt; her kan du se programsegmentet «Min livrett: Vidar Theisen«. For det har du vel alltid lurt på hva var.

Pressedekning med verdi på under null

Hvor vanskelig kan det være for ei avis i Oslo å dekke ting som skjer i Oslo? Det er det ufrivillige forskningsprosjektet som Dagbladet kontinuerlig holder gående.

Det er ikke nytt. I 2022 valgte Dagbladet å ikke sende noen på fotballandskamp i Oslo, eller i hvert fall ikke skrive noe om den på nett.

Som en kontrast har Dagbladet tre – 3 – journalister med byline på saken «Reaksjonene hagler» 12. juni 2025, om Bislett Games samme dag. Versjonen jeg tar for meg er sist oppdatert klokka 22:37, etter stevnet var ferdig.

Det begynner bra ved at trioen klarer å skille mellom verdensrekorder (vanlige OL-øvelser) og bestenoteringer i verden (uvanlige øvelser). Men noen fakta om løpet utenom tida, har ikke trioen klart å skaffe seg. Kanskje kunne det vært interessant å nevne at Warholm ikke leda løpet, hvordan det utvikla seg. De gjengir i stedet 27 ord Warholm sa til NRK, samt fire X-meldinger fra diverse.

Nummer tre er altså «Han er verdens beste, melder World Athletics.» Ja, det har jo Dagbladet allerede sagt: bestenotering i verden. Dette er ingen mening, det er et faktum, som Dagbladet gjentar.

Jeg gir totalt blaffen i hva «den amerikanske fotballspilleren Robert Griffin» sier om løpet. For meg har ikke dette nyhetsverdi.

«Kastet drakta». Warholm kastet den ikke, han tok den av seg, deretter på seg igjen, like hel. (Jeg trodde først han reiv den i stykker.)

«Les alt om Bislett Games under». Vel, de har ikke engang klart å nevne alle de norske utøverne i Diamond League-øvelsene, herunder Sondre Guttormsen i stav og Sigrid Borge i spyd.

Og i hvert fall ikke et ord om hva som ble prestert av utlendingene.

«Flavie Renouard fra Frankrike hadde store smerter etter finalen på 3000 meter hinder for kvinner. Det er foreløpig uvisst hva som skjedde med den franske kvinnen, men hun fullførte ikke øvelsen». Allerede før løpet var ferdig, var det visshet om hva som skjedde, hun falt på et hinder. Det skjedde rett foran tribunen for TV-intervjuere – hvor Dagbladet hadde en person gjennom hele eller deler av stevnet. Tips: neste gang noen ligger nede etter et hinderløp, kan du regne med at det skyldtes et fall.

At det ble bislettgames-rekord (stevnerekord) i samme øvelse, var uansett mindre viktig å nevne enn en skade som «journalistene» ikke visste hva kom av.

«En rekke kjendiser og idrettsprofiler fant veien til Bislett Stadion.» Patetisk. Men når de først er inne på det, kunne det jo hatt en promille av en interesse å nevne Jarl Magnus Riiber, som delte ut en av førstepremiene (noe også Klæbo, som Dagbladet har bilde av, gjorde), men — og dette har jeg aldri opplevd på en friidrettsbane — Riiber fikk også selv en blomst og hyllest for karrieren som han nylig avslutta. (Litt malapropos.)

Så avsluttes «artikkelen» med litt om Henriette Jæger. Det kan hende noen lurer på om 49,62 er en bra norsk rekord eller moderate saker. Har det den ringeste interesse hvem hun slo med denne tida, og hvem hun slo i samløp?

Ikke ifølge Dagbladet. Én ting er at informasjonsverdien er under null, fordi de glemmer sentrale aspekter og scorer svært lavt på saklighet, innsikt, presisjon og nyhetsverdi på det lille de skriver. Et verre og større problem er uviljen mot å befinne seg der det skjer. Da river man alt som heter grunnsteiner for journalistikk. En slik publikasjon kan umulig overleve lenge.

Ny bok om musikk i Bærum

Musikkhistoriker Morten Haave har en ny innfallsvinkel til sin (altså min) nyeste bok. Det dreier seg denne gangen om lokalhistorie, og et forsøk på å dokumentere alle musikalske personligheter fra Jar i Bærum. Boka Musikklivet på Jar i Bærum er nå ute.

Den er på 90 sider og vil i første omgang fås på Bærum bibliotek, eller ved forespørsel til undertegnede.

Men hvorfor skrive eller lese om dette?

Jar er et område i Østre Bærum. Visste du at folk fra Jar har spilt eller spiller i alle Norges større symfoniorkestre? Sunget i Operaen? Stiftet Operaen?

Har fått Spellemannsprisen i klassen jazz? I klassen country? Nominert i klassen pop, i klassen metal? Vunnet priser i utlandet?

Har undervist skoleelever, studenter ved Musikkhøgskolen, stiftet et eget akademi?

Har deltatt i Melodi Grand Prix Junior? I Melodi Grand Prix og i Eurovision Song Contest (null poeng!)?

Bygd pianoer? Gitt ut plater? Ledet festivaler? Kommentert Nyttårskonserten?

Rett og slett har kost seg med musikk, møtt motgang, og viet livet sitt til musikk?

Musikklivet på Jar i Bærum forteller om alt dette og mer til.

Skandale på Goldie

«Norgesvenn» kan vi kalle reggae-artisten Eek-a-Mouse når han bare 1 ½ år etter konserten på Ingensteds kom tilbake og spilte på Goldie 5. juni. Men om det blir noe nytt besøk er tvilsomt, for dette endte som en tragedie for artisten og skandale for arrangøren.

Eek-a-Mouse var i slett forfatning. Vokalen var sped og kraftløs, blikket dødt og beina ustø.  Jeg vet ikke om det var rus, sykdom (forbigående) eller alderdom. Mellom låtene lallet han noe, stort sett uforståelig, men av det jeg hørte var «I don’t know how much I have left» og «I can’t pay the fucking rent». Enten gjennomføres altså turneen i desperasjon, ellers var det spøk fra hans side, noe tilstanden hans imidlertid ikke tyder på noe.

Sist norgeskonsert forlot han scenen for en pause én gang – midt i settet – denne gangen skjedde det allerede etter fire låter. Da han kom tilbake, ramla han bakover i trommesettet. Og verst av alt, dette står det folk og filmer med sine idiotiske telefoner.

Kontakten med publikum var ikke bra. Mer enn vanlig ble mikrofonen sendt ut til publikum, men jeg kom ikke for å høre på tilskuernes elendige etterligninger av artisten, ei heller kom jeg for å se på dem, når det blir stage invasion allerede rundt tredje låt. Verst av alt var når artisten tok sin andre pause, ved inngangen til «Sensee Party», og mikrofonen ble gitt «permanent» til en publikummer som sto og radbrekte sangen hele tida mens artisten var backstage. Dette er likevel triks for å få publikum med seg, og fungerte overfor flere av dem, men jeg mener man måtte være imbesil eller aldri ha vært på konsert før for å glede seg over dette, når «moroa» er glasur over en så vidt sørgelig personlig tilstand. Folk tror dette er the shiznit og står og smiler og filmer en mann som når et bunnpunkt i karrieren.

Låtene ble rett og slett slakta, Eek-a-Mouse glemte og gjentok tekstbrokker, på «Peeni Walli» begynte han for eksempel med refrenget og tok andreverset to ganger på rad. Og hvorfor han tok opp mobilen så ofte, har jeg ingen ide om.

Konserten sist gang med Aofawy Orchestra som backingband hadde egentlig alt. Lunt og rundt lydbilde, blåsere og perk som bonus, god lydmiks, feststemning, god kommunikasjon med publikum, humør og energi. Selv bildene fra den gangen bekrefter dette.

Backingbandet 5. juni – og Goldie, når dere skriver «med supportband» betyr det oppvarming, noe det ikke var – besto av «the Infamous Messengers», medlemmer fra diverse band. Jeg ville ikke valgt den atmosfæriske effektpedalklangen som bandet gikk for, til akkurat denne musikken, jeg ville gått for noe varmere, faktisk også i form av farger på scenen. Det blir dog subjektivt; mer objektivt mener jeg at lydmiksen satte bassen for høyt og tangentene for lavt. Men bandet gjorde det de hadde fått beskjed om, gjennomførte låtene. Så ble det sekundært at musikken er tight når artisten er i oppløsning.

Jeg har fått vite at bandet ikke møtte «the rudeboy Jamaican» før 5 minutter før konsertstart. Også dette en kontrast til forrige norgesbesøk, hvor han åpenbart hadde snakket noe med backingbandet, visste litt om dem og dro det inn i kommunikasjonen osv.

Situasjonen er altså at artisten trenger pengene, men av visse omstendigheter ender opp med å fornedre seg for å få dem. Bør man da dra for å se? Dette er egentlig et interessant dilemma, som det er laget flere filmer om (The Wrestler). Men hva med arrangørene oppi dette – spillestedet Goldie og et bookingselskap. Har ikke de noe ansvar for at artisten de viser er frisk? Opptredenen burde føre til en beklagelse fra arrangøren – det var uverdig.

17-årig veteran

Norge spilte landskamp i forigårs og i dag. Det gjør selvsagt også andre land. Deriblant Liberia, og jeg kom over denne fotballspilleren som jeg synes har hatt en interessant karriere så langt. 17 år og allerede 14 landskamper! William Gibson.

Mål har han også scora, mot Ekvatorial-Guinea og Togo.

At fødselsdatoen stemmer, er kanskje ikke helt bombesikkert, mer i retning sprettertsikkert, men på den andre siden er det dét vi har å forholde oss til. Liberia har også en ung befolkning.