Akademiske klisjeer

Det bør listes opp noen akademiske klisjeer. Begrepet gir noen treff på nettsøk, men betegner et tungt og oppstyltet språk generelt. Det er mindre å finne om konkrete klisjéuttrykk, og det vil jeg bidra til å gjøre noe med.

Bruken av en akademisk klisjé kan avsløres ved følgende kjennetegn:

  • begrepet namedroppes, men diskuteres ikke
  • forfatteren siterer kun bok og oppgir ikke sidetall
  • boka som det siteres fra, er ikke originalverket, men den lettest tilgjengelige utgaven for å få slengt på en sitering

Et forsøk på kåring av topp 8, fra mitt ståsted som historiker og en brøkdels samfunnsviter (bachelor i sosiologi), ser slik ut:

8. Forestilte fellesskap

Benedict Anderson

Brukes om nasjonalisme. Begrepet skal understreke at man føler seg felles med mennesker man aldri har møtt. Men hva er det motsatte av et forestilt fellesskap? Det blir vel et reelt fellesskap? Hva er det? Må man ikke da ned på nivået der instiktene kicker inn, altså overfor barna våre?

7. Den globale landsby

Marshall McLuhan

Det er merkelig med denne landsbyen vi bor i, der informasjon flyter så fint rundt. De fattige vet en del om hva som skjer i rike land, mens de rike ikke vet like mye om hva som opptar de fattige.

6. Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd

Max Weber

Weber mente veldig kort sagt at protestantisk religion vekselvirket med en økonomisk investeringstankegang, noe som fikk kapitalismen til å slå gjennom som økonomisk system i samme område, og ikke i Kina e.l. Teorien brukes som forklaring på alle protestanter som har blitt rike, men merkelig nok brukes den ikke på protestanter som ikke har blitt rike. Jeg har også sett teorien brukt om protestanter som har blitt rike ved å ikke arbeide, men å be andre om penger.

5. Deltakar og tilskodar

Hans Skjervheim

Neppe veldig kjent utenfor samfunnsvitenskapene. Begrepet har å gjøre med hvorvidt vitenskapsfolk kan sette seg selv utenfor studieobjektet som en tilskuer. I nyere tid mest kjent fra namedropping. «Alle norske sosiologer kjenner til Deltakar og tilskodar, og vet, eller tror de vet, hva som står der», skreiv Cathrine Holst i Sosiologen, og da er plassen på lista klar.

4. Den proksimale utviklingssonen

Lev Vygotsky (blant de fleste kun kjent som Vygotsky)

Neppe kjent utenfor psykologien (og pedagogikken, men det er mest en blanding av psykologi og sosiologi). Selve teorien – som går ut på sosial læring – er ikke nødvendigvis gal, men dette uttrykket er snarere toppen av oppstyltethet: «eleven kan nå den proksimale utviklingssonen». For full klisjéuttelling, bruk det engelske uttrykket proximal zone of development, eller enda bedre, forkort det til PZD.

3. Diskurs

Michel Foucault

Dette er noe som har blitt en klisjé gjennom gjenbruk og misbruk, mer enn å være det i utgangspunktet. «Det er vel bare et tidsspørsmål før man begynner å betegne innføringene i diskursanalyse for diskursdiskursen (og omtaler av denne litteraturen bør vel da kalles diskurs­diskursdiskursen?)», skreiv Espen Schaanning i 2013.

2. Mediet er budskapet

Marshall McLuhan igjen

«The medium is the message». Slående formulering med bokstavrim. Selve prototypen på en klisjé allerede fra konsepsjonen av.

  1. Forskning viser at…

Mange

Enten man sier det eller går for «nyere forskning viser at…» — denne måtte toppe lista. Innspillet til de som bruker dette uttrykket kan for eksempel være at forskning viser også ikke at.

Tromsø

Tromsø er en artig by å gå rundt i. Veldig blandet arkitektur i sentrum med mange rare trehus. Jeg har liksom aldri hørt om at Tromsø har noen spesiell arkitektur, på linje med smugene i Stavanger og gamlebyen diverse steder. Men den typen blanding med rare hus er det sjelden jeg har sett i en større by, og det er ment positivt. Forskjellen med for eksempel Bodø er selvsagt at Bodø ble bomba under krigen og bygd opp etter en generalplan. Man kan vel si at Tromsø nesten ble brent på slutten av krigen, men nedbrenningen stoppa litt utafor byen, i Lyngen.

Flaneringen førte meg til en bruktbokbutikk. Denne sommeren uten loppemarked har jeg testa et beskjedent utvalg i Oslo, Sandvika, Stathelle, Grimstad og Bodø, og det var greit nok (i Bodø kjøpte jeg for en viss sum, men betjeningen insisterte på å innvilge meg et posesalg, som var mer enn dobbelt så billig for meg). Men denne butikken var mer breddfull enn de fleste. Rett og slett en turistattraksjon.

Det er ikke en ordentlig bokhandel før kunden får bevegelsesproblemer, og ingen ordentlig hylle med bøker før mye av innholdet truer med å rase. (Jf. Neseblod records cd-avdeling.) Eieren hadde begynt på en sortering, og særlig kommet langt med tegneseriene, før det kom et lag oppå det igjen med alt mulig rart. Universell utforming? Heller universell u-forming. Men det er jo det som gjør denne butikken legendarisk, og jeg hadde garantert fattet mindre interesse og dermed kjøpt mindre hvis alt så helt vanlig ut.

Sortert på veggen, usortert på gulvet.

Hva heter butikken? Ingen prangende skilt var å se, og knapt nok noen uprangende. På et skilt sånn omtrent ved utgangen sto det Tromsø frimerke og mynt. Frimerke og mynt! Ingen av disse hadde jeg sett, men kanskje det var gjemt noen bak tusen bøker, tegnerserier og brettspill. Butikken hadde flere brukte dataspill enn frimerker som jeg kunne se. En bitteliten koffert jeg måtte få iq-hjelp til å åpne, inneholdt flere vinylsingler enn jeg så mynter. En tur på internett etterpå bekrefter at navnet er Tromsø frimerke og mynt. Beste navnet! Butikken ligger i Torgcentret, en slags bygning for «alskens», inkludert den mest «alskense» forretningen av dem alle: nøkkelsliper.

Bra utvalg – bare en ting: hvor plasseres føttene?

Apropos bøker. På hotellet lå boka Tromsø, en turistguide utgitt av «Velkommenboka AS». Nå som programmet Du skal høre mye ikke går lenger («nå» som? Programmet har vært nedlagt i nesten 20 år…), er det nettopp denne boka man skal høre mye fra.

Alle kapitler er på engelsk. Noen har norsk versjon ved siden av, men uansett versjon veit man hva engelskskribentene prøver å si, altså hva de tenker i sine norskspråklige hoder. Kan man på engelsk oversette «gjøre det skarpt» til «make it sharp»? Vel, man kan jo prøve… «The best cheese that Norway has to offer, lie side by side with famous names from abroad, making it sharp in this competition». Denne litt uskarpe setningen står i omtalen av Mathallens Tromsø-filial.

Andre ting skjønner jeg derimot ikke hva de mener med: «If we cannot find the right product to lift the quality of the meal, either in our kitchen or in your home, we develop it ourselves. This has led to a significant number of self produced goods, which can be bought in the deli shop». Det er toppen av vaghet. Goods betyr gods, eller varer som motsetning til tjenester. Det kan være matingredienser de driver og lager, kryddere, oljer eller til og med kjøkkenredskaper. Jeg tror imidlertid på det når Mathallen lover deg en «holistic experience».

Rart og liksom-fiffig er det også når en bistro forteller: «It is very rare indeed that our ingredients arrive from any postal code other than Tromsø and its region. Having said that, where the cod swims really is out of our hands, however the hook and its owner are most certainly local».

Et bakeri skryter av sine produkter som «litter the bar top like rose petals» – javel – og kakene «are served by a staff that are as casual as they are warm, so that with the cake comes much love and laughter». Høres ut som et galehus.

Ordboka er klar på at litter ikke bare betyr strø, men å strø utover på en negativ måte:

Kallenavnet som Nordens Paris er ikke godt nok, i hvert fall ikke for utestedet Circa. «‘This is just like in Berlin’ is a quote often heard». (I rettferdighetens navn hadde Tromsø en verdenskjent elektronisk musikkscene på et tidspunkt, med navn som Biosphere, Bjørn Torske, DJ Kolbjørn, Mental Overdrive og Röyksopp.)

Boka er full av grammatiske feil som «an classic elegance», «an down-to-earth atmosphere», «an unique concept» og vernet interiør kalles «protected» i stedet for «conserved». Engelsken er svært pretensiøs hvor alt mulig er «renowned», men et utested tar det hele ned et hakk. I den norske teksten forteller de at gjester kan «løse verdensproblemer», mens oversettelsen toner det ned til «talk with friends».

Jeg fikk lyst på nettopp dette stedets reinsdyrburger med tyttebær og brunost, men holdt på å snu da jeg så den gatekjøkken-aktige presentasjonen (se bilde). På spørsmål om maten også var litt skuffende, må svaret bli ja. Liten porsjon og tørt, hardt burgerbrød. Jeg burde spist et annet sted, og jeg vet hvilket: Rorbua huskes fra tv, og alle Misjonen-fans (klippet er helt tilbake fra Kommisjonen, faktisk) husker kanskje Rorbua også som gastropub.

Rorbua finnes fortsatt, står det, men i nye lokaler. «But not much has changed», hevder boka. Men det stemmer jo ikke. Bare den Rorbua som var på tv, er Rorbua.

En annen funfact er at Ishavskatedralen verken er en katedral eller i Tromsø by, det er ei kirke i Tromsdalen. Katedralen i Tromsø er ei vanlig trekirke.

Minoritetsbakgrunn?

Hvem har minoritetsbakgrunn og hvem har det ikke?

Det første jeg tenker når jeg ser bildet, er: har Hadia Tajik slutta som politiker? Enn Masud Garakhani fra Buskerud? Vel nevnes Tajik i teksten under, men ikke Garakhani. Tajik kommer vi tilbake til.

Først dette med «Norges første stortingsrepresentant med minoritetsbakgrunn».

Isak Saba ble valgt inn i 1904, og mange samer etter ham (dog dessverre en lang periode imellom uten noen). Er samer ikke minoriteter i Norge?

Jo Benkow var stortingspresident. Er jøder ikke minoriteter i Norge?

Tor Mikkel Wara kom inn på Stortinget i 1989 med kvensk bakgrunn. Er kvener ikke minoriteter i Norge?

Begrepet «innvandrerbakgrunn» brukes også av Majid, og det er et helt håpløst begrep i norsk politikk. Politikere med innvandrerbakgrunn fra land som Sverige, Danmark, Tyskland, Storbritannia og Frankrike er like gammelt som det norske demokratiet selv, og da Norge fikk sitt eget kongedømme, ble det med en kongefamilien som kun besto av innvandrere.

Mange personer som kanskje tilhører minoriteter slipper å tenke på at de er minoriteter, så lenge de har en privilegert posisjon i samfunnet. En type minoriteter som ikke har vært privilegert gjennom den nyere historien, er seksuelle minoriteter.

Det demrer at for Shazia Majid likestilles «minoritet» med «annen hudfarge». Og det er problematisk for det antirasistiske arbeidet i Norge. Det er snakk om en slags eksotisering og derigjennom utvisking av virkelighetens nyanser. Forvirringen blir om mulig enda større når det heter i Majids tekst:

Fransk-karibiske Manuela Ramin, gift Ramin-Osmundsen, som ble minister i 2007 hadde altså ikke «etnisk minoritetsbakgrunn». Selv om hun visstnok ble norsk statsborger bare to uker før ministerutnevnelsen

Hvis noen synes det jeg skreiv her er dumt, fant jeg denne som kanskje faller i smak:

Kulturstripa mangler livskraft

Innledningen til P2-programmet Kulturstripa 6. september var sørgelig.

Det er jo tross alt godt med høst òg, når du kan låse døra, krype inn under ullteppet, skru på glanekassa og tas med til helt andre steder, til andre tider, skjebner og virkeligheter via uendelige mengder serier og filmer. Eller, når sittesåra har begynt å melde ankomsten, så kan du rusle en tur ut, hamstre popkorn, i det derre store, svære begeret, og entre kinosalens mørke og forsvinne inn i filmens verden. Og det skjer nok på dem frontene til at kjedsomhet kommer til å bli et fremmed ord i høst.

Slik lød innledningen. Selv om Ruben Gran har blitt programleder siden sist programmet fikk kritikk, føyer innledningen seg inn i trenden skapt av tidligere slette episoder av samme program.

Jeg trodde at folk nå ikke først og fremst lengter etter å være hjemme. Det har blitt nesten noen år med det nå. Men hva veit vel jeg?

Kulturstripa er et program som skal skape en slags varm innlevelse i konsum av kultur. Lytterne motiveres til å være passive mottakere. De får aldri hjelp til å dechiffrere hvordan kulturuttrykk lages, slik at de kan anspores til å lage noe bedre selv. Popmusikk er for eksempel bygd på noen svært grunnleggende prinsipper. Hva med et kulturprogram som utforder dette litt? (Uten å bikke over i Ultima-land)

Nei, i Kulturstripa skal det bare føles. Eller kanskje det motsatte, følelser skal bedøves. Særlig denne ene følelsen som heter kjedsomhet. Problemet oppstår selvsagt i og med at de fleste filmer og serier er kjedelige. Nærmere bestemt, de er middelmådige. Kvaliteten er normalfordelt. Noe er veldig bra og noe er veldig dårlig, men det meste havner i midten.

Språklig sett er forresten innledningen litt under midten. Hamstre popkorn? Hamstre betyr å samle betydelig mer popkorn enn det man kan spise på ett, en håndfull eller to håndfuller kinobesøk. «Store, svære» begeret? Overflødig gjentakelse. Bare i det korte utdraget ovenfor finnes flere eksempler på slapp språkføring, men det er i hvert fall ingen tvil om at han snakker fort.

Kulturstripa framstiller kultur som noe man bare fyller tida med mens man venter på at dagen skal gå over. Kultur har ingen egenverdi og ingen kraft i seg, og synes ikke verdt å analysere, kritisere og debattere.

Natt og Dag kunne ikke ha lagt ned på et verre tidspunkt.

Utestengelse fra skoledebatt?

Dette ble skrevet i september 2019, men kan være interessant å se på igjen. Jeg har ikke endra innlegget, og Senterpartiet står kanskje i en annen stilling nå, men det bidrar jo bare ytterligere til å kaste lys over 1-prosentsregelen.

Liberalistene, Pensjonistpartiet og Partiet De Kristne ble utestengt fra årets skoledebatter på grunn av et politisk vedtak om å utestenge de som hadde under 1 prosent oppslutning ved forrige valg. Saken er vanskeligere enn man skulle tro.

Et hensyn er å unngå overbefolkning på scenen. Det blir ingen debatt med 15 ulike meninger, 10 er også tvilsomt. Ikke desto mindre sitter 9 partier på stortinget og i kommunestyret.

Et annet hensyn er å ikke slippe til bajaser, herunder ensakslister. Man må ha vist et minimum av relevans i offentligheten.

Jeg deltok i skoledebatt i 2007 som sylfersk i et parti. Det fikk 0,6 % i Bærum ved valget før og 0,8 i Akershus. Historikken hadde utestengt meg etter gjeldende regler. Likevel kom vi oss over 1-prosenten, og denne uka ble partiet tredje størst i Norge. Politics work in mysterious ways.

0-prosentspartier, hvem er nå det? En ytterst brokete gruppe hvor noen fremmer egen person og noen fremmer en helhetlig ideologi. KrF datt under 1 prosent ved skolevalget i Oslo i år. Om de sitter i regjering om to år blir det spennende å se om de nektes å sitte i debatt og støtte fortsatt «stø» kurs med regjeringen.

I Bærum har KrF fått under 1 prosent i 1991, 2005 og 2009 og 2019. Berømt lokalt er partiets 0 stemmer på Asker videregående i 2003 mens sønnen til partilederen gikk der. 1 stemme på Nadderud ved samme valg ble som manna fra himmelen i sammenligning.

På Eikeli fikk KrF 0 stemmer i 2001, 2005, 2007, 2013 og 2015.

Bør de da få komme på debatt igjen og igjen?

Senterpartiet var også under 1 prosent i Bærum i 2009 og 2015. Enda oftere under 1 prosent i Oslo selvfølgelig. Hva skal vi med disse partiene på skoledebatt i Bærum, som gang på gang har vist seg irrelevante i lokal kontekst?

Skoledebatter har selvfølgelig lenge hatt et standup-preg med lapper, skilt, effekter og sanger. Jeg er usikker på om voksne er de rette til å luke i dette bedet. Den beste løsningen jeg klarer å finne er om elevene på skolene selv tar vurderingen av hvilke partier man skal invitere — med et gitt maksantall. Elevene ville gjort en redaksjonell vurdering, som man ville kalt det i et medium.

Plagiat

Gode kunstnere låner, men geniale kunstnere stjeler, heter det. Ordspråket sier ikke noe om hva de er, de som blir stjålet FRA. Kanskje de er en slags fjotter som står igjen mens andre koser seg ved dekket bord?

Jeg kan i hvert fall vite noe om hva en slik person tenker, for det er meg. Det er ikke fritt for at det kommer en reaksjon når plagiat oppdages, men hva er det egentlig jeg reagerer på? Er det rasjonelt å reagere i det hele tatt?

Det første som slår meg, er at setninger som jeg har skrevet, føles så umiskjennelig mine. Satt inn i en annen sammenheng blir de liksom grelle. Jeg må ha vært tålig fornøyd med setningene da jeg sendte inn manuset, så tekstbitene har vel vært sett på som greie i seg selv. Formidlet det de skulle. Kanskje jeg har skifta litt skrivestil, for det var noen år siden. Det var antakeligvis en forholdsvis skriftlig stil, kanskje litt lite ledig. Men plagiat er også noe større, nemlig en del av yrkesetikken.

Plagiat er et problem med forskjellige fasetter. En ting er ulovlig kopiering, som er så vanlig i internettalderen. Verre er å i tillegg presentere det som sitt eget. På universiteter og høyskoler virker det som man har blitt nokså strenge på det. I min tid hadde jeg blant annet en pensumbok som nærmest ga et direkte sitat med uklar referanse, bortsett fra at det var gjort om til nynorsk. I dag kan man oppgi kilde og likevel bli «tatt i fusk», dersom ikke også sitattegnene er på plass.

I dette tilfellet er ingen instans inne for å kjøre elektronisk fuskesjekk. Likevel tok det knapt et sekund for undertegnede opphavsmann å se hvor teksten var tatt fra, når det aktuelle bok-stedet først ble åpna. Trodde plagiatøren at han ikke skulle bli avslørt? Selve oppførselen er til å bli oppgitt over. Følelsen er at hvis plagiat får lov til å feste seg ett sted, sprer det seg.

I musikk kan man inkorporere en liten melodilinje uten at det er plagiat. Det kan kalles mange andre ting, og tolkes gjerne som en hyllest. (Riktignok bør lånet være et lite vink, og ikke det bærende motivet i ei låt.) I tekst føles det som det stikk motsatte, nemlig som en degradering av alle parter. Man stjeler et par setninger, eller et par sider, ikke fordi man synes sidene er så bra, men fordi man selv er så udugelig at man ikke klarer å skrive det, og dessuten satser på at opphavspersonen er for dum eller lat til å finne det ut.

Ingenting av det stoffet som er plagiert denne gangen, er veldig viktig stoff i den store sammenhengen. Det dreier seg om lokalhistorie. Ingenting å blåse seg opp over? En amatørhistorikk om Stabekk hvor kopimaskinen i menneskeform hadde lyst til å ta med noe om nabodistriktet, Malurtåsen. Noen sider ble dermed plagiert og kilden ikke oppgitt i litteraturlista. Det rare er selvsagt at mange andre bøker er tatt med. Så ikke-henvisningen kan tolkes som en slags forglemmelse mot slutten av arbeidet. Samtidig er jo konkrete henvisninger til den andre litteraturen i form av noter eller sitattegn, jf. høyskole-eksempelet, noe man kan se langt etter. Har Stabekk-boka noe for seg i det hele tatt?

Stabekk-boka er formet som et slags oppslagsverk over steder på Stabekk. Når første oppslagsord er Lysaker skole, og skribenten ikke får med seg at det har vært en ungdomsskole, demrer det at boka er relativt unyttig som faktasamling. Tilliten til resten av boka raser sammen.

En person som har bodd mange tiår på Stabekk, kan absolutt skrive noe vettugt og verdifullt ut ifra det. Boka bør struktureres som en personlig historikk som har sin verdi i lys av at opplysningene ikke er allment kjent. Opplevelser, personer. Selvsagt også primærkilder som ingen andre har skrevet om. Hvis man mikser dette for mye med det som er allment kjent, mister prosjektet all mening.

«Galteryggen» er også tåpelig, navnet gikk ut av bruk for nesten hundre år siden.

Jeg nyhører «Wannabe»

Spice Girls kom fra ingenting og ble en verdenssensasjon. Det var den cheeky låta og videoen «Wannabe» som gjorde det, og så ble verden raskt interessert nok i personene i gruppa til at de kunne slippe hva som helst. Det er i hvert fall min mening.

Da midten av 90-tallet nærma seg, satt England og venta på nytt album av Stone Roses. Det lot vente på seg, men i mellomtida slo Oasis, Blur, Suede (ordentlig gjennombrudd), Radiohead, Prodigy og Take That gjennom. Var man ikke ganske klare for noen kvinner i øverste divisjon?

Disse var alle grupper, sistnevnte et boyband. Hvilke vokalgrupper av denne typen var ikke sammensatte? De er gjerne det, og som oftest de være grupper siden de invididuelle artistene totalt mangler særpreg. Men i tilfellet med Spice Girls kom noen på den geniale gimmicken å gi dem kallenavn og en slags bakgrunnshistorier.

Flere av kallenavnene var umiskjennelig engelske. Posh Spice: England har et ganske betydelig posh-segment. Ginger Spice: England obsesser med disse gingerne, de trenger det. Sporty Spice: Surfe på aerobics-trenden, tidsriktig. Så var det, sett i ettertid, litt verre med Baby Spice – lolita-tropen er farlig nær – og Scary Spice – det kunne ha smårasistiske undertoner. Hvorfor skulle den eneste med en annen hudfarge være «skremmende»?

En dag fikk jeg andresingelen «Say You’ll Be There» på hjernen, og det slo meg hvor lite interessant den sangen var når man sammenlikner med «Wannabe». Dette er tingene som gjorde jentene (Spice Girls, ikke sant) så uimotståelig fete i låta og musikkvideoen «Wannabe».

  • jentene tar kontroll og stiller krav til wannabe-loveren.
  • de er klare på at de vil noe, men hva det er? «I wanna ha, I wanna ha, I wanna ha, I wanna ha, I wanna really really really wanna zigazig ha». De leker med lytterne og holder oss på pinebenken. Mot slutten av låta varierer de med «You gotta, you gotta, you gotta, you gotta, you gotta slam, slam, slam, slam». Ble ikke noe klokere av det.
  • kanskje veit de rett og slett ikke hva de vil ha, og det traff også tidsånden godt.
  • fokuset på vennskap i samme tid som verdens største serie rett og slett het Friends, var heller ikke det dummeste
  • jentene synger i munnen på hverandre, det signaliserer ungdommelig iver og overmot som gjerne sprer seg som smittende overskudd
  • den underliggende musikken er enkel og alle kan nynne pianotracket. Melodien er gjenbrukt utallige ganger.
  • se også på hele temaet i videoen, som er å bryte gjennom og ned stuckup-normer og personer. Videoen har befriende lite overprodusert som popvideoer i dag er. Spesialeffekter er lik null. Jentene ser rare ut sammen og det ser ikke ut som de er tilhører samme gjeng, klærne er enkle og har kontrasterende farger (Bunton: helhvit, Adams: helsvart), og hvorfor gidde å bruke BH? Har du sett på litt yngre ungdommer som er venner i den virkelige verden, så ser man ofte at de heller ikke passer sammen, de har helt forskjellig høyde og så videre. Her er vi igjen tilbake til den geniale typeinndelingen med forskjellige karakterer, det føles ekte. (Ei gruppe med fem dølle personer kan også føles ekte ut, men i det tilfellet på en «skuffende realistisk» måte som er et av mine favorittuttrykk…)

En fun fact er at Victoria Adams bare har ett soloparti i videoen, og det er å synge «You gotta, you gotta, you gotta, you gotta, you gotta».

Etter å ha rast ut disse ordene, sjekka jeg, og Spice Girls var ikke ei selektert gruppe, de var faktisk venner. De har også skrivekreditt på alle sangene på Spice.

Sammenlikn med Britney Spears, som ikke har en eneste skrivekreditt på sitt debutalbum Baby One More Time. «Hit Me Baby One More Time» er skrevet av Max Martin og kun ham. Klokelig nok valgte den godeste svensken en variant av pianotracket på «Wannabe»… Grunnen til at jeg trekker fram Spears, er at «Hit Me Baby One More Time» nok fortsatt er den mest perfeksjonerte poplåta noensinne – «Wannabe» er for rar til å kunne ta den tittelen. Har ikke «Wannabe» elementer av anti-pop?