Færøyene viser vei

Det er herlig at vi er tilbake til useriøse tider i fotballen. På 1990-tallet hendte det minst én gang at tv-sporten ikke fikk med seg et av målene i en eliteseriekamp, «fordi vi ikke hadde kommet tilbake etter pausen».

Og 9. mai meldte TV 2 at de skulle vise match fra Færøyene, men måtte endre hvem de viste: «Grunnen er at tv-bildene fra Torshavn aldri dukket opp.» Herlig!

(Saken er for øvrig skrevet av en jeg spilte på lag med. Bøy hodet, fall på kne for Eikeli-russen)

Men om man tar lett på fotballen i seg selv, trenger man ikke radbrekke språket av den grunn. Her er det VG 10. mai som drar påstandene litt for langt:

Færøyene er noe for seg selv og gir oss profiler som Teit Jacobsen. Men selv om det ikke er stor idrett der, er det positive at tv-visningen styrker nordisk samarbeid.

Ellers kan TV 2 vise en nylaget episode i «Tidenes kamp», og hvem andre enn Lillestrøm–Start fra høsten 2019. Så raskt har matchen blitt kanonisert — i de andre episodene har det gått flere år siden hendelsene, og de ulike talking heads har fått det litt på avstand.

Ellers ser en at påfallende ofte handler episodene om kvalikkamper. Det viser at eliteseriekvaliken må beholdes. Her skapes magien.

Abels tøv

8. mai var nok en radiodag. Studio 2 inneholdt på denne merkedag en feil om landssvikoppgjøret.1 Når det er sagt stilte jeg, historikeren, enda større spørsmål ved programinnhold fra et helt annet faglig hold, nemlig biologi.

Abels tårn er et Q&A-show som det heter på godt norsk, hvor en programleder stiller realfagsspørsmål til tre fagfolk. Det er kvalifiserte forskere som setter seg ned. Formålet med det hele er å «navigere gjennom jungelen av alternative fakta», som programmet skriver i sin egenreklame. «Ditt fyrtårn i den postfaktuelle tåka» er det mer patosfylte slagordet Abels tårn opererer med. Men som jeg her skal forklare, følger de også et annet slagord, like uskrevent som gammelt: Ikke la sannheten komme i veien for en god historie.

En samtale om hvorvidt flått blir påvirket av antibac-alkohol, er litt i ferd med å skli ut, og panelets zoolog Petter Bøckman kommer inn på andre rusmidler og andre dyr. Han legger ut om både flått og andre dyrs forhold til alkohol, men refererer også forskning på edderkopper og både lovlige og ulovlige rusmidler.

Kjent historie

Mens Bøckman nærmer seg poenget i sin historie, tenker jeg som lytter først over historien slik jeg har hørt den. Ja, for denne har versert rundt omkring: Noen ville altså forske på rusmidlers effekt, og valgte edderkopper, sikkert fordi mennesker var uetisk. Man var særlig opptatt av hva slags nett edderkoppene kom til å spinne. Slik jeg husker anekdoten, var tre rusmidler inne i bildet:

  • med amfetamin spant edderkoppen et kaotisk og ubrukelig nett, og så døde den.
  • med LSD spant edderkoppen et fantastisk vakkert nett, og så døde den.
  • med cannabis spant edderkoppen én enkelt tråd, og så sovna den.

Egentlig er jo anekdoten strukturert som en vits. Akkurat som «svensken, dansken og nordmannen» får vi presentert et kort tablå, så tre hendelses-elementer som avsluttes med punchline. Vi kjenner igjen effektene som forbindes med de ulike rusmidlene, men for å dramatisere historien litt måtte et lite dyr få hovedrollen. Et dyr som ikke tåler så mye, slik at hvert scenario får en slapstick-død eller slapstick-innsovning som utgang. Detaljene er mindre sentrale, amfetamin kunne vært byttet ut med alkohol eller kokain og sluttpoenget fortsatt vært det samme. Cannabis kunne også vært byttet ut med forskjellige piller, men cannabis er nå engang det vanligste.

Bøckmans versjon

Uhyre raskt viste det seg at også Petter Bøckman ikke hadde best styr på detaljene. Han så for seg at det var både alkohol eller koffein, tok med heroin og endog nikotin. Bøckman spant (!) deretter videre på at eksperimentet var gjort av militæret i Storbritannia, hvor alle dyr som spiller en rolle, må få en militær grad. At edderkoppene ble løytnanter og kapteiner ble dermed slutt-punchlinen.

For gjennomsiktighetens skyld følger her en transkripsjon av Bøckmans harang, som starter med et spørsmål fra en annen paneldeltaker:

Der er det gjort noen studier hvor de lager noen helt skrullete spindelvev, men så vidt jeg husker er det koffein som er verst for dem?

Ja, du kan bruke flere ting. Dette er noen studier fra krigen, hvor de tenkte at de skulle prøve å identifisere giftstoffer på en litt mer effektiv måte enn å drive å tulle og sulle i laboratoriet, det var ikke så effektivt den gangen. Og det de gjorde da, det var at de hadde edderkopper til å spinne spinn, sånne klassiske, sånne pene hjulspinnere. Og så ga de dem koffein og alkohol og (saktere) nikotin og amfetamin, og jeg lurer på også heroin, for å se hvordan det påvirket, og…

(programleder) Og nå snakker vi altså om edderkopper?

Edderkopper, ja. Og disse giftstoffene, dette er jo giftstoffer, altså, de virker på sentralnervesystemet, og det gjør’em på disse smådyra også, og da, resultatet av dette er at edderkoppene lager forskjellige spinn. Altså, ga du dem amfetamin så spann de i en rasende fart, men det ble bare surr ut av spillet. Ga du dem koffein, så var det litt tilsvarende. Alkohol, så tror jeg ikke de gadd å spinne noe særlig.

Det som kanskje er det aller beste med denne historien, det er at dette ble da foretatt av det som på mange måter var det store praktikerfolkeferdet under krigen, nemlig britene. De hadde ikke så mye folk, så de var nødt til å være praktiske. Og britiske hæren, på tross av sin praktiskhet, er også stappfull av konvensjoner, så alle som tjenestegjør i den britiske hæren må ha en grad. Fra menig opp til general. Så vi har altså hatt åttebente løytnanter og kapteiner og så videre, hvis funksjon var å bli drita og lage spinn.

(programleder vantro.) Nei.

Jo.

Dyr med grad?

Allerede da Bøckman nølte med rusmidlene (og før han kom til offiserene) begynte mine varsellamper å blinke. Versjonen jeg selv hadde hørt var sikkert ikke riktig, den heller, så omstendighetene måtte sjekkes nærmere. Første stopp er googling. Tida jeg brukte på å google spiders with military ranks får jeg aldri igjen. Denne delen av historien er bare pølsevev. (Det fantes riktignok en britisk medalje for dyr som tjenestegjorde under krigen; hunder, hester og duer. Vår egen Kongens garde har dessuten vært med på å gi offisersgrad til en pingvin i Skottland.) Noe viktig mangler jo dessuten fra Bøckmans anekdote: LSD’en.

Topptreffet på søket spiders lsd er erketabloiden The Sun som skriver om NASA-forsøk. Deretter følger The Guardian som gjengir en artikkel fra 1971, som fortalte at slike forsøk var utført av en «American psychologist» i lengre tid, «for the past 22 years». FractalEnlightenment.com som spesialiserer seg i chakraer, meditasjon og «selv-aktualisering» ligger også høyt i treffene, sammen med Reddit-tråder og lignende. Kvalitetskildene var noe marginalisert fra bildet. Hva er alt dette for slags spinn på webben?

Den reelle historien

Den vitenskapelige artikkelen «Spider Webs and Drugs» av Peter Witt sto i Scientific American 191 (6), s. 80-87. Det betyr nummer 6 i årgang 191, år 1954. Han begynte teksten med å fortelle at zoolog-kollegene hans på et tidspunkt prøvde å filme en edderkopp spinne et spinn, men edderkoppen gjorde det på nattestid slik at zoologene ikke klarte å holde seg våkne. Som farmakolog ble Witt en go-to-guy. Ikke for at kameramennene skulle holde seg våkne med dertil egnede farmaka, men for at edderkoppen skulle få et stoff som induserte nettspinning på mer ønskede tidspunkt.2 Det framgår at dette skjedde tilbake i 1948.

Witt skreiv at han var vant til å eksperimente med både det ene og andre: «I had been experimenting with various drugs to try to find out whether they differed in their effects on human beings. My test drugs (marihuana, mescaline, morphine, scopolamine, Benzedrine) had evoked wonderful responses in my subjects – fantastic dreams, weird visions in color, laughter, tears and all sorts of emotions». Men denne forskningen hadde gått i stå.

Zoologene fikk fritt ta med seg droger de kunne prøve ut – tenk litt på den – og da de seinere fortalte Witt om at edderkoppen spant «a web of strange shape never seen before» ga det støtet til et større eksperiment. Witt ble med på å teste flere stoffer, med mål om å belyse hans opprinnelige studiefelt, nemlig rusmidlenes effekter på mennesker.

Her skal jeg egentlig hoppe over det meste av funnene til Witt og kollegene. De undersøkte stoffer som amfetamin, koffein, LSD, meskalin og stryknin, og monitoreringen av edderkoppspinnene var på høyeste nivå med god forkunnskap om hvordan nettene burde blitt spunnet. For å si det slik, det gikk ikke så bra med produktene. Edderkoppene, som til vanlig kan lage nærmest mirakuløse mønstre, gikk stort sett langt ut av kurs, litt forskjellig, påvirket av de ulike stoffene.

Overføringsverdien til menneskehjernen er mer enn tvilsom. Bivirkninger for edderkoppene sies det mindre om. Døde de som i vitsen?

Godt mottatt

Det eneste stoffet som ifølge Witt kunne ha en noe forbedrende effekt på spinnene, var små doser LSD. Dette har selvsagt LSD-lobbyen spunnet videre på og forherliget. «Spiders Weave Better on LSD-25», lyder for eksempel overskriften på nevnte FractalEnlightenment.com. De konkluderer: «The strange part is LSD-25 has been claimed to be a wonder drug by people, as it helped them professionally as well as spiritually to boost mind expansion».3 Ja, da må det vel stemme da, når et 70 år gammelt edderkoppforsøk «bekrefter» antakelsen?

Mange andre har snarere brukt fotografiene av spinnene til å advare mot alle de andre midlene som ble brukt i undersøkelsen, inkludert koffein. En skribent på Vice.com forteller for eksempel at han støtte på bildene da han gjennomgikk DARE-programmet4 (drug abuse resistance education).

Og så var det Nasa-forsøkene, da. De ble publisert i 1995, stort sett etter bruk av de samme stoffene og de samme resultatene for edderkoppspinnene. Forsøket har ikke blitt så ikonisk som Witt sitt, men har kanskje snarere bidratt til å blande sammen detaljer.5 En ting som i hvert fall er sikkert er at internettkilder er uenige om hvor bildene av crazy edderkoppspinn stammer fra, noen nettsider hevder at de stammer fra Witt i 1948, andre sier de er fra Nasa i 1995.

Greit med 10 % tull?

Petter Bøckman står nokså alene om å hevde at forsøkene ble gjort i Storbritannia under krigen. Hvilke andre anekdoter er det som tas lett på og videreformidles gjennom P2? Kunne en normalt intelligent person som har deltatt i mye pubbord-snakk bidratt med realfaglige svar i et panel? Har P2 en maksgrense for hvor mye av det som sies i en episode som kan være sludder, er for eksempel 10 % greit?

Abels tårn hevder at de er en motvekt mot postfaktuelle trender, men de har nå en jobb å gjøre for å overbevise om at de ikke selv slipper gjennom visse postfakta. Årsaken til at de nettopp gjør dét er å finne i programmets oppsett. Det er et Q&A-show hvor lyttere lurer på litt artige lunsjbordspørsmål. At gjester hentes inn for å drive realfagshumor, få inn partier av litt wannabe-standup, synes gjennomgående i programmet. Mine anekdotiske (!) bevis etter høring på Abels tårn tilsier at panelgjestene ofte liker å bruke komikk som virkemiddel, sammenligner virkeligheten med tenkte situasjoner; «hvis det var sånn hadde det skjedd». Det er ikke meningen å feste dette for mye ved en enkeltdeltaker. Men:

Seks dager før episoden av Abels tårn døde Erik Tandberg. Trengte han å vise standup-ferdigheter for å rettferdiggjøre at han opptrådte offentlig?

Noter

1I et segment med S. Omdal som intervjuobjekt sa programleder at «37 ble henrettet i landssvikoppgjøret» i Norge. Det er feil, siden 25 ble henrettet i landssvikoppgjøret og de resterende henrettede var tyske statsborgere (én dansk faktisk), og ble dømt for krigsforbrytelser. Tyskere kunne selvsagt ikke utføre landssvik mot Norge.

2Dette og det følgende: https://www-jstor-org.nb.idm.oclc.org/stable/24943711?seq=1

3https://fractalenlightenment.com/600/chill-out/spiders-weave-better-on-lsd-25

4https://www.vice.com/en_us/article/4wbban/have-scientists-learned-anything-from-giving-drugs-to-spiders-1029

5https://www.newscientist.com/article/mg14619750-500-spiders-on-speed-get-weaving/?ignored=irrelevant

Friskt pust og total nøytralitet

En av mine kvinnelige tv-helter er Anne Grosvold. Men jeg trenger ikke tenke lenge etter for å finne ut grunnen: hun er noe for seg selv, en karakter. (Særlig i Det svakeste ledd.) Men man trenger ikke være rar for å bli tv-helt. Lisbeth Skei vet jeg ingenting om, hun har aldri framstått med fakter eller særegenheter i noen retning. Jeg vil kalle henne «den totale nøytralitet».

Likevel viser det seg at Skei kom inn i Dagsrevyen høsten 1992, var det som friskt pust, og deler av VG-intervju handlet om de kunne bruke skinnjakke også på skjermen. Det kunne de ikke, for da kunne folk trodd de «var en ung rocker»!

Jævla kjære

En tastatur-ridder i Dagsavisen fikk mye velfortjent kritikk for å skrive «Jævla joggere» i mars. Han kan sikkert føle dette, men det er nettopp det, en følelse, og ikke et argument som skal trykkes i et seriøst organ. Det er ikke på grunn av ordet i seg selv, men at «jævla» passer i sine settinger (eks. humor som «den jævla naboen») og ikke i en avis. Ville kampen mot nazismen bli vunnet tidligere hvis det hadde stått norske kronikker på 1930-tallet om «Jævla Hitler»? Neppe.

I helgen lagde en journalist i Dagsavisen salat igjen, for så å tråkke flittig i den. «Kjære Arbeiderpartiet», leser jeg på forsiden. Dette er bare ett, nærmest et tilfeldig, eksempel fra seinere tid.

Artikkelen har en annen tittel inne i avisa. Sitatet er tatt fra avslutningen på teksten. Men læill da, gut!

En gang i tiden formoder jeg at ordet «kjære» var reservert de nære, i private sammenhenger som brev (jeg uttaler meg ikke som språkforsker..), eller brukt som en floskel: «kjære landsmenn». Også der har det noe nært over seg, for eksempel statsministeren i nyttårstalen, hvor han eller hun jo opptrer i en foreldrerolle.

Ordet har noe bedende over seg. Så hvis budskapet som følger under «kjære»-overskriften er et sint budskap, framstår ordet som passiv-aggressivt. Altså assosieres det med en personlighetsforstyrrelse. Ellers kan det også være en hersketeknikk, hvis det klaffer slik med avsender, mottaker og kontekst: «kjære deg, er dette noe å hisse seg opp over?»*

Er det eventuelt slik at avsender tror mottaker er mer tilbøyelig til å høre etter, hvis teksten starter med «kjære»? Det tror jeg på ingen måte er tilfelle. Jeg ser i hvert fall ingen grunn til det.

Alt det jeg har nevnt ovenfor er bruksmåter som ikke hører hjemme i en saklig tekst. Siden «kjære»-uttrykket, brukt i offentlig debatt, har lavere terskel for å bli brukt enn «jævla» og sniker seg inn i det offentlige språket, er det mye verre. Si det etter meg; «kjære er verre enn jævla».

Er det noe håp om å rydde ut denne språklige brunsneglen? Dessverre ble det nokså vanlig allerede for flere år siden. Her skal jeg gi honnør til Natt og dag som har latterliggjort fenomenet ettertrykkelig, allerede i 2016:

Og 2020 byr på stadig nye topper, eller bunner, i kommunikasjonen. En har for eksempel lest: «Kjære kulturminister, kjære Abid Raja«. Og så heter ikke kronikken noe mer enn det. Lite informativt, men full score på patos-o-meteret.

En personlig anekdote; jeg sendte en epost til en professor som startet med «Hei». Det var kanskje ikke det beste, og han svarte: «Jeg har i mange år, dvs siden email, forsøkt, direkte og indirekte, å understreke poenget med at jeg ikke er ‘hei’. Om du vegrer deg for ‘Kjære’ så vil jeg helst være» navnet sitt. Svaret er ja, jeg ville her vegret meg for kjære. Ingenting kunne vært meg mer unaturlig enn å kalle en professor jeg aldri har møtt for «Kjære».

*Quizspørsmål, hva er de 5 hersketeknikkene? Jeg pleier bare å klare 4… Usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, påføring av skyld og skam… og fordømmelse uansett hva man gjør (damned if you do, damned if you don’t)

Flere teitefilmer

Er man mye inne i en viss tidsperiode, for eksempel nå, behøver filmene man ser å være teitere enn ellers. Selvfølgelig ikke dårligere. Men kanskje ikke altfor bra heller. Det er fem filmer som ikke vil bli nevnt, fordi jeg har nevnt dem tidligere.

Intolerable Cruelty. Coen-brødrene har lagd ei rekke komedier, noen er mer realistiske enn andre, noen er mindre. Denne er i kategorien «mindre», med overspill av både hovedrollene og de enda mer kostelige birollene. (Som traileren ikke fokuserer nok på.) Filmen har nesten like mange onelinere som i The Big Lebowski, som for eksempel: «Then why are your letters addressed to him, Dear David and Goliath

Banlieu 13. Fransk film. Slightly over-the-top action. Hvorfor gjør heltene som de gjør? Hva motiverer dem til å risikere livet for å unngå en kataklysme? Jo, egalité, fraternité, libterté. Hva ellers?

Street Fighter. Sorry til de andre spill-filmene fra samme periode: Turtles, Double Dragon.. Street Fighter har bare bedre rollefigurer. Burde nok aldri blitt til film, men når den først er det…

Clueless og Mean Girls. Umulig å velge én!

Men at Work. Teit film som sikkert ikke mange har sett. Begynner å bli en stund siden jeg så den også, på TV 1000 eller hva det het, men filmen har noen artige punchlines. Traileren er ikke all verden, men jeg ble solgt av «Pump Up the Jam» som gjennomgangsmelodi.

Bonus: Denne filmen er vel halvveis «cancelled», men denne scenen og da nærmere bestemt sluttkommentaren får lov til å leve videre.

Ikke så woke fagbok

Se for deg at du er afrikanskættet i Norge i 1999. Skolebiblioteket bugner ikke over av bøker som kanskje reflekterer dine erfaringer, men så finner du fagboka Nordmenn i Afrika — afrikanere i Norge. Forventningene stiger, endelig noen som har tatt innover seg at Norge har blitt et flerkulturelt samfunn og har hatt innslag av flere kulturer i hundrevis av år.

Innholdsfortegnelsen er ikke der actionen skjer, så den blas forholdsvis fort gjennom, men kanskje legger du, i øyekroken, likevel merke til at afrikanere er fraværende blant de som har vært med på å skrive denne antologien. Riktignok har én egypter vært medforfatter på en av artiklene. Så det er bare å begynne på første artikkel med friskt mot. Den starter på følgende måte:

I 1791 sto Adam Jacobsen fram på bytinget i Arendal og fortalte si livshistorie. Han var ikke den første som hadde gjort det. Likevel var det noe spesielt med Adam. Han var neger.

«Ja ja», tenker du og lukker boka. «Kanskje det blir bedre om 20 år».

https://static.bokelskere.no/20628bd35a75b54dc86562309c439100def1af033117be6ea177a826.jpeg

OL, VM og EU

På radio hørte jeg Nils Henrik Smith snakke om sin nye bok 11 meter, og deriblant «lansere en hypotese om at hvis ikke Norge hadde arrangert OL og vært med i fotball-VM i 1994, hadde Norge stemt ja til EU». Sitert etter hukommelsen.

https://radio.nrk.no/podkast/studio_2/l_104b9409-a67c-4a13-8b94-09a67c9a1317

Hypotesen handler om kontrafaktisk historie fordi vi aldri kan måle hvordan EU-valget ville gått uten sportsbegivenhetene. Hypotesen skal det gis kreditt for, men lanseringen, ja den har nok allerede skjedd. For ganske lenge siden faktisk, ja sannsynligvis rett etter EU-avstemningen i 28.11.1994. Blant annet har sosialantropolog Arne Martin Klausen skrevet om det. Sitat fra en forskningsrapport i 1995:

Vi maktet den store utfordring, og det hevdes til og med at vi ble så selvbevisste at det innfluerte på EU-avstemningen. Når vi greide OL kunne vi også klare oss selv utenfor et europeisk fellesskap. I det hele er det mye i OL-diskusjonen som minner om EU-kampen. For- og mot-posisjonene ligner hverandre. (s. 136)

Arnulf Kolstad er en annen som er kjent for å forske på Lillehammer-OL og nasjonalisme. Thomas Hylland Eriksen har bygd på disse når han har skrevet om nasjonalisme. Dermed er det ikke rart at Smith har hørt hypotesen, og når han seinere tenker på temaet kommer det ubevisst fram igjen.

Dette som et kjapt innspill.

Ejlert Bjerke i full mundur

Det har de siste par årene vært litt heat rundt Ejlert Bjerke. Jeg skal ikke gå inn på spørsmålet om æresretten i Den norske forfatterforening etter krigen var riktig (men uten å ha lest bøkene, bare aviser, fester jeg mest lit til trioen Rem, Fløgstad og Søbye). Den Ejlert Bjerke vi skal kikke på her, har heller ingenting med krigen å gjøre. Det er imidlertid utdrag fra en tekst som Arbeiderbladet 21. januar 1933 syntes var koselig lørdagslesning. Tegning lagde de også til.

Dette er en reiseskildring fra Egypt (som man dengang tydeligvis forbandt med lotus). Bjerke møter plagsomme typer på gata nærmest fra første sekund. En av de han møter blir en gjennomgangsfigur:

Skrevet av en norsk kulturtype.

Tida for VAR er ute

Coronakrisen har satt en stopper for fotballen. Når den kommer i gang igjen bør det være med en forskjell fra før coronakrisen, nemlig at VAR utraderes.

Jeg skreiv altså ikke utredes, men utraderes. Gjennom måten VAR fungerer på har fenomenet utredet, og utdefinert, seg selv. For å komme i rute til neste sesong må fotballagene spille ganske mange kamper på mye kortere tid enn normalt.

Da er det rett og slett ikke nok tid til at dommeren skal konsultere med VAR.

Smittevernsappen slår inn når man har vært 15 minutter i nærheten av et koronasmittet menneske. Er noen i fotballen smittet, går det fort 15 minutter hvor de må stå ved siden av hverandre mens de venter på VAR.

VAR er dessuten en hån mot smittevernsreglene i og med at de sitter altfor trangt i VAR-rommet.

Det er lov til å eksperimentere med fotballreglene, som da norsk toppliga (1. divisjon kalt) i 1987 ikke kunne ha uavgjortkamper, de skulle i så fall avgjøres med straffesparkkonkurranse. Men blir det for sært, må regelendringen tilbakeføres. Farvel, VAR!