Nydelig film-tagline (1990)

Rogalands Avis 6.7.1990

Her får du ikke bare rap, og ikke bare hip musikk, men også hopp musikk. Yay!

Fin estetikk også:

IMDB

Filmen fikk to oppfølgere, og har oppnådd oppfølgerfilmenes mest genuine egenskap: å droppe en hel karakter på IMDb for hver film. I skrivende stund har eneren 6,4, toeren har 5,2 og treeren har 4,6.

Megaloceros har sluppet Hubris

9 spor med ROCK er nå sluppet fra PIY Records. Sjangeren kan vel kalles stoner metal med thrash- og doom-innflytelse.

Etter å ha eksperimentert for seg selv, ikke for markedet, med singelen «Myotis», ga det mersmak nok til et helt album som handler om temaer som utryddelse. Når bandnavnet er det det er, altså. Bandet har også litt hybris, men de er ikke akkurat de eneste…

Her er PIY Records’ albumside om Hubris.

Hasardiøse hobbyer (1992)

5. klasse et sted i Kongsvinger-regionen var ganske ville back in the day. Dette er ca. 1981-årgangen. Noen av de hasardiøse hobbyene var:

  • jogging i nattkjole (ok, skal få for den)
  • hoppe strikk (ikke forveksle med strikkhopping)
  • spille fotball
  • lære ting om hester
  • gå på disko (nei stryk det. Det er noe alle gjør, så dette anses ikke som noen hobby)
Glåmdalen 3. april 1992

Uteliggeren på Jar skole

I 1997–98 spilte jeg det nye Championship Manager-spillet, og gikk innimellom også på skole. Sjette klasse. To kull under oss hadde de begynt med både A, B og C-klasse, og manglet nå rom. I påvente av at skolen skulle ombygges, inkludert riving av sfo-bygget som knapt var en håndfull år gammelt, ble det satt opp brakker i skolegården. I den ene holdt 6A og 6B til, i den andre 7A og 7B.

En helt urelatert person fikk en kjempegod idé. En uangripelig og ufeilbarlig idé. Kanskje? «Vi får se», tenkte vel personen, som rett og slett bosatte seg i mellomrommet mellom de to brakkene.

Det gikk bra en stund. Helt til, og det burde man kanskje også regnet med, noen fikk øye på domicilen.

Brakka hadde nemlig vinduer ut til den sida også. I utgangspunktet førte vinduene bare rett inn i veggen på den andre brakka, så nytten kunne synes begrenset, men slik var nå bare brakkemodellen. Det var dessuten greit nok å åpne vinduet på gløtt for å lufte. Få eller ingen tenkte på å se ned i mellomrommet, helt til noen altså gjorde det.

Det eneste jeg kan si sikkert 25 år seinere, er at boplassen til den ukjente personen hadde bøker liggende. Så var det en eller annen form for sengetøy, antakelig en madrass. Klær eller tepper også — se, det blir spekulasjon. («Objection, your honor! Speculation! Conjecture!») Pakninger fra mat, antakeligvis. Men ingen person.

Læreren, som fort ble koplet inn i saken av noen, lovte å feie vekk problemet, og så ble gjort. Tilværelsen fortsatte upåvirket for nesten alle involverte. En dag ganske nylig, da jeg så den lokalkjente uteliggeren som per i dag bor på Bekkestua, kom jeg til å tenke på datidas uteligger. Måtte virkelig vedkommende vekk?

Det var jo en påpasselig og høflig person, i og med at hen ikke var hjemme da barnehodene stakk ut av vinduet. OK, så hadde hen tatt seg litt til rette, men skulle til gjengjeld ikke forstyrre undervisningen, eller hva enn av andre ting som måtte foregå i lokalet. (Om både undervisning og aktiv læring foregikk samtidig, er for eksempel et åpent spørsmål.)

Ja, når sant skal sies kan man kalle uteliggeren et slags forbilde: Personen fordreiv åpenbart tida med lesing. Hva annet var det, enn en hån mot alle leseaksjonene på skolen da man rensket vekk boplassen? Et delvis forbilde, ensaks-forbilde, eller et betinget forbilde, kan man kanskje kalle personen. Vi kjenner alle munnhellet «gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør». Her kunne vi bare sagt «gjør som jeg gjør, og ikke som jeg også gjør», og styrket vår lesing, en av de selve grunnleggende ferdighetene.

Jeg håper i det minste at den som eliminerte boplassen, så gjesten inn i øynene. At ikke det skjedde mens gjesten var ute på andre gjøremål, og ryddesjauerne bare la igjen en lapp: «Vi har rydda vekk alt. Du er nå enda mer hjemløs enn du var i dag morges». Og hvis de gjorde dét, håper jeg i det minste at de plasserte de få eiendelene i en banankasse ved skoleporten. Kanskje kunne nevnte lapp vært sirlig satt inn som et bokmerke der uteliggeren så ut til å være i boka som så mest ut som den for øyeblikket holdt på å bli lest.

Oppdrag til Meny

db.no 5.9.22

Meny kritiseres for å selge bær importert fra Russland.

Absolutt forståelig — men det er en vei rundt problemet.

Norgesgruppen bør utruste en ekspedisjon som drar til Russland for å stjele tyttebær. Ekspedisjonen tar seg inn og ut via landets utrolig lange kystlinje. Bærene tas med tilbake til Norge hvor de selges på vanlig måte. Dermed omgår man hele problemet slik jeg ser det. Russland får ikke betalt for varen, mens vi får meske oss i tyttebærsyltetøy eller «trollkrem» med en ekstra geopolitisk velsmak. Det blir vinn-vinn — for oss vel å merke.

Illustrasjonsbananer

Iceland selger pulver til bananmelk fra Nesquik. På tide, men det beste med pakka syntes jeg var disclaimeren, «Bananas for illustration purposes»! Du veit, produktet sikkert kan inneholde spor av nøtter, men ikke spor av bananer. Derfor er gulbøyen bare til stede som en ren illustrasjon.

Nå begynte du sikkert å lure på hvor lenge Norge har hatt regelen om at ting ikke kan hete f.eks. sitronbrus hvis det ikke er brukt ekte sitroner. Det skal jeg fortelle. Året var 1950.

VG 25.11.1950

«Tanken med de nye forskriftene er å hindre at noe gir seg ut for å være ekte, når det ikke er det», het det fra Helsedirektoratets avdeling for næringsmiddelkontroll. Her er vi inne i filosofisk territorium. Hva er ekthet, o.s.v.

Det er også slik at de fleste fruktjuser hovedsaklig består av eplejus (det billigste) og kanskje et par prosent acai, for å nevne et vanlig eksempel.

Men i teksten framheves det også at frukten eller bæret som ikke finnes i produktet, heller ikke kan brukes på bilder. Så produktet kan hete brus med sitronsmak, og ha sitron i navnet, ja det kan stå med store bokstaver på etiketten, men ikke ha bilde av sitron. Man har lov til å ha bilde av «brus», «med» eller «smak». Det er fint at folk har noe å holde på med.

Årets flopper i 1. divisjon

Det er deadline day, og overraskelser og skuffelser har åpenbart seg i 1. divisjon. KFUM, Ranheim og til dels Raufoss har overrasket positivt. Mjøndalen, Sogndal og Fredrikstad negativt, kanskje også Start. Men det er alltid noe med at har man lave forventninger, er skuffelsen også liten når det viser seg å gå dårlig. Her er derimot noen som jeg ganske uerbødig mener har floppa.

Idar Nordby Lysgård, Åsane

Avslutta forrige sesong som førstekeeper i Eliteserien (Mjøndalen). Dro vestover og ble førstekeeper der også, ja, men har plutselig prestert som en av de svakeste keeperne i ligaen. Selv om forsvaret ikke har hjulpet nok heller.

David Paulmin, Stjørdals-Blink

Den andre kandidaten til «ligaens dårligste keeper». Har klart å få to røde kort — flest i ligaen — på tolv kamper. Er dermed den som har satt klubben i de store keeperproblemene de har hatt.

Kristoffer Hoven, Sogndal

Hoven hadde 17 mål i 2020, 7 i 2021 og 1 på de tjue første kampene i 2022. Hva skjer med det. Skal nå restarte med et utlån.

Victor Wernersson, Stabæk

Noen går fra Norge til Belgia for å ta et steg opp i fotballkarrieren. Da venter man også ett og annet av de som drar fra Belgia til Norge. Ikke at de vrakes på nest høyeste nivå. Ingen fanfavoritt, mens konkurrenten på samme posisjon derimot er en fanfavoritt.

Sosha Makani, Mjøndalen

Vraket, karrieren gått i stå. Utenomsportslige årsaker? Fra Eliteseriens beste keeper for et par år siden, til benken i 1. i dag, er et visst fall.

Mame Mor Ndiaye, Raufoss

I skrivende stund har Raufoss 10 angripere i troppen, ifølge sin egen lagside. Ndiaye burde vært den som ble brukt, men blir det ikke. De første 20 serierundene har gitt 1 start og 19 benkinger. Fjorten mål fra oktober 2020 til november 2021, null mål siden det. Det kan sikkert ha mange grunner, men…

Mads Nielsen, Fredrikstad

Holder mål fram til et visst nivå, men har fått svakheter med fart grundig avslørt. Får uheldigvis stå som representant for et helt lag som har floppet.

De fantastiske folka

Man hører stadig om «de fantastiske menneskene», «folka», etc. som noen jobber med, eller andre varianter som «fine folk», «bra folk», «bra damer», «verdens beste jenterTM» og så videre.

Her er et kjapt søk hvor jeg har forsøkt å få med fantastiske folk/mennesker i ulike bøyninger (og tøyninger). Er uttrykket blitt en av våre fremste klisjéer, mon tro? Trommevirvel.

Det er selvsagt altfor mye å gå gjennom her, så jeg kan ikke si så mye konkret om hva som ligger i denne utviklingen, bortsett fra at tallet taler rikelig for seg selv. Samt en observasjon av at «fantastiske» i starten betød «overnaturlige», som i setningen «blir ikke denne historien litt for fantastisk». Gjerne hørt i norsk film eller radioteater fra 50-tallet.

Alt jeg vet er at jeg ikke vil være et fantastisk menneske — eller rettere sagt, én i ei gruppe «fantastiske mennesker». Begrepet har vel mistet mye betydning. Mye av det som sitter igjen er emment. Svadaen kan umiddelbart virke som en bekreftelse, noe vi alle trenger, men er som å spise sukkerspinn til middag. Det har noe friksjonsløst over seg, noe tilværelsens uutholdelige letthet over seg. I tillegg virker denne fantastiskheten så påtvungen. Bør man være fantastisk? For disse menneskene er det vel en bragd å stå opp, hente posten, verdens mest fantastiske posthenter? Dypest sett indikerer vel begrepet en redsel for svakhet, redsel for friksjon — med mindre svakhet og utilstrekkelighet defineres som enda mer fantastisk.

Det skal imidlertid ikke mer til enn en referanse til Kolbjørn Varmann for å vippe meg av pinnen. Nå er jeg plutselig litt mer på gli igjen. Jeg velger å ikke klikke på saken, da thumbnailen holder lenge for meg. Den får holde i minst tre dager, m.a.o. fram til neste gang jeg blogger om noe.

Musikalsk malapropos

Jadda!

Bandet Megaloceros er et stoner metal-prosjekt med doom og thrash-innflytelse som nå er ferdig mastret. Cover og alt er klart for lenge siden. En bra måte å kicke i gang høsten på. La oss komme tilbake til dette når alle lisenser er akseptert av strømmetjenester og skiva er UTE.

Skiva kommer ikke ut på cd. Dessverre. Jeg strømmer for det meste musikk, og da på Youtube, men når jeg finner band jeg vil støtte gjør jeg det helst på cd. Kanskje støtter jeg bandet, kanskje bare ei bruktsjappe. Hvem av dem som trenger det mest er et åpent spørsmål..

Det er noe med formatet. Cd er best som møbel, for å si det slik. De har rygg som bøker, noe vinylen ikke har. Man får vondt i nakken av å kikke sidelengs, men det er nå så. Selvsagt er det også noe eget ved albumet som kunstform. Spillelister er mest for sjangre med stor andel singelutgivelser, som ska.

Jon Bing sa på tv en gang at cder er et dårlig lagringsmedium som vil disintegrere, gå i oppløsning, etter ei tid. Men det virker åpenbart som de holder 30–40 år and counting.

Ifølge Discogs har cdens død bremset noe opp. Det utgis og selges cder.

Et «men» er at artikkelen er sponsa av et selskap som selger cd-spillere.

Vi får C!

Tv-dress (1965)

Jeg kom borti noen på 90-tallet som prøvde å selge «tv-dress». Men det var selvsagt ikke noe nytt, tv-dressen kom seinest med tvs gullalder (??) i USA i etterkrigstida. Plagget var i høyeste grad en forløper for onepiece, og burde ikke brukes mens man hadde gjester, bortsett fra på bottle parties.

Haugesunds Dagblad 22.5.1965

Ved siden av sto nyheter som «Nakendanserinner i streik» og «Urals Diana». Sistnevnte var en kåring av den som lignet mest på gudinnen Diana, gudinnen for jegere.