Hørt den før? Det har jeg, mange ganger, så mange ganger at jeg begynner å lure på hvorfor det bare blir prat og ikke blir satt ut i livet. Og med «det» mener jeg insektprodukter i vanlige matbutikker her i Norge. Jeg bestemte meg for å sjekke om det har vært slik lenge, at det snakkes om at «vi» vil spise insekter i en eller annen framtid.
Svar: Ja, det har vært slik lenge.
I det minste om man veksler litt på ordene «bør» og «vil». Da er det snakk om nesten 140 år med insektspising i pressen. Egentlig er tallet usikkert, for jeg har med vilje ikke gått spesielt systematisk til verks. Jeg har bare søkt etter frasen «spise insekter», og kastet mitt nett over noe av det som ble tiltrukket av denne fjøslykta. Kanskje er dette faktisk et mulig emne for en masteroppgave i kulturhistorie.
Vi starter i 1885 og en bok som visstnok hadde kommet ut som rett og slett het Hvorfor ikke spise Insekter? Til de fire grunnene ble det ikke ført noen motargumenter, og grunnene var:
Man spiste insekter i Asia og Afrika.
Damer ble penere av det, bare se på damene i Cirkassien, de «skjønneste i Verden».
Den peneste fisken, forellen, spiste insekter og ble styggere og smakte vondere hvis den i oppdrettsøyemed ble matet med «Melk og Lever».
Pene og smarte fugler spiste insekter, mens dumme fugler gjorde det ikke.
Her ble det utdypet betydelig. For hvem har vel ikke hørt kråka. «Kraaken som spiser Korn og Kjød, er en tølperagtig klumpet og ubehagelig Fugl, som har meget umusikalske Lader og elskes av ingen». Fjærene til ikke-insektspisere ble «stygge eller ialfald ikke tiltalende». Mens sangstemme, herme-evne og påfuglens fjær alle kom av den krypende matretten.
Oplandenes Avis 21. oktober 1885
Jo, det fantes enda ett argument: Bibelen. Johannes Døperen spiste insekter, og dette ble gjentatt i 1890 av Dagbladet. Denne gang ble en fransk brosjyre omtalt, og Dagbladet tok seg til og med (i motsetning til forrige avis) bryet med å nevne hvem som hadde skrevet den. Antikkens folk samt Østens folk i dag brukte slik mat, men spørsmålet var påtrengende: «Hvorledes smager da disse Retter for en efter vore Dages Fordringer civiliseret Mund?» Jo, to oppdagelsesreisende Shaw og Niebuhr hadde gitt tommelen opp. Astronomen de la Lande holdt seg til «raa Edderkoppe og Sommerfuglelarver». Men likevel: «I Europa tør der til Dato findes kun faa Mark Spisere».
Ikke desto mindre begynte restauranter i Paris å servere termitt-postei, het det, og «Den rejsende Naturforsker Smeathmann, som paa Negernes Vis har spist raa Termiter, siger at de smager udmærket». Smaken og tilgangen var god, og insektspising måtte forbindes med intelligens.
Dagbladet 11. september 1890
Skandinaven ble utgitt i Chicago, men også der holdt de tråden til Frankrike varm. I 1906 hadde «en bekjendt fransk Naturforsker», kanskje en av de samme som ovenfor, og kanskje ikke, prøvesmakt «flere Hundrede forskjellige Slags Insekter». Det skreiv Skandinaven, som også la til at alle sammen falt i smak. Alle unntatt edderkopper, og de er ikke insekter. Var det noe å vente på?
Men entomofagien (som det heter ved et fremmedord) kom fortsatt ikke til Vesten, og kanskje var det i stedet Vestens matindustri som skulle spre seg utover og fortrenge spiseskikken. «Vi ser saaledes at de hvite er næsten alene om nu for tiden ikke at spise insekter. Men ogsaa blandt stammer som før har gjort det, holder bruken flere steder paa at dø ut», skreiv Adresseavisen i 1924. Likevel kunne kanskje medisinske stoffer ekstraheres fra krypene. Slike framganger ville gå hånd i hånd med samtidas store oppdagelser innen hormoner. Så avslutninga ble som følger: «Hvem vet, kanskje kommer det ogsaa hos os til at bli moderne at damerne er tykke. Da kommer kanske sikkert insekterne igjen til ære og værdighet».
Under andre verdenskrig ble det til tider prekært med mat, og de nevnte kråkene ble for eksempel tallerkenfyll. Noen uker før krigen nådde Norge, tok en skribent i agrarenes hovedorgan Nationen til orde for at insektene måtte inn, om ikke annet så i hvert fall malt til mel.
Krigen kom og gikk, og så var de franske vitenskapsmennene framme nok en gang. For vitenskapsmennene hadde en stor arena hvor de kunne dra oppdage ting som andre dreiv med, denne gang «det indre av skogene i Fransk Ekvatorialafrika». I byråartikkelen «Skal vi spise insekter» (byråartikkel betyr at det blir sendt ut til mange aviser) var det, som i Nationen tidligere, slutt med henvisninger til dyrenes oppførsel. Næringsfakta om vitaminer, mineraler og «kvelstoffer» (nitrogen) tok over som argumentasjonen. Men noe var som før. Man beklaget seg over fordommene mot insektspising, som var noe «den hvite rase» måtte få bukt med.
Men omtrent samtidig, og seinest utover i etterkrigstida, ble man oppmerksom på en annen vestlig «framgang», nemlig sprøytemidler. Insektene døde av det, men fuglene som spiste insektene også. Da var det kanskje ikke så gøy for oss lenger.
Før kalenderen nådde 1970 skulle imidlertid ringen sluttes (noe som også er fint for meg, siden jeg tenker det er på tide å runde av teksten). Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter, er det sagt, men kunne de spise insekter? I 1968 ville flere svare ja på dét, i hvert fall personene som valgte å reutgi ei bok fra 1885. Kanskje er det boka som Oplandenes Avis omtalte i nettopp 1885. Den gang valgte man som kjent å ikke bry leserne med detaljer som forfatternavn, men nå kom det fram: «Forfatteren, Vincent M. Holt, taler brennende insektenes sak, — det vil si han går inn for at vi skal spise dem. Dels fordi man dermed bidrar til å utrydde dem». Ja, det må være å tale insektenes sak!
Melodien har altså ganske lenge vært den samme: Noen eksperter tar til orde for insektspising, og det blir aldri noe av. En annen gang kommer vi kanskje mer inn på de som påstår at insektspising vil skje.
The razor-toothed piranhas of the genera Serrasalmus and Pygocentrus are the most ferocious freshwater fish in the world. In reality they seldom attack a human.
Dette, og intet annet, og ikke en tøddel feilplassert, er teksten man må skrive hvis man vil inn i Guinness Rekordbok for SMS-skriving. En frase på 160 tegn om pirajafisker som få er vant med å taste om, men som det er fullt mulig å trene seg på.
Fra 2000 og i et dusin år framover ble det — i varierende former — forsøkt å kåre Norges raskeste til å skrive på mobil. Mange av årene ble NM arrangert, og da som et pr-framstøt for kjeden Telekiosken. I all hovedsak koblet arrangørene seg på Guinness-formularet, siden det var kjekt å få registrert en verdensrekord eller to hvis man først var av de kjappeste. Og norske verdensrekordholdere skal det også ha blitt. I hvert uoffisielt.
Starten i 2000
Sommeren 2000 kjørte TV 2 sommerturnéen «Kysten er klar». Den inneholdt flere segmenter, hvor ett av dem var Sone 2 sponset av Telekiosken, Battery og BLNO. Ungdom skulle møte opp og delta i BMX, klatrevegg, streetbasket, Playstation på storskjerm — «Ta en Battery og opplev frittfall-kicket med Scad-Dive». Siden det er Norge, var travløp på storskjerm en sjuende attraksjon. I tillegg til dette kom kjendiser med trekk-kraft. Gunilla Holm var konferansier for et lag bestående av Infinity, Klovner i kamp og Kim Kolstad og Christian Strand fra Hotel Cæsar!
Stilte Strand i pikkolouniform? Nei, neppe, for han må ha sunget sin egen singel «Maybe Baby», skrevet av Kim Kolstad, som verken var på turneen som låtskriver eller som Jens August, men som sanger ettersom han også ga ut en singel i 2000. Den het «Sommeren er kort».
Telekioskens segment på turneen skal ha vært kvalifiseringer til NM i SMS. Men det står lite om det. Oppmerksomheten rundt Telekioskens «NM i SMS» tok ikke helt av før mange år seinere.
Fineste SMS
I januar 2003 ble det kjørt i gang en ny runde. Nå betød «NM i SMS» å skrive den beste tekstmeldinga. Ulike dagsvinnere gikk videre til en finaleavstemning.
Dagbladet.no 14.1.2003, arkivert versjon
Dagbladet.no kjørte sitt NM, men akkurat samtidig gjorde Spray.no eid av Nettavisen det samme. Merkelig.
Dagbladets kåring gikk litt trått. «Fremdeles synes vi det er langt mellom gullkornene», skreiv de selv etter noen dager med innsendinger. Mye av stoffet som konkurransen genererte, er arkivert, bortsett fra en eventuell vinner.
Sprays mesterskap var det som fikk omtale. Her valgte Spray ut 10 tekster — av ganske mange innsendte — som nettsurferne skulle stemme på. En stund ble det kjørt en kampanje for å få «Fader vår» til topps, med støttende tilrop blant annet fra avisa Dagen, men til slutt vant Ingrid Kvarme med følgende sentenser: «Et ord i en melding kan gi glede, håp og tro. Men også sår som aldri vil gro. Det kan hindre sjelens evige vekst, så tenk deg om før du sender en tekst». Altså et fyndord med vanlig norsk rettskrivning.
Jeg mener, som man ser av kandidatene under, kunne seieren gått til en melding på engelsk og med alle slags forkortelser. Så det kan rett og skett ha vært Språkrådet som satt rundt et bord og stemte til krampa tok dem. Spray.no forutså forresten at folk ville slutte å gidde å forkorte alle ord, når telefonene fikk bedre minne. «Etter hvert som teknologien forbedrer seg vil nok kanskje det spesielle SMS-språket dø ut. Det er som nevnt tidligere teknologiske begrensninger som har tvunget fram denne sjangeren, og det er kanskje teknologien som med tiden også vil føre til at SMS-språket dør ut». Delvis riktig?
1. Far i himln. Du r helli. Kom! M8 du rule jorda som himln. Gi oss mat. Tilgi oss d gale. Hold oss unna fristelse og d onde. Alt r ditt. Du rulr. Ærn r din. Amn 2. sos by sms, don’t u think i.l.y less! -u’r so qt .& i’ll feel gr8, if u join me on a d8! 3. Teller du år blir livet kort, teller du dager går livet også fort. Teller du timer varer livet en stund, men lengst varer livet om du nyter hvert sekund! 4. 1 beskjed mottatt 1 person savner deg 1 person tenker på deg 1 person er glad i deg 1 person trenger deg! 1 person er ensom uten deg…:-) 5. Last night i wanted 2 write u a letter but all I could write was: « noh ss!w ! » It didn’t make sense until u read it upside down! 6. Et ord i en melding kan gi glede, håp og tro. Men også sår som aldri vil gro. Det kan hindre sjelens evige vekst, så tenk deg om før du sender en tekst. 7. Smil blir til tårer, tårer til smil. Sannhet som sårer, men fjerner all tvil. Evig fortrolighet i riktig og galt. Et vennskap med ærlighet tåler alt. 8. På grunn av høye strømpriser kommer Lyse Energi med en forespørsel om du er villig til å selge noe av din enorme tiltreknings- kraft??;) 9. Just want u 2 know that ur friendship means alot 2 me and if we were on a sinking ship and there was only 1 lifejacket left….i would really fuckin miss u 10. Det kommer en dag du spør: Hvem elsker du mest her i livet? Livet, eller meg? Jeg svarer livet. Du blir sur, og går…og får aldri vite at livet er deg….
Norges fineste/beste SMS var et interessant mellomspill, for all del, men etter januar 2003 gikk all oppmerksomhet til hurtigheten i tastinga.
I november 2003 var det klart for et seriøst forsøk, ikke på å vinne noen norgesmestertittel, men på å sette ny verdensrekord i hurtighet. Telehuset rappet ideen til konkurrent Telekiosken, og inviterte til show i Haugesund. Politiet stilte med rekord-kontrollører, og man la seg på internasjonalt nivå med Guinness-teksten.
Gjeldende verdensrekord var på 67 sekunder, het det. Hele to personer i Haugesund klarte å slå denne. Og i motsetning til månelandingen da det var om å gjøre å gå ut først, gir det ingen fordel å slå en rekord først hvis noen andre forbedrer den like etterpå. Best var Helene Kahlbom fra Tysvær, som bekreftet at hun hadde trent. I hvert fall øvd «en del». Men kanskje ikke i uoverkommelige, når det tross alt var snakk om å sette verdensrekord i noe. «Helene tror hun er et naturtalent», skreiv Dagbladet.
«På trening» hadde hun vært under minuttet. Hos Telehuset ble det 61,5 sekunder. Men fortsatt bedre enn den Guinness-registrerte rekorden.
Allerede i februar 2004 ble det så satt en norsk bestenotering. Nordlendingen Lise Åsheim Pedersen klarte 57,09 sekunder under et rekordforsøk i Trondheim, igjen med politi til stede og alt som skulle til. Og selvfølgelig med et etterspill i riktig medium:
— Hvordan har reaksjonene vært etter at du vant?
— Det har vært mange SMS-er på mobilen.
Guinness’ offisielle rekordholder, australieren James Trusler, ville ikke ha noe av det. 6. mai 2004 kunne Norsk Telegrambyrå fortelle at Trusler «forbedret sin egen verdensrekord i hurtigskriving av tekstmeldinger med nesten et minutt». Tida var 67 sekunder. Altså ti hele sekunder dårligere enn norgesrekorden. Det må ha vært noen flaskehalser i Guinness-systemet.
VG fortalte til og med hvordan Trusler hadde forbedret seg fra 1.07 minutter til 67 sekunder. Det er ikke så lett å bli klok på.
Fra jamestrusler.com 6.12.2003, arkivert versjon. Sida så forresten helt lik ut i september 2004, bare med nytt poll-spørsmål.
Kahlbom vil detronisere
Høsten 2004 hadde Kahlbom trent seg ned i 49 sekunder, igjen på «trening». For Norge som nasjon var det nå viktig å få registrert den gode tida offisielt. Hvem tok ansvar i denne situasjonen, om ikke Tore på sporet?
I september 2004 hadde Tore Strømøy premiere på sitt program Noen bedre, som handlet om å være «bedre» i bred forstand. Barnesidekick var også på plass, i et forsøk på å gjenopplive «Lille Martin»-figuren. Sesongen ble åpna med duell mellom Kahlbom og James Trusler.
Kahlbom hadde da slått ut Lise Åsheim Pedersen i en ikke-sendt pilotepisode i mai 2004. (Dermed var Pedersen ute av sms-gamet. Men ikke rekordgamet. Hun hjalp skoleelever med å lage verdens/Norges største papirsvane i 2012.)
Trusler ble introdusert som «world champion», men noe VM fantes ikke, og han sa dessuten at han aldri hadde vært med på en slik duell før. Noe som hinter til at tastekonkurranse var et litt særnorsk fenomen. «Mesteren» spurte derimot om det ikke var nok for oss nordboere å ha fått rugby-VM på den nordlige halvkule, en referanse som ingen tok. I stedet spurte Strømøy: «How do you look upon meeting a… a… girl», før han klappet inn «Helene Kahlom» på scenen. Og la ytterligere opp til at det var en stor greie å tape for ei jente.
Are you nervous?
No, I’m OK, actually.
It’s a girl!
Æ må vær forsiktig så æ ikke si nå gæli, for… I mustn’t say anything wrong, because… angry women.
Strømøy forstyrret ikke Kahlbom, og hun viste seg å være raskere. Før noen hadde rukket å sjekke at de to deltakerne faktisk hadde skrevet teksten riktig, ropte Strømøy ut ny verdensrekord til Kahlbom. Om de skreiv riktig, fikk seerne heller ikke vite. I stedet var det blomster til begge og takk for i kveld, hadet bra.
Ned på 40-tallet
Allerede før tv-programmet fortalte imidlertid Haugesunds Avis at de gamle rekordene — seinere også tidene Kahlbom og Trusler presterte under Tore Strømøys falkeblikk — for lengst var latterliggjort. Kimberley Yeo fra Singapore hadde klart å registrere 43,24 sekunder.
Alt sammen var noe skikkelig rot. Først ble jo Trusler omtalt som rekordholder selv om flere nordmenn var raskere. Så kom Yeo på banen, men på denne banen fantes det mange rare gjengivinger av virkeligheten. Stavanger Aftenblad fortalte sommeren 2004 om at Yeo med sin gode tid på 43,24 var blitt «Verdensmester». Som om et VM fantes. Året etter fortalte Aftenposten Aften at verdensrekorden hadde gått opp til 48 sekunder, satt av en britisk mann. (Samtidig som en inder satte verdensrekord i antall sendte SMSer på en måned, 182 689 stykker.) Britiske medier omtaler også briten, som hadde 47,91 sekunder i 2005, som «the world¨’s fastest texter«.
I august 2006 klarte uansett en attenåring fra Utah å presse tida ned i 42,22 sekunder, før Singapore tok rekorden tilbake med 41,52 sekunder, gjort av en sekstenåring.
At flere fikk blod på mølla, vann på tann eller andre klisjeer, er imidlertid sikkert. Kirkenes ble åsted for rekordforsøk sommeren 2004 og igjen i 2005. Uten at det resulterte i noen rekord.
Lokale konkurranser er også registrert i blant annet Førde og Bergen (en konkurranse mellom SMS-tastere og telegrafister!), men noe stort hopp i oppmerksomheten etter diverse rekorder, ble det ikke. Rekrutteringen fra den generelle befolkningen sviktet, for å si det litt pompøst, i den forstand at folk kanskje var litt ferdige med å sende kjempemasse SMS på kontantkort. Det har noe 1999 over seg, spesielt masseutsendelse av mer upersonlig innhold som kjedebrev, pikselfigurer (noe som lignet på ASCII art), aforismer og vitser — jamfør bidragene til NM i beste SMS. Novelty-faktoren gikk definitivt ned. Men medievanelandskapet er antakelig komplisert.
Samtidig var SMS noe alle har et forhold til. I 2006 ble det således rapportert igjen at en norgesmester i SMS skulle kåres. Det skulle skje under HW-LAN på Fornebu i oktober, og Guinness-teksten skulle brukes. Påmeldingsregler var uklart. Arrangementet kan like godt ha blitt avlyst. Oppmerksomheten rundt noe «NM» i denne greina tok fortsatt ikke av. Ikke før i 2008. Da var lokalavisene til gjengjeld tapetsert med NM i SMS.
Premier og rekorder
I 2008 ble det snakket om «historiens første NM i sms-meldinger». «Det er første gang det arrangeres noe sånt som dette», sa en av butikksjefene.
Men formatet var det samme. På alle steder hvor Telekiosken holdt til, kunne hvem som helst møte opp og taste. Folk møtte opp i varierende grad og med varierende ambisjoner. «Det er litt trist å være norgesmester i sms-skriving», uttalte en deltaker.
Personer som prøvde seg uten å nå rekordtider. Sør-Trøndelag 17.2.2004
Den raskeste i hver av seks regioner gikk til landsfinalen. I forskjellige aviser ble det rapportert om bymestere som brukte alt fra 49 sekunder til godt over det dobbelte. Han som var raskest, hadde øvd på teksten. Mange hadde ikke noe i SMS-eliten å gjøre. I Stjørdal var det «svært få» deltakere og vinnertid på 139 sekunder, ble det skrevet. Men intet nytt var også nytt. «Ingen SMS-finalist fra Lillehammer», rapporterte GD litt vemodig.
I finalen, som ble arrangert som cupspill, falt kvalikvinneren gjennom. Derimot møttes Østlandets beste mann og Vestlandets beste kvinne i finalen. Og kvinnen ble en legende i SMS-sammenheng, hvis det finnes noe som heter det. Hun het Sonja Kristiansen og vant NM 2008 med 46,06 sekunder.
Gjeldende verdensrekord fra februar 2008 var på 41,40 sekunder, fortsatt tilhørende Singapore. Men Sonja Kristiansen var klar for å kaste ære over seg selv og den norske nasjon. Og nettopp det gjorde hun i NM 2009. 37,28 sekunder var en meget oppsiktsvekkende verdensrekordforbedring. NM-tittel ble det selvfølgelig, og en ganske massiv pengebonus for verdensrekord.
— Jeg øver veldig mye, fortalte hun til Stavanger Aftenblad. De øvrige kommentarene til lokalavis og VG ble holdt i varianter og sjatteringer av «sykt».
Rogalands Avis 16.11.2009
Kalenderen viste etter hvert 2010. Nå hadde SMS-konkurranser eksistert i et tiår, men kunne man ikke si at teknologien hadde tatt noen steg vekk fra det gamle formatet? Var det ikke snart slutt på tastetelefoner? Jo, 2010 var siste år med de gode gamle knappene i konkurransebruk.
NM i SMS fikk seg derimot en Youtube-kanal dette året. Kanalen la ut én forhåndssak, hvor Sonja Kristiansen ses som kvinnen på bildet, og ingen oppsummering av mesterskapet. (Kanalen har også oppretta ei spilleliste, Favoritter, som består av titlene «PocketWizard PowerMC2 Quick Overview», «Langemann sin sang», «Bø sier trollefar» og tre skjulte videoer.)
Frode Ness fra Førde truet regjerende mester Kristiansen gjennom kvalifiseringen. Finalerunden på Oslo City ble gjennomført som et cupspill, og Ness tok seg til finalekampen der han satte verdensrekord med 34,65 sekunder. Derfor fikk han ikke bare NM-pris på 10 000 kroner og telepremier, men V-rek-bonus på 25 000.
«NM i SMS har satt Norge på SMS-verdenskartet», uttalte Telekiosken i et offisielt kommuniké.
NM 2011 lokket derfor med smått vanvittige 100 000 kroner for verdensrekord hvis den ble satt i selve finalen.
Fra nmsms.no, arkivert versjon
Hederskvinnen Helene Kahlbom hadde spådd i 2004 at noe slikt kunne skje. «Kanskje det ein dag dukkar opp ein SMS-konkurranse med store pengepremiar». Ja, kanskje man til og med kunne bli rik ved bruk av mobilen, sto det i Stavanger Aftenblad.
Men før det fantes Tiktok-influencere, for ikke å si Onlyfans, fikk tenåringen Helle Nilsen oppleve rikdom for sine reint tekniske ferdigheter med telefonen. Vinnertida i NM 2011 (det første NM med berøringsskjerm) på 28,32 sekunder sørget for det. Om Frode Ness sverget på å ta NM-seieren tilbake er ukjent, men han gjorde det ikke desto mindre i 2012, med ei tid helt nede i 25,16 sekunder. Stor førstepremie samt bonus til begge.
Sverige
Mye av det som skjedde i Norge, skjedde i fotsporene til svenskene. Kåringa av Norges fineste SMS fulgte for eksempel etter at Sverige hadde hatt ei slik kåring for første gang høsten 2001. Ikke desto mindre var formålet for arrangøren, Telia, å høyne SMS-bruken i Sverige, direkte inspirert av den siste sovjetstat. Rett og slett «ett sätt att försöka höja svenskarnas SMS-tempo till norsk nivå».
Av alle ting var det følgende sentens som vant: «Är han i mobilskugga grubblar hon, då hans tystnad är abrupt. Klick i luren ger tonbrus, som smakar frekvent tonval». Ord som abrupt var det nok ikke mange som brukte i dagligdagse tekstmeldinger. Men fordi det angivelig «finns många SMS-proffs där ute som måste få visa vad de går för», gjentok Telia konkurransen høsten 2002. Vinneren, som ble kåret bare dager før de norske konkurransene begynte i januar 2003, hadde skrevet: «Ge mig 1 blick och du får 2 tillbaka, ge mig 1 kram och du får 10 igen, ge mig 1 puss och du får mer än vad du klarar av, ge mig 1 kyss och du får hela mig».
Sommeren 2007 begynte Sverige med NM i hurtig-SMS. Kvalifiseringen ble for så vidt bygd over samme lest som i Norge i 2000, med andre ord som en sommerturné i flere byer. Tele 2 sto bak, via sitt varemerke Parlino. De leide inn DJer og annen underholdning, eller albuet seg inn på eksisterende festivaler.
I Sverige ble gjerne «speed SMS» beskrevet som en sport. «Det är klart att det är en sport. Är skytte en sport, så är absolut det här en sport», uttalte en arrangør. Likevel var tempoet langt lavere enn i Norge. Det ble skrevet om at tider på under 80 sekunder var bra, og vinnertiden i 2007-finalen til slutt ble 68 sekunder. Forklaringen er selvsagt at det var et helt annet formular som skulle skrives. I SM 2008 gjaldt følgende:
Ok, skriv fort nu. Fortare! D1a går för långsamt. Stavas långsamt så?:-S Hinner inte titta, måste bli klar. Snart, bara 1 ord till.:P Klar!!
Dagens Nyheter 16.8.2008
Premien var samme beløp som i Norge, 25 000 kroner. I 2010 gikk svenskene over til berøringstelefon, før 2011 antakelig ble den siste utgaven. Kanskje like greit når de 160 tegnene som skulle krastes ned, var av et slikt kaliber:
SMS på kortast tid! Hur svårt kan det vara =D Är du Sveriges snabbaste SMS:are?! Fullt ÖS och 25 000 kan bli dina! Snart framme vid 160 tecken, 3-2-1 KLAAAAR!!!
USA
I USA skjedde det også mye. Blant annet ble ordet supercalifragilisticexpialidocious brukt i konkurranser arrangert av LG, hvor ei fjortenårig jente i 2007 vant 25 000 dollar. Ifølge VG var hun da «Verdens raskeste SMS-er», et uttrykk som også fant veien inn i Fornyings- og administrasjonsdepartementets refleksjoner om «digital kompetanse«.
Året etter gjenok LG sitt mesterskap, hvor jenta slått på målstreken. Vinneren tok nå med seg 50 000 dollar. I retur fikk LG reklame-omtale, pluss en tilbakemelding fra vinneren om at andre mobilmerker var bedre å skrive med.
LG tilbød for øvrig flipp-telefon med horisontal skjerm og vanlig qwerty-tastatur, så det hadde ingenting med tradisjonell SMS-tasting å gjøre. Hele seansen var derfor et «texting championship for cheaters«, ifølge en animert Endadget-skribent.
Nye rekorder, og hva blir den neste?
NM i SMS ser på sin side ut til å ha ebbet ut etter 2012-utgaven av arrangementet. Som norgesmesterskapet har også verdensrekordene tatt turen over til berøringsskjerm. Dette dog uten at I 2014 var tida presset ned i 17,00 sekunder, men der har rekorden også blitt siden.
Ikke overraskende er rekorder på taste-telefon ikke et dagsaktuelt fenomen for tida, ei heller internasjonalt. 1. mars 2012 er datoen da gjeldende Guiness-rekord ble satt, og da prestert av en kar i Kuwait på 29,43 sekunder.
Enda mer moden for utfordring er rekorden for taste-telefon, gjort med bind for øynene. Den etter hvert så velkjente piraja-frasen ble dunka ned i New Zealand på 45,09 sekunder i 2007.
Tilbake på berøringstelefonen finnes det også en rekord for raskeste SMS på vannski, 49,09 sekunder, mens tyske Benedikt Mordstein har holdt seg til sin foretrukne «idrettsgrein»: raskeste SMS skrevet samtidig som man gjør headspins fra breakdancing. Og det har han klart på 56,65 sekunder.
I 2008 kjørte Samsung et markedsstunt for raskeste SMS under hopping i fallskjerm. Her er jo selvsagt den store catchen at man rett og slett mister livet hvis man bruker for lang tid på teksten og glemmer å utløse. Det var snakk om at deltakerne måtte utløse skjermen etter 60 sekunder. Ei rekke fallskjermhoppere ble utstyrt med ulike Samsung-modeller for å virkelig få testet disse. Tilsynelatende klarte ingen av dem å fullføre teksten innen da, for Guinness har ingen fallskjerm-SMS-rekord per i dag.
Det virker likevel klart at Guinness Rekord-konsernet tar imot nye rekorder innen SMS-skriving «mens man gjør et eller annet», for eksempel kjører enhjulssykkel på line. Bare fantasien setter grenser, antar jeg, men det ser også ut til at man må karre seg under et minutt for at Guinness-folkene skal finne rekorden verdig. Så en tasterekord mens man ligger nede i en tank med sirup er nok ikke verdt å prøve seg på.
Ønsker du å begynne å øve, er teksten altså: The razor-toothed piranhas of the genera Serrasalmus and Pygocentrus are the most ferocious freshwater fish in the world. In reality they seldom attack a human.
Pokemon-spillene på Nintendo er ikke vanskelige. Det er som om man dras gjennom historien, og i de to siste spillene (Sword/Shield og Scarlet/Violet) lesses man ned med items. XP-share har blitt veldig sømløst, og dine pokemon får ganske høy level. Da runder man spillet, enkelt og greit.
Legg dessuten til at i Pokemon-spillene kan man heller ikke velge vanskelighetsgrad. (Med få unntak, som i Black 2/White 2.)
Her kommer «nuzlocke» inn, som et navn på selvpålagte regler og begrensninger som faktisk gjør spillet vanskelig. For eksempel av ens pokemon er ute av spillet hvis de fainter. Eller at whiteout betyr game over. Eller at man ikke kan kjøpe items, etc. Jeg omtalte nuzlocke i min bok som ble utgitt før jul, Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet.
Nå kom jeg på at jeg kunne sjekke resten av den norske bokheimen om noen hadde omtalt dette. Det hadde ingen. Bortsett fra Historien om Pokemon, utgitt i 2021, som også var ei bok jeg tilfeldigvis fant mens jeg var i innspurten på min nok.
s. 129
Boka er oversatt fra originalen The Story of Pokémon og utgitt i Tønsberg. Boka dekker spillenes generelle utvikling ganske tilfredsstillende. Vel å merke er boka noe hurtig oversatt enkelte steder, blant annet når ord som «overpowered» blir til «overladet» (s. 81). Eller hva med passasjen «vi måtte innrømme at egenskapen bytte monstre viktig bonus. var godt å se at Pokémon i det fremdeles var mot røttene med bytting» (sic, s. 84).
Likevel gir jeg props til dem for å være fus i omtalen av nuzlocke. Men min fotnote nummer 626 var and!
Mia Hamm Soccer 64. Rett og slett en historisk perle. Skal være det første fotballspillet med damespillere, men dette har jeg ikke faktasjekket.
Kvinnelig kommentator er det også, som virkelig setter fyr på de allerede tette oppgjørene.
På Youtube finnes gameplay med USA mot Norge. Jeg skal ikke spoile resultatet, men kommentere at Mia Hamm var det eneste navnet de lisensierte. Norge består således av elleveren R. Wisløff, J. Blanck, P. Vasshus, S. Lundberg, F. Bugge, T. Opsahl, L. Granheim, J. Larssen, S. Helgestad, K. Kilskar og L. Arntzen.
Spillet kom i 2000, hele 15 år før Fifa kom med damespillere.
De som vokste opp i Norge på 90-tallet husker kanskje Yabba Dabba Dance. Et samlealbum med (for det meste) eurodance, som skulle kapitalisere på Flintstones-filmen i 1994 med John Goodman som Fred Flintstone. Plutselig skulle barn i skolegården si yabba-dabba-doo igjen, og interessere seg for Flintstones’ spinoffprodukter. Yabba Dabba Dance ble blant annet gitt ut; 1’eren med blått cover og oppfølgeren med rødt cover.
Kuriøst nok kom Yabba Dabba Dance ut i Italia, et av eurodancens hjemland, med helt andre sanger enn her i Skandinavia. Muligens solgte de også bedre her, da vårt hjemlige marked også fikk en 3’er med gult cover, en 4’er med surfecover og enda flere etter det. Eurodancen ble til dels forlatt for andre av samtidas hits. Dette gjorde også at andre fikk gode ideer, og Scooby-Doo Dance ble utgitt i Sverige. Denne støttet ikke en film, for Scooby-Doo-filmen kom først i 2002. Populariteten til figuren og reprisene på tegnefilmer skulle booste salget av både volum 1 og volum 2.
Scooby-Doo Dance 1
Skiva består stort sett av halen i eurodance-opptoget, som døde hen samme år som skiva kom ut, i 1996. Faithless har også funnet veien inn der. 90-tallets glad-hiphop var også med.
CDen er også en CD-rom, ellers ligger det ved en ekstra CD-rom, med trailer og demo for to PC-spill, Bad Mojo og Battlecruiser 3000AD!
Ut ifra det lille jeg finner om skiva i svensk Retriever, ble den markedsført gjennom skolefester. I Helsingborg ble det holdt halloweenparty for skoleelevene med to artister fra skiva — Faithless var det nok ikke — samt annet snacks: På Sundspärlan arrangeras «Scooby-Doo»-party med gogo-tjejer, tävlingar, liveartister, T-shirts och skivregn samt mycket annat. Som extra krydda är det Halloweenparty där roliga masker och kostymeringar premieras.
En norsk Scooby-Doo Dance 1 ble gitt ut i 1997, tilsynelatende med bare 1 låt fra den svenske eneren. Nyere snacks som Scatman John var putta inn i stedet. En netthandel selger den i skrivende stund for 77 kroner. Synes dere ikke det er litt mye? Får man solgt den om man så setter ned til 7 kroner?
Scooby-Doo Dance 2
Skiva begynner herlig med feilstaving av Sash, Sach. Videre går det rett over i Aqua. Prodigy var sikkert kjempefornøyde med at også de var pressa inn på skiva, plassert mellom El Mariachi og Lafayette.
Her ser vi også det typiske med 90-talls-dance på samlealbum, nemlig at El Mariachi var en flittig produsent som kun ga ut denne ene låta under dette navnet.
«Skivan fungerar dock även som CD-ROM och det hela känns mycket multimedialt», skreiv Aftonbladet 4.7.1997 som ga 2 plusser i karakter. Det fantes verre samleskiver på det svenske markedet.
Cartoon Network Dance
Utgitt i Brasil. Dette er en slags dance-remikser av kjenningsmelodiene til programmene som gikk på Cartoon Network på den tida, og som også er representert på det vakre coveret. Og de aller fleste figurene hang igjen fra tidligere tiår. Musikken er ikke bra; heller ikke fryktelig dårlig innenfor sjangerne, men tacky må det gå an å kalle den. Og unødvendig.
Neste gang går jeg kanskje gjennom Sonic Dance-oktalogien.
PS. Jeg har vokst fra det å se på særskriving som et slags problem, og synes egentlig ikke det er så spennende å omtale det når det kommer til syne, men når det både omtales og forekommer i samme sak er det litt pussig, om ikke annet.
Fra tid til annen når jeg av en eller annen rar grunn tråler gamle aviser, finner jeg veldig rare tekster inkludert musikkanmeldelser. Her er tre rare musikanmeldelser jeg har lagt ut tidligere, og her er tre til. Kommentarene til tekstene trenger ikke være lange.
1) ÅKKKEEEEEEEIIIIIIIII
Drammens Tidende 22.11.1997
2) Jaéy-Z er en litt rar feilstavelse, men ikke en tilfeldig feil, da navnet er gjentatt gang på gang i omtalen av skiva med «rytme-helvete» hvor det ganske så tydelig står Jaÿ-Z på coveret. Terningkastet til Jay-Z er også en sak for seg. Men det som virkelig gjør meg eksaltert her, står til venstre: Dj Mugg. Bare vent til neste skive, der DJ Mugg har med seg DJ Jordslag og DJ Slim-i Sluket som bidragsytere.
Hamar Arbeiderblad 12.3.1997
3) Hvem digger vel ikke punkbandet At the Gates? Hvem digger vel ikke å få betalt for å sage musikkalbum med begrunnelse på en halv setning? Begrunnelser som i tillegg gir mening? (Man må kanskje kjenne til disse bandene for å se hva som er morsomt)
Finnmark Dagblad 8.12.1995
4) Her er det en del spenstige formuleringer om Farout Fishing, et typisk 90-tallsband med visse røtter i thrash, men iblandet hardcore og samplinger som så mange andre tidsriktige. Et av tidenes mest innflytelsesrike band må selvfølgelig sages i en bisetning. Noe av kritikken treffer kanskje, noe i mindre grad, men det hele topper seg i konklusjonen.
Hamar Arbeiderblad (igjen!) 10. april 1996
Bonus 1)
Jeg digger Live. Heller ingen tvil om at Jan Eggum hører hjemme på plassen over Offspring. Fine stavemåter på opptil flere her.
Tønsbergs Blad 19.3.1997
Bonus 2)
Fint å sage staveferdighetene til utgiverne av et finsk samlealbum, og så stave et navn feil selv også.
Nå er det om lag et år siden den fulle invasjonen av Ukraina. (Sånn sett er dette innlegget i forkant, eventuelt litt i etterkant av en oppsummering av 2022.) Hvordan vil mediedekningen fra starten av invasjonen stå seg?
DB.no 31.12.2022
Dette er et tema som typisk vil bli utredet grundig innen medievitenskapen, og har kanskje blitt det allerede, men jeg vil dele et par observasjoner.
Sjokk som ingen har hørt før… eller
Året 2022 sluttet med «sjokkteori» på Dagbladet.no. Putin var under kreftbehandling, het det, og medisinene påvirket ham til å foreta gale valg. En bivirkningen var psykisk lidelse, megalomani, vrangforestillinger.
Her er det mye herlig å ta tak i. For det første at kilden er Daily Star, en britisk tabloid. Som kjent er de litt mer tabloide enn andre lands tabloider. Daily Star sin egen nettsidebeskrivelse er: «All the best news stories, sport & showbiz from the Daily Star, the top destination for big laughs». Det er klart at ‘avin a laff er en viktig del av britisk kultur, men det blir litt surrete å oppsøke slike destinasjoner for tyngre nyheter.
Videre i Nettavisen står det om hvordan «det britiske mediet Reddit formidlet informasjonen», men trakk lenka tilbake. Jeg velger å ikke kommentere dette mer utfyllende.
En av begrunnelsene for kreft, leser man videre, var at Putin ikke smilte på så mange bilder.
ABC Nyheter 30.5.2022
The Mirror meldte seg også på i diskusjonen, som en ser av ABC Nyheter til høyre. Putin skulle miste synet «snart», het det der.
Videre hadde Nettavisen gravd i britisk lokalstoff, Portsmouth News, og funnet «den tidligere britiske, høyt dekorerte marineoffiseren Chris Parry» som uttalte seg autoritatitvt (?) om Putins helse i en diskusjon «med elever ved en barneskole i Portsmouth». Fint at verdensmedia følger med på hva som blir sagt i slike fora!
«Smørbrødlista»
Alt i alt hadde mange behov for en énsaks-forklaring på invasjonen, og fant det blant annet i påstander om at:
DB.no 2.6.2022
– Putin hadde kreft og måtte skynde seg å handle for handlingens skyld
– Putin var dement
– Putin led av psykiske lidelser som paranoia
– Putin var ustabil fordi han brukte langt møtebord med Emmanuel Macron
Bergens Tidende
– Putin hadde en nevrologisk covid-skade
– Putin led av roid rage
Selvfølgelig var også kreft-tesen framme under Krim-anneksjonen i 2014, for Putin hadde dårlig tid og måtte foreta seg noe før han falt fra. Jeg kjenner selvfølgelig ikke helsetilstanden til Putin, men stusser av flere grunner. Den generelle grunnen til å betvile informasjon er jo at det er krig, kildene er usikre og mange har en agenda. I dette spesifikke tilfellet ser det også ut til å ha vært kastet ut et meget bredt nett i håp om å fange inn noe, hva som helst. Men logisk sett er de fleste av lidelsene tull, da statslederen neppe lider av så mye på en gang.
Sykdommens natur
Ofte er det noe upresist over begrepene. Det snakkes om «aggressiv kreft som gir Putin tre år å leve». En slik kreft høres ikke ut som spesielt aggressiv, for slike gir uker igjen å leve. Jeg er heller ikke lege, på ingen måte, men blir skeptisk til at de på en meningsfull måte kan si at en person har akkurat tre år igjen.
Det som likevel er sikkert, er at Putin kommer til å dø, han er tross alt 70 år. Han er langt over halvveis i livet, og nærmer seg siste etappe. Av denne grunn kan det også hende at han må slutte som statsleder i overskuelig framtid. Når hans tid er kommet kan han til og med dø av noe av det som står på vestlige tabloiders smørbrødliste. Men også av noe helt annet, det vet man aldri.
Sykdomsmodellen kompliseres i og med at Putin ikke er den eneste som støtter, eller har vært med på å ta avgjørelser om, invasjonen. Det har også andre maktpersoner i Russland. Har også de kreft og nevrologiske sykdommer?
Taper innen to uker
For meg minnet mange av oppslagene i invasjonens tidlige fase mest om ønsketenkning. Den ene siden ved det, er at man ikke ville se for seg at et forent Russland (ordspill på Putins parti) sto bak, det skulle være en enkeltpersons avgjørelse. Den andre siden ved det, er håpet om at Putin ville falle, enten ved sykdommene i seg selv, eller ved at de somatisk friske i statsadministrasjonen tok over styringa.
Som resultat skulle uansett Russland tape krigen. Og det fort? Norske medier slo jo også opp påstander om at krigen ville vare i noen uker. Leser man teksten er den uten motforestillinger. Kanskje kan man si at motforestillingene lå mellom linjene, i form av at den ene parten i krigen var kilden.
Til slutt et sidespor om Urix
I denne tida hadde jeg en vikartime på en skole som skulle handle om invasjonen. Jeg fikk 15 minutter til å forberede meg, basert rundt et Urix-program om krigens retorikk og propaganda.
Her brakte Urix reportasjer fra Russland og russere som benyttet VPN på mobilen for å lese utenlandske nettsider man egentlig ikke kunne lese i Russland. Et poeng jeg beit meg merke i var at programleder Rima Iraki snakket om hvordan VPN er en del av «det mørke nettet». Det hun ordrett sa, var: «Og VPN-kilder, det er altså det vi kaller, eller man finner det på det man kaller det mørke nettet».
Som en del av arbeidet rundt dette Urix-programmet, ba jeg elevene finne ut hva en VPN er og om det er en del av det mørke nettet. Det sistnevnte kunne de fleste bekrefte uten videre. For programlederen sa jo at det var det.
Da jeg studerte på Blindern fikk vi blant annet utdelt universitetets offisielle VPN-klient, som gjorde at vi kunne sitte hjemme og koble oss på UiOs nettverk. Dette var for å få tilgang til databaser som UiO abonnerer på. Jeg regner også med at svært mange som sitter på hjemmekontor, bruker dette. «Det mørke nettet», der altså.
Dette er en historie fra rapporten Kapitler om antisemittisme i Norge, og du kan lese mer i nettopp den rapporten.
Et av kapitlene tar for seg Brønnøysunds Avis over tid — hvorfor, framgår av rapporten — og her hopper vi i rett inn i starten av 1920-tallet.
Over tid ble det gitt inntrykk av at bolsjevismen i Sovjetunionen definitivt var en sivilisasjonstrussel, og at jødene sto bak. Det ble sagt ganske tydelig i 1921, i den nevnte artikkelen «Ruslands virkelige herrer», som BA antakelig sakset fra ei osloavis. At jødene styrte Russland og den internasjonale kommunismen, var angivelig en kjensgjerning.
En kunne bare se på kommunismens sentrale aktører. Der var det bare å telle opp ulike etnisiteter, så hadde man fakta svart på hvitt. Norske aviser slapp faktisk å gjøre opptelling av jøder, for det hadde allerede tyskeren Ernst von Reventlow gjort i sitt nye blad Der Reichswart.
Det seinere NSDAP-medlemmet Reventlow fant at Lenin var bare én av to russere blant de 22 som satt i Folkekommissærenes råd, bolsjevikstyrets svar på regjering. Maxim Gorki var den eneste russeren av de 42 «som arbeider i sovjetregjeringens tjeneste», og de resterende 41 var jøder. Ifølge opptellinga som ble gjengitt, var jøder i absolutt flertall så godt som overalt, med stort og smått – til dels veldig smått: «gjenreisnings-kommissionen for byen Jaroslaw bestaar av 2 jøder».[1]
I ettertid er det lett å se at Ernst von Reventlow ikke engang gjenga riktig hvem som satt i Folkekommissærenes råd, og i hvert fall ikke hvilken nasjonalitet de hadde.
Noen eksempler:
Alexander Schlichter var tysk-ukrainer og ikke jøde, og var folkekommissær for jordbruk en kort periode, ikke for gjenreisningen, som Reventlow påsto.
Yakov (Fenigstein) Doletsky var jøde, men var kjent som sjef i nyhetsbyråer, ikke som «kommissær for flyktningernes borttransport», en post som heller aldri fantes.
Ingen «E. Lilina (Knigissen)» satt som «kommissær for den sociale uavhængighet». Begrepet sosial uavhengighet gir heller ikke så mye mening.
Men ganske riktig satt det en kvinne som folkekommissær for sosiale saker/velferd, og det var den velkjente Aleksandra Kollontai. I og med at Folkekommissærenes råd var bolsjevikenes svar på regjering, var Kollontai verdens første kvinnelige regjeringsmedlem. Det var ikke «E. Lilina (Knigissen)».
Ikke desto mindre lever lista videre i dulgte trykksaker som The Barnes Review,[2] på blogger og i bøker utgitt på egne forlag. Originalkilden i så godt som alle disse tilfellene ser imidlertid ikke ut til å være Reventlow, men briten Robert Wilton.[3]
Briten utga den angivelige dokumentarboka The Last Days of the Romanovs i 1920. I boka finnes ei liste over jøder i sovjetstyret, men den skal ha kommet med først i den franske utgaven.[4] Antakeligvis skjedde dette fordi Wilton selv måtte finne lista hos Reventlow.
Wiltons nevnte bok kom også på dansk i oktober 1921.[5] Den danske utgaven er oversatt fra engelsk, så lista er ikke med. Dog skriver Wilton nok av andre ting om jøder, som hvordan Tyskland ville ødelegge Russland ved å sende «Lenins bande av jøder» inn i landet:[6]
«De valgte dem som Redskaber til Ødelæggelsen. Hvorfor? Fordi Jøderne ikke var Russere og Ruslands Ødelæggelse for dem kun var Forretning, revolutionært eller financielt. […] Mordet paa Tsaren, med Overlæg planlagt av Jøden Sverdlov, (der kom til Rusland som betalt tysk Agent) og fuldbyrdet av Jøderne […] er ikke det russiske Folks Gerning, men disse fjendtlige Indvandreres.
Det jødiske Herredømme i Rusland støttes af visse Russere […] De tjener allesammen blot til Skærmbredt eller Straamænd, i Ly af hvilke Sverdlov og Sovdepias tusinde og en Jøder driver deres Ødelæggelsesverk […]
Sovjetvældet har kanoniseret tre Heroer, som de har rejst Monumenter: Karl Marx, Judas Iscariotes og Leo Tolstoj, de tre navne, som symboliserer Revolution, Frafald og Anarkisme; to af dem var jøder».
(Ifølge ryktet skulle Judas-statuen ha stått i den lille landsbyen Sviyazhsk, seinere også en statue i Tambov.)
Oversetteren til dansk kostet derfor også på seg en kommentar om at Wilton «skriver du fra et udpræget antitysk og antijødisk standpunkt, og flere af hans Ræsonnementer bør derfor læses med Forbehold».[7]
Oversetteren Povl Engelstoft fortsatte sin kommentar med å klargjøre «at de enkelte Politikere af jødisk Afstamning, der har raadet og delvis endnu raader i Moskva, ikke havde nogensomhelst Forbindelse med de jødiske Organisationer eller Menigheder i Rusland og i andre Lande».
Dagsposten i Trondhjem anmeldte boka i tråd med oversetterens kommentar: «Det er naturlig, at den engelske forfatter skriver ut fra et antitysk og antijødisk standpunkt. […] Det er neppe heller rigtig at la alle jødiske organisationer og menigheter i Rusland og andre lande undgjeælde for de misgjerninger og grusomheter som enkelte av deres stammefrænder har gjort sig skyldige i som ledere og utøvere av terrorismen i Rusland».[8]
[1] «Ruslands virkelige herrer», Brønnøysunds Avis 18.8.1921. Opprinnelig trykt i Morgenbladet 20.7.1921?
[2]The Barnes Review 9/2003. Dette bladet ble startet av Willis Carto, som tidligere startet Institute for Historical Review, som også gjenutga The Last Days of the Romanovs i 1993.
[3] Britton, Frank L. (2012 [1952]). Behind Communism. Ny utg. London: Ostara Publications, kap. 18; Bradberry, Benton L. (2012). The Myth of German Villainy. Bloomington, IN: AuthorHouse, s. 81-86.
I tillegg kommer alt som står skrevet på fremmede språk, som jeg ikke har tilgang til. For eksempel viser Google Books til boka Ordular masonlar komünistler av Necdet Sevinç, utgitt i Tyrkia i 1971. Det blir for utilgjengelig til å gjennomgå her, men er selvfølgelig et interessant fenomen.
[4] Fahey, Denis (1940 [1938]). The Rulers of Russia. Amer. utg. Royal Oak, MI: Social Justice Publishing, s. 5-11
[5] Notis, Norges Handels og Sjøfartstidende 14.10.1921.
[6] Wilton, Robert (1921 [1920]). Den russiske Kejserfamilies sidste Dage [The Last Days of the Romanovs]. København: Bureau International, s. 141-142.
[7] Wilton, Den russiske Kejserfamilies sidste Dage, s. 10
Jeg bare spør. Har fullstendig oppheng på dette albumet for tida, utgitt av Bim Skala Bim i 1990.
Skiva er tettpakket med gode blåserarrangementer og låtskriving, godlyd på orgelet, calypso-innflytelse på flere låter. Jeg får kalle vokalen akseptabel, og tekstene er det ikke kjempemye å hente ut ifra, men ingen er da perfekte…
Den tredje bølgen av ska var så vidt begynt, er det virkelig riktig at den (amerikanske delen av den) peaket allerede i 1990? (Her er det mange forbehold rundt avgrensning, vi snakker kun Nord-Østkysten, ikke ska-punk, ikke reggae, og for den del ikke ska-jazz.)
Jeg har tidligere holdt Nex Music av Stubborn Allstars for å være den beste skiva fra dette tidsrommet og stedet, men…
Eliten av third wave trad ska fra Østkysten består vel mer eller mindre av:
Boston: Bim Skala Bim, The Allstonians, Skavoovie and the Epitones
New York: The Slackers, The Stubborn Allstars (begge med mange relaterte prosjekter), The Scofflaws, Mephiskapheles
Connecticut: Spring Heeled Jack
DC: The Pietasters, Checkered Cabs
Pluss andre (The Toasters) som regnes som amerikansk 2-Tone. Bim Skala Bim er vel også helt i grenseland her, men How’s it Goin’ kommer så vidt innafor som en start på østkyst-tradbølgen…
Haaves historier 