Jeg har vært i Darmstadt, og da byen var for stor til å gå i, ville jeg spare tid og krefter med en Stadtrundfahrt, en hop-on-hop-off, en kjøretur for turister.
Tripadvisor kom opp som ei side. Under severdigheter og aktiviteter kommer turer opp. Fint, akkurat det jeg ser etter.
Første treff er Kletterwald. Tanken er vel da at man ser mye av byen ved å klatre høyt opp i trærne.
Andre på lista er City Game, et rebusløp, og det vil jo også ta deg rundt i byen. Men da av egen maskin. Jeg lærte forresten også at rebusløp på tysk heter Schnitzeljagd.
Så kommer vi til tredje på lista. Det er å ta drosje rundt i byen.
Og så har det bare én stjerne (fra én person). Siste mulighet er rett og slett å leie sykkel.
Jeg tror kanskje ikke Darmstadt har kjøreturer for turister.
Viktor Gyökeres gikk dessverre fra Sporting, og signerte for en eller annen klubb. 1 % av pengene, som ifølge Aftonbladet er 8,3 millioner svenske kroner, går til moderklubben som heter IFK Aspudden-Tellus. Noen ville sløst bort en sånn gave, men jeg tror IFK Aspudden-Tellus er gode på dette med gaver — i og med at de har julenissen som styreleder i klubben:
Karl Jobst er en australsk youtuber som hovedsaklig lagde videoer om speedrunning i dataspill. Videoene har stort sett fordelt seg mellom folk som er flinke til å sette rekorder, og folk som jukser med rekorder. Særlig tok han tak i Billy Mitchell, men for særlig én bemerkning ble Jobst saksøkt for injurier — og tapte i april i år.
Jeg omtalte jo Karl Jobst i min fjorårsbok 1994 på en måte. Sommer i forbindelse med speedrunning på Nintendo — som i 1994 ble gjort gjennom et papirmagasin og med analoge fotografier av highscores. Jeg ble nysgjerrig på om noen andre har omtalt Karl Jobst i Norge, og fant en referanse i Aslak Maurstads ganske nye bok om spill.
Etter litt undersøkelser fant jeg ut at Maurstads bok ble sluppet 11. oktober 2024. Og min ikke før i november 2024! Dermed var jeg bare den andre, akkurat som med fenomenet nuzlocke.
Når det er sagt, omtalte jeg Karl Jobst på denne nettsida i september 2022. Men det er det sikkert også andre norske internettfolk som også har gjort — jeg har ikke tenkt å sjekke akkurat det!
«Nissehits er en juleplate som klart vil skille seg ut fra andre juleutgivelser».
Den påstanden stemte for skiva utgitt i 1998, med samme bakmenn og skåret over noenlunde samme lest som Smurfehits og Barbie Hits. Forskjellen var i hovedsak at Smurfehits solgte meget godt og kom ut i en serie på 11, Barbie Hits solgte til gull på et par uker.
Da jeg i sin tid underviste på musikklinja pleide elevene å danne en masse band, både for å lage sin egen musikk, men også å «spille opp til dans», særlig før jul og da med te utvalg av sviskesanger. Det var stort sett bare én musikkform som folk betalte for, og det var den sistnevnte.
Samme idé fikk Geir Olav Bøkestad og Per Kristian Indrehus i 1998. Julelåter i showformat for julebordet, utgitt anonymt under bandnavnte «Nissene». Hva kunne gå galt?
Egenreklamen for Nissehits fortalte: «Nissehits er innspilt med moderne lydbilde og leveres med høy partyfaktor for en festglad målgruppe. En garantert suksess til forspiel, nachspiel, julebord, klubb og juleparty! Nissehits! Så bra at selv nissen ønsker seg et eksemplar til jul!»
Men ikke alle syntes det var bra.
Dagbladet 5.12.1998
«Jeg skjønner hvorfor gutta i Nissene skjuler seg bak psevdonymer, for Nissehits må være årets flaueste juleplate.
Det handler om smakløse, maskinpreparerte danceversjoner av et knippe kjente julesanger samt tre nyskrevne», skreiv Dagbladet, og la til at de tre vokalistene «synger ikke, de skriker som griser rett før de får kniven i seg. Ikke bare radbrekker de julesangene våre, de misbruker dem så hensynsløst at dette egentlig burde vært en politianmeldelse».
Men dette var ei osloavis, ofte ikke representativ for folkemeningen når det gjelder kultur. Bedre ville det kanskje gå for Nissene når de ble anmeldt i et litt mindre hipt blad, lokalavisa Gjesdalbuen? Avisa fra Olaug Bollestads hjemtrakter var dessverre for glad i koselig julestemning. Og dermed ikke glad i Nissehits:
«Den er totalt blottet for julestemning. Det hele er forsøkt omdannet til moderne og tidsrkitig techno og rock. Her er rytmer og stort tempo. Men koblingen til julen er mislykket.
Når jeg skal høre julemusikk, er det for å komme i julestemning. Vi jeg ha dance- eller rockemusikk, ja, så tar jeg heller frem det. Nei ‘Muffe’ og ‘Gækki’ dette var billige greier. Skal dere fortsette å radbrekke låter, så fortsett heller med ‘Smurfehitsene’. La julen være i fred». Terningkast 1.
Hva og hvem er det man så finnes på Nissehits?
«Jeg fanget meg en rev» er en norsk versjon av «Jag fångade en räv» av Drängarna, en svensk Rednex-ripoff som fikk en norsk minihit med «Vill du bli min fru». Ei låt som Drängarna seinere ble plagiatdømt for. «Snømannen Kalle» er pakket inn som «Angels Crying» av E-Type, mens andre sanger er mer rock-/boogie-aktige.
Henning Hoel Eriksen skal ha deltatt på både «Nam nam», Nissehits og i prosjektet Vibe. Et tiår seinere hoppa han rett ut i harryland med begge beina som medlem i Plumbo. Nissehits er også en slags forløper for Staysman og likesinnede.
I 2023 skreiv jeg om Barbie Hits i boka Innfall fra 90-tallet. Et internasjonalt samle-CD-fenomen der hitmusikk ble brukt, men med tekster av og med Barbie. Det kom to utgaveer, og de samme personene sto bak Smurfehits som fikk langt flere utgaver.
Jeg valgte å ikke skrive et bokkapittel om Smurfehits, men gjorde et intervju med Per Kristian Indrehus, og jeg synes det har interesse å gjengi hva han sa om det å lage en slik serie:
Vi jobba med det daglige brød. Det var ikke noen artistiske eller kunsteriske ambisjoner knytta til det her. Jeg vil si at det var kommersielt, egentlig. Det hører vi på innholdet, på låtene, på alt sammen.
Smurfene var i hvert fall utrolig populære. Selv det avtok, selvfølgelig. Jeg produserte to album i året. Det ble nesten en compilation av hits, presentert av Smurfene, så det var temmelig hyperkommersielt. Men det tok jo av, da. Smurfestemme har hatt en tendens til å alltid gjøre det.
Det hører vi i moderne musikk i dag, bruker hele tida opp-pitcha stemmer. Så vi har en tendens til å – det er et eller annet biologisk der som slår inn, tror jeg. Uten å utgi meg som noen ekspert på det området. Etter mange år i musikkbransjen er det enkelte ting som står igjen, med tanke på: Hva er det mennesker reagerer positivt og negativt på? Og en av tingene er definitivt lyse stemmer. Akkurat som tegneserier alltid lager figurer med store øyne, det som man tradisjonelt anser som pene trekk. Har en naturlig appell hos mennesker. Lyse stemmer er ofte sånn at det går mot barn, ikke sant. Det var en digresjon fra Indrehus.
Så der var det masse både kjente og ukjente vokalister inne, som hadde verdens morsomste innspillingsdager, i livet sitt, nærmest. Det var jo så gøy. Mareritt for foreldre, selvfølgelig, å sitte og høre på dette her gnålet i etterkant. Men det var fantastisk gøy å spille det inn. Det er akkurat samme effekten som når man er på nach og har tatt med seg en flaske med helium. Og alle får puste inn den og høre seg sjøl med smurfestemme. Det er ingenting som er enklere for å skape god stemning. Funker alltid.
De sang i slow motion, holdt jeg på å si, og så speeda man det opp og holdt på å le seg i hjel etterpå.
Både Smurfene og Barbie Hits var 100 % retta mot unge. Og musikken er det du hører den er.
Melodi Grand Prix var lenge et hatobjekt for musikkritikerne. «Like dårlig som Grand Prix», kunne det hete, eller lignende ordkonstruksjoner. Det var helst TV-kritikerne som hadde som jobb å skrive om låtskriverkonkurransen. Men også hos dette lauget, med mange internasjonale 0-poengs-fiaski etset inn i minnet, kunne det gå hardt for seg. Et eksempel på dét var pressens skriverier om MGP i 1998. Ganske harde ord ble brukt.
Nytt ved MGP 1998 var at det for første gang var lov til å synge på engelsk. Hvis det ble en engelsk vinner, måtte denne oversettes til norsk for Eurovision. (Men valgfritt språk ble tillatt også i Eurovision, året etter.) Grunnen til endringen var at MGP 1998 var en invitasjonskonkurranse. NRK inviterte låtskrivere til å sende låter, og så helst etter yngre låtskrivere enn den orkester-arrangør-typen de ofte hadde hatt før. Og med yngre bidragsytere måtte engelsk til.
Fokuset på låtskriver vises forresten av selve programmet, hvor hver melodi ble presentert med låtskriver først, samt en liten videosnutt med låtskriveren — og ikke nødvendigvis sangeren/artisten. (Kanskje var sangeren rett og slett bestemt etter at disse videoene var laget. Da avisene fikk høre demoversjoner av MGP-sangene på forhånd, kunne det være innspilt med andre sangere enn de som stilte opp i finalen.)
I 1998 var det særlig Tore Holm som fikk høre det. Han kalte seg Tore i sporet, og deltok med sangen «Nam nam» skrevet av Geir Olav Bøkestad og Per Kristian Indrehus.
Både VG og Dagbladet brakte positive forhåndsomtaler av sangen; omtaler som de imidlertid løp grundig ifra seinere. Dette er hva de skreiv på forhånd: «en leken gla’-låt som løftes av et sambamellomspill midt i låta» (DB) og «Glimrende, gøyal poplåt. Kan minne litt om Hanson i stilen» (VG). Ja, Norges største avis utropte til og med «Nam Nam» til favoritt, i et favorittrekløver sammen med han fyren som faktisk vant og Elisabeth Andreassen som endte på andreplass.
Etterpå ga VG bare terningkast 2 til «Nam nam», selv om etter-omtalen for så vidt også hørtes ganske positiv ut: «Melodien som Tore Holm fremfører, har et bra anslag og kan minne litt om Hanson. Calypso-biten i midten bryter bra opp i en melodi som tross sitt internasjonale tilsnitt er på kanten av høy Harry-faktor».
Dagbladet var nede på terningkast 1. Harryfaktor (Syden-faktor kan være et enda mer passende begrep) og bare sorgen hele veien:
Klaus Joacim Sonstad har leda et språkprogram på radio i nyere tid, og den gang bekymret han seg for språkbruken som Adresseavisens MGP-kommentator: «Desidert verst lød melodi G, Tore Holms ‘Nam Nam’ — en orgie i klisjeer og nødrim: ‘Livet er som godteri, jeg koser meg og tar en bit. Åh, Moder Jord, som jeg elsker deg, du er alltid varm og naken når jeg kommer til deg. (…) Jeg svever over sjø og land, til kokosnøtter og banan.’ Hundre prosent horribelt»
Hans Petter Jørgensen i Rogalands Avis var i et tilsvarende hjørne: «Som vanlig var det behov for akutt krisepsykiatri etter helgens Melodi Grand Prix. Den ene flaue sangen slo den andre ihjel. Direkte sjelerystende var Tore Holm og hans ‘Nam Nam’. Tekstlinjer som: ‘Jeg strykes hennes berg og dal, hun gjør meg gal. Jeg svever over sjø og land, til kokosnøtter og banan’, vitner om en lyriker med framtiden bak seg. En liten bønn for neste Grand Prix: Vær så snill og la alle synge på engelsk, så bare de med engelsk grunnfag og stereo-tv skjønner hva det synges om».
Bergens Tidende stirret også vantro på teksten: «Faktisk ikke et refusert bidrag til talentkonkurransen i ‘Midt i Smørøyet’, men strofer fra Tore Holms bidrag ‘Nam-nam’ til årets Melodi Grand Prix. Og det gøyeste av alt? Melodien er signert Muffe & Guffe».
Bergensavisen var mest positive til sangene med terningkast 4. Fordi sangen kunne appellere internasjonalt «blir tekstens banaliteter helt betydningsløse».
Ikke all gallen gikk utover ei eneste låt, men til dels også Bjelleklang som stilte med opuset «På do». Flere skribenter så for seg at om dette, vant ville sangen bli vanskelig å oversette og ikke minst få resten av Europa til å forstå. Problemstillingen ble ikke aktuell, da Lørenskog-gruppa jo ikke vant. Og det var noen mer glade for enn andre: «Skrekk og gru. Dårlig spøk at slik kloakk vil være Norges musikalske ansikt utad», skreiv Sarpsborg Arbeiderblad om «På do».
I min bok Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet står det et kapittel om Jørgen Kosmo. Nærmere bestemt at folk trodde og fortsatt tror han gikk med gul dress i Nato. Ja, selv det kan det bli et helt kapittel ut av.
Teksten var inspirert av en annen tekst om det samme (!), som også trakk fram andre Kosmo-milepæler som nyhetssaker «Jørgen Kosmo misbrukt av sekt».
Men det finnes mer. I 1996 satset Jørgen Kosmo på popmusikk, nærmere bestemt å kjøpe inn noen tusen CD-singler for distribusjon blant norske FN-tropper. Samarbeidspartner var plateselskapet Arcade som året før hadde satset på Lek-Linda Johansen i dancegruppa Hype. Nå skulle de satse på noe annet. Arcade kom med forslaget, «Kosmo tente på idéen».
Allerede her må Arcade hylles for markedsføringsgeni. Det er en sterk prestasjon å sørge for en forhåndsbestilling av 2000 CD-singler før sangen i det hele tatt er laget.
Arcade brukte en av sine vokalister som de hadde på gress, som tidligere også hadde vært involvert i studio for Hype. Det var Christine Meyer, en ung dame med en variert oppvekst i Sverige og Narvik som satset på Gjøvik for å ta musikklinja på videregående. Det lønte seg, og hun fikk en solid base i mjøsbyen hvor hun spilte mye med lokale storheter som Geir Wentzel, Jørn Fodnestøl, Carl Erik Hedløv og Petter Skretting. Så ble hun booka til Dizzie-show med Øivind Blunck og Hege Schøyen i måneder av gangen, men rakk altså en studiotur med to gamle helter.
Heltene hadde vært noe større helter på 80-tallet enn de nå var på 90-tallet, men hadde fingrene i mange musikkprosjekter — de fleste på nivået under Drama og Creation. Det snakkes da om Muffe og Gækki. En av dem jobbet tilfeldigvis som norskansvarlig i Arcade, og nå aktet de å gjøre seg relevante igjen med gruppenavnet Vibe. Christine Meyer og «Per Kristian Indrehus», som Muffe nå kalte seg, sang låta «Whenever the Rain Falls».
Tidens Krav 6. desember 1996
Singelen ble tatt opp til anmeldelse i Tidens Krav. Anmelderen hadde ikke bare tidens, men også sine egne krav til god musikk. Der holdt det ikke med «et oppkok av suppeklisjéer og tekstlinjer sunget uten innlevelse og nerve». Sangen var «en klissete ballade» og fikk terningkast 2.
Anmelderen kunne også avsløre at Vibe hadde laget sangen «I Swear», som allerede var navnet på en sang med guttegruppa All-4-One, og han fant det påfallende at Vibe hadde lagt inn tekstbiten «I’ll be there» i sangen med Meyer. (Grunnen er jo at All-4-One sin sang går slik: «I swear by the moon and stars in the sky I’ll be there».)
Men Jørgen Kosmo hadde tro på Vibe-sangen og lanserte den på en pressekonferanse. CD-omslaget inneholdt en hilsen fra Kosmo. (Det ble dessuten utgitt en versjon med militært cover og en versjon for allmennmarkedet med sivilt cover.) I tillegg til å få på plass hilsningsteksten, var det kun utskipingen av produktet til Bosnia og Libanon som Forsvarsdepartementet betalte for. Mode Steinkjer i Arbeiderbladet syntes likevel at det nok var Arcade som fikk mest igjen for stuntet.
Sivilarbeiderne uttrykte ikke misunnelse. I deres blad Balder (8-96) het det at militærnekterne endelig skulle «få en fordel i forhold til soldater i utlandet. De stakkars krigshisserne får nemlig et frynseonde som pasifister slipper billig unna».
Sangen kom seg så vidt inn på Hit 40 i februar 1997, «den autoriserte norske airplaylista», og gjorde nok ikke deltakerne kjemperike. Men det er likevel flere Hit 40-låter enn jeg har hatt, så…
Albumet til Vibe tar vi ikke for oss i denne sammenhengen.
Finansavisen 10.10.1997
Seinere på året skreiv Finansavisenom at Bøkestad og Indrehus skulle satse på et multimedieselskap. Selskapet skulle utvikle multimedia, selvfølgelig inkludert et veldig spennende CD-ROM-prosjekt. En annen satsning var å bytte ut ventemusikk på telefonsvarer med informasjon som var relevant om bedriften eller tjenesten man ringte. Eventbyrå var også noe selskapet skulle være. De produserte Smurfehits, Barbie Hits og Nissehits med blandet hell, tidvis høye salgstall. De hentet inn Helene Sommer fra Diva for å synge på sangen «Invisible», bygd på et sample fra Libresse-reklamen. «De involverte vil være anonyme», sa Bøkestad om Invisible, noe som også var tilfelle med de andre prosjektene som er nevnt.
Herlig artikkel om fantastisk fotballbane (bandybane) fra ei avis i Larvik. Fram Larvik skulle nemlig møte Stabæk borte. Les hva de mente om det:
Jeg spilte der selv mange ganger som barn. Jeg mener jeg opplevde at ballen gikk i lyskasterne. En annen ting ved banen, er jo grus — i seriefotballen på sommerstid — for et lag som bare to år etter befant seg i Eliteserien. Merk også kretsen som påpekte at denne grusen var «ti ganger bedre» enn Gommerud kunstgress! Ja, Gommerud var ikke langt unna å være asfalt med grønn maling.
Resultatet i kampen? 1–1 foran 120 tilskuere. Det meldte Østlands-Posten, mens Budstikka klarte å finne 300 tilskuere denne dagen på Ringstabekk.
Begge avisene mente at sitt respektive lag burde vunnet. Og hva med lampene? «Gjestene irriterte seg nesten grenseløst hver gang ballen traff lysamaturene og strekket over banen, og det skjedde ofte. Disiplinen i laget var ikke den beste, og dommeren reagerte med tre gule kort», skreiv Budstikka.
Og Bærums-avisa var nok mer eller mindre enige i det Østlands-Posten skreiv om banen: at «den enkelte steder var noe bløt, mens den andre steder liknet E-18 mellom Larvik og Tønsberg».
Jojo-feber har slutta å oppstå med fire års mellomrom. Vet ikke om det er noe stort tap, men det ble i hvert fall litt liv og røre da Coca-Cola begynte med turneer og mesterskap i jojo. Og nei, det burde ikke skrives «Yo-Yo». Her fra en annonse for en angivelig historisk begivenhet i Sørbyen, Gjøvik.
Haaves historier 