… at jeg så på gamle episoder av House, og omsider ble navnet hans oversatt.
Det skjedde til slutt
Da Ozzy Osbourne fikk 5 i elektrofaget
Først da jeg så det korte minneordet om Ozzy Osbourne på Metal Archives, kom jeg på den geniale historien som VG fortalte i 2002. Her er et utdrag:
Elektrolærling Erik Åsly (19) avslørte læreren sin: Han besvarte oppgaver med rocketekster fra Black Sabbath-albumet Sabotage – og fikk karakteren 5!
Den kreative eleven fra Bjørkelangen hadde sterk mistanke om at rettelæreren ikke tok oppgaven særlig alvorlig.
– Det var da jeg fikk lyst til å teste systemet.
På neste prøve besvarte han fem av de 30 spørsmålene med tekster fra det gamle heavyrockbandet Black Sabbath – ironisk nok med flere verselinjer fra albumet Sabotage.
- [spørsmål] Hvordan skal små spotlights monteres dersom det ikke foreligger egen monteringsanvisning fra leverandøren?
- [svar] Leave the earth to Satan and his slaves. Leave them to their future in the grave.
Men læreren mener det er Erik som har gjort noe galt, ikke han selv. I en redegjørelse sier han at ‘… du har kun lurt deg selv ved å være så uansvarlig ved å flippe ut på denne måten! Jeg forventer at du ikke lager noen morsomheter ut av dette med de andre gutta, det ville i så fall være veldig dumt av deg’.[1]
[1] «Snakk om sabotage» av Rolf Sønstelie, VG 11.3.2002
Kontraster i friidrett
Snart er det friidretts-VM med blant annet sjukamp for kvinner. Verdens beste er over 7000 poeng, 6500 poeng gir topp fire før mesterskapet. I visse internasjonale mesterskap kan folk vinne medaljer samtidig som de ikke hadde nærmet seg verdenstoppen om de så hadde fått sanke poeng i femten øvelser.
For å ta for oss et mellomnivå først: NM i mangekamp foregikk i mai. De beste pleier ikke å delta der. Medaljene gikk på 5162, 4958 og 4644 poeng. NM-vinneren er den sjuende beste mangekjemperen i Norge i år, hvor de tre beste har hvv. 5741, 5713 og 5434 poeng.
5741 poeng er det 106. beste i verden i år, men fortsatt ganske bra.
Kontrasten er stor, meget stor, til det sentralamerikanske mesterskapet i 2025. Dette er Sentral-Amerika minus Mexico som er for store/gode til at det blir noe spenning igjen. Her gikk medaljene i sjukamp på 2746, 2726 og 2042 poeng. Spennende oppgjør om førsteplassen for så vidt, men et oseanisk lavt nivå.
Mange sentralamerikanske land henger igjen med kjønnsroller. Vit da at det var ikke noe bedre for menn. Ingen på bronse, gull på 4553 og sølv på 3347. Og her har man tre ekstra øvelser å sanke poeng i.
Dette viser bare at medaljer og medaljer ikke er det samme. Heia alle som prøver å gjøre sitt beste.
7 mål av 198-eren (1995)
Globetrotter er et forslitt begrep. En som virkelig kan si å ha «trådd» rundt er Gunnar Garfors, han som flere vil kjenne som mannen som har besøkt alle verdens selvstendige land — to ganger. Mindre kjent er hans tid som fotballspiller, da han trådde over motstandere i Sogn og Fjordane.
Han spilte på Førde og putta 19 mål i 1995. En god klunk av målene kom i samme match, mot Eid.
2. august putta Garfors 7, som var alle Førdes mål i 7–2-seieren. «Aldri tidlegare har ein spelar i fylket åleine laga dei sju måla for eit lag i en obligatorisk seriekamp», skreiv Firda. Selvtilliten nøt godt av at det første kom etter tjue sekunder. Etter ti minutter sto det 1–3.
To lokalaviser, ei i Nordfjord og ei i Sunnfjord, var selvfølgelig samstemte. «Forferdelege avklaringar og hasardiøse tilbakespel prega forsvaret gjennom heile kampen», «som ein parodi på forsvarsspel», het det i Nordfjordeid. Avisa i Førde mente heller ikke at Eid-forsvaret var skoledannende:
‘Lapskaus-forsvar’
[…] Den ‘flate’ firaren til Eid stod høgt, og likna i perioder meir på ein trekkspelbelg, enn den trommstikka Drillo-filosofien er bygd på.
Rundtur i Darmstadt?
Jeg har vært i Darmstadt, og da byen var for stor til å gå i, ville jeg spare tid og krefter med en Stadtrundfahrt, en hop-on-hop-off, en kjøretur for turister.
Tripadvisor kom opp som ei side. Under severdigheter og aktiviteter kommer turer opp. Fint, akkurat det jeg ser etter.
Første treff er Kletterwald. Tanken er vel da at man ser mye av byen ved å klatre høyt opp i trærne.
Andre på lista er City Game, et rebusløp, og det vil jo også ta deg rundt i byen. Men da av egen maskin. Jeg lærte forresten også at rebusløp på tysk heter Schnitzeljagd.
Så kommer vi til tredje på lista. Det er å ta drosje rundt i byen.
Og så har det bare én stjerne (fra én person). Siste mulighet er rett og slett å leie sykkel.
Jeg tror kanskje ikke Darmstadt har kjøreturer for turister.
Millioner i gave
Viktor Gyökeres gikk dessverre fra Sporting, og signerte for en eller annen klubb. 1 % av pengene, som ifølge Aftonbladet er 8,3 millioner svenske kroner, går til moderklubben som heter IFK Aspudden-Tellus. Noen ville sløst bort en sånn gave, men jeg tror IFK Aspudden-Tellus er gode på dette med gaver — i og med at de har julenissen som styreleder i klubben:
Jeg var den… andre som skreiv om Karl Jobst
Karl Jobst er en australsk youtuber som hovedsaklig lagde videoer om speedrunning i dataspill. Videoene har stort sett fordelt seg mellom folk som er flinke til å sette rekorder, og folk som jukser med rekorder. Særlig tok han tak i Billy Mitchell, men for særlig én bemerkning ble Jobst saksøkt for injurier — og tapte i april i år.
Jeg omtalte jo Karl Jobst i min fjorårsbok 1994 på en måte. Sommer i forbindelse med speedrunning på Nintendo — som i 1994 ble gjort gjennom et papirmagasin og med analoge fotografier av highscores. Jeg ble nysgjerrig på om noen andre har omtalt Karl Jobst i Norge, og fant en referanse i Aslak Maurstads ganske nye bok om spill.
Etter litt undersøkelser fant jeg ut at Maurstads bok ble sluppet 11. oktober 2024. Og min ikke før i november 2024! Dermed var jeg bare den andre, akkurat som med fenomenet nuzlocke.
Når det er sagt, omtalte jeg Karl Jobst på denne nettsida i september 2022. Men det er det sikkert også andre norske internettfolk som også har gjort — jeg har ikke tenkt å sjekke akkurat det!
Nissene – Nissehits (1998)
«Nissehits er en juleplate som klart vil skille seg ut fra andre juleutgivelser».
Den påstanden stemte for skiva utgitt i 1998, med samme bakmenn og skåret over noenlunde samme lest som Smurfehits og Barbie Hits. Forskjellen var i hovedsak at Smurfehits solgte meget godt og kom ut i en serie på 11, Barbie Hits solgte til gull på et par uker.
Da jeg i sin tid underviste på musikklinja pleide elevene å danne en masse band, både for å lage sin egen musikk, men også å «spille opp til dans», særlig før jul og da med te utvalg av sviskesanger. Det var stort sett bare én musikkform som folk betalte for, og det var den sistnevnte.
Samme idé fikk Geir Olav Bøkestad og Per Kristian Indrehus i 1998. Julelåter i showformat for julebordet, utgitt anonymt under bandnavnte «Nissene». Hva kunne gå galt?
Egenreklamen for Nissehits fortalte: «Nissehits er innspilt med moderne lydbilde og leveres med høy partyfaktor for en festglad målgruppe. En garantert suksess til forspiel, nachspiel, julebord, klubb og juleparty! Nissehits! Så bra at selv nissen ønsker seg et eksemplar til jul!»
Men ikke alle syntes det var bra.
«Jeg skjønner hvorfor gutta i Nissene skjuler seg bak psevdonymer, for Nissehits må være årets flaueste juleplate.
Det handler om smakløse, maskinpreparerte danceversjoner av et knippe kjente julesanger samt tre nyskrevne», skreiv Dagbladet, og la til at de tre vokalistene «synger ikke, de skriker som griser rett før de får kniven i seg. Ikke bare radbrekker de julesangene våre, de misbruker dem så hensynsløst at dette egentlig burde vært en politianmeldelse».
Men dette var ei osloavis, ofte ikke representativ for folkemeningen når det gjelder kultur. Bedre ville det kanskje gå for Nissene når de ble anmeldt i et litt mindre hipt blad, lokalavisa Gjesdalbuen? Avisa fra Olaug Bollestads hjemtrakter var dessverre for glad i koselig julestemning. Og dermed ikke glad i Nissehits:
«Den er totalt blottet for julestemning. Det hele er forsøkt omdannet til moderne og tidsrkitig techno og rock. Her er rytmer og stort tempo. Men koblingen til julen er mislykket.
Når jeg skal høre julemusikk, er det for å komme i julestemning. Vi jeg ha dance- eller rockemusikk, ja, så tar jeg heller frem det. Nei ‘Muffe’ og ‘Gækki’ dette var billige greier. Skal dere fortsette å radbrekke låter, så fortsett heller med ‘Smurfehitsene’. La julen være i fred». Terningkast 1.
Hva og hvem er det man så finnes på Nissehits?
«Jeg fanget meg en rev» er en norsk versjon av «Jag fångade en räv» av Drängarna, en svensk Rednex-ripoff som fikk en norsk minihit med «Vill du bli min fru». Ei låt som Drängarna seinere ble plagiatdømt for. «Snømannen Kalle» er pakket inn som «Angels Crying» av E-Type, mens andre sanger er mer rock-/boogie-aktige.
Tore Holm sang på Nissehits og deltok som en avgreining av prosjektet Tore i sporet, et prosjekt han hadde med Bøkestad og Indrehus hvor de sistnevnte hjalp til med «Nam Nam» som Tore framførte i Melodi Grand Prix i februar 1998.
Henning Hoel Eriksen skal ha deltatt på både «Nam nam», Nissehits og i prosjektet Vibe. Et tiår seinere hoppa han rett ut i harryland med begge beina som medlem i Plumbo. Nissehits er også en slags forløper for Staysman og likesinnede.
Produsenten uttaler seg om Smurfehits
I 2023 skreiv jeg om Barbie Hits i boka Innfall fra 90-tallet. Et internasjonalt samle-CD-fenomen der hitmusikk ble brukt, men med tekster av og med Barbie. Det kom to utgaveer, og de samme personene sto bak Smurfehits som fikk langt flere utgaver.
Jeg valgte å ikke skrive et bokkapittel om Smurfehits, men gjorde et intervju med Per Kristian Indrehus, og jeg synes det har interesse å gjengi hva han sa om det å lage en slik serie:
Vi jobba med det daglige brød. Det var ikke noen artistiske eller kunsteriske ambisjoner knytta til det her. Jeg vil si at det var kommersielt, egentlig. Det hører vi på innholdet, på låtene, på alt sammen.
Smurfene var i hvert fall utrolig populære. Selv det avtok, selvfølgelig. Jeg produserte to album i året. Det ble nesten en compilation av hits, presentert av Smurfene, så det var temmelig hyperkommersielt. Men det tok jo av, da. Smurfestemme har hatt en tendens til å alltid gjøre det.
Det hører vi i moderne musikk i dag, bruker hele tida opp-pitcha stemmer. Så vi har en tendens til å – det er et eller annet biologisk der som slår inn, tror jeg. Uten å utgi meg som noen ekspert på det området. Etter mange år i musikkbransjen er det enkelte ting som står igjen, med tanke på: Hva er det mennesker reagerer positivt og negativt på? Og en av tingene er definitivt lyse stemmer. Akkurat som tegneserier alltid lager figurer med store øyne, det som man tradisjonelt anser som pene trekk. Har en naturlig appell hos mennesker. Lyse stemmer er ofte sånn at det går mot barn, ikke sant. Det var en digresjon fra Indrehus.
Så der var det masse både kjente og ukjente vokalister inne, som hadde verdens morsomste innspillingsdager, i livet sitt, nærmest. Det var jo så gøy. Mareritt for foreldre, selvfølgelig, å sitte og høre på dette her gnålet i etterkant. Men det var fantastisk gøy å spille det inn. Det er akkurat samme effekten som når man er på nach og har tatt med seg en flaske med helium. Og alle får puste inn den og høre seg sjøl med smurfestemme. Det er ingenting som er enklere for å skape god stemning. Funker alltid.
De sang i slow motion, holdt jeg på å si, og så speeda man det opp og holdt på å le seg i hjel etterpå.
Både Smurfene og Barbie Hits var 100 % retta mot unge. Og musikken er det du hører den er.
Harde ord om MGP 1998
Melodi Grand Prix var lenge et hatobjekt for musikkritikerne. «Like dårlig som Grand Prix», kunne det hete, eller lignende ordkonstruksjoner. Det var helst TV-kritikerne som hadde som jobb å skrive om låtskriverkonkurransen. Men også hos dette lauget, med mange internasjonale 0-poengs-fiaski etset inn i minnet, kunne det gå hardt for seg. Et eksempel på dét var pressens skriverier om MGP i 1998. Ganske harde ord ble brukt.
Nytt ved MGP 1998 var at det for første gang var lov til å synge på engelsk. Hvis det ble en engelsk vinner, måtte denne oversettes til norsk for Eurovision. (Men valgfritt språk ble tillatt også i Eurovision, året etter.) Grunnen til endringen var at MGP 1998 var en invitasjonskonkurranse. NRK inviterte låtskrivere til å sende låter, og så helst etter yngre låtskrivere enn den orkester-arrangør-typen de ofte hadde hatt før. Og med yngre bidragsytere måtte engelsk til.
Fokuset på låtskriver vises forresten av selve programmet, hvor hver melodi ble presentert med låtskriver først, samt en liten videosnutt med låtskriveren — og ikke nødvendigvis sangeren/artisten. (Kanskje var sangeren rett og slett bestemt etter at disse videoene var laget. Da avisene fikk høre demoversjoner av MGP-sangene på forhånd, kunne det være innspilt med andre sangere enn de som stilte opp i finalen.)
I 1998 var det særlig Tore Holm som fikk høre det. Han kalte seg Tore i sporet, og deltok med sangen «Nam nam» skrevet av Geir Olav Bøkestad og Per Kristian Indrehus.
Både VG og Dagbladet brakte positive forhåndsomtaler av sangen; omtaler som de imidlertid løp grundig ifra seinere. Dette er hva de skreiv på forhånd: «en leken gla’-låt som løftes av et sambamellomspill midt i låta» (DB) og «Glimrende, gøyal poplåt. Kan minne litt om Hanson i stilen» (VG). Ja, Norges største avis utropte til og med «Nam Nam» til favoritt, i et favorittrekløver sammen med han fyren som faktisk vant og Elisabeth Andreassen som endte på andreplass.
Etterpå ga VG bare terningkast 2 til «Nam nam», selv om etter-omtalen for så vidt også hørtes ganske positiv ut: «Melodien som Tore Holm fremfører, har et bra anslag og kan minne litt om Hanson. Calypso-biten i midten bryter bra opp i en melodi som tross sitt internasjonale tilsnitt er på kanten av høy Harry-faktor».
Dagbladet var nede på terningkast 1. Harryfaktor (Syden-faktor kan være et enda mer passende begrep) og bare sorgen hele veien:
Klaus Joacim Sonstad har leda et språkprogram på radio i nyere tid, og den gang bekymret han seg for språkbruken som Adresseavisens MGP-kommentator: «Desidert verst lød melodi G, Tore Holms ‘Nam Nam’ — en orgie i klisjeer og nødrim: ‘Livet er som godteri, jeg koser meg og tar en bit. Åh, Moder Jord, som jeg elsker deg, du er alltid varm og naken når jeg kommer til deg. (…) Jeg svever over sjø og land, til kokosnøtter og banan.’ Hundre prosent horribelt»
Hans Petter Jørgensen i Rogalands Avis var i et tilsvarende hjørne: «Som vanlig var det behov for akutt krisepsykiatri etter helgens Melodi Grand Prix. Den ene flaue sangen slo den andre ihjel. Direkte sjelerystende var Tore Holm og hans ‘Nam Nam’. Tekstlinjer som: ‘Jeg strykes hennes berg og dal, hun gjør meg gal. Jeg svever over sjø og land, til kokosnøtter og banan’, vitner om en lyriker med framtiden bak seg. En liten bønn for neste Grand Prix: Vær så snill og la alle synge på engelsk, så bare de med engelsk grunnfag og stereo-tv skjønner hva det synges om».
Bergens Tidende stirret også vantro på teksten: «Faktisk ikke et refusert bidrag til talentkonkurransen i ‘Midt i Smørøyet’, men strofer fra Tore Holms bidrag ‘Nam-nam’ til årets Melodi Grand Prix. Og det gøyeste av alt? Melodien er signert Muffe & Guffe».
Bergensavisen var mest positive til sangene med terningkast 4. Fordi sangen kunne appellere internasjonalt «blir tekstens banaliteter helt betydningsløse».
Ikke all gallen gikk utover ei eneste låt, men til dels også Bjelleklang som stilte med opuset «På do». Flere skribenter så for seg at om dette, vant ville sangen bli vanskelig å oversette og ikke minst få resten av Europa til å forstå. Problemstillingen ble ikke aktuell, da Lørenskog-gruppa jo ikke vant. Og det var noen mer glade for enn andre: «Skrekk og gru. Dårlig spøk at slik kloakk vil være Norges musikalske ansikt utad», skreiv Sarpsborg Arbeiderblad om «På do».
Kilder
VG 21.2.1998
Dagbladet 28.2.1998
Dagbladet 1.3.1998
VG 1.3.1998
Bergensavisen 1.3.1998
Adresseavisen 2.3.1998
Sarpsborg Arbeiderblad 2.3.1998
Bergens tidende 5.3.1998
Rogalands Avis 6.3.1998
Haaves historier 