Supportersanger på åpen mikk (1990)

Supportersanger i fotball kommer i mange former. To av skillelinjene er: synger man om klubben eller enkeltspillere? Synger man om egne eller andre spillere? På de fotballkampene jeg frekventerer, synes man å ha falt ned på å synge om egen klubb, ikke om spillere, og man holder seg i hvert fall for god for å synge stygt om motstandernes spillere. Slik har det ikke alltid vært. Med god støtte i britisk tradisjon ble motspillere ropt etter, noen mer enn andre.

Det fantes så vidt supporterklubber ved inngangen til 1990-tallet, men det begynte ved at «mer eller mindre ultras» sto for seg selv, mer enn at de var formelt organisert. De sang og gjorde andre ting, og noen ganger stakk NRK en mikrofon inn blant dem. Som på Lillestrøm–Rosenborg i 1990.

Her gikk dermed «banning og kloakkspråk rett på lufta», «råteord og nidviser» om Rosenborg og dommeren, «primitive og kjønnslige», «kjønnsuttrykk i de fleste og mest vulgære varianter». De skyldige var «et trettitall såkalte LSK-fans».

Man sto ved et veiskille: «Dette har hittil hørt ishockeyen til. Vi må holde det unna fotballen», sa Mini som var hovedofferet. I Bergen «gjør de narr av meg på en morsom måte», sa han. «Jeg synes det er greit at de roper til meg at jg bruker bleier, eller at jeg er så liten at jeg ikke år ned til bakken».

Av alle ting ble det sådd en konspirasjonsteori — en falskt flagg-operasjon: Det var i realiteten «elementer» fra Vålerenga som cosplayet som LSK-supportere for å sette klubben i et dårlig lys! Ikke desto mindre fikk de med seg hovedtribunen på en av de mindre lyriske sangene, fortalte Dagbladet 7.5.1990: «Også hovedtribunen stemte i med ‘Mini Jakobsen er homoseksuell’ til tonene av Yellow Submarine i beste Jahn Teigen-stil». (Også kjent fra skolegårder hvor teksten fortsetter «vet det ikke selv, men er det likavel».) Ganske spesielt.

VG nevnte ikke tildragelsen, Romerikes Blad hadde en liten undersak om Mini med tittelen «Upopulær helt» uten å nevne sangene (Mini fikk også gult kort for filming), mens Adresseavisen tilegnet bunnen av sin hovedsak til ordene. «I hele 2. omgang beskyldte det lokale apeberget ham for ‘å være homoseksuell’. Mini ble også møtt med pipekonsert hver gang han var borti ballen».

Jeg var på svensk 2. divisjon i sommer, hvor fansen til Jönköpings Södra IF blant annet leverte følgende remse: «Södra heroin og kokain. Södra heroin og kokain. Södra heroin, Södra heroin, Södra heroin og kokain». Selv syntes jeg det var et lavmål å synge om heroin, men de sang i hvert fall.

Jeg tror at mye av grunnen til at sangene er mindre drøye, er at det har vokst fram organisk nedenfra. Det «hjelper» at det er eksplisitt forbud mot rasisme og homohets, men det ville vært mange andre måter å «ta» motspillere på. Man er rett og slett ikke så opptatt av dem lenger, og har de samme sangene uavhengig av kampbilde — det innebærer også at man, i motsetning til før, ikke stopper å synge om det går dårlig. (Dette gjelder ikke universelt, men der jeg har vært…)

Femtedivisjonskamp med eget jubileum (1991)

Bergens Tidende 26.10.1991

Norge-Brasil var en historisk kamp i 1998. Den ble spilt på nytt i 2018. Det samme ble Manchester United-Bayern München (fra 1999) i 2019. Store kamper minnes med jubileer.

Men også små kamper – veldig små, som man ser av dette klippet fra 1991. Det var tiårsjubileet for Fyllinge-Årstad i 5. divisjon.

Kun i Bergen?

Ny fotballbok på gang

Norge skal atter en gang til fotball-VM (for menn), og mange tenker tilbake til 90-tallet da vi sist var med (for menn) og vant hele mesterskapet (for kvinner). Jeg vil fortelle noen av de historiene, og kommer derfor med ny fotballbok til våren. Som man ser er jeg godt i gang med å intervjue sentrale skikkelser fra den tida — som Hege Riise!

Det jeg da fisker etter, er hvordan det var å være norsk fotballproff i Japan. Det vil også bli et gjensyn med gutta som dro til Hellas, fortellingen om nordmannen som har rekord for flest målrekord i én kamp i europacuper, det dårligste laget som noensinne har spilt europacuper, med mer. Noen kåringer også.

Boka har arbeidstittel Fotball på 90-tallet II. Jeg trenger noe bedre.

Podbunnen

Jeg skal delta i en populærkulturquiz, og tok derfor en titt om hva som lå på podtoppen i Norge. På podtoppen.no kan man sjekke dette, og også podbunnen.

Norges 854. mest populære podkast akkurat nå er Morgenkaffen. 4 personer lastet den ned Det var imidlertid en podkast om den amerikanske valgkampen i 2020 som i ettertid har dormet. Det samme gjelder Triana og gutta, Norges 844. mest populære podkast akkurat nå, som ble lagt ned da pandemien kom. Også nummer 847, DNTs Tursommer stoppet i 2020. Men begge får altså fortsatt noen få håndfuller med lyttere ukentlig.

Kai & co stoppet i 2024, og ligger også lavt i dag. Den handler om selvdisiplin med episoder som «Bli forelsket i prosessen din».

Øyene utenfor Bergen har to i bunnsjiktet. Nummer 846 er Bømlasnakk og nummer 849 er Sveip – Oppdag Askøy, laget av Askøy kommune. Begge disse har vært «aktive» inntil 2025. Bømlasnakk produseres av Bømlo-Nytt, men hadde bare episoder om lavstatusyrker. Her har diverse øyfolk en vei å gå.

Norges 853. mest (altså nest minst) populære podkast ifølge podtoppen.no hadde 5 nedlastinger sist uke. I motsetning til flere av de som er nevnt ovenfor, har den presentert aktuelt stoff med hittil siste episode lagt ut i september. Tallene på podtoppen.no representerer ikke alle lyttere — en statistikk som i realiteten ikke eksisterer. Blant annet har nyeste episode av denne podkasten også 53 plays på Youtube. På kanalen legges det også ut GTA RP-innhold på norsk. Ønsker dem genuint lykke til med å få flere lyttere.

Ikke lett å erstatte låter

«Alt for Norge» må vrakes, skriver Sigrid Hvidsten. Jeg respekterer Hvidsten, og teksten i den nåværende fotballnasjonalsangen er ikke den beste, men jeg er neimen ikke så sikker på hva alternativet vil være.

Det jeg er sikker på, er at mengden med artister som jeg ikke vil høre synge en ny norsk fotballsang, kunne fylt i hvert fall et lite fotballstadion.

Jeg minner om at tabloidene, som VG, var negative til «Alt for Norge» også da den kom. (Og til «Innerst i sjelen», så folkelig teft var det siste VG viste dette første halvåret av 1994.) Hvem skal landslagssangen være for? Bare de unge? Voksne? Alle? Det er ikke lett å treffe.

Noen sanger har det bare med å aldri svinne, selv om man ønsker dem pensjonert. Jeg synes «Eye of the Tiger» er helt elendig. Men har det kommet noen mer populær boksesang de siste 43 år? Egentlig ikke. Og sanger som «Alt for Norge» blir enda vanskeligere å erstatte etter dager som i går, nå som 30 000 har fått et sterkt minne av å ha sunget den på stadion og i gatene.

Allerede i 1998 prøvde man å gå «videre» fra «Alt for Norge», og det med en offisiell VM-sang, «Let’s Do It» sunget av Jørn Hoel, Steinar Albrigtsen og Elg. Det gikk ikke bra.

Terningkast 4 i VG var igjen en pekepinn på at mottakelsen ville bli motsatt.

Men noe hadde VG rett i: ««Let’s do it» har atskillig større potensial til å bli en nasjonal slager enn den svake OL-låta «Ri stormen av».» For ikke å snakke om sangen til ski-VM 1997, «Snørosa».

Uoffisielle «Bønda ifra nord» fra ’98 var sangen med mest slitestyrke. Jeg tror den har blitt aproposlåt på radio i flere sammenhenger enn bare fotball. Til EM i 2000 husket jeg Caliban Studios’ (Ollis i Black Debbath m.m.s studio) «Nå skal de faen meg få», med edgy tekst, men som med vokalbidrag fra Karen Marie Ellefsen ikke tok seg selv seriøst, og som ikke minst skal ha heder for å være en fotballsang med doble basstrommer!

Men, spesielt til glede for Sigrid Hvidsten: På coveret til «Nå skal de faen meg få» står det nederst: «På tide å spyle ‘Alt for Norge’ ned i dass».

Kanskje PIY Records skal prøve seg med en VM-sang? Vi får se.

Bernt Arild Solås til minne

Fra Årbok for friidrettshistorie #1.

Bernt Arild Solås 10.3.1947 – 5.11.2025

Friidrettsstatistiker Bernt Arild Solås i Stavanger gikk bort nylig.

Han var en friidrettsinteressert mann man ikke pleide å se på NM, som trener og så videre, men som var desto mer aktiv online, og da altså i arbeidet for å lage friidrettsstatistikk. Og her gjorde han en innsats som norsk friidrett virkelig kunne sette pris på.

Statistikk er rett og slett den eneste måten å få et saklig bilde av friidrettens tilstand på. Hvor mange er med, og hvor mange klarer ulike milepæler? Ut av tall og tabeller kan man lese hvordan stevnetilbudet var, hvilke baner som ble brukt, hvor i landet friidretten var godt utbredt osv. Statistikkene som fantes fra gammelt av var svært ufullstendige, noe som heller ikke er rart på grunn av dårlig informasjonsflyt og -mengde. Men de mange små kilder har man kunnet sy sammen i ettertid. Innboksen er full av funn som Bernt Arild Solås gjorde fra land og strand rundt.

Det jeg her forteller, er fra første halvdel av 2010-tallet. Fra samme periode kan man lese et intervju med Solås og to andre i første utgave av Årbok for friidrettshistorie. Ikke overraskende handler det om det daværende arbeidet med statistikker, og ikke minst hva slags kvalitetssikring de hadde i den forbindelse. Vi kan ta med ett spørsmål og svar:

Hva fikk deg til å begynne med friidrettsstatistikk?
Det vet jeg ikke riktig. Kanskje fordi jeg likte bedre å løpe enn å spille fotball eller gå langrenn. Men jeg begynte svært tidlig å lese resultater i avisene, kanskje fra 9–10-års-alderen. Og jeg laget min første verdensstatistikk da jeg var 14 år gammel.

Seinere skreiv Solås artikkelen «Statistikk i norske aviser 1918–1940» i 2016-utgaven av Årbok for friidrettshistorie.

Svartvitt overlever!

Eeeeett lag i vårat liv

Eeeeen kärlek, svart og vit

Vi stödjer vårt lag i både glädje och sorg

Vi scorer på overtid mot Trelleborg!

Må fortsatt ut i kvalik, men å redde kvalik på overtid er slett ikke dårlig — når utgangspunktet er så elendig som det har vært…

PS.

Dette er det Superettan.se presterte å skrive etter at Västerås rykket opp fra Superettan:

Så skjedde det

Se på disse videoene fra en bestemt youtubekanal, og finn den som skiller seg ut.

Ja, dette er en bruker som laster opp kart over fiktive kriger og hvordan disse utvikler seg dag for dag. Eldste video kom for et år siden. Fem måneder inn i kanalens liv bestemte hen seg for å, som hen sier selv, lage «The only video on my channel depicting a real event that actually happened». Dette er hele beskrivelsen av «My Grandparents’ Border Dispute with Neighbors: Every Day», en strid om gjerder i en landsby i Tsjekkia i 2017. Et egentlig helt uinteressant emne som ble lastet opp 2.4.2025. I november, 1.–4.11.2025 har videoen eksplodert i Youtubes algoritmer. Jeg tok en titt på den korte snutten, gjorde noe annet i en halvtime, og på den tida fikk videoen 8000 nye visninger.

Så mens brukeren forstatt har flere videoer med under 1000 views, kom grensedisputten raskt over 770 000 views. 96 870 likes og 5241 kommentarer. Hundre tusen likes vil den nå om et par timer, men klarer den en million views allerede i morgen?

Jo, og her er videoen!

Tåpelige ramaskrik om avisspalter

Aschehoug burde aldri beklaget stuntet med samlivsspalter, og redaktørene bør ikke hisse seg opp.

Ramaskrik reiser seg mot konstruerte spørsmål i diverse spalter. Det går ut over journalistikkens troverdighet, heter det.

For det første, hvorfor kalles samlivsspalter journalistikk? De er jo nettopp ikke skrevet av journalister, men av eksterne. Og ikke alt som står i en avis er journalistikk. Noe er ren underholdning. Tegneseriene er det mest opplagte eksempelet. Historikken til noveller og romanføljetonger i avis er lang, det samme gjelder humor, ikke minst i Dagbladet. Ulike sjangre har ulike krav – helt vesentlig for å forstå disse spaltene.

I debatten om samlivs- og andre spalter synses det nå (og holdes pompøse festtaler) rundt kontrollerbarhet og sannhet. Men hva er sannhet? Er tekstene i forlags-stuntet nødvendigvis usanne?

Selv om de er konstruert ut ifra en fiktiv karakter, gjør det ikke svarene mindre sanne. Samlivsekspertene svarer som ville gjort hvis en ekte person kom med samme problem. Man må regne med at det finnes, ikke bare en, men flere virkelige personer med liknende erfaringer. Hele poenget med samlivsspalter er jo at problemene ikke er partikulære, men at lesere kjenner seg igjen i noe og derfor har nytte av svarene.

Man kunne kalt det slett litteratur fra Helga Flatland hvis ikke karakterene nettopp hadde mange berøringspunkter med folk i dag. Flatland er nemlig ikke surrealist, men intenderer å beskrive ekte situasjoner og problemer gjennom fiksjonen.

Noen mener endog at fiksjonen får fram karaktertrekk bedre, essensen i en person, fordi handlingen setter trekkene på spissen. Diskusjonen har lenge gått motsatt vei, om å dra «virkeligheten» inn i litteraturen.

Et beslektet poeng er at ekte personers spørsmål til en samlivsterapeut slett ikke beskriver en allmenngyldig sannhet. Knapt noen utsagn er så fargede og partiske som overfor en parterapeut. Fortvilelsen gnager, man er ute etter bekreftelse. I en samtale kan terapeuten spørre og korrigere kursen, mens en tekst er en «statisk» subjektiv versjon. En annen part kunne gitt helt andre framstillinger. Hva er «sant» der?

Nei, ingen kan kontrollere at spørsmålene til spalter (samliv, etikk, mote) er mer «sanne» om de kommer fra en «uavhengig» kilde.

Vigdis Hjorth har tidligere fortalt at da hun var meget ung, sendte hun inn fiktive spørsmål til samlivsspalter i ukeblader. Siden det skjedde for lenge siden og i ukeblader, synes kanskje ikke avisredaktørene at det er så farlig, bare gøy. Men det har åpenbart også skjedd i aviser over mange tiår.

En taktisk tilbaketrekning fra forlagshold var kanskje lurt; ikke på grunn av saken i seg selv, men fordi de er bedre tjent med et godt forhold til avisene. Og når de sistnevnte ble sinte, måtte forlaget gjøre noe med det. Det er imidlertid avisene og redaktørene som burde trukket sin reaksjon tilbake.

For mediene er og blir det langt verre med saker de selv produserer innenfor den normale journalistikken som mangler substans, oppkonstruerer vinklinger, spiller på sentimentalitet og på andre måter sorterer under «brainrot for voksne».