Legg ned Språkrådet

Språkrådet hadde nylig sitt Nobelpris-øyeblikk, kåring av årets nyord 2020. Hva enn man synes om «koronaen» som vinner: Hele opplegget understreker hvor lite vi trenger bokstavsuppe-rådet.

Språkrådet godkjenner hva som fortjener merkelappen nyord, og ekskluderer de mest gimmickete. Men det skjønner folk av seg selv. Oversikten over hva rådet har godkjent er full av ord som sank hen i glemsel: nettoman, kabelseer, gumpefett, pakbit («pakistanerbit»!), jappebamse.

Nyordene blir jo funnet på av de aktive brukerne av det norske språk, som av seg selv regulerer hvilke ord som glemmes straks, hvilke som får leve ett år, eller i hundre år. At Språkrådet kommer opptil 10 måneder etterpå og sier at det og det ordet skal få leve, påvirker jo ikke språkbruken. Folk bruker de ordene som beskriver det de tenker.

Rettskrivning bruker Språkrådet mye tid på. Rett nok har de utdannelse i riktig språk, men det hindrer dem ikke i å endre normene hele tiden. Sikkert i nær framtid får norsklærerne et nytt diktat om nye skrivemåter. Det måtte være mer naturlig at norsklærernes egne organisasjoner, som er tettest på «materien», bestemmer dette.

Dessuten finnes medlemsorganisasjoner som holder målformene ved like etter beste evne. Jeg understreker: medlems-organisasjoner, basert på faktisk engasjement, som gjør at det overlever som har livets rett. Språkrådets smale forankring er sikkert grunnen til at unoter i språket går sin seiersgang til tross for rådets formaninger.

Den norske kulturen trenger at det opprettholdes en viss standard for det norske språk. Men lingvister kan ikke styre med språkbruk, like lite som asfaltfabrikken styrer med hvilke veier som skal legges i Norge. Språket utvikles som en helhet og ikke som bestanddeler, og godt og dårlig språk bedømmes i en offentlighet og ikke på et kontor. Et råd som blander seg inn fra sidelinja er fullstendig overflødig i Norges land.

Dagbladet.no bør bli årets verste stemme

Natt og Dag kårer Årets verste stemme 2020. Folk kan stemme på dette, den viktigste kåringen av avisas mange årets-kåringer. I år er Dagbladet.no nominert, og da trenger man ikke vite navnet på de andre nominerte.

Jeg blir både lei og litt trist av den endeløse clickbaiten hos Dagsvadet. Det er sjokk, slakt, skandale, refs, «tordner» og «får nettet til å koke» dagen lang. Det vil si, uka lang, for Dagbladet er også suverent elendige til å oppdatere fronten. Meningsløse og resirkulerte saker om kropp er de også mestere på men som Natt og Dag også påpeker, disse har de vært så greie å legge bak betalingsmur som fjerner fristelsen til å klikke.

Mange nettaviser har alvorlige svakheter. NRK har mye egenreklame og hyping, men det er i hvert fall mulig å skjønne hva sakene handler om slik at man kan bla lettere forbi; og Aftenposten har jeg faktisk gitt opp for flere år siden. Det finnes også noe positivt med Dagbladet fortsatt, og det er anmeldelsene av bøker, film og serier. Her holdes en frisk tone med herlige terningkast. Men alt i alt sitter vi med en avis som gjør nordmenn dummere, og det har Natt og Dag allerede utdypet bedre enn jeg gjør her.

Bare for å illustrere: Dette er toppen av Dagbladet-fronten en lørdagskveld i januar:

Dette er den tidligere så utskjelte VG. De trenger ikke skrike for å bli hørt:

Blar jeg videre nedover Dagbladet kommer to sjokk og en stygg skandale (også Håvamål er bygd på bokstavrim!) i samme skjermbilde. Osv osv osv osv.

Hvorfor, Natur og Ungdom?

Dette er riktignok lenge siden, men spørsmålet melder seg likevel. Hvorfor?

Natur og Ungdom og UFFA demonstrerte altså i Trondheim mot åpningen av McDonalds — ved å ismøre seg blackface og gå passivt rundt i restauranten. Ankepunktet mot McDonalds var overforbruk. Hvorfor da blackface?

Adresseavisen 15. oktober 1992.

Hadde det stått navn i artikkelen, hadde jeg ringt og spurt hvorfor. Men det gjør det ikke.

Manus-uka

Blogginnlegg er et greit medium for å spre noen tanker, men det er bøker også. Har nå tatt litt tak i liggende prosjekter og sendt av gårde fire forskjellige bokmanus til forskjellige forlag. To av dem springer ut av forskning på Nasjonal Samling og tilliggende tema, mens de to andre handler om underholdningshistorie på 1990-tallet, en generell og en kun om fotball. Jeg ønsker meg selv lykke til med å få napp, eller rettere sagt at forlagene bestemmer seg for å fiske der disse storfiskene ligger og vaker…

Ved en tidligere anledning tenkte jeg at bokmanus på papir var noe eget. At det hadde en magisk sjarm ved seg. Å dumpe det ned i postkassa… Man har da sett filmen Reprise! Men det skal nok satses på elektronisk framover ja.

Presidenter og alder

Når Joe Biden — etter mye om å men, får man si — tiltrer som president er han 78 år. Han er dog ikke den eldste presidenten i et demokratisk land i dag. Bare i Irland, for eksempel, er:

  • den sittende presidenten Michael Higgins 79 år og fyller 80 i april
  • den eldste presidenten som har tiltrådt, også 78 år (Douglas Hyde i 1938)
  • den eldste presidenten som har sittet, 90 år (Éamon de Valera i 1973; han fylte 91 seinere på året)

Så får det heller være at den irske presidenten er en hakket mindre mektig figur enn sin amerikanske kollega…

Bjørn Maars Johnsen er ikke glemt

Bjørn Maars Johnsen spiller fotball i Sør-Korea og får ikke oppmerksomhet i norsk presse. (Det er ikke mye vi har hørt om Tarik Elyounoussi etter at han dro til Shonan Bellmare i Japan heller.) Han har blitt glemt.

Men Bjørn er i hvert fall foreviget i ei raplåt, «Heite Film» av Film.

  • Jeg er så rapper at jeg battler min egen sønn uten gun bars
  • Det holder å være dominerende i rommet sånn som Bjørn Maars
  • Johnsen, vill stil som Lars Monsen, som Charles Bronson … osv

Som man ser handler barsa egentlig helt generelt om taktikker for å vinne rapbattles, ha best presence. Stå som et tårn i rommet, og samtidig være litt uberegnelig, villmarksaktig. Så kan man droppe meningsløse tough guy-takter når det ikke er grunnlag for å komme med det.

Meningsjournalistikk på høyt nivå

Direkte «stygge» var de ifølge lokalavisa, ishockeyspillerne som sparte ansiktshåret som en gimmick i 1998. Spillerne på Frisk skulle anlegge helskjegg til de var oppe på 15 poeng, og deretter ta skjegget og spille med bart i én kamp. Journalisten i lokalavisa var i en sjelden storform da han skulle rakke ned på utseendet.

Asker og Bærums Budstikke 10.12.1998

Utdrag fra teksten:

«Det som begynte som en morsom gimmick spillerne imellom, har foreløpig ikke endt opp i skilsmisser på hjemmebane. Men det må ha røynet hardt på for enkelte av Frisk-gutta denne uka.

[…] dermed har spillerne bare vært et gullkjede unna jobb i pornobransjen denne uka. […]

Selv måtte han stille opp på jobbintervju i sin lite kledelige hårvekst tirsdag. Det ga antakelig ikke verdens beste førsteinntrykk, men viser i hvert fall at denne jobbsøkeren har humor og ofrer seg for laget.»

Harald Pettersen til minne

Harald Pettersen gikk bort 4. januar. En av «de mest farverike fotballpersonligheter i Bærum» som det engang het i Budstikka, ville fylt 90 i oktober. I lokalklubben Jardar hadde han alle verv, blant annet rundt kvinnelaget i Toppserien, og ble æresmedlem i 1998. Seinere kom han til Stabæk og ble en lokal kultfigur.

Det var noe veldig seriøst over det å komme inn i troppen til Stabæks juniorlag på tidlig 2000-tall. Garderoben lå i selve Nadderud stadion, med egen materialforvalter, nemlig Harald. Han bidro også rundt a-laget. Seks til sju dager i uka låste han opp garderobene, opererte store vaskemaskiner og la ut nytt treningstøy. Han satte også ut to-tre kasser med bananer hver dag og påpekte hva som var for mange å forsyne seg med. Alt dette så mer eller mindre umodne 16–19-åringer skulle konsentrere seg om spillingen.

Harald var av de aller best likte voksenfigurene i Stabæk, selv om han ikke nødvendigvis hadde den mest imøtekommende fasaden. Han kunne framstå brå og med litt gammeldagse meninger, gjerne med bestemte klagemål mot spillere som han for eksempel mente hadde for langt hår. Deler av dette var nok et spill, en rolle som mange materialforvaltere spiller, og uansett var det en måte å komme i kontakt på og faktisk se ungdommene i hverdagen. Skjedde noe uventet som at noe var innlåst i garderoben, vanket det noen jeremiader. Men både Stabæk og Harald satte stor pris på jobben.

En av episodene jeg husker best er da Stabæk og Lyns juniorlag spilte på Bekkestuabanen og trenerbenkene sto på hver sin side. Plutselig slo vanningsanlegget seg på, med spruten rett mot Lyn-benken. Harald måtte sprinte rundt banen og slå av en bryter i en boks. Hele seansen var litt av et syn, og Lyn hadde nok godt av en kalddusj, selv om det var et uhell.

Les mer:

Budstikka 1991 (60 år)

Budstikka 1998 (æresmedlem)

Budstikka 2006 (75 år)

For betraktninger om den brautende materialforvalteren eller oppmannen anbefaler jeg kapittelet «Klovnene. Seiersfest» i en bok som Skjalg Andreassen utga om Tromsø IL i 1995.

Mer konkret kritikk, takk

Jeg er interessert i kritikk, til og med tegneseriekritikk. Det jeg ikke er like interessert i er bredpenslende og overflatisk tegneseriekritikk.

Og når VG har en sak 21. desember med kritikk av «norske tegneserier» er min reaksjon: Ja. OK. Men… hvilke? Hvordan?

Det er lett å tenke seg at det er riktig, det som hevdes i artikkelen. Nemlig at det mangler mangfold og gode kvinneskikkelser. Fordi det kan liksom ikke være noe annet enn en mangel, slik menn har dominert tegneserieskrivingen «til alle tider». Men hvordan har man kommet fram til den tanken? Finnes det ikke ei rekke elementer som peker mot mangfold og intelligente kvinneskikkelser? Gjelder det alle tegneserier? Ja, jeg er slik skrudd sammen at hvis det kommer generell kritikk mot et helt felt venter jeg også at den gjelder jevnt over. Problemet oppstår når de eneste eksemplene er Pondus og Nemi.

Om det er berettiget å mistenke kritikerne for confirmation bias — at de har lett etter dårlige striper som støtter deres syn — vet jeg ikke. Å motbevise at man har det, er imidlertid veldig enkelt: Vis til konkrete eksempler.

Men i VGs artikkel – det kan være at journalisten har utelatt noe av intervjuene som er gjort – står det følgende om Josef Yohannes’ meninger: «Han mener også at fremstilling av kvinner er mangelfull. – Kvinner har gjennom historien blitt portrettert som hjelpeløse og udugelige uten en mann ved sin side, sier han». Jaså, gjennom historien? Men hva med nå?

Den andre siterte kritikeren, Sigbjørn Lilleeng, kommer vi tilbake til. Men først en liten anekdote som reiser spørsmålet om folk slenger ut kritikk uten engang å ha lest tegneserien.

I april 2018 hadde D2 en artikkel på trykk om at nå var flere kvinner fotballsupportere. (Hvilket er bra!) Som belegg for hvor uglesett dette var, skreiv journalisten: «Norges mest populære tegneseriestripe handler typisk nok om Liverpool-fan Pondus, der damene i historien enten er uforstående kjøkkenvankere, eller stygge megger som ligger med Jokke».

Jeg sendte en epost, som jeg innrømmer var litt frekk uten hei og høflighetsfraser: «Så du har ikke fått med deg at Pondus-karakteren Jokke i sikkert 10 år har vært sammen med en dame som er aktiv fotballspiller, at de kjekler om favorittlag osv?» Det jeg også kunne nevnt er at Camilla, som heier på Manchester United, er klart bedre i fotball enn Jokke.

Journalisten svarte hyggelig: «Ja, takk for innspill Rettet på nett!»

(Hva gjelder Pondus tenker jeg for øvrig at Turid-Laila i Pondus framstår som et intelligent menneske — level-headed som det heter på godt norsk — og grunnen til at hun tegnes med et meget stereotypt ytre er at personligheten skal bryte ned stereotypien. Men det er kanskje ikke godt nok som kvinneskikkelse fordi hun «bare» er pubansatt og ikke en achiever, som Big Lebowski ville sagt det?)

Tilbake til VG-saken og videre til Sigbjørn Lilleeng, som mener: Norske tegneserier «handler om hvit, streit middelklasse med alt på stell», «kvinner ofte fremstilles «ganske pregløse»», «De er kjedelige koner som er oppgitt over mannens særheter». Og serien Nemi, som i hvert fall soleklart består Bechdel-testen, gjør for mye narr av bimbo-stereotypien og er for tynn selv, «uansett hvor mye sjokolade hun spiser».

Hvilke kvinnekarakterer er kjedelige? (Og er alle kvinnekarakterer det selv om eventuelt noen er det?)

Lilleeng er langt fra den eneste som tegner (!) med meget bred pensel. I fjor publiserte Empirix en tidsskriftkritikk av Nemi-tegneserien som helhet. Her er sitater om fortellingene som sto i et nytt Nemi-album:

  • ikke bare utdaterte, men rett og slett kjedelige
  • mer eller mindre den samme som hun var i 1999, og det samme er vitsene
  • føles poengene åpenbare og oppbrukte
  • vanskelig å relatere til
  • med 2019-brillene på virker estetikken påfallende flat
  • noe unektelig gammelmodig over både uttrykk og innhold
  • store deler av serien føles som om den tilhører en annen tid
  • føles langt fra relevant lenger

Men pour quoi?

Her blir det lovlig mange alternative formuleringer av to ankepunkter. Punkt 1-4, 6-8 gjelder fortellerstilen og punkt 5 gjelder kanskje selve tegnestilen. Kanskje. For det snakkes om «flat estetikk» uten at det framgår hva som er i veien, er det figurene, bakgrunnene? Det er heller ikke sitert en eneste joke eller observasjon fra tegneserierutene, som kunne hjulpet leseren med å forstå hva som er utdatert.

Jeg nileser ingen tegneserier, men leser det som er i avisene jeg blar gjennom, og plukker opp en grafisk roman i ny og ne. Hvis det kommer kritikk fra folk som helt klart har lest en tegneserie grundig, plukker striper i småbiter, gjerne så perfid og biskt som mulig, og ikke synser eller føler («jeg føler ikke at jeg representeres av dette»), leser jeg til øyet blir stort og vått!

PS. Angående Empirix som også i 2020 publiserte anmeldelser fra:

Hjalmar (som er en døll mannskarakter) er ikke boomer. Boomer er det samme som baby boomer, født mellom 1945 og 1960/65.