Haaves historier

Noen ganger står det på internett at Stabæk har hatt spillere som de ikke har hatt. Noen spillere fikk Stabæk nesten tak i, og her er 5 av de største.

Myggen
VG tippet Start som seriemestere i 1994, men klubben dreiv ganske useriøst. De kunne solgt Myggen ved mange anledninger, men ventet. Noen som ikke ventet, og i dette tilfellet på at opprykk til Eliteserien var helt sikret, var Stabæk. Allerede tidlig i september 1994 ble det kjent at daglig leder sendte brev om ei rekke spillere, deriblant Bjørn Arild Levernes, Geir Bakke (Kongsvinger), Kent Bergersen (Rosenborg) og Erik Mykland. Det var flere også, og de fleste var inne til seriøse samtaler. Fra klubbene som nettopp ble nevnt, gjaldt det Kjell Roar Kaasa (Rosenborg), Dag Riisnæs og Christer Basma (Kongsvinger). Tanken var at kanonspillerne skulle tiltrekke seg hverandre. Kom den ene, kom den andre. Og av disse var Myggen førsteprioriteten. «Hans tiltrekningskraft overfor publikum, sponsorer og media gjør at vi kan forsvare en dyr investering», sa Ingebrigt Steen Jensen. Nå var riktignok ikke Stabæk de eneste som ville ha Mygg, som også skal ha vært i konkrete forhandlinger med Vålereng. Steen Jensen måtte ta fram storkruttet. Han kjørte rundt med Mygg på visninger i forskjellige leiligheter. «Vi har også tilgang på en leilighet i en villa på Jar», sa Jensen, men det beste gjensto: Mykland kunne kanskje bli tilbudt en fet deltidsjobb i bookinga på Norwegian Wood. «Han skal blant annet ha kontakt med plateselskaper, høre på og vurdere band». At lønna — som fotballspiller, ikke som bookingagent — skulle være på en million, som VG hevdet, benektet derimot Steen Jensen. Til slutt ble Mykland sitert på at Stabæks mangel på tradisjoner og eliteseriehistorikk gjorde at det ble nei. Sannsynligvis var også det grunnen til at både Riisnæs og Levernes — i neste omgang også Bergersen — valgte Vålereng, også kjent som nedrykkslaget fra 1996-sesongen. Stabæk vendte seg i stedet mot en annen Start-spiller Tommy Svindal Larsen, som endte opp i Bærums-klubben. Foran 1995-sesongen dannet han en seierspall med Basma og Kaasa, hva gjaldt store signeringer, med Tommy på topp. Erik Mykland endte derimot opp i Utrecht, noe som ikke ble noen suksess. Han kom tilbake til Start i 1995, hvorpå Stabæk-fansen sang følgende nidvise mot ham: «Gresset er høyere enn Myggen».

Etter 1995-sesongen gjorde Stabæk tilsvarende forespørsler på ei rekke spillere. Budstikka fortalte 10. oktober at blant dem fantes Axel Kolle, som kom, og Jon Knudsen, som kom seinere. Ousman Nyan, Geirmund Brendesether og Kåre Ingebrigtsen var derimot under kontrakt og for dyre. Kristian Sørli og Joachim Walltin kunne ikke bli i Strindheim, men gikk til andre klubber enn Stabæk. Den mest ekstravagante prøveballongen gjaldt Alf-Inge Håland på Nottingham Forest. Stabæk skulle ha Forest på besøk på treningskamp, og av alle ting var det i den offisielle kampannonsen at bæringene gikk ut med sin ambisjon: «Ellers byr vi som vanlig på loddsalg, servering og hygge. Og vi håper på en fin prat med Forest-spilleren Alf Inge Haaland, som definitivt burde spille i en helt annen draktfarge neste sesong. Nærmere bestemt i blått». Også Budstikkas kampomtale understreket at Stabæk ønsket å «snakke med Haaland med tanke på mulig overgang til Stabæk neste sesong dersom Haaland ikke etablerer seg på Forests førstelag i løpet av høsten». I juli 1995 var Håland også i en samtale med Brann, men benektet at det lå noe konkret i det. Han ble i Forest til 1997, så Leeds, så City.

Erik Thorstvedt
Stabæk prøvde å signere Premier League-spilleren, først med visse følere ute i 1995, og så mer konkret etter at han forlot Tottenham i 1996. «Svarer han ja, er Henning Friises dager som førstekeeper i Stabæk talte», skreiv Budstikka. Et lite understatement, i og med at Friise kunne spille godt, men ikke alltid gjorde det. Tilbudet skulle ifølge Budstikka også innebære «en fremtidig jobb i Stabæk-ledelsen». Thorstvedt var i konkrete samtaler, men ventet også på at det eventuelt skulle komme kontraktstilbud fra andre, og 3. juli skreiv Budstikka at Stabæk hadde «tapt kampen mot en utenlandsk klubb». VG fortalte seinere i juli om et par tilbud fra utlandet. Thorstvedt vurderte Østerrike, før han både besto medisinsk sjekk og signerte treårskontrakt med Wolves. Men så sa ryggen nei akkurat rundt det tidspunktet, og Wolves trakk seg. Thorstvedt la derfor opp og ble sportsdirektør i Viking i 1997. Seinere dro han fra Stavanger, og bosatte seg, av alle steder, ved Stabekkbanen. Som kjent ble sønnen også juniorspiller i Stabæk, men denne gangen var det Stabæk som ikke tilbød kontrakt, en betydelig tabbe.

Sigurd Rushfeldt
Han har jo en fetter som gikk på Nadderud videregående, men Rushfeldt hadde ikke akkurat få ferdigheter å skilte med selv. I 1996 ble Sigurd Rushfeldt cupmester, men kom «bare» på delt sjuende på toppscorerlista dette året, bak bl.a. Petter Belsvik. Men siden Rushfeldt helt klart ønsket å dra sørover, kunne ikke en Belsvik-Rushfeldt-duo vært noe? Jo, Stabæk siktet høyt, og i denne perioden gikk også Ingebrigt Steen Jensen ut og sa at klubben generelt ville legge seg på et høyere lønnsnivå enn Rosenborg. En aldrende kommentator i Budstikka funderte rundt Jensens eskapader: «og kanskje skaffer han også sitt lag den ettertraktede spissen Sigurd Rushfeldt. Og dermed ytterligere svekker Stabæks binding til lokale krefter. Noe som kan komme til å vanne ut det lokalpatriotiske lim som skal binde laget og bygda sammen i fremtidige triumfer på Nadderuds grønne gress». Rushfeldt turnerte i hvert fall Norge og hadde seriøse samtaler med Stabæk, Viking og Rosenborg. Han valgte Viking. Ja, du leste riktig — og grunnen var at Viking skulle spille i Europa og «vi ‘bare’ Intertoto«, sa Tom Schelvan. En forannevnt stavangersk sportsdirektør gledet seg stort. Helt til Rushfeldt ombestemte seg og valgte Rosenborg. (19. november 1996 skreiv Rogalands Avis at Rushfeldt signerte for to år. Men klubbene var ikke enige. Tromsø ville ha 5 millioner, Viking strakk seg neppe til mer enn 3, over dobbelt så mye som den gjeldende rekorden for overganger innad i Norge (Andreas Lund til Molde). «Om Sigurd ønsker nye sportslige utfordringer bør han spille for den klubben som betaler TIL mest», uttalte TILs Gunnar Wilhelmsen freskt. Natt til 22. november mistet så Rosenborg Steffen Iversen til engelsk fotball, og intensiverte sin Rushfeldt-kamp. Thorstvedt forsikret om spissens situasjon: «Rosenborg ligger og lurer i buskene. Jeg har en følelse av at de tilbyr både det ene og det andre for å sikre seg Rushfeldt. Men de forstår snart at det ikke hjelper. Sigurd ønsker ikke å spille for trønderne, det har han gjort klinkende klart». Tromsø brød seg ikke om det. Wilhelmsen sa gjentatte ganger at kontrakten med Viking var «like verdiløs som papiret den er skrevet på». Rosenborg formidlet nå til Viking at de kom til å overby Stavanger-klubben uansett sum. Det hjalp derfor ikke at folk gikk rundt med bøsse i Stavanger 29. november og samlet inn 1800 kroner. Oslo-mediene skapte støy, med André Bergdølmo som kalte Rushfeldt feig hvis han ikke turte å gå til Rosenborg, og VG-kommentator Truls Dæhli som antydet at Viking dreiv med hemmelig smøring av spissen. Det endelige utslaget i Rushfeldts vurderinger ble at Rosenborg helt overraskende gikk videre i Champions League. Én uke etter det, måtte Stavanger-avisene resignere, og fortelle at Tromsø brøt med Viking, fordi siddisene aldri la inn et bud «av internasjonal klasse». «Jeg er skuffet over at jeg ikke ble Viking-spiller», ble Rushfeldt sitert på. Men det spørs hvor skuffet han egentlig ble.)

Bjørn Tore Kvarme
Bjørn Tore Kvarme var forsvarsspiller fra Rosenborg. Han signerte faktisk for Stabæk etter den norske 1996-sesongen. Han ventet litt med å bestemme seg på grunn av at Rosenborg tross alt var med i gruppespillet i Champions League. Men 5. november, da Rosenborg sto med én seier og tre tap, hadde han kanskje fått nok, og ble annonsert som ny Stabæk-spiller til en pris som angivelig lå rundt 300 000 kroner. Han var bosman, men klubbene trodde gratisovergang bare gjaldt til utlandet. Og utlandet lot høre fra seg. Plutselig ville Liverpool ha Kvarme på prøvespill. «Han har i sin kontrakt med Stabæk en klausul om at han kan gå til en utenlandsk toppklubb, hvis han får et tilbud», skreiv Budstikka, og et tilbud fikk han også. Han var under Rosenborg-kontrakt til nyttår, og rakk dermed Rosenborgs to siste kamper i CL, hvorav den siste var mot Milan borte 4. desember. Den vant jo Rosenborg. Han fikk 45 kamper i Premier League, 63 i Ligue 1 og 84 i La Liga. Kvarme fikk seinere med Stabæk å gjøre, bl.a. som agent for Hugo Vetlesen.

Arild Berg
Arild Berg «skulle» bli den beste Berg, bedre enn Runar og bedre enn Ørjan. Arild Berg fikk også sitt gjennombrudd, men sleit med motivasjon og helse. Først la han opp tvert i 1996, deretter gikk han til 2. divisjon for å spille for Bodøs mindre klubb, Fotballklubben Gevir. 1997-sesongen der gikk bra, motivasjonen kom tilbake, og minst halvparten av eliteserieklubbene ønsket å få ham i sin stall. Moss og Haugesund var blant de som tidlig måtte stå igjen på perrongen, mens Stabæk var en av de Arild Berg selv tok kontakt med og kom på treninger hos. Den geografiske beliggenheten var en av de største grunnene til at han meldte seg til tjeneste (i så måte var det beleilig at Vålereng hadde rykket ned). Til sist sto det mellom bare to klubber: Bodø/Glimt og Stabæk. Og Bodø-avisene kunne juble over at «kremmer-gutta i Stabæk» ikke fikk spilleren. «Kjærligheten til Bodø veide tyngst», skreiv de, ja det var «utelukkende» det som det sto på ifølge Berg. Bodø/Glimt håpet også på å kapre Arild Stavrum fra Stabæk, men han gikk til Sverige.