Tabelltips Eliteserien 2020

Her er undertegnedes tabelltips, først tabellen og deretter begrunnelser. I fjor tippa jeg bare på én ting, nemlig direkte nedrykk, og av mine tips Mjøndalen og Ranheim gikk 50 % inn. I år går kanskje 100 % inn, men det jeg føler meg noe i nærheten av sikker på er de tre øverste og de tre nederste. Men i tillegg at Brann vil slite, Godset får en opptur og Aalesund vil klare seg godt.

  1. Rosenborg
  2. Molde
  3. Bodø/Glimt
  4. Haugesund
  5. Stabæk
  6. Strømsgodset
  7. Viking
  8. Aalesund
  9. Sarpsborg 08
  10. Vålerenga
  11. Kristiansund
  12. Odd
  13. Brann
  14. Start
  15. Mjøndalen
  16. Sandefjord
  1. Rosenborg

Særdeles bra på høsten i fjor, eller med andre ord, de holdt sitt normale nivå. Mangler kanskje en utpreget toppscorer, med mindre det blir Dino Islamovic.

  1. Molde

Norges beste lag, bortsett fra Rosenborg da. Og da blir det rett og slett andreplass.

  1. Bodø/Glimt

Mistet Layouni, Evjen og Richardo siden seinsommeren 2019. Men har fått masse spennende forsterkninger. Gode til å utvikle spillere. Derfor klarer de å kopiere fjorårets medalje.

  1. Haugesund

Blander seg alltid opp i toppen, virker ikke supersvekket. Et lag som ikke stikker seg fram, men som alltid ender opp med å være med.

  1. Stabæk

Bra på høsten i fjor, kun to svekkelser på kort sikt (Skytte og Brynhildsen, dog flere svekkelser på lang sikt). Gode treningsmatcher før corona, Kinoshita begynner å score i år.

  1. Strømsgodset

Oppadgående kurve, kvitta seg med mye daukjøtt i stallen. Kanskje mister de spillere som er blant de bedre.

  1. Viking

Supersesong i 2019, men mistet sine klart beste spillere.

  1. Aalesund

Flyter videre fra 2019 og klarer seg godt i Eliteserien, men det holder ikke til toppen.

  1. Sarpsborg 08

Underpresterte i 2019, stallen virker mindre kaotisk i år. Men også svekket (Zachariassen)

  1. Vålerenga

Er det noen tegn til at de har blitt så mye bedre siden 2019?

  1. Kristiansund

Virker svekket og får mye ut av lite, men nå går lufta ut av ballongen.

  1. Odd

Mistet trener, gode spillere, kommer antakelig til å miste Børven til sommeren. Og uten ham i 2019 hadde de ikke kommet på fjerde plass da heller.

  1. Brann

Elendig form siste halvdel i fjor og virket ikke styrket. Samme trener.

  1. Start

Rykket opp først og fremst fordi konkurrenten var enda dårligere. Og det er ikke noe godt tegn. De få spillerovergangene de har hatt virker ikke å gå i deres favør.

  1. Mjøndalen

Hører ikke hjemme i Eliteserien, klarte seg med et nødskrik i fjor. Har riktignok et talentarbeid som ikke er så verst.

  1. Sandefjord

Blir klar jumbo. Tynn stall, ingen penger og for lite blest rundt laget lokalt.

PS. Har også meldt på laget «Hundorp» i Fantasy.

Koselig med sponsor

22. desember 2016 sto en helsides annonse i flere aviser. Det var ikke den siste. En ideell organisasjon har kjørt en kampanje fra da og til dags dato *, og millionene har rent ut. Hvem følger egentlig med på ideelle organisasjoners bruk av prosjektpenger som spinner ut av kontroll?

* Teksten ble skrevet 21.8.17 og har vært upublisert til nå.

Du har sikkert sett den: En litt sjaber tegning av kongefamilien og en meitemark, som kom til fordi noen en gang hadde trodd at kongefamilien hadde «mark» og ikke «makt». Vedkommende hadde lest feil, hun var dyslektiker. Velkommen til kampanjen Dyslektikere med selvironi (DMS).

Interesseorganisasjonen Dysleksi Norge (DN) kjørte i gang kampanjen som besto av en Facebook-side, i tillegg altså til et gigantisk batteri av avisannonser. En liten video basert på «mark»-annonsen ble lagt ut, og meningen var at videoen skulle få følge av flere. Flere dyslektikere måtte da ha opplevd en liten tabbe som de selv kunne le av? «Send inn din historie på Dyslektikere med selvironi sin Facebook-side og bli med på kampanjen! Kanskje blir din historie vår neste reklamefilm!» het det lokkende.

Et antall personer sendte inn, og i januar og februar 2017 ble det lagt ut seks nye videoer. Egentlig var de mer for stillbilder å regne; den korteste «videoen» varte i to sekunder. Men de fikk i hvert fall over 10 000 facebookvisninger på to av videoene.

«Hele» Norge hadde nå fått høre om kampanjen. DMS la sin elsk på lokalaviser. Ikke bare min lokalavis Budstikka hadde annonsen, men i Nasjonalbiblioteket er også dokumentert aviser fra Fædrelandsvennen i sør til Avisa Nordland i nord. Et spesielt fokus var på Rogaland en periode, med oppslag i Strandbuen, Sandnesposten, Solabladet, Jærbladet med mer (de har sikkert felles annonsesalg). Nyttårsaften 2016 gikk DMS større ut. Schibsted-avisene, deriblant Aftenposten, ble tapetsert med helsider. Derfra kjørte bare DMS på videre.

«Kanskje blir din historie vår neste reklamefilm!» Muligheten var der fortsatt. I februar 2017, etter at siste film var lagt ut, kjørte DMS fire helsider i Budstikka. Fikk de inn for få historier ettersom de måtte hamre inn budskapet sitt igjen og igjen? Ville kampanjen ebbe ut på grunn av for dårlig crowdsourcing (altså at en folkemengde bidrar med innhold)?

Ikke med DMS, nei! De kunne jo gå ned på annonsestørrelse for å utnytte pengene annerledes. Mellom 29. mars og 8. april 2017 kjørte de derfor hele fem halvsider i Budstikka.

Ja, for nå var det mennesker i Asker og Bærum som skulle nås. Disse store kommunene måtte da være hjem for mange historier bak de tusen kjøkkengardiner. Og trillet ikke historiene inn via Facebook, så skulle de knas og vristes ut av leserne. Fem helsider i august og september. Tre i oktober og november. Flere halvsider over nyttår. Prøv et par i Strandbuen igjen også, den leser kanskje Hadia Tajik (som er fra Strand). Hun er vel ikke dyslektiker, men kjenner mange som er det og kan få det opp på agendaen. Bruk deretter overraskelsesmomentet med nye helsider, en i april 2018 og en i juli – en uke siden i skrivende stund. «Kanskje blir din historie vår neste reklamefilm!»

Går man inn på Youtube er det ingen DMS-filmer der. Dysleksi Norge har en kanal med to filmer, deriblant en ny kampanje ved navn Usensurert. Den bygger igjen på crowdsourcing, hvor de flinkeste som sender inn en kreativ framstilling av det å ha dysleksi også får stille ut sitt produkt i Oslo. 142 Youtube-visninger på denne videoen er veldig, veldig lite, men så er det også gratis å legge ut på Youtube.

Det er det ikke å annonsere i aviser. Og her er vi selvsagt ved hovedpoenget med DMS-kampanjen, samt det mer generelle poenget om ideelle organisasjoners prosjekter.

Aviser elsker selvfølgelig å få inn helsides annonser, og lever etter prinsippet jo flere, jo bedre. Sidetallet kan lett utvides for å få plass til så mange slike annonser som annonsørene vil kjøpe, og jo flere annonser, jo flere sider med journalistikk kan også finansieres og produseres. Annonser er nemlig kostbart for den som setter det inn. En investering som kanskje kan tjenes inn igjen, ja, men 40–50 000 kroner er i hvert fall det man må ut med for å få foten inn. Jeg fant en Budstikka-prisliste fra 2013 som opererte med 42 000 kroner.

Tar vi for enkelhets skyld utgangspunkt i 45 000 kroner per i dag kan vi også telle opp antallet helsideannonser totalt i denne avisa, Budstikka. Nasjonalbiblioteket har dokumentert 20 helsider og 13 halvsider med den etter hvert så velkjente «markeannonsen».

Mitt meget enkle regnestykke ender da på 1,2 millioner. Og så er det alle de andre avisene i tillegg. Jeg gjetter en pris på en halv million for helsider i Schibsted-avisene på nyttårsaften 2016, og prisen er heller høyere enn lavere.

I tillegg til at den samme historien om en mark har blitt kjørt i snart to år, et tegn på kreativ katastrofe, virker jo kampanjen å være avsluttet for lengst. Ingen nye videoer produseres og nye kampanjer har både kommet og gått. Hvorfor er det så viktig å pumpe ut disse annonsene? Hvem sitter og gjør det? Kastes ti, hundretusener og millioner av kroner ut i det blå på ren automatikk?

Avisene utfører bare den tjenesten som blir kjøpt fra dem, å trykke en annonse, og ville levd et riktig så koselig liv med et knippe sponsorer som dette. Rent personlig gir lokalavisa meg mer glede enn dysleksiarbeid gjør, så en subsidiering den veien er bra for meg.

Men hvis jeg var medlem i Dysleksi Norge, som hører under Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, en organisasjon som i mine ører ikke skriker pengeoverskudd og ekstravaganse, ville jeg i høyeste grad ha reagert på hvor «mine» midler gikk. Jeg ville spurt etter en kost-nytte-kontroll, ja en totalrevisjon av prosjektet. DMS er sikkert skattefinansiert, så det er jo en grunn til at også allmennheten bør se nærmere på det, i tillegg til at noen åpenbart må skjermes for sine egne handlinger (jeg var inne på tanken om at DMS som ideell organisasjon fikk lov å annonsere gratis, men det slo jeg fra meg, da ingen avis vel ville subsidiert med over en million?).

DMS-prosjektet spant med andre ord ut av kontroll. Når og hvor skjer det neste gang?

Lenker:

https://nb-no.facebook.com/pg/dyslektikeremedselvironi/videos/?ref=page_internal

https://www.youtube.com/channel/UCZf7CGP_on6J3xKYgQX6AuA/videos

http://docplayer.me/20588999-2013-budstikka-annonsesider-tekstsider-guider-fargetillegg-magasiner-innstift-formatbegrensininger-tekniske-opplysninger-og-innleveringsfrister.html

De forbandede år

Kinoene er i gang igjen, og må koronastøttes, så jeg tok De forbandede år i øyesyn. Uten å gjengi for mye hva filmen handler om, er den dansk og handler om en familie som under andre verdenskrig leflet med «den andre siden», som det ble kalt før.

Vi vet jo fra før at verdenskrigsfilmer i Norge går til visse eksesser når det gjelder nasjonsbyggende heroisering. Det kan være greit til sitt bruk, men blir etter min mening tvilsomt i det øyeblikk en tar med virkelige personer. Max Manus var helt og litt antihelt med flere fiksjonaliserte bikarakterer, Kongens nei tegnet et usaklig bilde av den norske regjeringen for å ha med noen bad guys, og Kampen om Narvik skal gjøre slik at nordlendinger får føle seg som en del av helteopptoget, de også. Hva skjer så når man dykker ned i en side som ikke ses på som helter?

De forbandede år (2020)

Uten å røpe for mye kan det avsløres at én og samme husstand — foreldre og fem barn, hushjelp som også har barn, samt inngiftede personer og bekjentskaper — gir rom til krigsprofitører, frontkjempere, tyske militære, «tyskerjenter», kommunister, kommunistsympatisører, svensker som godter seg over nøytraliteten, jøder samt noen som er mer politisk indifferente (men de spiller jazz, så de havner vel på de alliertes lag når det drar seg til). Dette veldige mangfoldet føles kanskje noe mekanisk og regissert. Alle skal med! Jeg har en sterk forventning om at datteren i familien verver seg som frontsøster i neste film, for det er nesten det eneste som mangler.

Det ødelegger i og for seg ikke filmen, men hva med de andre marene som rir skandinavisk film? Jeg tenker på alle de unødvendig pan-skandinaviske persongalleriene rundt omkring, og klossete eksposisjon.

I norske filmer får man økonomisk støtte fra Sverige og Danmark hvis det er med svensker og dansker i filmen. Derfor er det skrevet inn utrolig mange tåpelige karakterer nettopp fra disse landene, helst så urealistisk som mulig, for eksempel at et av barna i en familie snakker svensk. I De forbandede år er det med en svensk svoger, svensk-tyske jøder, en tysker blir stasjonert i Trondheim (ikke Drontheim?) som bringer norske karakterer inn i handlingen, og mer til. På sett og vis klarer de likevel å sy det inn i handlingen.

Med klossete eksposisjon mener jeg at ytre hendelser introduseres gjennom at karakterene snakker om det på en foredragsaktig måte. Et eksempel er i Max Manus, hvor Max har gjort et sprell og en politimann sier noe sånt som: «Har han tenkt å prøve ut den nyinnstiftede dødsstraffen?» Ingen personer som kjente hverandre i virkeligheten ville presisert at dødsstraffen var «nyinnstiftet». Bekjente snakker mer innforstått og mindre pedagogisk. I De forbandede år ligger også eksposisjons-problemet som en undertone, uten at jeg har noen fasit på hvordan det burde vært løst.

Det som likevel gjør De forbandede år til en severdig film er karakterenes motivasjon. Få eller ingen framstår typete og som skrivebordsprodukter. De færreste er helt oppe i en rolle, de har andre motivasjoner som drar i andre retninger. De kan gå med nazistene uten å være nazister, eller gå med kommunistene uten å være kommunister. Krigsprofitørene går ingen rettlinjet vei til pengesekken, ikke alle motstandere av okkupasjonen gjør noenting med det. (Endel bikarakterer er mer endimensjonale, som en svensk profitør, en påfallende tyskvennlig fabrikkarbeider og kanskje enkelte av kommunistene. Men det får være greit nok.)

Til hjemlig bruk må vi lære av dette og for eksempel ikke omtale Nasjonal Samling som «nazistene», for noen var det, andre hadde andre grunner til å være med. Akkurat som Osvald-gruppa fikk tilsig av ikke-kommunister. Mye av gruppetenkningen som har hersket rundt andre verdenskrig er svært tilslørende.

Rating på 6,5 på IMDb virker kanskje litt vel lavt. En kan ikke se på reviewsa for å finne grunnen, for de er stort sett overtatt av bots som dropper 2 linjer og en nonsensisk tallscore.

Til nå har jeg ikke nevnt tekniske aspekter som filmfotografering og så videre. I moderne filmer er foto alltid bra, så hvis en filmanmelder framhver fotograferingen er det et stort varsko om at handlingen er slett — akkurat som i en familiebursdag med bare krangling: «men været var i hvert fall fint». Til sist er det også flott å høre dansk språk hvor ikke alle dialoger, ja faktisk ingen dialoger, starter med «jamen, altså» som så til de grader har forurenset den moderne dansken.

Og så var det portrettfotografene

I min lokalavis så jeg en artikkel om portrettfotografer. Tydeligvis et relativt nystartet firma, for instagrammen har bare fem bilder akkurat nå. Firmaet skal slippe å få sitt navn nevnt, men beskriver seg selv slik:

Proft foto skal særlig hjelpe mange i disse arbeidsløshets-tider. Men er det så lurt å betale for profesjonelle cv-foto, og så blir resultatet et bilde med såpass mye mannlig utringing?


Casual Friday?

Tankene går til min andre lokalavis, som oppfordrer til å sende inn bursdagsbilder.

Jeg har alltid tenkt at dette ikke ser ut som hvilken som helst bursdag. En fin dag for de involverte, ja, men ikke det du vanligvis ser blant nødrim og hilsener.

Banale anbefalinger

Jeg har hørt mer på radio i coronatida, og da P2. Foreløpig sliter jeg med å skille mange av programlederne fra hverandre, Vera Kvaal, Lisbeth David-Andersen… men uavhengig av person er det stort sett greit innhold. Så lenge det lages reportasjer, vel å merke. Noe annet er det når P2 skal ta for seg konkrete kulturprodukter; bøker, filmer, serier.

I Kulturstripa med Mona B. Riise er kritisk kulturjournalistikk er erstattet med heiarop, ja rene interjeksjoner. Sitrende «åååå» som barn sier på julaften. «Den er kul!» er det første som sies om en krimroman, og tonen er satt. Spellemannspris ble utdelt i programmet, og da mottakeren ble glad, ble det fulgt av programlederens «åååå så fint» og lignende følelsesutrop — når noen får en pris er det vel ikke prisutdeleren som burde ta plass?

Merk at kritisk kommentar, som er det eneste intelligente å by radiolyttere på, også kan innebære god kritikk. Ros må gjerne deles ut. Men hvor mye er egentlig bra av det som lages av kulturuttrykk i 2020? Er det mulig å finne én serie per uke som faktisk er bra — som ikke glemmes dagen etter den er sett, og som holder seg også 10 år seinere? Vil Tiger King huskes om ti år? Det sier seg selv at det ikke lages 52 bra serier i året, 90 % er dømt til å være middelmådig.

Men ifølge Kulturstripa skal det ikke så mye til for å la seg imponere:

Silje Bekeng Flemmen har skrevet en hel artikkel! Få det ut på eteren!

Der det bærer galt av sted er når selve premisset er at kulturproduktet som skal omtales, nødvendigvis skal anbefales. En kan hoppe videre til programmet Studio 2, som rett og slett harposten «anbefalingspanelet». Der legges tidvis lite arbeid ned i å begrunne hvorfor noe er anbefalingsverdig. En radiopersonlighet som skal slippe å få sitt navn nevnt, trakk for eksempel fram en bestemt tv-serie. Hvorfor? Fordi «den var veldig godt laget». Når anbefalingene skal øses ut i det tempoet som radioprogrammene fordrer, tvinges de også til å promotere middle-brow, middle-brow, middle-brow.

Andre medier, hvor jeg mistenker Dagbladet og Aftenposten for å trone på topp, lider av den samme anbefalingskulturen. Skal man ta for seg anbefalingskulturen under ett, ville det bli en stor jobb.

Natt og dag formulerte seg slik 4.5.2020:

PS. Jeg har selv lagt ut noen relativt ubegrunnede anbefalinger, av teite filmer. Selvfølgelig synes jeg det er superannerledes siden jeg ikke får betalt og det ikke er jobben min.

Yahoo, for et verktøy

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skryte av Yahoo, ei heller trekke fram dette selskapet som jeg forbindet mest med tv-programmene på 1990-tallet som ga grunnleggende informasjon om søkemotorer. «Du kan velge Yahoo, Altavista, Hotbot, Lycos…»

Men jeg prøvde nå et verktøy som virker å ha et stort bruksområde. Yahoo Finance har lagret aksjepriser i USA, og man kan få historiske oversikter hvor man følger utviklingen daglig, månedlig eller årlig.

Bare for å ta et enkelt eksempel, her er General Electric fra 1.1.2000 til 1.1.2001.

Reisetips: New York

I disse coronatider er det nødvendig å tenke nytt om feriemål. Det finnes mange spennende, alternative feriemål der ute. Og i dag hadde jeg tenkt å introdusere dere for ett av dem, New York.

File:Twin Towers-NYC.jpg
Kilde: Library of Congress via Wikimedia Commons. Lisens: antatt public domain

For det første er det viktig at dere ikke blander New York med York! Dette er to forskjellige sider av samme sak, så å si. Det som skiller dem er at New York er mye, mye nyere. Det hadde neppe vært gøy for noen om du sto i den eldre delen og lette etter hotellet du har bestilt som så viser seg å ligge i den nyeste delen.

Mellom oss og New York er det ganske mye hav. Etter at flytrafikken ble stoppet på grunn av 11. september, er båt et godt alternativ. Reiser du nå, kommer du fram omtrent innen pinse. På grunn av mange tyverier ville jeg nok ikke fortøyd egen båt, så sats på å reise med et erfarent selskap som Den Norske Amerikalinje. Kun ytterst sjelden skjer det at skip synker på vei over. Vi vet riktignok litt om hvordan det kan skje, takket være at Kate Winslet, til vanlig kjent som skuespiller, hadde med seg håndholdt kamera på den ene av turene med Titanic. Plukk opp tips fra Winslet og hold hodet kaldt hvis ulykken først er ute!

Apropos kamera, så er New York også kjent for den vestlige verdens første realityserie, Friends. Her kunne vi se ekte glede og kanskje noen sorger utspille seg for åpent kamera. Som turist kan du selvfølgelig besøke en av kulissene for serien, Central Park. Som et ganske fiffig påfunn er denne kaffebaren oppkalt etter en annen og mer kjent attraksjon i nærheten, Central Perk. Skal du besøke en mer botanisk hage-aktig park anbefaler jeg derimot Madison Square Garden.

Fiffige navn er for øvrig noe som New York har drevet med i århundrer. Når du kommer over dit vil du bli transportert gjennom Ellis Island. Husk å stille deg i riktig kø, turistkøen, og ikke blant flyktningene – du vet du står i feil kø hvis personen i luka prøver å tildele deg et nytt etternavn.

Hvordan ble Wallraff mottatt i Norge?

Jeg leste boka 13 uønskede reportasjer av Günter Wallraff. Den ble utgitt på Gyldendal, men jeg har helt sikkert fått tak i boka etter en kontor-rydding hos en 68’er på Universitetet. Wallraff tør være nokså kjent i dag, kort sagt er det snakk om undercover-journalistikk. Reportasjene hadde brodd mot samfunnet i Vest-Tyskland, og 13 uønskede reportasjer ble skrevet før fylte 27, mange år før hans mest kjente bok, hvor han gikk undercover som tyrkisk arbeider. I 13 uønskede reportasjer utga han seg for å være ulike kursdeltakere, spanere, pasienter o.s.v., og først etter boka ble han så kjent (og beryktet) at han i fortsettelsen måtte kle seg ut.

Jeg ble nysgjerrig på hva nordmenn synes om dette. Ble det brudulje? En ting i 13 uønskede reportasjer er kapitler som handler om slett velferd og andre interne vesttyske forhold. Men reportasjeboka inneholder også tekster som stiller blant annet atomberedskapen i et dårlig lys. Og siden det impliserer Nato kunne det være en rød klut for Nato-tilhengere i Norge. Hva mente for eksempel CCs Morgenbladet om slikt? Jeg skal gå gjennom mottakelsen ganske enkelt.

I 1969 gjenga Dagbladet en sak om at Wallraff var i hardt vær i Tyskland. «Konkret-reporter [et tidsskrift] Wallraff er mest kjent for sine industrireportasjer. Han har klart å avsløre overraskende detaljer fra tid til annen, uten alltid å respektere de godtatte normer for presseetikk».

I 1970 ble han venstresidas mann. 13 unerwünschte Reportagen kom på tysk i 1969 og seinsommeren/høsten 1970 ble et sammendrag trykket som nyhet i Ap-aviser. Samme sto flere steder, så teksten var altså utsendt fra A-pressen sentralt. Stoffet fant også veien til enkelte Venstre-aviser. Høyreaviser omtalte det ikke.

10. mai 1971 anmeldte Arbeiderbladet den svenske oversettelsen. (For øvrig ved siden av en lang kronikk «Fascisme på hjemmebane» med tesen «Kvinnens stilling i samfunnet er produkt av et fascistisk tankesett». Forfatter: Nina Karin Monsen.) Anmeldelsen begynte slik:

Enkleste reaksjonen på denne reportasjeserien fra dagens Forbundsrepublikk er å ikke tro det er sant. Så mange uhyrligheter kan ikke forekomme i et sivilisert land som Tyskland.

Arbeiderbladet hadde ikke kritisk kommentar til boka, Wallraff hadde lært «sitt land å kjenne bak den offisielle masken. Han pådro seg myndighetenes, industriens og besteborgernes vrede». Anmelderen skreiv riktignok også at Wallraffs «uortodokse metoder» innbefattet ulovlige handlinger, som å gi seg ut for en annen person.

Wallraff begynte å dukke opp en del på svensk tv, som norske aviser trykte programoversikten til. I 1972 kom andre bok på svensk, 7 icke önskverdiga industrireportage (oversettelse av Industriereportagen (1970)). Og tidlig i mai 1972 kom han til Oslo for panelsamtale på Goethe-Instituttet, samt til Bergen.

Nå begynte, så vidt jeg kan se, høyreavisene å nevne Wallraff. Aftenposten riktignok kun gjennom annonse. Morgenbladet omtalte panelsamtalen, men da ved siden av forhåndsomtale av «Nesoddiaden». Så det var ikke århundrets begivenhet, men CC sendte likevel en person til samtalen — som antok en viss distanse overfor Wallraff:


Morgenbladet 5.5.1972

VG var også opptatt av «marxist» og «farlig», selv om det ser ut til at de tok sistnevnte med en liten klype salt.

VG 9.5.1972

Oppslagene fortsatte i arbeider- og venstre-aviser, og i juli sendte NRK Radio en norsk dramatisering av en Wallraff-reportasje. I reportasjen hadde Wallraff spurt katolske prester om han som katolsk fabrikkeier kunne tillate seg å produsere napalm. ML-ere var ikke helt fraværende fra rollelista. Men så, seint i 1972 kom 13 uønskede reportasjer ut på norsk.

Arbeiderbladet ser ikke ut til å ha anmeldt boka en gang til. Andre, som Hamar Arbeiderblad hyllet avsløringene. Det samme gjorde Friheten.

Venstrepressen synes positiv. Stavanger Aftenblad og flere andre lot samme frilanser anmelde boka. I Fædrelandsvennen het det: «I sin reportasjebok avdekker han holdninger, metoder og aktiviteter som viser at det tredje riket lever videre». Sørlendingen mente at reportasjene også var relevante i Norge, «ikke så meget i de konkrete situasjonene som beskrives som i det forhold at makteliten er i stand til å tilsløre politiske beslutninger og den politiske virkelighet gjennom manipulasjoner og hemmeligholdelse. Sett et par Wallraffer på det norske samfunn — om ikke annet så for å få bekreftet at det ikke står så galt til hos oss».

Også Aftenposten var positiv til reportasjene i seg selv. Anmelderen var skeptisk til om undercover-journalistikken ville bli utbredt, også blant «amatører». Et annet «faresignal» var at Wallraff «begynner å bli selvsikker», og da «snubler han før eller senere i seg selv». Mye av det samme sto det i Nationen, Odd Raaum var nok ikke sikker på om undercover-metoden kunne eksistere over tid.

Så var det Morgenbladet, da! CCs rike, på vakt mot alt som kunne undergrave norsk vestvending. Men trolig gjennom en liberal refleks satte Morgenbladet på trykk en av de aller mest positive anmeldelsene. Ikke bare på grunn av innledning og avslutning:

Innenfor området ‘Dokumentarisk litteratur’ har Günter Wallraff skrevet den beste bok undertegnede har lest fra vår nyere tid. […] Jeg kan ikke sterkt nok anbefale Günter Wallraffs ’13 uønskede reportasjer’.

Men også fordi anmeldelsen er lengre enn i de andre avisene, og i noe større grad prøver å sette Wallraff inn i en sammenheng, både litteraturhistorisk (tilbake til Dostoyevsky og Jack London) og ved å si noe om hans tyske generasjon (født 1942). Så får det gå at teksten også inneholder en lengre jeremiade mot Arild Nyquist, på bakgrunn av at Nyquist bodde i Lofoten i 1972 uten å skrive rammende wallraffreportasjer derfra, samt mot en annen lofotdikter fordi han skreiv på nynorsk. Anmeldelsen bød også på Arild Nyquists portrett. «Jeg nevner dem for å sette en mann som Wallraff i det rette lys», skreiv anmelderen, Ole Jørgen Pollan. Så det var både en av de mest positive, men også den desidert mest idiosynkratiske anmeldelsen.

PS. Wallraffs bok Meskalin – Ein Selbstversuch fra 1968 ble ikke omtalt.

Kommunikasjonstips til Oslo kommune

Bislett stadion fikk nytt skilt ganske nylig, fordi en felles visuell identitet skal «styrke Oslo kommune som én aktør.

https://pbs.twimg.com/media/EX9d8mBWkAAuCgO?format=jpg&name=small
Kilde: Twitter

Jeg har noen tips til hvordan Oslo kommune kan styrke den felles visuelle identiteten ytterligere.

  • statuen av Grete Waitz byttes ut med en statue av Albert Nordengen. Samme statue massekopieres opp og erstatter også den av Karl Johan utenfor slottet, de av Ibsen, Bjørnson og Wenche Foss utenfor Nationaltheatret, etc.
  • på sørsida av Bislett stadion ser man OL-ringene. Disse bør byttes ut med fem Oslo-kommunevåpen. De er også runde, så dette legger sikkert ingen merke til!
  • videre kles Bislett stadion i murstein for å ha mest mulig felles visuell identitet med Oslo rådhus.
  • trikken opp til Bislett stadion kles i samme murstein.
  • gatene i Oslo brolegges med samme murstein.