Haaves historier

Hvis ungdomspartilederne skulle gjennomført sine «statsminister-saker» som de oppgir i VG, måtte de vært diktatorer. De tillegger nemlig statsministeren ganske vid myndighet.

Rød Ungdom vil «overføre eierskap av bedrifter til de ansatte». For så vidt det eneste forslaget som er diktatorisk i seg selv, men det er jo «interessant» at staten bare skal spille en formidlerrolle i eksproprieringen før de ansatte tar over.

Flere vil som statsministre gjøre de og de tingene med Oljefondet (Statens pensjonsfond utland) «samme dag». Debatten går jo… bør den utøvende makt også være den utøvende makt over fondet? Eller være som Stortinget, «lovgivende», og kun sette retningslinjer? Jeg heller mot det siste, men mest fordi det har direkte overføring til saken om fastsetting av renter — dette har politikerne rett og slett ikke peiling på.

«Jeg ville sørget for at barn lærer at det finnes to kjønn», sier KrFU. En statsminister bør ikke ha noe med å diktere detaljert innhold i skolen. Politikerne bør holde seg til å bestemme at det finnes fag der man lærer om slike ting. (Det følger da at politikere heller ikke skal diktere andre sifre enn to)

Senterungdommen «ville gjenopprettet de videregående skolene som er lagt ned». Dette er jo heller ikke rikspolitikernes oppgave. Det er fylkespolitikernes.

Så kan man spørre: Spiller dette noen rolle? «Statsminister for én dag» er tross alt en vanlig selskapslek hvor folk kan lansere de mest outrerte tiltak. Forskjellen er at disse personene faktisk ønsker og jobber for å bli statsminister — eller en annen type minister.

Om det er noen uheldig effekt, blir det at ungdomspolitikerne lover urealistiske ting, som gir kravstore og i neste omgang desillusjonerte førstegangsvelgere. Jeg tenker særlig på Senterungdommen, som kommer til å stå på utallige skoledebatter med ovennevnte budskap. Og siden de blir tapere i valget, blir ikke det noe av — men hadde de vunnet valget, kunne de heller ikke grepet utilbørlig inn på fylkesnivået (hvis ikke de viste seg villige til å skyte mange milliarder inn i skolen)

Til stortingsvalget har jeg forhåndsstemt for lengst. Det slo meg at det var veldig mange partier å velge mellom.

Ære være idealismen hos noen av dem som står på for en sak, bare for å bli betalt med noen hundre stemmer i september, men jeg synes ikke stor fragmentering av partiene er en styrke ved systemet. Mistanken går i litt for stor grad til at her skal det ris kjepphester.

I partier som bygger seg raskt opp, vet få eller ingen hvem som dukker opp som representanter og om de i det hele tatt er enige med hverandre. Vanlige partier har i hvert fall visse rutiner og en viss internkontroll, hvor man blant annet reflekterer over de prospektive kandidatenes motivasjoner for å ville inn på valgliste. Dette er viktig fordi velgerne ikke kan endre på lister ved stortingsvalg.

Mediene har en todelt rolle i å både få kandidater fram og holde dem nede. For bare 15 år siden ville ikke sånt som Generasjonspartiet fått så mye oppmerksomhet som det får nå. Oppslagene per i dag står ikke i forhold til partiets faktiske betydning (som er null). Oppmerksomhet i f.eks. NRK og VG er et knapphetsgode, meget knapt. På den annen side hjelper mediene i disse tilfellene med å avdekke hvem kandidatene er, hvor ikke alt ville kommet fram i partienes egenreklamer.

Generasjonspartiets hovedsak er direkte demokrati. Det skal lanseres en app hvor politiske saker skal kvernes gjennom. I bunn og grunn et substitutt for å ikke ta stilling til saker eller ha kunnskap om saker. Hvis noen i sin tid gikk inn på Det Politiske Parti og hva de faktisk sa de skulle gjøre, var det nettopp dette. De gjorde det som humor med et slagord à la «Vi snur ikke kappen etter vinden, men hvis folket gjør det, da følger vi etter». Piratpartiet hadde det samme — kjernesaker om digitale greier, resten skulle bare folket stemme over ut ifra direkte demokrati som skinn-ideologi.

Generasjonspartiet har vedtatt å følge det folket stemmer i Demokrati-appen [sitat]

Ensomhetspartiet stiller ikke i Akershus. De stiller i Oslo, men har hittil rota det til for seg. Masse surr med kandidater og deres roller i medier. Hovedproblemet er imidlertid utgangspunktet, at det er en helt elendig idé. Vi kan ikke begynne å stykke opp partier i så partikulære saker. I dag leser jeg at leder Else Kåss Furuseth nærmest har gitt opp, i hvert fall avlyst «folkemøter» fram mot valget. Jeg respekterer de konklusjonene hun har kommet til. «jeg opplever at det er vanskelig for publikummerne, politiske motstandere og media å forstå det jeg prøver å gjøre. […] Min kongstanke om å kombinere politikk med innsamling av penger viste seg å ikke være en god kombinasjon. Jeg opplever at de som er interessert i politikk mistenkeliggjør motivene». Ja, fordi politikk er å bedre situasjonen for den og den gruppa gjennom den politiske kanalen — budsjetter. Ikke gjennom enkeltvise møter.

Noe av det mest utrolige i valgkampen har vært at Akershus-førstekandidaten i Fred og Rettferdighet ville trekke seg. En professor i statsvitenskap som ikke vet at man ikke kan trekke seg fra en stortingsvalgliste ved minste tegn på motstand, eventuelt: som ikke tok seg bryet med å sjekke disse reglene før lista var klar.

Utenom ønsketenkning utenriks, er jo FOR utbrytere av Rødt. Et av de poengløse programpunktene til FOR: «For å gjenopprette mediemangfold vil FOR innføre lovforbud mot at et selskap eier mer enn ett medieorgan. Samtidig vil vi innføre en «digital tjenesteskatt» på mediegigantene for å finansiere opprettelse av nye undersøkende medier. FOR vil også pålegge sosiale medieselskaper å offentliggjøre alle retningslinjer og algoritmer for å blokkere, tone ned eller framheve bestemte ytringer». Jeg tror verken dette er en riktig beskrivelse av historien, eller realistiske saker for framtida. Det høres mer ut som om noen er bestyrtede av å ikke ha fått nok likerklikk.

Industri- og Næringspartiet er nå splittet i to, det opprinnelige samt den kastede lederen og andre utbrytere i Partiet DNI. Det reflekterer mangelen på seriøsitet i partiets første levetid, man fikk inn for mange uensartede medlemmer som ikke var enige — et Bompengepartiet II. (Eller et Kystpartiet III.) Om de to industripartiene har ulike merkesaker i dag, og hvordan velgere for så vidt skal klare å skille de to fra hverandre, er jeg usikker på. Men først og fremst er det den lite skånsomme tut-og-kjør-industripolitikken som det er fair at de mener, men som jeg er saklig uenig i.

Mindre kjent for industripolitikk er den tredje parten i denne tangoen, fordi Helsepartiet (en slags forrige tiårs versjon av Ensomhetspartiet) skulle egentlig innfusjoneres i INP, men det ble avblåst, og de heter nå Velferd og Innovasjonspartiet. (Må ikke forveksles med lista i Oslo som vil bevare Ullevål sykehus — tenk så meningsløst det ville vært med en representant fra dem på Stortinget.)

En raritet med Velferd og Innovasjonspartiet er, nok en gang, motstand mot NRK, som «er i ferd med å bli en trussel mot mangfoldet i mediene». Jeg mener en riktigere beskrivelse er at NRK aldri har hatt så lite grep på det norske folk som i dag. VIP vil i stedet ha tilbake NRKs gamle rolle som «nøytral informator», med andre ord formatet der alle partier fikk nøyaktig like mye taletid. Begrunnelsen er vag: «VIP mener at samfunnet må legge til rette for ytringsmulighet, ikke bare ytringsfrihet. Pressefrihet må ikke bli en trussel mot ytringsmulighet slik vi ser mange eksempler på i dag». Har man ikke ytringsmulighet i sosiale medier, eller er det sosiale medier som skal begrenses? Hva menes med at pressefrihet er en trussel mot ytringsmulighet, og hva er det motsatte av pressefrihet som VIP vil innføre?

Partiet Sentrum har jeg aldri skjønt poenget med. FNs bærekraftsmål som rettesnor, diffuse mål: «mennesker og bærekraft først», «verdig liv». Dette preger allerede 90 % av Stortinget. Partiet Sentrum virker som noen som ikke kan ta vanskelige standpunkt, eller overhodet prioritere. Hvorfor ikke heller bruke kreftene sine i organisasjonslivet?

Norgesdemokratene i Akershus utmerker seg ved å sette menn på de 12 øverste plassene. I Pensjonistpartiet finner man den 58 år gamle tidligere håndballspilleren Frode Scheie, mens samme parti i Oslo på en svært kuriøs måte har fylt opp over halve lista med folk fra Sørlandet. Jeg mener det burde være en grense for hvor mange fylker en og samme person kan stille opp i, helst bare ett.

Rødt i Oslo har én person på lista fra bydel Ullern. Det er Ravi!

Så beveger vi oss enda lenger (?) til venstre: En æra er over. Norges Kommunistiske Parti fikk ikke stilt valgliste i år. Dette grunnet nye regler om signaturer. Alliansen fikk heller ikke stilt av samme grunn. «Partiet mot bompenger», utbrytere av bompengepartiet, kom seg heller ikke i mål. Liberalistene trodde ikke de ville klare det, og la seg selv helt ned allerede et år i forveien.