Utsette for å utrede

3. mars: Bærum kommunestyre vedtar å utsette sak om bygging av ny Nadderud stadion. Stabæk Fotball er i harnisk, kommunestyredebatten «vekket mange følelser» og «ligner på en parodi». Spesielt ille er det at politikerne vil utrede enda mer, herunder alternativ som tidligere er forlatt.

10. mars: Årsmøtet i Stabæk Fotball diskuterer om VM i Qatar bør boikottes. Styret foreslår et vedtak som blir det endelige, og som lyder: «Stabæk Fotball […] vil [..] arbeide aktivt inn mot NFF, relevante organisasjoner som LO, Amnesty o.l., andre Eliteserieklubber og NTF for å fremskaffe ytterligere informasjon om forholdene i Qatar»

¯\_(ツ)_/¯

Herlig journalistikk

Jeg hadde gleden av å intervjue Norges mest særegne journalist, Håkon Gundersen, for noen år siden. Han kom inn på gammeldags journalistikk der penneføreren oppsøkte samfunnet på mer eller mindre måfå. Hva rører seg i dag? Siden også andre mennesker, til dels kjente mennesker, beveget seg gatelangs, kom journalisten i prat med dem og saker oppsto. Var det ikke en egen sjarm i det? Her følger et prima eksempel på slik skriving.

Budstikka i Bærum hadde et nummer der de dekket forskjellige ting fra stedet Jar. Langs veien møtte de en mann. Han sa ikke hva han het, og journalisten sa ikke hva han het eller at han var journalist. Allerede her er man omtrent så langt fra «journalistikk» som det går an å komme — en samtale uten formål på premisser som ikke er avklarte.

Likevel sa intervjuobjekt NN noen ord som journalisten likte. Og da ble det en sak likevel. Det beste med snutten er likevel avslutningen: «så gled samtalen videre i en retning som ikke har noen interesse i denne forbindelse». Hehe! Hvilken forbindelse?

Asker og Bærums Budstikke 10. mai 1937

Doktorgrad på toppen av karrieren?

Er det sant at doktorgrader inntil ganske nylig var «en krone på verket etter et langt virke som forsker»?

I antologien Universitetskamp som kom i 2019 er bidragsyterne særlig opptatt av hvordan forskning forflates når det vektlegges publiserings-kvantitet i engelskspråklige organer. Uten å ta stilling til dét spørsmålet beit jeg meg merke i to forfatteres passasje om at heller ikke doktorgraden er hva den engang var. Doktorgraden er redusert til mellomsteg i karrieren for ganske unge akademikere:

«Forestillingen om at forskere arbeider alene og bruker sin tid til å foredle kunnskapen, er noe vi snart bare kan lese om i historiebøker. Det er ikke lenger slik at en doktorgrad kommer som en krone på verket etter et langt virke som forsker».[1]

Av dette framgår det at doktorgraden inntil ganske nylig var kulminasjonen, toppen av en karriere. Historiefaget skulle passe ekstra godt som et fag der dette var tilfellet, i og med at doktorgradsarbeider er forholdsmessig lange og derfor også tar lang tid. Her er det ikke snakk om kolleksjoner med tre vitenskapelige artikler. Jeg bestemte meg likevel for å faktateste det som insinueres.

For å få et bilde av alderen på doktorander i «gode, gamle» dager holder det ikke å se på når 68-erne tok sine doktorgrader. Man må i hvert fall gå tilbake til generasjonen(e) før, det vil si de som var født før andre verdenskrig. Dette er et utvalg:

Edvard Bull d.y.                44 år (1958)

Rolf Danielsen                  42 år (1966)

Alf Kaartvedt                    35 år (1956)

Sivert Langholm               aldri

Per Maurseth                    47 år (1979)

Leiv Mjeldheim                 aldri (?)

Olav Riste                          30 år (1963)

Jens Arup Seip                  37 år (1942)*

Ingrid Semmingsen          41 år (1951)

Magne Skodvin                41 år (1956)

Sølvi Sogner                      44 år (1976)

* disputas kunne av kulturelle årsaker ikke finne sted før i 1945.

Går vi enda lenger tilbake finner vi vel så unge doktorander, som Oscar Albert Johnsen (30 år, 1906). Jeg har ikke sjekket alle doktorgrader, men er redd vi må skikkelig langt tilbake for å finne doktorgraden som kulminasjonen av en karriere. Så langt at nostalgien like godt kunne sett omtrent slik ut: «Det er ikke lenger slik at doktorgraden skrives med fjærpenn».


[1] Skender Redzovic og Graham Clifford (2019). «Dødskamp eller seiersdans? Akademiseringen av profesjonsutdanningen innen helse- og sosialfag» , i: Tjora, Aksel (red.). Universitetskamp. Oslo: Scandinavian Academic Press, s. 371

Jeg raser mot ordet krever

Klarer Dagbladet å lage én sak uten at de forsterker — og dermed svekker — språket ved å ty til ord som slakter, refser og raser, sjokk og skandale? Sist ute er verbet «krever».

Skermdump 26. februar klokka 14.50

Tromsø IL er selvsagt ikke i posisjon til å «kreve» boikott av VM i Qatar, og gjør det heller ikke. I saken som TIL har publisert kunne det ikke vært tydeligere at Tromsø «oppfordrer» til boikott.

Leser man Tromsøs utspill står det at de «føler» og «mener» at boikott er riktig, før klubben med Tom Høgli i spissen konkluderer med at de «oppfordrer» til boikott. Tromsø har overensstemmelse mellom overskrift og innhold, Dagbladet har ikke overensstemmelse mellom overskrift (og brødtekst) og virkelighet.

Til.no, skjermdump 26.2. klokka 14.50
Dagsvadet.no, skjermdump 26.2. klokka 14.50

Jeg er heller ikke i en posisjon til å kreve en betydelig språklig innskjerping av Dagbladet, men jeg oppfordrer til det.

PS. Hva er det som skjer? Etter at jeg har satt saken til publisering, kommer enda et oppslag:

Skjermdump 26.2. klokka 20.30

Hvem i Norge er det som kan «kreve» så og så lang tid i fengsel, eller rettere sagt, hvem i Norge tror at noen kan kreve så og så lang fengselsstraff? Man har påtalemyndigheten som kan innstille, ja kanskje til og med ønske, en gitt lengde. Men ikke kreve. Jeg blir til og med nødt til å klikke på saken for å se hva det står der: «Påtalemyndigheten ber om 100 dagers fengsel». Og skal man substantivere «ber», blir det «Bønn om 100 dagers fengsel». Og det ser kanskje litt rart ut. Men noe slikt «krav» er det ingen som kan komme med før en rettssak.

Det beste med internett i 1996

Hvis du er gammel nok til å ha brukt internett på 90-tallet, vil du huske at folk hadde hjemmesider på Tripod, Geocities, Altavista og lignende, med brukernavn markert med tegnet tilde ~ (et tegn som hadde sin storhetstid da, og har tapt seg i ettertid).

Internettbruk var langt framme i universitets- og høyskolemiljøene, med alt mulig innhold på de ansattes personlige hjemmesider. Ikke strømlinjeformet som ansattsider er i dag, men personlige. Her ligger det mange skatter, ikke minst som tidsbilder. I motsetning til Geocities og andre er universitetshjemmesidene også bevart fortsatt.

Kjemiker Martin Ystenes ved NTNU samlet elendige artikler om naturvitenskap på sida Sprøytvarsleren. Her kom over tusen kommentarer, og noen av dem ble overført til boka Sprøytvarsel på Universitetsforlaget (1999). På hjemmesida er også tallrike klipp fra andre medier, samt oversikt over anmeldelser boka Sprøytvarsel fikk («Natur og Vitenskap: «Martin Ystenes elleville bok». Bladet gir boken 4 tigerbrøl av 5 mulige».)

Alt i alt er hjemmesida et eksempel på den beste bruken av internett per 1996. Dette må bevares, og det blir faktisk gjort. Nasjonalbiblioteket har muligheten til å bevare norske nettsteder som øyeblikksbilder, og jeg oppfordrer til å tipse dem når jeg veit om et nettsted som trenger bevaring, bl.a. når nettsteddriveren går bort.

I dag mottok jeg postpakke fra hedersmann Ystenes, et eksemplar av restopplaget av boka Sprøytvarsel. Mon tro hvor mange tigerbrøl jeg kommer til å gi den?

https://folk.ntnu.no/ystenes/vitenskap/sproyt/index.html

https://folk.ntnu.no/ystenes/vitenskap/sproyt/boken.htm

Gjøres syketransport slik fortsatt?

Jeg kom over et forbrukerprogram fra 1996 der en gammel dame som hadde brukket forskjellige bein på utenlandstur, ble hjemtransportert oppunder flytaket. I dag slipper man i hvert fall å ligge rett over en røykeavdeling, men er de øvrige elementene ved transporten like stusselige som dengang? Jeg skal ikke spoile alt.

Og ja, hun hadde reiseforsikring. Dette var den transporten forsikringsselskapet mente var best. Historien kan ses etter 09:20 minutter i dette programmet:

https://tv.nrk.no/serie/refleks-forbruker/1997/FALM01000997/avspiller

Min kjærlighet til Biblioteksøk

… er stor. Dette er en tjeneste som norske folkebiblioteker har. Jeg fant nylig en engelskspråklig akademisk bok som jeg ville lese i. Engelskspråklige akademiske bøker er notorisk dyrt på generelle bokhandler, det vil si, generelle fysiske bokhandler har det ikke, men nettbokhandler har en del.

Til lån finnes denne boka (se faksimiler under) på Universitetsbiblioteket, men dét befant seg jo i lockdown. Ille! Men tror du ikke folkebiblioteket kunne låne den inn. Det kan de fra alle biblioteker i Norge. Om boka så transporteres fra Finnmark, er det gratis for meg, låneren. Er dette toppen av sivilisasjon og kultur – foreløpig?

Skal man kjøpe boka må man bla opp noget mer, her representert med en norsk og en utenlandsk nettbokhandel:

For dette festskriftet til Tullio Regge må man glatt ut med 1400 kroner, eller 2363 kroner hvis man vil støtte sitt nasjonale alternativ: