Tons of Rock har ett band jeg ønsker å se

Det er Backstreet Girls. Og det trenger man ikke et festivalpass for…

Tons of Rock bruker mange penger, og sikkert på riktig måte ut ifra sin målgruppe, så det er bare å registrere at Norge har en vassen metal-smak. Sweden Rock 2022 er også vassen med få unntak. Nå er det på ingen måte noe nytt at kontinentet har bedre festivaler, men det er nok ikke penger det står på. Rett og slett mer på hvilke sjangre som slår an. Og nærmere bestemt at thrash slår an der, og ikke her (?).

En festival jeg egentlig skulle på i 2020, Alcatraz i Kortrijk, skal visstnok arrangeres i 2021 og byr på egne belgiske helter i Channel Zero og Cyclone, Suicidal Angels fra Hellas, Artillery, Destruction, Kreator, og kulest av alt Vio-lence!

Brutal Assault i Josefov, Tsjekkia er en kvalitetsfestival som blant annet byr på Havok, Toxic Holocaust, Razor, Sacred Reich, M.O.D., Municipal Wate, Exhorder og Vio-lence her også. Men det er ikke før i 2022.

4000 kilometer

På NRK.no klager Jan Petter Saltvedt som vanlig, og denne gangen på fotball-EM. Saltvedt hakker stadig på Nations League, så slik sett representerer det noe nytt, men klaging i seg selv er vante toner. Et mesterskap spredt utover Europa er tidenes dårligste ide, mener han, med 4500 kilometer i luftlinje mellom stadionene som er lengst vekk.

Andre kunne jo mene at det også kan være elementer som binder et kontinent sammen, og ikke bare splitter det i nasjoner, i ei tid der også vesteuropeiske stater sliter med å henge sammen (Storbritannia (som allerede er delt fotballmessig…), Belgia.)

Under VM i USA i 1994 var det litt mer enn 4100 kilometer mellom Pasadena og Foxboro. Et litt merkelig mesterskap der tribunene var fullere enn noensinne, men interessen i befolkningen var svært laber. Ikke bare likte amerikanerne andre idretter bedre, men O.J. Simpson gjorde fotballen den u-tjeneste å bli arrestert samme dag som åpningsseremonien (etter den famøse «biljakta»). Likevel huskes mesterskapet for mye interessant som skjedde på banen.

Hvilket mesterskap huskes for «ekstraordinær følelse av å delta i noe unikt, som man får der det er én vertsnasjon»? Bortsett fra vertsnasjonen selv, og den brøkdelen som er til stede? Vil EM 2012 huskes for tiki-taka-fotballen først og fremst fordi man glemmer rammene rundt siden det var to vertsnasjoner, eller hadde spillet på banen blitt husket best uansett?

Og til sportsredaksjonen i NRK, gjør som i sitatet ovenfor fra en Simpsons-episode: be Saltvedt om å ikke snu seg rundt. VM i 2026 skal ikke bare arrangeres i USA, men også i Mexico og Canada. Arrangørbyene er ikke bestemt, men Mexico City er selvsagt bankers, og da får man også 4000 kilometer i luftlinje fra sør til nord (Edmonton).

Norges beste kvinnelige fotballspillere

Det er ikke mulig å gjøre annet enn å følge opp lista over de beste mannlige fotballspillerne med ei liste over de beste kvinnelige gjennom tidene.

Denne velger jeg imidlertid å la være å rangere, litt på grunn av at idretten har vært i så stor utvikling og tilbudet så forskjellig opp gjennom tidene. I stedet plukker jeg ut tre æraer og en urangert topp 10 ut ifra dem.

Gullæraen. Da Norge vant VM i 1995 hadde Norge spillere på topp 5 i verden i hver av posisjonene, og det var Bente Nordby, Gro Espeseth, Hege Riise og Ann Kristin Aarønes. Jeg tar med alle. Marianne Pettersen bør også legges til fra denne æraen. Boblere: Heidi Støre, Linda Medalen.

Mellomæraen. Her tar jeg med Solveig Gulbrandsen. Boblere: Ingrid Espeseth, Trine Rønning, Dagny Mellgren.

I dag. Spillerne er kanskje bedre i dag enn de var før, med profesjonelle tilværelser, mye bedre treningstilbud og alt. Spillerne som er uunnværlige på topp 10 er Caroline Graham Hansen, Ada Hegerberg, Maren Mjelde og Guro Reiten. Boblere: Andrine Hegerberg, Isabell Herlovsen.

Jeg har kanskje vært litt tøff med nyere spillere, og de aller eldste spillerne. Mange supergode spillere har ikke nådd opp. Men slik er det!

Også noe å ha på cv

Et av mine favorittsitater er attribuert Nils Arne Eggen, «Når du sier så mye som jeg gjør, så stemmer det ikke alltid». Hva med denne: «Når du skriver så fort som jeg gjør, så stemmer det ikke alltid. Noen skriver fortere, eller mye fortere, men faktisk ikke så mange. Ifølge en NRK-sak nylig ligger gjennomsnittet på 30-40 ord mens alle over 80 er outliers.

Fra https://10fastfingers.com/typing-test/norwegian

Dub, en smal sjanger

«Glad musikk om sommeren». Slik ble reggae beskrevet av en platedirektør, fritt etter hukommelsen. Reggae har vel egentlig både dette og kjærlighet, men også sinne. Noen reggaeartister har også vært sinte på bestemte grupper, også grupper som humanistiske mennesker ikke blir sinte på.

Men hva synes platedirektøren om dub?

Dub er gjerne reggae i mer nedskåret versjon, hvor instrumenter tas vekk etter tur slik at manstår igjen med tidvis veldig basale arrangementer, samt at det gjøres mye bruk av ekko av en eller annen grunn. Det er repetitivt de luxe, nesten hypnotisk.

Sjangeren er lovlig smal, men spennende idet den aktualiserer musikk-håndverket, gjennom kuttene som gjøres. I popmusikk er instrumentene bare der, man tenker ikke over dem, og de glir bare inn i hodet. I dub må man vel lytte mer. Kuttinga la også noe av grunnlaget for hiphopens beats.

The Revolutionaries er min favoritt innen dub, så her er to herlige EPer. Begge er konseptalbum med henholdsvis smerter og død som tema! Selv om det ikke er en eneste sangtekst!

Painful Dub – spor:

Headache
Bellyache
Toothache
Heartache

Fatal Dub – spor:

Cardiac Arrest
Heart Failure
Rigor Mortis
Post Mortem

PS 15. juli: Jeg fant endelig igjen sitatet om reggae som jeg henviste til ovenfor:

Norges beste mannlige fotballspillere

Jeg så en video som kåret tidenes beste mannlige fotballspiller i hvert europeisk land. Videoen er noe i favør av eldre spillere. Spoiler-advarsel: for Norge kåret han Rune Bratseth.

Jeg var ikke helt enig i det, her er derfor min topp 11.

På plass «x» putter jeg Tom Lund, som visstnok var ekstraordinært god, men for vanskelig å plassere, uten å ha spilt utenfor Lillestrøm Sportsklubb.

Topp 10 er:

10. Steffen Iversen

9. Brede Hangeland

8. Ronny Johnsen

7. Rune Bratseth

6. Henning Berg

5. Erling Braut Haaland

4. Tore André Flo

3. John Carew

2. Ole Gunnar Solskjær

  1. John Arne Riise

Den beste spilleren fra «gamle dager» er kanskje Odd Iversen? Jeg mener at andre som Harald Berg og Hallvar Thoresen hadde altfor beskjedne karrierer til å nå opp i denne sammenhengen. Ja, går man før 1980 blir det nærmest bare mosjonsidrett sammenlikna med hva som skjedde etter 1990.

Det er mange norske legender som nok var bedre på landslaget enn på klubbnivå. Det gjelder for eksempel Erik Mykland og Kjetil Rekdal. Selv om Mykland nok var det største talentet, er også Øyvind Leonhardsen og Morten Gamst Pedersen ganske langt foran på prestasjoner.

Jeg mener heller ikke at noen keepere har vært stabile nok på et høyt nok nivå til å havne på lista. Synd det!

Martin Ødegaard har ikke vært i nærheten av å prestere nok ennå. Hvor mye Braut Haaland derimot har prestert i sammenlikning, er spinnvilt. Der Ødegaard har spilt to Champions League-kamper, og ble bytta ut i begge, har Haaland scora 20 ganger i CL. På 16 kamper. (Negativt er at han aldri har scora for landslaget i en kvalikkamp ennå, bare i Nations League)

Jeg har befridd en bokhandel i Grimstad

Jeg var en tur i Grimstad, og falt innom bruktsjappa. Det viste seg at den var drevet av et av misjonsselskapene. I biografihylla var Annie Skau virkelig den store helten, mens jeg fikk med meg en om Jan Hanvold: Jan Hanvold gir aldri opp! Nei, det gjør han vel ikke!

Det var vel neppe etisk riktig av misjonsselskapet å nære ved sitt bryst ei bok av Bill Cosby om farskap, så jeg gjorde den gode gjerning å befri sjappa for den.

Det var også fotballmatch i Grimstad.

Banen Levermyr fikk på Eurosport kritikk for gresset. Banen mangler visse drenerings-egenskaper. I tillegg har den brune flekker. Men på 1990-tallet mener jeg å vite at mange baner var mye verre. Stabæk sin bane var mye brun. Se på dette coveret for eksempel: (for øvrig den ultimate Stabæk-sangen)

Et hjertesukk

«Drep meg konge, men ikke med graut eller forsøksvis fiffige, men altfor kronglete artikkeltitler»
Et hjertesukk

Vitenskapsfolk har i ei tid syslet med å lage «spretne» artikkeltitler, og framfor alt lengst mulige titler. Nå er det på tide å slutte.

Tidligere har man hørt om vitenskapsfolk i diverse fag som vil by på seg selv, vise fram «hele mennesket» bak artikkelskrivefasaden. Så de belemrer leserne med artikkeltitler hentet fra Bob Dylan-tekster. En nobelprisvinners litterære uttrykk reduseres til klisjeer, «The Times They Are A-Changin» eller «Blowin’ in the Wind» tømmes for innhold, og klistres til hva som helst av tema.

En eller annen gang begynte også historikere med sitater for å «krydre» sine titler. Ikke minst er det utbredt i masteroppgaver.

Men hva med de profesjonelle? Boka Historie og moral kom i fjor ut på Dreyer forlag. De fire første artiklene har greie, deskriptive titler. Så kommer en monstrositet av en tittel. Artikkelen heter «‘Antisemittiske er selvforsvar – Vi forfølger ikke jødene, men forsvarer oss mot jødenes forfølgelse av vår rase og kultur’. Ei undersøking av antisemittismen i Hirdmannen«.

Alt er galt med dette. Som man ser begynner det med to sitattegn siden det er et sitat inni tittelen, som igjen skal ha sitattegn. Sitatet som her er brukt, er svært langt, og inneholder dessuten en grammatisk feil, stor bokstav etter tankestrek. Til overmål er sitatet på bokmål mens undertittelen og artikkelen for øvrig er på nynorsk. Her er det mye som kræsjer.

Bedre blir ikke neste artikkel: «‘[…] å utrydde nordmennene av jødisk opprinnelse’. De illegale avisene og Holocaust«. Her har man klart noe enda mer visuelt kronglete enn å ende opp med to sitattegn, nemlig å legge på en ellipse i tillegg. Sitatet som er plukket er ikke engang en setning, det mangler subjekt. Undertittelen burde vært mer enn illustrerende nok – hovedtittelen virker helt unødvendig, i likhet med forrige tilfelle.

Boka avslutter likevel med en enda lengre knotefest: «‘[…]det krasseste utslaget av de samfunnsmessige understrømningene som truer sivilisasjonen’. Diskursen om jødene og antisemittismen etter 1945«. Her er det ikke påspandert mellomrom etter ellipsen, en grammatisk uforståelighet. Videre har sitatet for mange lange ord og er dertil forvirrende: Var det antisemitter som truet sivilisasjonen, eller fantes det fortsatt antisemitter som mente jøder truet sivilisasjonen?

Her er noen eksempler fra nylige masteroppgaver:

«From Development Aid to Development Policy»: Following the Norwegian guidelines and criteria set for main partners of development cooperation — the choice of Mozambique and Sri Lanka in 1977

Marerittaktig tittel. Rett og slett.

«Å gi en følelse av sikkerhet» Norske mediers fremstilling av den sivile, internasjonale observatørgruppen i Hebron mellom 1994 og 2001.

Lite fyndig «sitat» på starten, burde hett noe kortere.

Vil man leke skjønnlitterær forfatter og lage «fengende» titler bør man også legge seg dette på minnet: Nesten alle romaner heter noe kort. La oss historikere samle oss om deskriptive, greie titler.