Starten på Eliteserien

Stabæk spilte mot Brann i dag, og da jeg ikke er korona-utvalgt som tilskuer, sto jeg utafor stadion og så på. På samme sted sto Brann-supporterne. 8-9 personer som forsøkte å støtte sitt lag, riktignok ikke alle ved å lage lyd, og det var ikke mye å juble for heller, men jeg synes de skal ha honnør for å stille opp, og Eliteserien trenger Brann. Trenger bergenserne, for å være mer presis.

Så godt tak har Brann hatt. Men ikke nå lenger!

Men Brann rykker nok ned. En må huske på at slitet har vart siden halvspilt sesong 2019, det er lenge. Og det må være tungt på alle måter å tilhøre laget. Tungt og trått i hverdagen. Som regel må et nedrykk for katarsisk å snu trenden (noen ganger to nedrykk, Fredrikstad FK). Brann er riktignok ikke noe parodisk dårlig lag slik Aalesund var i fjor, men Stabæk som de også har hatt et svært godt tak på, måtte de bare ha slått.

Men det gjorde de ikke, heldigvis for meg selvfølgelig. Stabæk har ett baklengsmål på tre kamper og er best av lagene med tre kamper. Banens beste var Sandberg, deretter Amankwah, Shala, Pignatel. To mål på dødball i dag, men selv om det også hadde vært fint om de spilte seg til noen sjanser, er det nesten bedre for resultatenes del å være et spesielt godt dødballag. Man får alltid en slump med dødballer i en match.

Nærmest en drømmeplassering.

Nettopp den sjuendeplassen de har akkurat nå, bør de klamre seg fast til. Lagene som er over nå, tror jeg Stabæk kan glemme å ta. Tar de Odd og Haugesund, som er nettopp lagene de har spilt mot og holdt stand mot, blir det en fin sesong.

Haugesunds problem er som man ser, selv om det er spilt få kamper, at de har 0 mål. Sarpsborg har heller ikke lagd party. Odd føler jeg kan miste Bakenga før sesongen er omme, det vil være ille for dem, og også ille hvis de ikke mister ham, for da betyr det at han ikke har scora så mye. Mjøndalen er den positive overraskelsen, ellers er det meste som venta.

«I disse koronatider» som uttrykk i pressen

Det er på tide å se året 2020 under ett og undersøke begrepet «i disse koronatider», et uttrykk jeg er glad i, om ikke like glad i selve fenomenet.

Ord og uttrykk kan meget raskt bli folke-eie, uten sanksjonering fra Språkrådet og eksperter. Det skjedde med «i disse koronatider», og selv om det ble raskt latterliggjort også, var det smittsomt og gikk viralt (!) På P2 hørte jeg Erle Sørheim bruke uttrykket, fulgt av noe sånt som «jeg hadde lovt meg selv at jeg aldri skulle bruke det uttrykket, men nå gjorde jeg det likevel».

Andre som gjorde det likevel finner man i tabellen under. Første treff i norske aviser i 2020 er Aftenposten 28. januar – humorspalten Under streken, faktisk. «Onde tunger derfor navneendringen for Akershus universitetssykehus (AHUS) fort kan bli utsatt. Dermed slipper man i disse coronatider foreløpig en omdøping til Viken region-og universitetssykehus (VIRUS).» Ja, husker dere januar 2020, folkens? De skulle bare visst…

Som man ser gikk man litt lei av uttrykket, samtidig som det også ble mye mindre smitte om sommeren, og dernest et lite comeback sammen med andre smittebølge.

Det er helt tydelig at uttrykket slo gjennom i dagligspråket før det kom på trykk. Det er fordi noen av de første trykte tilfellene er taler, og i taler ville man ikke brukt uttrykket hvis ikke det var forutsatt kjent hos tilhørerne. «Kom gjerne og hils på meg her borte, men vi får vel ta det litt med ro med klemmene i disse koronatider», sa Lisa Aisato for eksempel i en åpningstale på en utstilling i Halden 29. februar 2020. (Utstillingen samla 1000. 1000!!!)

Jeg søkte på alle disse uttrykkene samtidig:

  • «i disse koronatider»
  • «i disse coronatider»
  • «i disse koronatidene»
  • «i disse coronatidene»
  • «i denne koronatiden»
  • «i denne coronatiden»
  • «i denne koronatida»
  • «i denne coronatida»
  • «i desse koronatider»
  • «i desse coronatider»
  • «i desse koronatidene»
  • «i desse coronatidene»
  • «in these corona times»

Sistnevnte sjarmbombe bidrar bare med ett treff…

Men det finnes noen som bruker det.

Bjørgulf Claussen til minne

Bjørgulf Claussen (16.8.1944 — 16.5.2021), professor i sosialmedisin og Rødt-politiker.

Han studerte medisin og var ferdig i 1969. Da var han allerede gift med Liv. Etter vel ni år nordpå var de i Skien fra 1978 til 1988. Det ble deretter jobb i Oslo og flytting til Volten på Bekkestua. Claussen gikk nå forskerveien og tok doktorgrad i 1994 i sosialmedisin, det vil si hvordan helse er distribuert i befolkningen. Han ble professor i sitt fag.

Men Bærum var ikke noe nytt land. Kona var bæring, og i 1969 sto Bjørgulf som medlem av Bærum Sosialistiske Folkeparti. Mange vil vite at partiet gjennomgikk en turbulens på denne tida. Ni medlemmer av lokallaget erklærte at de meldte seg ut for å jobbe for sosialismen på egen hånd, eventuelt i samarbeid med SUF. SUF ble som kjent til SUF-ml og seinere AKP-ml / RV. (Claussen omtalte sin tilhørighet som «den progressive bevegelsen».)

Omtrent da Claussen kom tilbake, fikk RV i Bærum sin storhetsperiode. Litt flåsete sagt kan man kalle partiet for ensbetydende med Stein Stugu. I 2007 klarte Rødt å komme inn i Bærum kommunestyre etter noen års fravær, ved den 22-årige studenten Dag Sørheim. (Kandidaten i 2003, Lars Akerhaug, feilet. Dag Sørheim oppildnet ved å angi «sosialistisk revolusjon i Bærum» som sin viktigste sak.) Det var ingen stor og aktiv gruppe bak Sørheim, men Bjørgulf Claussen og Pål Ivar Bergersen fra «1969-kullet». Andre var inne og bidro i kortere perioder, men det var en liten og fast kjerne som diskuterte saker og taktikk hjemme hos Bjørgulf i Volten. Seinere ble blant annet Stein Stugu trukket litt inn igjen, til han rett og slett gjorde kommunestyrecomeback i 2019.

Bjørgulf Claussen debatterte særlig to saker: Det ene er bibliotekene; han var aktiv i noe som het Bærum biblioteks venner. Det andre er kommunebudsjettet. Han mente at kommunen hadde for høye overskudd på regnskapene, penger som heller burde brukes til å øke budsjettene, sammen med økte lån og økte skatter. Bærums-budsjettet har nå fått en leser mindre.

Se også

Claussens side på Cristin.

Sporting er seriemester

For første gang siden 2002 er Sporting seriemester i Portugal!

Historien bak mitt forhold til Sporting er enkel: Min mor var på skoletur til Portugal. Hun måtte jo komme hjem med en fotballdrakt, men hvilken? «Kjøp Benfica», sa hennes halvt portugisiske elev. Butikken hadde ikke Benfica, så det ble Sporting. Hvite og grønne striper. Heldigvis!

2002-ligatittelen tok de med Mario Jardel som scora 42 mål i ligaen. Noe slikt vil vel aldri skje igjen. Dette året har nesten alle kampene blitt vunnet 1-0, 2-0, 2-1! Men å selge for 42 millioner euro kommer de til å gjøre igjen…

Sporting er, som det heter i Norge, en selgende klubb, som et utall av portugisiske landslagsspillere kommer fra. Sesongen i fjor var ille. Bruno Fernandes forlot laget halvveis i sesongen og ble likevel sesongens toppscorer. Laget nådde bare Europaliga-kvalifisering, som de heller ikke klarte. Men i hjemlig serie har de ikke tapt en eneste kamp.

Mest av alt gleder det at spillere som Nuno Mendes og Tiago Tomás tas opp fra juniorstallen og blir fast på laget. På midtbanen har Joao Palhinha fått sitt gjennombrudd og blitt landslagsspiller. Matheus Nunes fant de i 2. div i 2019 (pris 500 000 euro, utkjøpsklausul 60 millioner!) Pedro Goncalves ble toppscorer i år, han er også ny etter å tidligere ha vært overskuddsportugiser i Wolves.

Følg med på 2003-modellen Joelson Fernandes. Han hadde utkjøpsklausul på 45 millioner euro, med visse bud på 15-20 millioner euro som ble avslått i fjor sommer. Han har ikke spilt for førstelaget i år, så jeg er usikker på hva status er.

Tabelltips Eliteserien og Første divisjon 2021

Det er ikke lett å tippe Eliteserien når deadline day fortsatt ikke har vært. Tripic til Viking gjorde at jeg bumpa dem opp noen plasser. Men her er dagens tips.

  1. Molde
  2. Vålerenga
  3. Rosenborg
  4. Bodø/Glimt
  5. Odd
  6. Viking
  7. Kristiansund
  8. Haugesund
  9. Stabæk
  10. Sarpsborg 08
  11. Lillestrøm
  12. Strømsgodset
  13. Tromsø
  14. Mjøndalen
  15. Brann
  16. Sandefjord
  1. Aalesund
  2. Sogndal
  3. Start
  4. Åsane
  5. Raufoss
  6. Hamkam
  7. Ranheim
  8. KFUM
  9. Fredrikstad
  10. Ulf
  11. Strømmen
  12. Jerv
  13. Grorud
  14. Stjørdals-Blink
  15. Ull/Kisa
  16. Bryne

Et lite apropos til slutt – sier man på svensk at gode ting stinker? Man sier det i hvert fall ikke på norsk…

Norsk poppunk og såkalt poppunk (vol. 3)

-o-ed

Vi starter med et band som få vet om, og som jeg heller ikke kjenner uttalen på. «Owed? Oh-Edd?» Bandet er fra Stabekk i Bærum og hvis EPen ble utgitt i 2004, så var trioen som sto bak, 17 år den gangen. Vet ikke om de vil ha de ekte navnene sine forbundet med dette i dag, så jeg dropper å nevne navn, haha!

Bandet er en Blink 182-klon som noen sikkert ville kalt pop punk, jeg sier SoCal-/skate punk (bare for å gjøre det litt enklere sjangermessig). Tematikken er den barnslige humoren som preget noe av Blinks produksjon. Musikalsk går det fort, under 7 minutter, og jeg synes trommeslageren er god. Skarp og hihat, skarp og hihat. I stedet for å høre på slitne voksne musikere som stavrer fram sitt tiende album kan du jo spandere en halv fotballpause på å høre på noen ungdommer som en gang i tida hadde lyst til å bidra med noe eget de også.

The Yum Yums

Nei, jeg har ikke glemt dem. Dette er liksom selve det norske pop punk-bandet, og også det eneste tilnærmede pop punk-bandet jeg har sett varme opp for et pop punk-band i Norge. (Som vil si The Queers x2, The Methadones, Teenage Bottlerocket… ikke kjempemange, men) På slike konserter er det to ekstreme entusiaster som pleier å gå igjen i publikum, og vokalisten i Yum Yums satte disse på plass: ba dem om å holde kjeft og slutte med syngingen, for det skulle han ta seg av selv.

Det rette tallet på album de har gitt ut er tilsynelatende 5, det siste i juli 2020, og en hauuuug med singler og EPer. Bandet ble grunnlagt i Moss i 1993 og har hatt ett fast medlem siden. Sant å si kaller de seg selv et power pop-band først og fremst. Ser det ut til ut ifra Facebook i hvert fall. Bandet spiller gjennomprodusert musikk og har få overraskelser i låtstruktur og tekster. De har mange fans i Europa og kunne blitt spilt på P1. For meg er halve albumet en stor nok matbit…

The Dahlmanns

(Kvasi?)-familieband tydeligvis med 2 medlemmer som stamme. André som har spilt i The Yum Yums, og Line — de er ektefeller. De andre mer eller mindre faste i bandet heter ikke Dahlmann på ordentlig. The Dahlmanns utga i hvert fall albumet All Dahled Up i 2011 og en gigantisk haug av singler og EPer. Under får du høre en EP, siden den har låta «Holiday Road» på seg som har 461 000 spotifyplays. Pent.

Moss Avis 28.4.2010

Den låta (en cover) er rock, ikke punk. Så sånn sett stikker den seg litt ut. Ellers er denne EPen ikke noe Mount Everest av kreativitet. Coveren «Dancing With Joey Ramone» synes jeg er forferdelig klisjéfylt. André Dahlmanns helkopi av Johnny Ramone sin frisyre må man jo sette pris på i Norge i dag, men når selv låttitlene er de samme som hos Ramones («I Want You Around») frister kanskje originalen mest, selv om det ikke er noe i veien med låta i seg selv.

Wasted Youth

Jeg tar dem med selv om de ikke har utgitt noe. I 1994 het de Wasted Youth, spilte «poppunk» og skulle spille inn cd med 15 000 kroner i støtte. Det er ganske mye støtte til pop punk å være. Men i 1995 kom albumet, med bandnavnbytte til Popface og stilbytte til «skjæringspunktet mellom post-rock, shoegazer og indie-pop». Så det var farvel til dét poppunkbandet.

Wonderfools

Jeg tar med dem for moro skyld siden de varma opp for The Queers på Verkstedet. Husker ikke året, kan det ha vært 2007. Til tros for melodiøs vokal er jo ikke Wonderfools pop punk — debutalbumet som du ser under er derimot en 100 % ripoff av Turboneger, det vil si punk/scandirock. Albumnavnet henviser for øvrig til Kiss, og at noen påsto Kiss var et akronym for Kids in satanic service.

Trashcan Darlings

Jeg slenger inn et par ord om Trashcan Darlings, som ingen har kalt pop punk. Og som heller ikke er det. Men de hadde et par pop punk-låter. For hva var de egentlig?

Bandet kalte seg glam-punk, men det gjelder jo først og fremst framtoninga på scenen, ikke på track. Likevel er et hoved-låttema slik jeg husker det fra min lytting da albumet var nytt: sex. Enkelte låter handler imidlertid om litt mørkere tema, og plutselig ser du også at vokalisten hadde black metal-sminke (uten at man kanskje skal legge for mye vekt på det). Albumet hadde dessuten plass til ganske mye, med sine 12 låter over 3 minutters lengde, og enda 3 låter under det, altså totalt 15.

Til tross for at det ikke er pop punk i det hele tatt, dukker pop punk likevel. «Stupid Girl» befinner seg 100 % i Screeching Weasel-tradisjonen (riktignok med flere leads). Det samme gjelder hitten fra 2000, «Johnny is a Drag Queen», inkludert tekstoppskriften med «[navn] er en [ettellerannet]». Noen vokalfakter i den lange tradisjonen etter Joey Ramone blir også brukt her og der, selv om vokalisten generelt har en mer Carburetors-rock-stemme. Noen nikk til både dem og Backstreet Girls mener jeg å kunne høre.

Nei, Trashcan Darlings er et band jeg må dykke dypere ned i for å finne ut av disse greiene.

Helt på trynet av Dagbladet

På et tidspunkt har Dagbladet bestemt seg for å navngi familiemedlemmer av personer som skriver kronikker. «Kona til Stian»!

Skjermdump 30.4. kl 19

Skal dette forestille ethos-bygging rundt skribentens argumenter? At vi som leser, trenger å få vite navnet til skribentens familie for å øke innlevelsen i temaet?

Intimitetstyranni! Slutt med det med en gang!

Thrash og ikke-thrash i Odalen

Jeg har et low key-prosjekt om norsk old school thrash gående, med tidshorisont som kanskje kan strekkes fram til midten av 1990-tallet. Selv om det fantes noen band i Norge av den mer profesjonelle typen, ligger vel hovedvekta av norsk thrash på ungdomsband og demoband. Ordet thrash er noe man kan møte i medier uten at de nødvendigvis spilte thrash metal, så da må det gås til kilden og utforskes hva det var.

Her er to grupper fra den sørlige delen av Hedmark som ble omtalt som thrash, samt en liten utforskning av hva de egentlig spilte. Tekstsjangeren er nærmest «notater»:

Nostradamus

Medlemmer ble sagt å være Thomas Vik, Boye Nyberg og Herman Bunes.[1]

Bandet «het tidligere Aquedukt og spilte thrash metal. Nå ryktes det om stilendringer», het det i 1994.[2] Nyberg sier på sms at bandet «opererte mer i heavy metal sjangeren, ala Iron Maiden, enn thrash metal vil jeg si».[3] Bunes forteller at det finnes en kassett med bandet, som også er digitalisert. Men surprise surprise, slike ting som er digitalisert kan være vanskelige å finne.[4] Men en av sangene fikk jeg Youtube-link til, se under.

Bunes spilte blant annet gitar og saksofon og spilte mange andre sjangre, som blues og jazz. Faktisk var han og Thomas Vik med i showbandet Jan Werner & The Atmosphere.[5]

[1] Glåmdalen 9.4.1994

[2] Glåmdalen 21.1.1994

[3] Sms 30.3.2021

[4] Sms 30.3. og 31.3.2021

[5] «Ukens demo: Jan Werner & The Atmosphere», Glåmdalen 21.5.1993

Anaesthesia

Medlemmer ble sagt å være Christian Ruud,[1] Odd Eivind Ebbesen, BP M. Kirkevaag.[2] Kirkevaag spilte trommer, de andre sto for gitar og vokal.

Tidig i 1995 ble navnebytte referert: Ebbesen og Kirkevaag «thrasher i Ethereal, helt fram til her om dagen bedre kjent som Anaesthesia»[3]

Bandet hadde forsøkt å kvalifisere seg til Under 17 på Midt i smørøyet i 1994.[5] Ethereal deltok i Glåmdalens demokonkurranse i 1995 med låtene «Existence Lies» og «Solitaire». Her spilte også Boye Nyberg bass og Anne Luke fløyte.[6] Kirkevaag forteller:

– Til å begynne med var vi mest inspirert av Metallica, Slayer, Death og Sepultura. Vi helte etterhvert litt mot death-metal og såvidt litt mot black-metal på slutten, derav fløyte. Men, vi var ganske små så det låt nok noe forvirrende. Jeg og gitarist Odd gjorde en remake av de fleste av låtene i 2005 under navnet Soulswarm. Ikke utgitt, men var egentlig meningen. Rant litt ut i sanden iblant andre prosjekter.[8]

Flere av personene nevnt ovenfor spilte også i Mystery Tribe, som utga kassetter før de i 1997 ble Madder Mortem. Stilen var mer mot den gotiske metallen. Det er varierende hvor lenge de ulike personene var med i Madder Mortem – kun Kirkevaag er medlem i dag.


[1] Glåmdalen 24.1.1994

[2] Glåmdalen 9.4.1994

[3] Glåmdalen 10.1.1995

[4] Annonse, Glåmdalen 30.12.1993; notis 28.5.1994

[5] «Thrash og trekkspill», Glåmdalen 26.4.1994

[6] Glåmdalen Glåmdalen 4.4.1995

[7] Glåmdalen 27.2.1995

[8] Sms 30.3.21

Hundrer av bøker på tretti år

Heidi Grinde er en av de som har stått bak hundrer av utgitte bøker, men hvor offentlig oppmerksomhet ikke er proporsjonal med antallet. Grinde er nemlig oversetter.[1] Møt den erfarne oversetteren i dette intervjuet.

Hvor mange bøker har det blitt på 30 år? NB.no gir oss (i skrivende stund) 277 bøker som Grinde har oversatt. Nå er ikke det riktig antall. For det første mangler de nyeste bøkene. Det er også en hel del dubletter (reutgivelser) blant dem, og det er dessuten påvist noen bøker med ukomplette metadata.

På Grindes egenførte liste over oversatte titler, står det 120 skjønnlitterære bøker. Ungdomsbøker,[2] tegneserier og fagbøker er ikke tatt med på hennes liste.

– Ungdomsbøkene sto i en pappeske i kjelleren, som ble vannskadet.

Dermed er disse bøkene goners. Forlaget til mange av de tidlige ungdomsbøkene, Semic, ble dessuten nedlagt. Av tegneserier var det litt forskjellig, med blant annet «franske intellektuelle» som Bilal, forteller hun.

Det være seg ungdoms- eller voksenbøker: Grinde har stort sett holdt seg til underholdningslitteratur og krim.

– Mange bedømmer sjangerlitteratur under ett, men det er forskjeller der òg. Kvalitetsforskjeller. Jeg synes underholdningsbøker er verdt å gjøre bra, for det er så mange som leser dem, de kommer i store opplag. Noen skrev riktig godt, blant annet John le Carré som var en stilist av de sjeldne.

Grinde har fått nokså lite offentlig oppmerksomhet, men Litteraturfestivalen i Lillehammer arrangerte en samtale mellom henne og den indiske forfatteren Anuradha Roy, som Grinde har oversatt. I det site har det blitt flere titler av Robert Galbraith, en ukjent debutant som viste seg å være J.K. Rowling under pseudonym.[3] En anmelder merket seg at Grinde hadde latt den nordengelske dialekten bli nordnorsk.[4]

– Rowling er veldig opptatt av språk, bruker dialekter og sosiolekter som poeng i boka, forklarer Grinde. Da måtte også hun gjøre det. I bøker med britisk setting framstår kyststrøkene for henne som «mitt barndoms Vestfold». Yorkshire-dialekt sammenligner hun med trøndersk, og altså nordengelsk med nordnorsk. Skotsk måtte nærmest blitt nynorsk, sier hun, med et markant unntak fra det vene og fagre:

– Glasgow har jeg problemer med. For det er det røft språk, nærmest gangsterspråk.

Løsningen var å kikke en annen som hadde oversatt fra glaswegian, i kortene, tilsvarende å se på trøndere på tv når trøndersk skulle skrives.

– Nordnorsk ække tøft. Det er mer «fæskegratengen henna mor», et fredelig språk.

Av andre forfattere som Grinde hadde en del med å gjøre på 90-tallet, nevner hun også Elizabeth George og Sue Grafton. Hun møtte Grafton, som fortalte om å prøve å leve sunt og holde seg i form. Grunnen var at Grafton satt seg fore å skrive én krimbok for hver bokstav i alfabetet, så hun måtte holde ut. Men hun døde da kun Z-boka sto igjen. Grinde oversatte bøkene fra G til U.

Grinde har vært oversetter siden 1990 og på fulltid fra 1993. Hun er nå 80 år, men leverte sitt nyeste Mikaela Bley-manus i januar i år, og holder nå på med en bok hvis tittel ikke kunne avsløres. Hun er fra Tønsberg og jobbet fra 1976 til 1990 innen markedsføring.[5] På Løkeberg i Bærum har hun bodd i mange år. I årene rundt 2000 var hun også leder for noe som het Bærumskulturens fellesråd, en interesseorganisasjon for amatørkulturen i Bærum, som teater, kor, dans og korps.


[1] Hovedkilde: intervju med Heidi Grinde 22.4.2021

[2] Jeg gjenleste Willy Bs oversikt over pocketbøker, og da jeg kikket på en ungdomspocket merket jeg meg navnet Heidi Grinde – fordi jeg i noen minutter forvekslet henne med Heidi Linde!

[3] Pseudonymet var allerede ute av sekken, og behørig annonsert på omslaget, da første Galbraith-bok kom på norsk.

[4] Anmeldelse, Stavanger Aftenblad 19.3.2016

[5] Jubilanter, Aftenposten 26.5.2000