Hvis sjakk er idrett, er i hvert fall musikk det

Selv kaller jeg sjakk for et spill og ikke en sport eller idrett, og kaster meg ikke rundt i senga i tvil over dette, men diskusjonen dukker stadig opp, for eksempel i forbindelse med opptagelse i Idrettsforbundet, priser på Idrettsgallaen og så videre.

Det er klart at sjakk er fysisk krevende, og at man trener sjakk på for eksempel toppidrettsgymnas. Jeg mener likevel at idrettsbegrepet ikke trenger å utvannes på denne måten, og at hvis sjakk er idrett, er i hvert fall musikk det.

Musikk er faktisk mer idrett enn det sjakk er. Grunner:

  • man trener
  • trening fører til automatisering
  • musikk er fysisk anstrengende for sentrale muskelgrupper, lunger osv.
  • man kan få belastningsskader i enkelte kroppsdelen
  • musikk er kompetitivt, det opereres indirekte med ligaer og hierarkier, bare én kan være verdens mestselgende osv.
  • musikk handler om rytme og timing
  • musikk oppøver koordinasjon og konsentrasjon, tenk på f.eks. trommespill
  • de beste utøverne er de som kan gjøre det uventede
  • musikkarrangementer og sportsarrangementer kan spille på noen av de samme følelsene hos publikum

Freddy Rincón

Nok en colombiansk fotballspiller har falt bort før oppnådd forventet levealder, denne gangen Freddy Rincón. Årsaken var bilkræsj.

Jeg kårer herved Freddy Rincóns største kamp i karrieren, og det er Argentina — Colombia 0–5. Dette var siste kamp i kvaliken til VM 1994, og Colombia ledet med ett poeng på Argentina. Bare vinneren av gruppa gikk direkte videre. Få trodde at Argentina skulle tulle bort dette på hjemmebane. Laget hadde tatt gull og sølv i de to forrige VM, og stilte nå med Gabriel Batistuta. Som en kan se under, satte Rincón det første av mange mål i den totale overraskelsesseieren. Men hvem trenger å se, når de heller kan lese om Colombia i min bok Fotball på 90-tallet? Den får du tak i her:

https://www.haugenbok.no/fotball-pa-90-tallet/haave-morten/9788230023457

Vås fra SU

SU er ute med et innlegg om karakterer og eksamen, som dessverre er vås fra ende til annen. SU-representantene kan ingenting om karaktersetting og vurdering.

Først påstår de at karakterer kun belønner pugging. De har lest om latinske kasus hos Aleksander Kielland og tror at skolen er slik fortsatt. Karakterer skal gis etter forståelse og hvordan man bruker kunnskap man eventuelt har pugget seg til.

Karakterer brukes i toppidrett, drama, byggfag og for kokker. Pugger man seg til bedre fysisk form eller mekaniske ferdigheter, ifølge SU?

Fjerner man karakterer, vil elever som per dags dato har lav kompetanse i faget, fortsatt få en vurdering som tilsier det. Det blir bare et annet navn på det.

Stikkord som trynefaktor og urettferdig vurdering slenges ut uten dekning, kun som en massiv disrespekt av lærere (SVs velgere). At resultatene på skriftlig eksamen er dårligere enn standpunkt, viser — om noe — at «trynefaktor» virker i elevenes favør.

Mappevurdering, som SU ønsker seg, utgjør en mangedobling av tekst som skal vurderes. Siden eksamenstidspunktet forholder seg til sensurfrist, klagefrist og ny sensur før Samordna Opptak i juli, må vurderingsmapper leveres mye tidligere. Kanskje i slutten av mars. Da blir det enda mindre tid til læring enn før.

Når SU skal agitere mot eksamen går også det galt. SU-folkene kaller eksamen en femtimers prøve. SU viser dermed at de gir blaffen i yrkesfag, som har allsidig praktisk eksamen over flere dager.

Eksamenens tidspress kan faktisk også virke forberedende til arbeidslivet. Spør journalistene i avisa som trykte SUs innlegg om de noengang har opplevd tidspress i jobben.

Eksamenskarakteren kalles «lotto med elevers framtid», selv om noen få eksamenskarakterer nesten ikke teller midt oppe i alt det andre som står på vitnemålet. Det som derimot ville vært lotto, og bortkasting av tid og penger, er å følge SUs forslag.

Takk til svensk historiker

Håkan Blomqvist er en svensk historiker og, viser det seg, hedersmann.

I 2020 skreiv jeg en artikkel ved navn «Arbeiderredaktøren og ‘pengejødene'», om antisemittiske uttrykk i arbeiderpressen på 1920-tallet. Dette har det tradisjonelt vært skrevet lite om, men i Sverige tok særlig Blomqvist tak. Jeg fant vel referanser i antologien Antisemitism in the North. Blomqvists bok Socialdemokrat och antisemit? Den dolda historien om Arthur Engberg og artikkelen «‘Socialismus Asiaticus’. Bolsjevismen som orientaliskt hot för svenska socialdemokrater» er viktige bidrag som belegger at dette har eksistert i Skandinavia — på ingen måte som en dominerende tankeretning innen arbeiderbevegelsen, men heller ikke noe som kan overses uten videre.

Noen av bøkene er ikke mulige å få tak i her i Norge, eller med netthandel fra Sverige. Blomqvist skal ha en stor takk for å ha sendt disse. Jeg jobber for å få publisert ting hvor dette er innarbeidet.

Det finnes også en annen Håkan Blomqvist — og han skriver om ufoer. Disse bøkene er tilgjengelige i netthandel, med ganske så lav pris, lurer på hvorfor. Jeg hanka inn dem også, jeg.

Også en måte å starte en artikkel på

Vladimir Zhirinovskiy hadde en ekstrem retorikk på 1990-tallet, i Russland etter Sovjetunionens oppløsning. Han vant dumavalget i 1993, med nesten 1/4 av stemmene, og norsk presse var opptatt av at mannen var farlig. Dette skyldtes både overdreven retorikk fra Zhirinovskiys side (stikkord: styrke gir rett) og overdreven frykt i Norge, men for å si det mildt var «liberaldemokratiske» en evfemisme. Man lurte selvfølgelig også på hva som lå under i det russiske samfunnet, når Zhirinovskiy kunne vinne et valg.

VG velger å supplere med ganske lite kontekst når de i dag melder følgende…

Kilde på vandring

Alle som har produsert ei avis har opplevd å ha litt lite stoff en dag. Ett eller annet må man fylle med. Nyhetsbyråene har mye ræl. Men har man også mulighet til å fylle på med stoff som ikke er så nytt?

En dag fant jeg dette utklippet fra 1929. Sitatet er egentlig ganske morsomt.

Helgelands Blad 22.8.1929

Ordbruken er fin. Hedensk, «de vilde», slette og dyriske, berme, «banditter og skjøger», usselhet, gift, «aldri heves til verdighet».

Den krakilske biskopen fikk også et svarinnlegg 27.8. Der var det også mye fint, spinnende videre på dette med hedensk opprinnelse, blant annet at nattverden stammer fra at «Våre forfedre drakk hesteblod». Men det var ikke hovedpoenget. Leserbrevet ble skrevet av «Uskyldig danser», som rett og slett ville forsvare dansegleden og lurte på hvilken biskop som egentlig hadde sagt dette.

Et søk leder tilbake, langt tilbake. Intet mindre enn til 1882. Egersundsposten, utgitt i byen med sekter som «De sterkttroende», skreiv om biskopen og navnga ham tilogmed. Egersundsposten hadde for så vidt også lånt saken fra Karmsundposten, og biskopen var ikke norsk, så opprinnelsen var utaskjærs.

Egersundsposten 10.5.1882

Akkurat samme formuleringer står i avisa Andvake. Nå er vi plutselig i 1885, 7. august det året. «Biskop Pierce har i en prædiken om ‘Kirken i verden’ udtalt sig»… Du snakker om nyhetsverdi. Han har uttalt seg, ja, men når? Det var mindre interessant for avisene.

Sitatet ble brukt nå og da. Hovedtyngden ser ut til å ha ligget oppover kysten til Østfold: Lister og Mandals Amtstidende og Adresseavis 25.8.1887, Grimstad-posten
28.1.1888, Gjengangeren 25.12.1890, Lister 30.4.1892, Glommen 26.8.1893. Flere var leserinnlegg. Så også i avisa Grenmar 17. april 1899.

En som kalte seg X hadde lest sitatet i Østlandsposten (Larvik) og ville ha den inn i Grenmar uten videre kommentar. Nå hadde kilden blitt til «Biskop Pierre», men greit nok. Også her kom det svarinnlegg. Fra en som kalte seg Y! Og et nytt svar til «Danseforsvareren Hr. Y». Stadig med debatt av et sitat fra en biskop som ingen visste hvem var.

Nordover nå! Lofotposten fant det verdt å bruke plass på, Nordlands Folkeblad, Vesteraalens Avis, noe som førte til motsvaret «En biskop og en nordlending om dans» — i Haugesunds Avis (5.8.22). Etter å ha sitert det nå så velbrukte sitatet, ble konklusjonen: «Ja, dette var hans uttalelse om dans og det er en evig sandhet, sier hr. Sørensen. Maatte alle de geistlige og alle troende optræ likedan mot dans saa skulde de mange av satans forgiftede dansebuler ha været ryddet avveien».

Så mye ble skrevet over så lang tid om en biskop som ingen kunne identifisere. Men i Lofotposten ble det faktisk også sitert en norsk biskop, som er konsist og nydelig:

Lofotposten 1910, gjenopptrykt 31.7.1947

Tabelltips 2022

Eliteserien

  1. Bodø/Glimt
  2. Molde
  3. Viking
  4. Rosenborg
  5. Vålerenga
  6. Lillestrøm
  7. Sarpsborg 08
  8. Kristiansund
  9. Strømsgodset
  10. Odd
  11. Aalesund
  12. Haugesund
  13. Tromsø
  14. Hamkam
  15. Sandefjord
  16. Jerv

1. divisjon

  1. Brann
  2. Sandnes Ulf
  3. Stabæk
  4. Mjøndalen
  5. Fredrikstad
  6. Start
  7. Sogndal
  8. KFUM
  9. Åsane
  10. Ranheim
  11. Raufoss
  12. Kongsvinger
  13. Stjørdals-Blink
  14. Bryne
  15. Skeid
  16. Grorud

Det blir en kinkig sesong for meg som fotballfan, én ting er norsk 1. divisjon med Stabæk. De skal tross alt være et topplag her, og 1. divisjon er en riktigere arena for mange av spillerne. Det er i hvert fall god mulighet til å få sett kampene, med gunstige spilletider og bortebaner som Fredrikstad, Mjøndalen, Kongsvinger, Raufoss og Oslo x3. Jeg bor for så vidt nærmest Ullernbanen, og her blir det 2. div.

Verre er det med Örebro som nå er i Superettan i Sverige, hvor det er veldig lite som tilsier at de skal kjempe i toppen. Laget, som presterte grusomt i fjor, er ytterligere svekket og det har blitt helt normalt at spillere streiker mot klubben. Får se om det ikke blir noen bortekamper. Her foregår mye langs E20, veien mellom Göteborg og Örebro. Noen avstikkere til Skövde, Jönköping og Borås samt Göteborgs-matcher mot Utsikten (!) og Örgryte.

Jeg tror heller ikke at Øvrevoll Hosle blir topp 3 i kvinnenes 1. divisjon, der var et tidsvindu hvor de kunne klare det, som nå dessverre er lukket.

Sporting vinner heller ikke den portugisiske ligaen i år, Porto er seks poeng foran uten mulighet (?) til å skusle det vekk.

Flere favorittlag har jeg heller ikke. Bortsett fra i VM, selvfølgelig. Der er det Ghana som gjelder. Jeg ser ikke med blide øyne på arrangørsituasjonen, men blir det mulig å holde seg unna VM når ballen ruller?

Barn og logoer (del 4)

Boka Børns opvækst som forbrugere har ankommet biblioteket og fører oss dypere til bunns i logo-spørsmålet. Om vi blir klokere er enn annen sak.

Boka ble gitt ut av Samfundslitteratur og er redigert av Flemming Hansen: han som sto fram i mediene med at barn kan 300 varemerker. Hansen og Jens Halling har også skrevet flere av kapitlene, men ikke det om varemerker. Det er signert Gitte Bach Lauritsen. Og det morsomme er at hun ikke konkluderer med at barnehagebarn kan 300 varemerker.

For å kort oppsummere innholdet, handler Lauritsens kapittel om det samme som artikkelen «The Economic Power of Children», bare mer nøyaktig og konkret.

Er det brukt riktig metode?

Det går klart fram at barna er spurt om de kjenner varemerker ut ifra tekst, ikke logoer eller bilder. Videre er barn 5–7 år ikke spurt om fire varekategorier, som er alt vi får vite i artikkelen, men det finnes mange flere kategorier.

  • Det korteste skjemaet hadde 23 kategorier med 148 merker
  • Det lengste skjemaet hadde 283 merker spredt på 33 kategorier

Det går ikke klart fram hvilke aldersgrupper som fikk de korteste og lengste skjemaene. Det ville gi mening at de minste barna fikk det korteste fordi de orker mindre, fordi flere typer varer (med unntak av leker) er aktuelle for de eldste, og fordi noen merker var utelatt fra de kategoriene som vi vet at barna fikk svare på.

Metodespørsmålene stilt tidligere, gjelder fortsatt, altså hvor reliabel informasjon man får når barn og foreldre sammen fyller ut spørreskjema hjemme. Forfatteren innrømmer at det er snakk om «hjulpen erindring, hvor erindringshjælpen er høj» (s. 138), uten å reflektere mer ekstensivt over det. For meg virker metoden ytterst problematisk å bruke på barnehagebarn – ikke etisk problematisk, bare lite reliabel.

Kuriøst nok nevner hun én annen studie (s. 146), hvor barnehagebarn av egen maskin skulle ramse opp alle merkene de kunne i fire kategorier. Alle som har prøvd, erfarte antakelig hvor mye vanskeligere det er å ramse opp uten støtte. Forskerne Ward m.fl. var interesserte i å vite hvilke merker barna kunne innen leskedrikk, tyggis, kameraer og bensin (!)

Hva tallene faktisk er

Lauritsen gjengir alle tall for alle de fire produktkategoriene som «The Economic Power of Children» også behandler.

Vi som bryr oss om danskenes ve og vel kan puste lettet ut. Det ble spurt om Faxe Kondi. Og Faxe Kondi er det mest kjente leskedrikkmerket i Danmark! I aldersgruppa 16–18 år kjente 98 % Faxe Kondi, mot bare 97,5 % Coca-Cola. Blant unge voksne deler Faxe Kondi og Coca-Cola «seieren» med 98,6 %, så vidt foran Sprite og Fanta (s. 140)

Den gang var Samsung det minst kjente mobilmerket. 1,1 % av de minste barna hadde hørt om det, fulgt av Sagem med 2,5 %. Sikkert like greit at gamlis-telefonen Doro var ikke med i undersøkelsen (s. 144/se bilde).

Ei tapt tid.

At Lauritsen gjengir tallene mer nøyaktig enn de tre mennene, ser vi av at barn 5–7 ikke kjente 1 mobilmerke i gjennomsnitt, som mennene påsto, men 0,8. Jeg mener forskjellen mellom 1 og <1 er viktig å få fram. Andre tallgjengivelser i «The Economic Power of Children» (heretter: artikkelen) er merkeligere. Her kun noen eksempler om barn 5–7 år:

  • Kellogg’s Frosties kjennes av 85,6 % og er i artikkelen rundet opp til 87
  • Hummel kjennes av 47,5 % og er i artikkelen rundet ned til 45
  • Motorola kjennes av 8,6 % og er i artikkelen rundet ned til 8

Når nesten det overraskende blir at artikkelen også har tall som er gjengitt riktig, veit man at skribentene er på litt ville veier.

Konklusjonen vi venter på

I konklusjonen nevnes ikke tallet 300. Det Lauritsen skriver er «at selv de 5–7 årige, blandt de 33 produktkategorier som er medtaget her, kender 150–200 merker i alt» (s. 156).

Her påstår Lauritsen at de minste barna fylte ut det lengste skjemaet. Javel?

Det korteste skjemaet, som var det jeg trodde barna ville fylle ut, hadde bare 148 merker i seg, så da ville det være rimelig godt gjort å klare 150.

Hvorfor så unøyaktig med et tall på 150–200? Gallups datasett inneholder vel et konkret tall, men det er 22 år gammelt og ikke offentlig tilgjengelig. Uansett hva som står der, er 150 bare halvparten av Flemming Hansens anslag på 300, en ganske signifikant forskjell.

Utilgjengelig informasjon?

Alt i alt gir Gitte Bach Lauritsen noe bedre informasjon, men har hun klart å spre den videre? Kapitlet har det kronglete navnet «Transaktionskundskaber – viden om vareanskaffelse og køb». Google gir 5 treff (før denne bloggposten…) To av dem er materialet selv. To treff er sitater i en dansk artikkel om bilkjøp og i en norsk artikkel. Google Scholar og Jstor har 0 søketreff.

Uansett er jo tallene fra spørreundersøkelsen sterkt utdaterte, og bør kun brukes i historisk sammenheng. I motsetning til den langvarige myten om «1000 logoer» ser da også «300 varemerker» ut til å ha gått ut av bruk. Stort sett. En masteroppgave i jus ved UiB våren 2017, Degenerasjon av varemerker, gjorde likevel bruk av påstanden – og referansen går til en NRK-artikkel om Flemming Hansens mediesprell.

Ønsker vi å gå videre med tallet 300, er det mulig å ta for seg Logokompaniet. Disse hevder at vi ifølge «forskning» blir eksponert for over 300 logoer hver dag. (Dette i motsetning til Paul Hawkens påstand om 3000 kjøpsoppfordringer per dag, i form av reklamer, logoer og andre tilbud). Og hvor dukker disse logoene opp?

Logokompaniet drives av mennesker som «ser» logoer i dynetrekk, gardiner, teppe, gulvbelegg, baderomsfliser og innvevd i malingen på veggen.

Ja, selv malingen i rommet har logo.

Logokompaniet

Hva spiser disse til frokost? Kan det være snakk om varemerker de fleste kjenner?

Barn og logoer, del 3

How many logos must a boy recognize before you can call him a man?

Må vi likevel opp i 1K?

1000 logoer

Det gikk som det vanligvis gjør. Jeg satt og tenkte over en bit av informasjon, kanskje en myte, om at små barn sies å gjenkjenne reklamer og logoer bedre enn noe annet — og vips befant jeg meg i søkemodus. Jeg måtte finne ut hva dette var for påstand, hvor den kom fra og hvordan den er underbygd. Undersøkelsen pekte i to retninger og på to separate påstander:

Én påstand om at danske 5–7 åringer kjenner 300 merkenavn. Påstanden underbygges ved at barn som fylte ut spørreskjema sammen med foreldrene kjente 22 av 50 konkrete merkenavn.

Én påstand om at barn kjenner 1000 logoer, men maks 10 plante- og dyrenavn. Her er informasjonen vag, både om det egentlig gjelder barn, ungdommer eller mennesker generelt, og hva som underbygger påstanden.

Den eneste kilden jeg fant som ble oppgitt i norske tekster, var ei bok av David Orr. Han henviste tilbake til Paul Hawken. Men det er ikke lett, dette med å bruke kilder. Orr presterte å nevne dette med 1000 logoer to steder i sin bok. Det ene stedet står det at barn kan 1000 logoer og rundt et dusin arter. Samtidig skriver Orr i samme bok at den «gjennomsnittlige person» kan færre enn ti planter og dyr.

Så hvis noen henviser til «Orr 2002» kan man lure på hvilken av disse såkalte opplysningene det henvises til. Og hvilken av dem som er henta fra Hawken, og hvilken Orr fant på helt selv.

Hva sier originalkilden Hawken?

Nå har også den boka ankommet mitt bibliotek. The Ecology of Commerce. Det første man kan notere seg er at boka ble gitt ut i 1993, og kanskje da skrevet i 1992. Da har vi å gjøre med 30 år gamle tall. Medieverdenen har utvikla seg litt siden det, og det er litt slapt å skrive rapporter i dag som bruker så gamle tall.

Hvis da rapportskriverne veit at tallene er 30 år gamle, og hvis Hawken egentlig presenterer noen kildebelagte tall i det hele tatt.

Først skumleste jeg hele boka på jakt etter tallet 1000, det var en tabbe. Jeg trengte Google Books for å finne sida hvor «one thousand corporate logos» står. Slik ser den ut:

Dette står på side 214 av 222 sider, altså i en slags konklusjon av boka. Hawken ser ut til å ha mange gode meninger om miljøødeleggelser, og vil gjenoprette økosystemer og biotoper. Han bruker begreper som vernal pools, allelomorphs og seral stages. Jasså, er disse fagbegrepene ukjente hos de aller fleste? Det sier mye om vårt samfunnssystem og verdensbilde, mener Hawken. For det kan uten videre trekkes en parallell mellom å ikke kjenne begreper som allelomorphs, og å ikke kjenne fuglearter. Eller?

Kanskje jeg er litt vanskelig her, men jeg tror at det — tross alt — finnes mange som kjenner et visst antall fuglearter uten å kunne alle økosystemets fagbegreper. Ikke minst blant barn, og det var jo gruppa mange var bekymrede for.

Nå snakker ikke Hawken om barn i det hele tatt. De som kan alle logoene, er «we». Mennesker av alle aldre, og da spesifikt amerikanere. Hawken nevner heller ikke dyr, bare planter.

Hawken oppgir selvsagt ingen kilder for dette (s. 240). Litt tidligere i boka skriver han riktignok at en amerikaner mottar 3000 kjøpsoppfordringer per dag, i form av reklamer, logoer og andre tilbud, med kilde Adbusters og kulturkritikeren Jerry Mander (s. 131-132, 234-235). Men de sa ingenting om planter.

Egentlig er det lett å se at Hawkens kvantifisering av 1000 logoer og mindre enn 10 planter kun er ment i overført betydning. Tusen logoer skal bety det samme som «jeg har tusen ting å tenke på». Det som Hawken i hvert fall ikke har gjort, er å gjøre undersøkelser rundt disse tallene. Derimot har tallene og ordene vandret gjennom diverse andre bøker og rapporter slik at folk tror det dreier seg om konkrete tall, og ikke minst, de tror det gjelder til enhver tid selv om det ble publisert for 30 år siden. Som jeg nevnte i del 1 av 3, har blant annet en professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås gått i granbaret.

Kanskje kan man kalle «1000 logoer»-påstanden for et mem. Begrepet ble passende nok lansert av en biolog. (Store norske leksikon forklarer den biologiske opprinnelsen til ordet, men publikum er sikkert glade for at mye mer plass brukes på å forklare internettmemer.)

For alle som er interessert i å etterprøve slike myter og forestillinger, er det første faresignalet man kan identifisere, at få eller ingen er enige om hvem som kan alle disse logoene. Barn, ungdommer eller alle? Slike historier som skifter aktører og sted, er ofte vandrehistorier. Men det er morsomt å prøve å finne ut hvor vandringa begynte. Kanskje er denne saken som i idéhistorien, at allerede Sokrates mente at Athens unge kunne litt for få planter og litt for mange logoer (logo er et gresk ord, aha!). (Sokrates kunne kanskje foretrukket litt mindre førstehåndskjennskap til visse planter.)

Barn og logoer, del 2

How many logos must a boy recognize before you can call him a man?

Holder det med 300?

300 merkenavn


Avisa Nordland 20.5.2003

Etter at jeg begynte forrige tekst med å tro at «informasjonen» som sirkulerer om barn og logo-gjenkjennelse, hadde noe å gjøre med 300 logoer, endte jeg opp med å skrive jeg mest om 1000 logoer. Til slutt fant jeg også en henvisning til en dansk studie som inneholdt nettopp dette med 300 merkevarer — så her er det to separate kilder. Jeg måtte bestille den danske studien på papir, men boka kom kjapt til biblioteket mitt. Først litt om hvordan jeg fant hvilken bok jeg skulle bestille:

Klippet fra Avisa Nordland var det første jeg fant om 300. Men da Grenersen skreiv om studien i 2003, var hun faktisk litt seint ute. Saken kan raskt spores tilbake til Norsk Telegrambyrå som sendte ut meldinga «Merkebevisste småbarn styrer foreldrenes innkjøp» 17. januar 2002.

Samme dag sendte også Avisenes Nyhetsbyrå ut ei melding om det samme. Begge nyhetsbyråene siterte Flemming Hansen, vel med det danske nyhetsbyrået Ritzau som mellomledd.

Et søk på Flemming Hansen ved Copenhagen Business School fører meg til «Høringsnotat – ny lov om markedsføring og annen markedspraksis» på regjeringen.no. Her refereres det til at undersøkelsen ble gjort sammen med Jens Carsten Nielsen og Jens Halling. Sistnevnte var en up-and-coming forsker som nå driver en vinbar. Til sin analyse brukte de datasettet Gallup/TNS’ annual children/youth media index (s. 81). Tilsynelatende ga de ut boka Børns opvækst som forbrugere i 2002 før den kortere artikkelen «The Economic Power of Children» dukka opp i den svenske antologien Barns makt i 2004.

«The Economic Power of Children»

Alle andre bidrag er svenskspråklige, men her hadde de fått en fjerdeperson til å oversette til engelsk. Nåvel, artikkelen «The Economic Power of Children» virker ikke å ha nådd spesielt langt utenfor Norden. Tilsynelatende kun nordiske treff i nettsøk og på Google Scholar, og 0 treff/siteringer på Jstor.

Men så er det også danske barn det handler om. Ikke amerikanske, franske eller kinesiske. Således ble de små danskene spurt om de kjente sportsklesmerket Hummel. Men ikke Carlsberg og Tuborg av en eller annen grunn. (Var det ikke i Danmark de jobbet med nasjonalkulturell kanon?)

Vi lar tenåringene ligge og beveger oss ned mot aldersgruppa 5–7 år, som er den laveste. Selv om spørreskjemaene hadde en egen utforming for hver alderskohort, kunne selvsagt ikke de minste fylle ut spørreskjema selv. Foreldrene måtte hjelpe. Og det ble gjort hjemme. Faktisk kommenterer forskerne at «questionnaires to be completed at home» var «rather unconventional in form», et understatement i og med at «as far as we know, it has not been employed in any other study» (s. 83). Der har vi det altså. En unik metode i verdenssammenheng.

Når det finnes metoder som aldri er brukt før, er det gjerne en grunn til det. Man kan se for seg litt mangel på stringens i registrering av svar her. Når barna har sagt at de kjenner igjen merkenavnet Coca-Cola, måtte de svare Coca-Cola eller holdt det med cola? Har det forekommet hinting, for eksempel på forbokstav?

Så til svarene

Dette blir nesten litt antiklimaktisk. Medieomtalen antydet en kjempestudie med flere hundre merker, men ifølge artikkelen ble barna kun spurt om merkevarer innenfor fire kategorier: 19 forskjellige frokostblandinger, 13 bruser, 6 sportstøymerker og 12 mobiltelefoner. Kjennskapen lå på litt over halvparten av de framviste merkene, bortsett fra på mobiltelefoner.

5–7-åringer kjente i snitt til 1 mobilmerke av 12 mulige (hvilke det var, hadde vært gøy å se, for mange av dagens merker fantes ikke ennå. Det må ha vært noen obskure mobilmerker, for ikke engang tenåringer og unge voksne klarte mer enn 8 i snitt). La oss for enkelhets skyld si at noen barn kjente 1, noen 2 og noen 0. Med jevn fordeling av disse blir snittet altså 1. Men når det oppgis konkrete merker, topper Ericsson med 21 %.

Det høres rart ut at når 79 % ikke engang klarte Ericsson, og 82 % ikke klarte Nokia, at alle barna (i snitt) skal ha klart et merke hver. For det store flertallet klarte sannsynligvis null. Det må ha vært noen heftige outliers der, altså barn som kunne mange merker. Og da spørs det hvor mye tallet forteller oss om «barn 5–7 år». Og i forlengelsen kan man stille samme spørsmål innen de andre produktkategoriene.

Apropos forlengelse. Når det ble presentert 50 merker og de minste barna i snitt kunne 22 av dem, ekstrapoleres dette plutselig til å fortelle noe om alle merker. «It can be estimated», skriver forskerne, at barn 5–7 år «know of 300+ brands». Det oppgis ingen støtte for påstanden, bortsett fra «these and similar figures for other product categories». Selvfølgelig var det tallet 300, som ikke kom av forskning men bare en magefølelse, som ble plukket opp av mediene.

Redaktøren av Barns makt, som har sitert artikkelen flere ganger, gjør en slags original observasjon: barns kunnskap om varemerker er «impressive». Imponerende i forhold til hva? Se det blir litt mer uklart.

Lena Olsen, «Children, TV Advertising and the Law — Internal and External Perspectives», i boka Frontrunners or Copycats?

Ille med merkenavn?

Ikke alle synes merkekunnskap er imponerende. Et par ord kan derfor sies om den kulturpessimistiske tolkningen som dette med merkenavn-kunnskap har fått i offentligheten. Vi knuges av kommersialismen, er en tone hvis man ser sakskompleksene «300 merkenavn» og «1000 logoer» i sammenheng. Men hvorfor skal ikke barn kunne merkene?

Vi tar utgangspunkt i kategorien frokostblanding. I Norge kan vi si at havregryn er et merkenavn på en frokostblanding (med mindre man går så spesifikt til verks at man må kjenne til Bjørn havregryn). Havregrøt går derimot som matrett. Ingen ville synes det var rart om barnet visste hva havregrøt var, men kan de ingrediensen havregryn er de plutselig «merkevarebevisste». Det samme kan man si om puffet ris (merkevare) og ristopper (dessert-rett), cornflakes og cornflake-kjeks.

Dette var bare noen eksempler som kanskje kan være søkte, men et poeng er at varemerke og varemerke ikke er det samme. «Lille venn, vet du hva havregrøt er laget av?» «Pappa ville ikke si det, for han ville skåne meg fra kommersialismens og markedstenkningens klamme favntak».