Norsk poppunk og såkalt poppunk (vol. 2)

The Skullingtons

The Skullingtons ble grunnlagt i Hønefoss i 2014 og har en høyaktiv facebookside, sikkert mye på grunn av at de slapp debutalbumet denne høsten. Til forvirring for deres tyske og italienske fans heter albumet En.

Originalitet er det lite av. At alle bandmedlemmene heter Skullington er ikke like morsomt nå som første gang jeg hørte det. «S.K.U.L.L.I.N.G.T.O.N.S.» er gjort bedre på «Lillington High». Refrenget på «Repeat Offender» blir her til «Restraining Order». Refrenget på Riverdales’ «Mentally Retarded» blir til «Mentally Challenged». Kopieringsiveren angir også hvilken musikalsk linje bandet legger seg på.

Med en litt skitnere gitartone enn det som er vanlig mestrer de sjangeren greit nok. Så få dere en vokalist som treffer alle tonene, gutter, så rykker dere ett steg nærmere idolene. Noe av det som presteres vokalt på denne skiva er en fornærmelse mot Joe King, Dan Vapid og Kody Templemans sjanger.

Judo Kick

Også disse er fra Hønefoss, tro det eller ei. En powertrio som begynte i 2009, platedebuterte i 2012 med sophomore i 2013 og sågar en EP før 2013 var omme. De lover neste skive i 2021. Labelen Yihaa Records er mer enn merkelig. Ifølge Discogs har labelen vært aktiv siden 2010, da Dusty Cowshit utga This is Shit.

Judo Kick blir nok ikke helt klassisk pop punk fordi de prøver å høres sinte ut, men Screeching Weasel er kanskje en nærliggende inspirasjon likevel. I tillegg til det musikalske er Drano et sentralt rim i den ene låta, og dette har jeg kun hørt om i Screeching Weasel («March of the Lawnmowers») Queers refereres også i teksten: «Bye, Bye, Bye Planet Earth! Bye, Bye, See You Later Fuckface» (Bandet har også prestert ei låt på første skive, «DFF», som høres ekstremt mye ut som Blanks 77)

Pene 347 000 spotifyplays på en av låtene peker mot mange fans på kontinentet. Reviews fant jeg ikke via Gugell, så måtte søke i norske aviser. Debuten (Kick Off) fikk terningkast 5 i lokale Ringerikes Blad, 3 i Østlendingen og 4 i Gudbrandsdølen Dagningen, Hamar Arbeiderblad og Stavanger Aftenblad. Oppfølgeren fikk 3 i Oppland Arbeiderblad og 4 i Gudbrandsdølen Dagningen. Det er så gjennomsnittlig som man får det, det. Byggefelt-punk.

The Hallingtons

Dette bandet fikk jeg vite om fra John Jughead’s Basement-podcasten, der en av medlemmene skal snakke om ei Lillingtons-låt. Han bryter blant annet ut i norsk. Der avsløres en helgelandsdialekt, mener jeg, i hvert fall ikke hallingdalsdialekt. Identitetsmessig skjuler bandet seg bak solbriller og etternavnet Hallington. (For evaluering av dette aliaset: se oppslaget ovenfor.)

Bandet har gitt ut fem EPer og flere singler (to på Spotify). Det er den siste EPen fra 2019 som kan ses under. Etter sterke Ramones-referanser tidligere, kan det slås fast at i hvert fall vokalstilen er mer i The Queers-land nå. Det er pop punk og de mestrer sjangeren godt. Kanskje litt mer humor kan tas i bruk, eller noen overraskelser bys på? Her er ingen «Ursula Finally Has Tits«.

Crash!

Ny Simple Plan-klon som deltok i Melodi Grand Prix to ganger med låter skrevet av et medlem i Wig Wam. Det er ikke pop punk, det er mall punk. Exhibit A: bildet under.

Jeg legger ved Spotify-lenke under, men det er ikke verdt å trykke på play. Her er begrunnelsen da Dagsavisen ga terningkast 2:

Krace

Fra bandet Crash til låta «Crash». Krace vant jallakonkurransen NM i rock i 2000, da de var tolv år gamle, var yngste band til å gjøre det og det, og fikk temmelig gode anmeldelser for debutskiva på majorlabelen MNW i 2003. Dette inkluderer 5 i VG og Hamar Arbeiderblad, 4 i Backstage, Aftenposten Aften, Dagsavisen, Bergens Tidende, Bergensavisen, Fædrelandsvennen/Avisa Nordland (samme anmelder), Moss Avis og 5 av 7 på Groove.no.

De var fra Hamar og holdt på til 2008, tilsynelatende uten noen utgivelser de siste fem årene. Myspace-profilen lister opp noen låter fra et tilsynelatende uutgitt album, Tribulation, og Myspace-profilen er også det eneste stedet jeg finner låter av bandet. Verken Spotify, Youtube eller biblioteket har noe. Jeg får dog ikke Myspace til å virke… Men jeg synes å huske jeg så dem så tv, og det var ekstremt poppa.

Her er utdrag fra Dagbladet-saken «Jentene griner for Krace» (29.4.2003):

– Ta Marilyn Manson, du ser at han ikke spiller Britney Spears-musikk

– Hva slags tanker har dere om image?

– Man må ha et image

– Hvorfor det?

– Fordi det er kult

– Hva slags image har dere?

– Et slags rockeimage, kanskje

https://myspace.com/kracemusic/music/album/wanted-dead-or-alive-6915423

Norsk poppunk og såkalt poppunk (vol. 1)

Pop punk = Beatles + fuzz + tegneserier. Tidlig Beatles lagde korte låter om kjærlighet, som spilte på hooks/melodier og enkle sangstrukturer og akkordprogresjoner. Ramones hadde bare å legge fuzzgitar til låtskrivermetoden, og synge om fornøyelsesparker, B-filmer og lim. Poppunk handler om å innta et utenforperspektiv på f.eks. kjærlighet og synge enkelt og catchy om det.

Poppunk eksploderte med populariteten til Green Day i 1992-1993-1994 og det oppsto ei rekke kloner av både stilen de brukte, og sågar kopiere stilen Ramones hadde hatt på 1970-tallet. «Xerox Your Genitals, Not the Ramones» var bandet The Ergs’ reaksjon på dette. Parallelt med dette fantes band som valgte å poppe opp et skate-/SoCal-punk uttrykk (jeg vil ikke kalle dette pop punk i egentlig forstand) og det er Blink 182 som først og fremst forbindes med dette. Også de fikk hauger på hauger med kloner, gitt, derunder endel i Norge. Hvordan står det til med den norske floraen av pop punk og såkalt pop punk?

The Oowees

Tre dudes fra Fredrikstad, grunnlagt i 2002 og oppløst på ukjent tidspunkt. Kom med ett album og det var i 2007. Påkaller Powerpuff Girls som sine helter uten at det skinner så tydelig gjennom for meg i 2020. Men jenter, ja det handler tekstene mye om.

Her er et band som legger seg opp til Screeching Weasel-stilen. Det de mangler i originalitet – for det har de ingenting av – tar de igjen i at låtene har tempo, de er tighte nok og vokalen passer musikken bra. Jeg finner en svært negativ anmeldelse i Universitas, den var clueless. For dette er faktisk pop punk, og er svært hørbart. Det eneste er tendensen til noen litt for lange sanger, og «Out of My League» burde fått et nytt vokaltake eller vært kutta.

Eurotrash

En Simple Plan-klon fra Gjøvik-området. Bandet utga mistenkelig mange singler, en EP og i 2015 dette albumet. Bandet har et par veldig kule albumcovere tegna av en som heter Remi Juliebø.

Engelskuttalen er bra og de mestrer sjangeren sin godt. Pop punk er det imidlertid ikke i egentlig forstand. Mer pen og pyntelig P1-punk. Tekstene er noe generiske. Så for min personlige del er albumcoverne det beste med Eurotrash.

Dårlig Hjort

Må ikke forveksles med et oi!-band fra Trondheim som var forløper for Brutal Kuk. Dette er et band grunnlagt i 2015 som musikalsk legger seg meget tett opp til forrige band.

EPen vi har for oss her blir imidlertid mer jordnær med norske og ganske gjennomarbeidede tekster. Bandet er selverklærte nostalgikere, påstår at liveopptrednene blir «supplert av putekriger og papirfly». En ode til 414-bussen inneholder litt namedropping av Oslo og Nedre Romerike, CJP handler om C.J. Parker a.k.a. Pamela Anderson i Baywatch. Den kommer med en Blink 182-klon av en musikkvideo. Humoren blir litt forsert i mine øyne, men det er fint hvis de har det gøy selv.

Los Aarones

Ramones-inspirert og vel så det, men merkelig navn, hvorfor «Los»? De er ikke spanske og heller ikke fra Canada. Men de er fra Bergen og ble utgitt på Amp Records i Canada, og kalte seg Audun Audio Aarone, Odd Aarone og Pablo Dee. Og de ser ut til å ha holdt på til 2007, deretter ei tid under litt andre alias. Den eneste releasen jeg finner er Hit the Streets fra 2003. EPen har vært til salgs på Interpunk, jeg er temmelig sikker på at jeg kjøpte den på Tiger. Den ligger ikke på Spotify.

Og det er like greit, fordi dette er Ramones-kopi av verste merke. Bandet skulle tatt til seg The Ergs’ ord og funnet en mer egen stil. «Rocky Beach» og «I Just Wanna Be Your Boyfriend» minner vel om noe som allerede eksisterer. «Teenage Ramone», jada. Hovedproblemet er likevel ikke dette, men den elendige vokalen som lytteren belemres med fra starten og ut. Synd det, fordi bandet klarer faktisk samtidig å spille noen overganger som virker litt friske i sjangeren.

All Friday

Husker du disse? En gang var det visstnok det nye store inne pop punk i Norge.

Needless to say, det var ikke pop punk. Blink 182 lå de også veldig langt unna. De første singlene og låtene finner jeg riktignok ikke, men jeg finner bandets eneste skive Good Life Crew (2008) Den lener seg enda mer mot stadionrocken, for så vidt i tråd med det Green Day spilte på det tidspunktet, og mot nu-metal – uten helt å være dét heller.

To av medlemmene gikk videre til å danne bandet De Fjerne Slektningene. Da kom suksessen!

Ed Repka

En historisk dag i dag: Ed Repka fyller 60 år. Han er mest kjent for å tegne covere for Megadeth, de med maskoten til bandet, Vic Rattlehead. Han hadde også en bra seier med coverne til Death. Ellers var for det meste enkeltstående eller dobbeltstående perler. For å si det enkelt er vanlige motiver 50-tallsskrekkfilm, kvinner i nød, eksplosjoner, radioaktivitet, skjeletter/zombier og predikanter.

Repka burde fått en egen dedikert bok til seg, hvilket ikke finnes på markedet i skrivende stund. Produktene hans gjør seg visuelt, altså:

Repka tegner for det meste thrash og death, visstnok uten å høre på det selv. Her har noen gjort et forsøk på rangering av de 50 beste coverne, som jeg ikke er enig i, for topp-produktet Product of Society av Defiance er nemlig ikke med på lista.

Karrieren så ut til å gå i stå da thrashen syknet hen. Fra og med 1994 til og med 2004 gjorde han bare to metalcovere (ifølge Metal Archives). I 2005, derimot, sto han bak Hazardous Mutation av Municipal Waste, og resten er historie.

I min bok Old School Thrash Metal så jeg på mange Repka-covere, med det naive blikket til en ikke-fagperson innen kunst, og en ting jeg la merke til var Game Over av Nuclear Assault som introduserer en Repka-trope; mennesker som løper vekk fra en eksplosjon. Tropen finner vi blant annet igjen på State of Insurgency av Hexen:

T-skjortedesign.

Nå vet ikke jeg hvilke produkter som er offisielle og hva som kommer fra hvem og hva ikke, men flere Game Over-produkter bruker samme skrift som State of Insurgency over, det man før (det var tider, det) kalte dataskrift. I tilfellet under er det jo relatert til game over, mens i tilfellet over kjenner jeg ikke grunnen.

Archaic Sound - NUCLEAR ASSAULT - Game Over - T-SHIRT

Jeg la dessuten merke til at Hyades har blitt utstyrt med ganske lik logo som Nuclear Assault

Det har også vært skrevet beskyldninger om at Repka kopierte et element fra en tegneserietegner. Selve funnet er skarpt observert. Bloggen Sad But True som skreiv dette kom seinere med atter flere kopibeskyldninger, men den artikkelen ble slettet og bloggen er lagt ned… Anklagen holdt tydeligvis ikke mål.

Ikke så busted likevel, i og med at innlegget er slettet og bloggen lagt ned.

Hvis det er kopiert, kan det være hommage også? Personen som dreiv bloggen Sad But True stilte spørsmål om det var etisk å gjenbruke egne elementer, noe Repka også har gjort. Skal det være slik at et band kjøper et Repka-cover, og så får de ett med elementer som har vært sett før? Etter å ha fundert litt på det, tenkte jeg på kunstmalerne som lager flere av hvert bilde. Det finnes flere «Skrik», osv osv. Når en kunstmaler, eller enda bedre: grafiker, kan selge det samme bildet mange ganger, må det være greit for en coverkunstner å selge f.eks. det samme hodet til flere kunder, hver gang i nye motiver.

Å oppdage band via coverkunstner

Uncle 3 heter en kinesisk coverkunstner som har en interessant portefølje. Han er født i 1984 og har tegna covere for neo-thrash-band siden 2014. Svært Ed Repka-inspirert. Her er 3 band som Uncle 3 har tegna for, dog mest for musikkens skyld, men også coverets.

King Norman

Flag of the Republic of China.svg

Bandets EP er ikke tegna av Uncle 3, men smeller den opp selv om den heller ikke finnes på Spotify.

Uncle 3 heter en kinesisk coverkunstner som har en interessant portefølje. Han er født i 1984 og har tegna covere for neo-thrash-band siden 2014. Her er 3 av Uncle 3.

Flamingstream

Flag of the People's Republic of China.svg

Her finner jeg bandets eneste EP verken på Youtube eller Spotify, men en sang finner jeg da.

Amorphia

Flag of India.svg

Asiatisk thrash og Spotify er tydeligvis ikke sant, men her er Youtube igjen.

En tidsmaskin 20 år tilbake

Tenk på den tida da det lønte seg å drive allround-platebutikk. Å stå bak disken i Platekompaniet var en jobb det virkelig var rift om. Platekompaniet nedskalerte til 3 butikker i 2019, og etter disse koronatider er det bare 1 igjen, gitt. Sjappa som ligger på Oslo City ville jeg heller ikke kalt et flaggskip.

Men å dra dit er likevel en reise, og da tilbake i tid. Ved inngangen blir jeg møtt av plakater som innbyr meg til å kjøpe Karl & Co.

Inni er det lagertømming på bøker, cder, filmer og sågar vinyler. Skal det tømmes fordi også denne butikken skal forsvinne? Jeg må i hvert fall raske med meg tre dobbeltalbum fra Trojan Records – den ene med 56 mod ska-låter, This is Trojan Reggae med 49 låter og Do the Reggae med 58 låter. Hver av dem for 49 kroner, altså 90 øre per låt.

Her var også Admiral P for den gode vibben, litt old school thrash og death (Exodus, Forbidden, Possessed) samt fra den ordinære cd-hylla: tre Kreator-nyutgivelser (Terrible Certainty, Extreme Aggression og Coma of Souls) med totalt 84 sider booklet, og for hvert av albumene en bonus-cd, stort sett livegreier og litt EP-stoff, men likevel. En bok om Kurt Cobain ble solgt for 9 kroner.

Platekompaniet er nå en ting, men cdene på butikken Neseblod da gitt. De har så mange av disse plastbrikkene at de sperrer for hverandre. De store bandene har et eget slags display, mens sorteringen ellers er at alle former for metal (nei, ikke nu) opptrer sammen etter bandets forbokstav, med noen unntak her og der. Dette er butikken der en CD-R kan koste 500 kroner, fordi den er «original», mens en dobbelt-cd kan gå for 100 – noe jeg antar er fordi den hadde kjipere cover enn hver av cdene hadde i opprinnelig utgave. Det er sikkert ingen butikker i Norge med like mange kassetter heller, og ingenting burde kanskje overraske på et slikt sted, men jo, jeg ble ganske overrasket å finne det italienske thrashbandet Nuclear Simphony.

Bygningene på Blindern er visst ikke oppkalt etter helt vanlige og ukjente folk

På Blindern ligger mange bygninger som huser hver sine studiesteder og fagretninger. De er oppkalt etter vitenskapsbautaer. På Klassekampens bakside mener en student at oppkallingen er «utruleg bakstreversk». Sjangeren er petit, men komikken som oppstår er kanskje ufrivillig.

For det første heter det at mange av bygningene er oppkalt etter menn. Tenk det! Ta for eksempel matematikkbygningen heter Niels Henrik Abels hus. Burde ikke Abel vært ettertrykkelig kansellert, han levde fra 1802 til 1829 og hadde sikkert ingen moderne politiske holdninger? Hva var for eksempel hans standpunkt til delt foreldrepermisjon?

Flere bygninger er oppkalt etter kvinner, herunder Harriet Holter, Lucy Smith, Helga Eng og Kristine Bonnevie. Her oppstår et nytt problem for skribenten, nemlig at Bonnevie er et overklassenavn. Et fransk navn, få det ut! Her oppstår uante alliansemuligheter med amerikanske reaksjonære som ser Frankrike som skrekkbildet.

Studenten finner det forkastelig at husene på et universitet ikke er oppkalt etter «representant[er] for den gjengse kvinne». Oppkalling etter Eilert Sundt, som mer enn noen annen enkeltperson i Norge dokumenterte de fattiges kår, holder selvsagt ikke. Hva om husene får mer gjennomsnittlige navn som Olsen, Hansen, Andersen og Pedersens hus?

Men vent nå litt. Pedersen ved navn Karl Eirik Schjøtt har jo vært statsråd, leder av Norsk olje og gass og bor i Bærum. Overklasse! Olsen ved navn Øystein er sentralbanksjef og også fra Bærum. Norge er landet der «vanlige folk» selv ikke får ha navnene sine i fred for overklassen.

Forslag til ny Norge-trener

Norge stilte med et halvt lag av B-spillere i den avgjørende kvalifiseringskampen, og tapte, så NFF burde allerede være på utkikk etter ny landslagstrener. Let ikke lenger!

Gjert Ingebrigtsen

Idrettstrener med ekstremsuksess og har bodd i landet vårt alt fra nord til sør. I framtida kan det ikke utelukkes Norge får brødrepar på landslaget, f.eks. brødrene Kitolano, så da trenger vi en som kjenner dynamikken mellom familiemedlemmer.

Drillo, Nils Johan Semb og Per Mathias Høgmo

Alle var gnistrende Norge-trenere, men alderen tynger, så denne gangen må de dele likt på jobben. Per Ravn Omdal blir materialforvalter.

Stig Inge Bjørnebye og Jostein Flo

De hørte sammen på landslaget, så hva som skulle hindre dem i å utfolde et lignende vellykket samarbeid fra trenerbenken vet ikke jeg.

Morgan Andersen

Stille etter perioden i Lyn og… ting som skjedde der, men en som kunne få Jon Obi Mikel til Lyn må kunne finne gode spillere til Norges landslag også.

Joacim Jonsson

Kommer fra et bra fotballand (Sverige) og vet alt som er verdt å vite om fotball.

Eirik Horneland

Vinnermeritter og ledig på markedet.

Cristiano Ronaldo

Spillende trener er litt vanskelig når han ikke er norsk, men han kan spille på treningsøktene, i hvert fall, og der heve nivået.

Trygve Slagsvold Vedum

Handler det om Norge vil han ha et ord med i laget. Et wildcard i landslagstrenerdiskusjonen som lover å bare bruke spillere som bor «nær folk», slik at Sørloth og Haaland lokkes tilbake til Eliteserien! Vedum har ett år til å skape resultater før han tar over som norsk statsminister i 2021.

Brynjar Meling

Birger Meling er inne på landslaget og «Meling» kan være en idé å bygge laget rundt.

Outrert rasisme-angrep

«Behandlingen av Født Fri vekker bekymring», skriver Shoaib Sultan og Mustafa Hussain i Dagbladet.

Det kan hende at duoen har rett i at saken ikke er så enkel som de aller første tabloidoverskriftene vil ha det til, men Sultan og Hussains øvrige resonnement halter på det kraftigste.

På grunn av at innvandrernavn kalles opp til færre jobbintervjuer enn majoriteten, er det «uhyre viktig at Norge har organisasjoner som Født fri», heter det. Men hva med medarbeiderne i organisasjonen, med minoritetsbakgrunn, som har ytret seg offentlig, og som har hevdet at Født Fri ikke har hjulpet minoriteter og dermed ikke oppfylt organisasjonens formål?

Shabana Rehman har påstått at «varslerne» sier det de gjør utifra en personlig vendetta. Sannsynlighetsgehalten kan man tro hva man vil om, faktaene vil etter hvert komme på bordet. Men uansett er vel vendettaen neppe rasistisk motivert, siden varslerne også har minoritetsbakgrunn?

Et klagemål er at det gikk for kort tid fra granskningen av Født Fri ble igangsatt, til rapporten var ferdig, og til at Kunnskapsdepartementet proklamerte at statsstøtten skulle kuttes. Hele denne saksgangen «kommer ikke som en overraskelse for mange nordmenn med innvandrerbakgrunn. Født fris leder, Shabana Rehman, synes å være enda et offer for den strukturelle rasismen», heter det. Fordi «i den norske kollektive, strukturelle underbevisstheten er hun fortsatt bare en «pakistaner» og/eller «muslim»», og ikke minst har hun «arbeiderklassebakgrunn» (!)

Kronikkforfatterne beveger seg lite utover dette spekulerende nivået.

Hva med prosessen som førte til at Født Fri fikk statsstøtte i det hele tatt? Som kjent ble statsstøtten lovet før organisasjonen engang fantes. Rehman ble håndplukket som leder for det som en vakker dag skulle få støtte, og har i flere år hatt det som et levebrød. Hvor var systemets strukturelle rasisme da? Hvor var diskrimineringen av arbeiderklassebarn?

Et siste punkt er at kronikkskriverne undertegnet som MDG-medlemmer. Sultan og Hussain står i MDG, Shabana Rehman står i MDG og det gjør sannelig jeg også. I den forbindelse mener jeg partimedlemskap burde vært holdt utenfor, i en kronikk som fronter noe helt på siden av partiets politikk.

Granskningen av Født Fri må foregå på en saklig måte, hvorunder det må finnes ut om organisasjonen har oppfylt sin misjon eller om det har vært penger ut av vinduet. Lærdommen må være at politikerkortslutting av budsjettprosesser for å fremme politiske gimmicker ikke gir de beste resultatene. Konspiratoriske uttalelser om et univers fylt av rasistiske medløper-varslere og arbeiderhatere, er derimot intet annet enn et skudd for baugen i kampen mot rasisme.

Hvis du vil lese det jeg ellers har skrevet om rasisme kan du klikke her.

Obskur thrash fra 90-tallet

1990-tallet er ikke kjent som topp-punktet for thrash metal, faktisk det motsatte. Men som

Old School Thrash Metal

… forteller om, var det noen som holdt stilen. Her er tre band fra Belgia, Nederland og Østerrike. Og husk at blant de jeg anbefaler i boka, er det også flere som ikke er på Spotify!

Ny norsk pop punk sluppet i dag

The Hope Solos er et norsk pop punk-band grunnlagt i coronatider, 2020! De spiller i stilen til The Queers (riffing), The Riverdales (produksjon) og The Lillingtons (vokalstil) og synger om hvordan det er å være ungdom som liker musikk og chicks

Vi er håpet og lyset er deres første EP. Navnet skyldes at det er det de er, lyset og håpet for norsk musikk og kulturliv!

Endelig et band som spiller ekte pop punk med norske tekster! Dette er ikke en Ramones-klon og ikke en mall punk-klon, det er ekte Lookout Records-stil anno 1996–97.