Enda, enda flere fortjente oversettelser

Tittelen henspiller på at man får som man fortjener. Og når man ser filmer av en lavere klassifikasjon, følger det med at oversettertjenesten heller ikke aspirerer til oversetternes egen Oscar, hva nå den heter.

Men i dette tilfellet bærer tittelen også den betydning at jeg selv, etter at 2022 var vel i boks, syntes jeg fortjente nettopp en lattervekkende oversettelse. Og det fikk jeg i filmen Månedens Ansatt.

Her sier karakteren nemlig følgende: «OK, my break’s over, so I’m gonna get some more water». Som oversettes til:

Yess!

Månedens Ansatt var ellers en real kalkun funnet på loppemarked. Pussig nok lignet filmen svært mye på serien som jeg tidligere har kritisert oversettelsen til; Super Store. Jeg mener; butikken i Månedens Ansatt heter Super Club, arbeidsantrekket er blå vester og sjefen heter Glen.

Det skulle bare mangle at også baksida på filmcoveret inneholdt løpende fornærmelser mot det norske språk:

Opplev Hollywoods blonde superbabe Jessica Simpson som Amy og USAs mest populære stand-up komiker Dane Cook og Dax Shepard som de to konkurrentene som kjemper for varehusets vakre sugarpie til aller siste salgsdato!

Jeg kan slutte å mase om Dagbladet.no og vekt-saker

Men jeg kan også fortsette.

Jeg hadde nemlig halvveis lovt meg selv å følge opp bloggposten Godt nyttår med Dagbladet.no — det vil si å melde fra når Dagbladet supplerer sin endeløse strøm av slankestoff med hysteriske artikler som sier at slankestoff er skadelig. Og allerede nå var det mulig å man huke av for dét. (Merk: de er ikke hysteriske i seg selv, men gjøres hysteriske i denne nettavisas innpakning.)

Fra toppen den 10. januar finner vi nemlig overskrifter som «Spiste én ting: Ned 17 kilo», «Oppskriften: Vivian (29) raste ned 26 kilo», «Runas (41) vektras: Fikk superkropp» og «Kristians vektras: – Spiste det samme».

Samme dag trykker Dagbladet (via underbruket Din side) saken ved navn «Slaktes: – Skremmende» som handler om at Helsekost.no sendte ut en kunde-SMS om slanking.

Som Dagbladet skriver, har Dagbladet blitt oppmerksomme på at folk Dagbladet følger med på, sier at smsen framkaller spiseforstyrrelser og representerer 1950-holdninger. «Skremmende», ikke sant Dagbladet!

Jadda!

På instagramkontoen Månedens meninger har jeg forresten lagt ut følgende post i dag, som viser at diskursen tross alt nok var litt annerledes før:

Billie Eilish og ska-gutta

En av musikkhistoriens mange krokete veier består i at Billie Eilish i dag omgir seg med opptil flere tidligere ska-musikere.

Managerne hennes (og til broren Finneas) heter Danny Rukasin og Brandon Goodman. Rukasin var trombonist i det litt tredjeklasses ska-punk-bandet The Hippos på siste halvdel av 90-tallet.

Musikkadvokater for Billie Eilish, og igjen også broren Finneas, har man funnet i firmaet Mark Music & Media Law. Aktuelle oppdrag var blant annet «negotiating Eilish’s headlining slot at Coachella». En av law-partnerne her er David Ferreria, bassist i ska-punk-banden Mealticket og Pushover.

Billboard-magasinet hadde i 2022 ei liste ved navn Top Music Lawyers for 2022, riktignok med ganske mange navn, men med Ferreria og partner Doug Mark behørig inkludert.

Jeg antar at årsaken til B.E. sin ska-entourage er et spørsmål om geografisk opprinnelse: California. Bor man først der og er i musikkbransjen, er man liksom i loopen. Kanskje ska-musikerne også innså at sjangeren deres døde, og at det var på tide å finne seg noe annet å gjøre hvis de ville fortsette å være i musikkbransjen.

Og det klarte de fint. Selvfølgelig er musikkadvokater prominente nok til at Hollywood Reporter gjør en reportasje om dem.

Imens prøver jeg å se for meg Jimmy McGill, Chuck McGill, Howard Hamlin, Kim Wexler og Cliff Davis som musikkadvokater. Hvilke artister ville de håndtert kontraktene til?

Bråk i Kamerun – noe nytt?

Kameruns keeper starter VM, men forholdet til ledelsen surner etter første kamp, og keeperen ender utenfor VM-troppen. Høres kjent ut… hvor har jeg det fra… jo, fra min egen bok Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet som nylig kom ut.

Her heter det om lag-krangelen midt under VM 1994, hvor nettopp en keeper fikk skylda for problemene:

Spillerne surnet overfor pressen og truet sitt forbund med å gå ut i umiddelbar streik. Fotballforbundet (les: Paul Biya) krevde den formodentlige sjefsagitatoren, keeper Joseph-Antoine Bell, satt ut. Henri Michel nektet å fjerne Bell fra målet i andre VM-kamp, men i siste kamp var ikke Bell engang på benken. Bell skal selv ha trukket seg for å «spare Michel». Inn kom tredjekeeperen. Bell fikk huset sitt brent ned av sinte mennesker.

De skulle bare ha visst

I 1975 hadde Norge én tv-kanal og én radiokanal, men selv det var for mye.

Asker og Bærums Budstikke 3. november 1975

Avisa hadde også en undersak hvor andre personer bekreftet kjempeproblemet. Det ble ingen optimistisk slutt: «Ja, jeg ser svært svart på dette. Dette har vært en utvikling til det verre i skolen, og vi kjemper med ryggen mot veggen».

For sært

Etter artikkelen om kryssordkongen tok jeg på meg å lese forskningsmonografien Språket i kryssord av Laurits Killingbergtrø (1994) — så du slipper.

Dette er en utgivelse for spesielt interesserte. Det teller jo positivt for målgruppa! Selv merker jeg at jeg er litt mer interessert (!) i kryssordets fenomenologi, hvordan det oppleves å løse dem, og for så vidt dets historie også, hvor og hvordan det har vært lagd og trykket, enn de ganske tørre språkfakta som denne boka presenterer.

For meg trekker det ikke opp at forfatteren tar med nynorske kryssord, fordi det er særdeles marginalt i kryssordverdenen. Også en merkelig inndeling i kapitler og underkapitler, med kapitler som 2.3.2.3.2.1.2 og 5.3.4.1.2.2. Hva slags nytte har dette for noen?

Ingen anmeldelse er komplett uten merkelige kryssord-ord. Fra eksemplene som Killingbergtrø analyserer, henter jeg:

De er dumme har hatt løsningen DÅRENE.
Her snakkes spesiell dialekt har hatt løsningen SKÅNE. Enig.
Svensk «utrop» har i et kryssord hatt løsningen EEEMIL.

Utgivelse for spesielt interesserte. Jeg merker jeg er litt mer interessert (!) i kryssordets fenomenologi, hvordan det oppleves, og for så vidt dets historie også, hvor og hvordan det har vært lagd og trykket, enn de ganske tørre språkfakta som denne boka presenterer.

For meg trekker det ikke opp at forfatteren tar med nynorske kryssord, fordi det er særdeles marginalt i kryssordverdenen. En annen innvending er den merkelige inndelinga i kapitler og underkapitler, med kapitler som 2.3.2.3.2.1.2 og 5.3.4.1.2.2. Hva slags nytte har dette for noen?

Ingen anmeldelse innen et slikt tema er komplett uten merkelige kryssord-ord.

De er dumme har hatt løsningen DÅRENE.
Her snakkes spesiell dialekt har hatt løsningen SKÅNE. Enig.
Svensk «utrop» har i et kryssord hatt løsningen EEEMIL.

Etnisk har ifølge Killingbergtrø «full eller nesten full synonymitet» med RASEMESSIG (s. 45).

Til sist lanserer han

har ifølge Killingbergtrø «full eller nesten full synonymitet» med RASEMESSIG (s. 45).

Til sist lanserer han fremmedordet for hva kryssordvitenskap bør hete i vitenskapelige sammenhenger: krusiverbologi. Det har ikke slått gjennom og ga 1 googletreff da jeg skreiv denne posten. Nå er det 2 treff.

Kryssordkongen

Jeg har hatt et par intervjuer med oversettere på denne sida. Det er flott med litteraturens høyrebacker, litt ufeirede bidragsytere

Der en språkspaltist ofte blir ganske refererende, men er relativt eksponert, med portrettfoto til hver spalte som en ord-arbeidernes general, er det andre ord-arbeidere som holder til i frontlinja, og noen er foran der igjen, bak fiendens linjer. Bortsett fra at fiendene er venner, nemlig bunker av ord som venter på å samles inn. I dag handler det om kryssordkongene generelt, og Jarle Schwach spesielt.

Jarle Schwach

Jarle Schwach ble omtalt i mitt essay om kylkun. Dette kortlivede kallenavn på store kyllinger som oppsto før jul i 1995, hadde han med i sin kryssordbok fra 1996. Trolig 15–20 år før ordet kom med i ei ordbok. Så hvem var Jarle Schwach?

Kryssordkongen, ifølge episode 1016 av Norge rundt. Her, mellom segmentene «Rattkjelkegutta» og «Lang barnetegning», ble Schwach besøkt hjemme i Porsgrunn. (Barnetegninga var «en hyllest til Golfstrømmen». Ved første øyekast leste jeg «en hyllest til Golfkrigen»!)

Kryssordbøker er altså bøker med tomme kryssord folk skal løse, mens kryssordleksikon inneholder forslag til svar. Og det er klart, når man har 750 000–760 000 ord i sistnevnte verk, som Schwach mente han hadde, så har man vel plass til ett til? Men da blir jo utfordringen å huske på om et gitt ord man ser i en trykksak, står i leksikonet fra før eller ikke.

Schwach begynte da han var 13 år med å skrive ned ord han hørte for første gang. Det første kryssordleksikonet brukte Schwach intet mindre enn 38 år på. Han bygde opp en ordsamling fra scratch. Hobbyen fra 1953 var «noe så spesielt som en systematisk innsamling av ord«, som han skreiv selv, og fra 1963 produserte han kryssord. Boka fra 1991 fikk raskt flere spinoffs.

Kryssordkonger er ikke de som sitter stille og venter på at gode ting skal skje. Etter å ha begynt på Mortensen forlag på 90-tallet, tok Schwachs med seg hele samlinga til Grøndahl Dreyer. Her stoppa det på 360 572 ord i bokji. (Med et så vidt lavt nivå var det fortsatt mulig å holde telling.) Forordet redegjør for at ordlengden stopper på 12 bokstaver (15 var grensa året før), men at dette er akkurat det målgruppa trenger — for de som produserer kryssordene har gjerne ikke ubegrensa med boltrerom. Litt fortjent selvskryt er det også plass til.

Som snacks i de første kryssordheftene Schwach lagde, sto det blant annet intervju med kryssordløsere som Aud Schønemann!

Forfatterens gode evner førte fram mot det første tobindsverket, som kom på Cappelen i 2000. Uttrykket «double down» på engelsk, som vel betyr å gå for dobbelt i stedet for kvitt, gjennomføres her bokstavelig. 763 697 ord var nå med. Ett eller annet skjedde med publikumshensynet og det praktiske hensynet; nå var det bare å la alle sluser og diker briste. Forlenge bokstavgrensa til 17 og trykke ordene på 17< bokstaver i et vedlegg.

Unike ord er jo ikke alt sammen. Mye går igjen. Kylkun står i 1996 under dyr, fugl, husdyr og nyttedyr. Men ikke under mat.

Jeg skulle gjerne intervjua Schwach nå, men finner ingen informasjon. Jeg vet ikke engang om han er blant oss lenger. Tidligere fikk han jevnlig presseomtale i fødebyen Drammen og sitt nye hjemsted Grenland. Da fikk også typografene kvesse sine arbeidsredskaper, her fra Porsgrunns Dagblad i 1986:

Noe av det personlige som omtales, er lang interesse for hesteveddeløp, og i kryssordbøkene er det også oppslagsord som for eksempel «Vinner av Biri Oppdretningssløp»: 17 individuelle hester. I et intervju står det også at Schwach opererer med sju vanskelighetsgrader. Akkurat sju, intet slingringsmonn.

Men for så vidt er det ikke bare dans på rose (blomst, busk, cellist, filmtittel, kulestøter, løper, maler, revyartist og «verk») som kommer fram. Drammens Tidende omtalte at Schwach vokste opp «på det beryktede ‘Herthas Flak’ på Åssiden», og dessuten at «han er født deprimert». I 1996 sto han fram som eks-alkoholiker, som seinere også ble slått opp i et portrett i VG. Foregangsmann for åpenhet om psykisk helse i tillegg til kryssordkonge!

Ikke alle trær vokser inn i himmelen, det gjør vel strengt tatt ingen trær, men ikke engang alle spirer blir til busker. Depotbiblioteket har bare ett hefte av Jarle Schwach’s kryssordmagasin på Hubro forlag.

Men Jarle Schwach er ikke den eneste som er en slags kryssordkonge, for ikke å si kryssordmonark.

Daniel Danielsen

Ifølge Laurits Killingbergtrø i tidsskriftet Lexico Nordica var det ei dame som gikk foran på dette feltet. Villa Thrap Wahl hadde et fint navn selv, og utga kryssordbok i 1956. Deretter var det visstnok ingen som så behovet, eller orket, å utbedre eller oppdateren den på mange tiår. Selv om 60-tallet kom og vi fikk mange nye ord, jeg nevner i fleng: hasj… ja noen flere var det vel.

Ifølge Killingbergtrø var det Daniel Danielsen som tok opp arven — det bør kanskje faktasjekkes, men… — i 1984. Og Danielsens verden var noe utenom det vanlige. Her var det mange tenkelige og utenkelige oppslagsord. Premisset for ei kryssordbok er vel at ordene skal være brukt eller skal kunne brukes i kryssord, men her var det opptil flere ord en sjelden har sett. Min beste venn som barn og ungdom fikk seg en Daniel Danielsen, og nå snakker vi 18–19 års alder. Det var ikke noe rart i det å ta seg en liten Daniel Danielsen-timeout på fest. Det vil si, det var rart, reint objektivt sett, noe som fetteren min påpekte en gang han var med som et par friske øyne utenfra. Men jeg/vi måtte stå for det vi mente. Når det er sagt, er det ikke plass til med om Daniel Danielsen i denne teksten.

Selv vokste jeg opp med kryssordbok av Tormod Ropeid. Jeg brukte mest tid på oppslagsordet «dum person» og fikk derigjennom supplert mitt ordforråd fra Donald Duck fra 80-tallet — dustehue, dåsemikkel, «bløt i pergamotten» — med om mulig enda eldre ord som noksagt, gudsord og grasnaut. Da jeg kalte noen på skolen for et grasnaut, var det ingen som skjønte ordet, så det gikk greit.

Jarle Schwach var en høvisk mann. I 1996-boka står verken skjellsord, hånsord, dumrian, dustehue eller dummepetter. Ikke engang dum.

Schwachs bibliografi

Mortensens store kryssordleksikon. Mortensen, 1991
Mortensens kryssordleksikon for reise og fritid. Mortensen, 1992
Kryssordløserens store synonym- og fremmedordleksikon. Mortensen, 1994
Det store blå kryssordleksikon. Grøndahl Dreyer, 1996
Synonymordbok og fremmedordbok for kryssordløsere. Grøndahl Dreyer, 1997
Cappelens kryssordleksikon, to bind. Cappelen, 2000
Kryssordspesialisten. Orion, 2003
Synonymleksikon. Orion, 2003
Fremmedord og sjeldne ord i kryssordform. Orion, 2007

Hvor ble du av, kylkun?

Kylkun. Smak på ordet. Andre har gjort det før deg. Jeg har en onkel som ikke forhaster seg når han snakker. Han snakker litt omstendelig til vanlig, og legger enda mer trykk på visse ord — ord som ofte var knyttet til interesser i visse perioder. En legendarisk onkel. En desemberkveld rundt 2000, kanskje før, var det altså kylkunen som ble snakkis. Hva var det?

Kort sagt noe som ble servert på en familiemiddag. Råvaren kom i en stor pappeske som det altså sto kylkun på. En kan trygt si at fuglen, om den bare ble servert én gang, har blitt nevnt atskillig flere ganger som innsidehumor. (Dette høres vel ut som noe alle vil være på innsida av!)

Jeg trodde, og har vel trodd siden, at kylkun var en krysning av kylling og kalkun. Det er det ikke. Det er en kylling som er så stor som en kalkun, og derfor skal/kan serveres i anledninger hvor kalkun ses på som mer comme il faut enn kylling — altså helaftener som romjul, nyttår.

Det var da også i opptakta til jul i 1995 at avisene begynte å skrive om dette gespenstet. Og en kan trygt si at omtalen avtok etter ei tid. Etter 2005 er det bare i tilbakeblikksform vi hører om bestet. Og selv tilbakeblikkene tok ganske raskt slutt — fram til nå.

Vel, bortsett fra NAOBs ordbok. Dette verk, som er ordbøkenes Dennis the Menace mens Bokmålsordboka er ordbøkenes Mr. Wilson, tok inn kylkun en eller annen gang før den ble fullført på 2010-tallet. Selv om kylkunen da nærmest ikke var nevnt av noen på over ti år.

Uttalen NAOB opererer med er kjylkun. Jeg har alltid uttalt ordet bokstavrett. Dette beror jo på om ordet er kylling med kalkun satt inn på slutten, eller kalkun som tilfeldigvis har en Y inni seg. Artsmessig er det vel det førstnevnte som er riktig, skal jeg innrømme.

Kylkunen var også nevnt i noen språkbøker mens arbeidet med NAOB var underveis. Aller raskest ute var derimot et annet oppslagsverk, Jarle Schwachs Store blå kryssordleksikon. 1998-utgaven prydes av kylkun, stående der på geledd etter kufugl, kvakka og kvæker. (Fugler kan ha lange navn, men det ser ut som 15 bokstaver er ei smertegrense for fugler. Etter yndlingskakadue og østvarslermeise er det slutt. «Hva er din yndlingskakadue? Det må bli yndlingskakadue». Både fuglefamilie og fugleorden stopper også på 15 — representert ved steatornithidae og sphenisciformes. Disse er ganske hardcore å møte på i et vanlig aviskryssord. Men var 15 bokstaver rett og slett kryssordbokas tekniske grense?)

Kylkunsalget skal ha gått godt i starten, men det ble til slutt slutt.

Møre 16. november 1995
Glåmdalen 12. februar 1996
Moss Avis 8. november 1996

Jul og nyttår er tradisjoner, og seige å endre på. (Det er heller lettere å legge til nye høytider andre deler av året.) Noe annet som har svingegenskapene til et trippelt vogntog, er NAFs veibok. Redaksjonen tok inn kylkun som roadside-attraksjon, antakelig i 1998. Det var på Støren at bilister fikk ledet sin oppmerksomhet til en representant for primærnæringene, «Kyllingprodusent som produserer kylkun». Samme tekst sto der i 2014. Det var lovlig seint.