Riktig godt nyttår!
Her avsluttes serien med 1994-bøker med Bonusspor.
Historie? Musikk? Populærkultur? Sport? Kritikk? Ja.
Riktig godt nyttår!
Her avsluttes serien med 1994-bøker med Bonusspor.
Jeg var ikke den første som brukte ordet på internett, akkurat, men den første i et skrift utgitt i Norge. Enda en grunn til å sjekke ut bokserien 1994 på en måte.
Ikke akkurat 2025-internettspråk, mer 2001, men når man skriver om ting tilbake i historien, så…
Før

Etter

PS. Varianten med én X, h4x0r, er brukt i Lahlums quizbok samt en gang i Computerworld!

Ifølge beskrivelsene nærmet stemningen seg det religiøse da kruska ble lansert i Norge. Eller rettere sagt, ideen om kruska. Ideologien bak kruska.
Det var svenske Are Wärland som misjonerte for kruska i Oslo, der «salen var sprengt» av tilhørere. «Tilhørere i alle aldre applauderte vilje til annet hvert ord som utgikk fra foredragsholderens munn, – men så sluttet han til gjengjeld med det gylne løftet at enhver som gikk inn for hans eget levesett, skulde skue en ny og bedre verden, fri for sykdom og bekymring. De skulle finne det tapte paradis igjen».

Kruska skulle være del av et vegansk kosthold, med bare fruktvann å drikke. Vannet skulle også være 40 grader varmt. «Efter denne gudedrikk» tok de som fulgte Wärlands resept «en avrivning, litt gymnastikk og en 2–3 timers spasertur». De hadde god tid også, disse svenske pionerene.[1]
Til dels var det jo fiber i kosten man hadde oppdaget. Hos mange hadde tarmene «blitt for svak og ruinert gjennem altfor myk føde». Essensielt var likevel å tilsette svellede rosiner i kruskaklien, for å perfeksjonere retten med en «aroma av vindruer og duft av hvete og havre».[2]
Her skal vi se på omtalen av denne nye trenden i Horten. Bare fire dager etter den første nyheten om det store kruskamøtet, skreiv S.K. om «Kruska-epidemien». Hun utdypet reaksjonene som angivelig kom på foredraget:
«kruska blev byens samtaleemne. Der blev run på kolonialbutikkene efter hvetekli, og produsentene av dette fikk sannelig avsetning av store dimensjoner. […] I butikker, på gaten og overalt blev kruska diskutert. Den overskygget Hitlers anneksjon av Østerrike, prosessen i Moskva, krigen i Spania og våre hjemlige sensasjoner. Alle vilde bli friske og unge for en så billig pris som kruskaen koster.
Men en ting kan jeg ikke være enig med dr. Waerland i – og det er at den dufter og smaker herlig. Jeg merker hverken aroma av druer (fra tilsatte rosiner, forf.anm.) eller duft av hvete – kun en smak som minner om brødsuppe».
En ekspert på råkost ble stilt til veggs, måtte denne vidundermaten smake «vondt»? «Er det absolutt nødvendig at det smaker så godt?», spurte eksperten, som mente at de som vil oppnå helseeffekt fikk «ofre litt for å opnå dette og bite i det sure eplet, som i dette tilfellet altså er hveteklien».[3]

Hortens kjøpmannsstand kunne bekrefte at det er nesten vanskelig å skaffe nok kruskakli. En journalist i Gjengangeren var noe skeptisk til virkningene, og siterte litt forskjellige meninger om vidundermiddelet. Blant de negative var visse leger i Sandefjords-traktene. «Hvad denne ‘sausen’ som kruska er angår, så vil iallfall ikke jeg anbefale de, der tør sikkert være like mange som tar skade av den som de den hjelper».
Resten av den svenske dietten ville Gjengangeren i hvert fall ikke vite av, med «løk, revne gulerøtter eller lignende ufyselige ting som anbefales som passende middagsrett». Journalisten satte kruska i sammenheng med mye annet rart så folk også lot seg rive med av:
«På forskjellige tidspunkt og til forskjellige årstider optrer der gjerne en eller annen dille, enten det nå er sportsdilla, fotballdilla, jojo-dilla, bridgedilla, motedilla, badedilla og hvad de nu heter alle disse fjollete idéene som besetter folk og gjør dem blinde for alt annet enn denne deres spesielle dilla».[4]
Kystbyens arbeideravis, tillot seg å påpeke at «kruska passer ikke for alle». Retten hadde fått «tak på folk», det var noe «det store publikum plutselig begynte å interessere sig voldsomt for». Noen fikk derimot verre fordøyelse av kruska-trenden, hevdet avisa, samt at «kruskaen medfører enkelte andre ubehageligheter er utvilsomt».[5] Begge aviser brakte også et lettere harselerende dikt med strofer som dette:
«Jeg møtte herr Hansen, han gikk der og luska,
‘Hvad feiler dig?’, spør jeg, ‘du er så forpjuska.’
Han svarer vedmodig: ‘Jeg lider av Kruska’.»[6]
Sommeren 1938 kunne selv de motebevisste tillater seg å rydde bort kruskaen. «Havregrøt, kruska, egg og bacon om morgenen bytter vi» ut, skreiv Gjengangeren – med salater, frukt og gelatinerte godsaker.[7]
[1] Gjengangeren 21.3.1938
[2] Horten Arbeiderblad 23.3.1938
[3] Gjengangeren 25.3.1938. Trykket andre steder, muligens først i Svelviksposten 22.3.
[4] Gjengangeren 1.4.1938
[5] Horten Arbeiderblad 9.4.1938
[6] Gjengangeren 1.4.1938; Horten Arbeiderblad 13.4.1938
[7] Gjengangeren 21.7.1938
PS. Noen hevdet at systemet måtte gjøres «klart» for å kunne motta kruskaen. Blant annet en sykegymnast (det gamle ordet for fysioterapeut).

Jeg måtte ha en mobil med 4G, ikke 2G som jeg har kost meg med til nå, og når jeg en sjelden gang kjøper teknologiske greier, pleier jeg faktisk å skumme over manualen (hvis den ikke er altfor lang…). Denne var ikke lang, og lang var heller ikke tida som ble brukt til å oversette. For: finner du noe rart her?

Jeg måtte bla over på engelsk for å se om det var en følgefeil. Det var det ikke…

God jul, og husk å sjekke for oversettelsesfeil hvis du får noe elektronikk!
Jeg leser Gerard Jones’ Drep monstrene. Det er ikke fantasy, men sakprosa om fantasy, slåssespill og lignende — hvor forfatteren har teser om liksomvold. Det er ikke de jeg vil ta tak i, men kanskje den dårligste oversettelsen jeg noengang har sett.
Har vi å gjøre med en oversetter som skal formidle stoff fra amerikansk virkelighet, og så har hun aldri hørt om Super Bowl?
Heldigvis for oss gir Google Books det lille glimtet inn i engelsk originalversjon som bekrefter at det sto Super Bowl:

Oversetteren er bare oppført med en håndfull bøker på NB.no, for +- 20 år siden.
Genanse og verdighet ble utgitt i 1994. Selvsagt er denne Dag Solstad-boka også noe som omtales i min nye bok 1994 på en måte. Høst. Jeg går gjennom og diskutrer mottakelsen av romanen, både rent umiddelbart og helt opp til våre dager, hvor den fortsatt diskuteres. Vel, den nyeste boka som diskuterer Genanse og verdighet er jo da naturligvis 1994 på en måte.
I mitt eksemplar, se under, var det fra før gjort notater i teksten. Ett av notatene var så fint at det må deles med internett, en markering ved siste setning. Rett og slett et spørsmålstegn. Det spørsmålstegnet rommer mye, synes jeg.
Er du en som sliter å få opp paraplyen? Skaff deg 1994 på en måte. Høst.

«Are YOU ready for the Internet?» Et fascinerende tidsbilde. Bare videothumbnailen forteller mye.
Og er DU klar for 1994 på en måte, boka (kremt: de tre bøkene) som forteller om tilstanden til internett, de første internettkafeene, virtual reality og «CD-ROM, det perfekte produkt» nettopp dette året — i tillegg til gammel og ny tids hybrider som papirbladene som skrev om videospill?
1994 på en måte inneholder mye om «det alternative» som var framme i Norge for ikke så lenge siden — og har satt sitt preg på tenkemåten og samfunnet til dagen i dag.
Videoen under er en episode av Sophias erotiske astroguide på TV 2, som debuterte i 1994. En ganske tidstypisk programidé: på den ene siden, aksepten for det alternative; på den andre siden, inntoget til reklamefinansiert TV og behovet for å tenke kjøpsvillige målgrupper. Både programlederen og de to gjestene har hvert sitt kapittel i 1994 på en måte-bøkene, to av dem i det splitter nye høstbindet.

1994 på en måte. Høst er utgitt. En crazy reise gjennom høsten 1994, 1. september til nyttårsaften, dag for dag med stadig nye ting som skjedde. Og ja, dette er kildebelagt historie og ikke en fortelling tatt ut av løse lufta. Det er en fortelling om Norge, norsk kultur, (mye av) det man var opptatt av den gangen, og hvordan man snakket til hverandre. Det var ikke alltid bra…
Bokkilden er blant de som har boka.
Endelig er trilogien komplett. Vinter og vår, sommer og høst. Ser du hvor vakre de tre bøkene er sammen.
1220 sider totalt i disse tre bøkene gir et av de dypeste innblikkene i noe år i norsk historie noensinne. Og enda dekker boka bare underholdningshistorie, og det kunne vært skrevet et bind til om bare dét. (Men se opp, Bonusspor er også på vei.)
Dette er Morten Haaves tredje bok i år, etter Fragmenter av 90-tallet og Musikklivet på Jar i Bærum. Det er også bok nummer 7 i serien 90-tallet.
Det er «snart» fotball-VM. Skulle ikke rangert åpningskampene, da?
Wikipedia har alle kampene samlet på ett sted. Historikken viser blant annet at i 1934 var det hele åtte åpninngskamper, hvor blant annet Sverige tok en sterk 3-2-seier over Argentina. Eneste uavgjorte åpningskamp før 1966 var Sveits mot Nazi-Tyskland i 1938, mens fra 1966 til 1978 endte alle fire åpningskampene 0-0. Det var nok her det ble sementert at en åpningskamp skulle spilles nervøst og med risikoaversjon. Lenge, godt inn på 90-tallet, satte nettopp denne «mentaliteten» sitt preg. Fra 1966 til og med 1994 ble det bare scoret 5 mål totalt i alle åpningskampene. Likevel er det også andre ting enn mål som gjør at noe huskes, og et par av de målfattige kampene var så langt fra dølle som man kan komme.
Her er lista fra døllest til kulest.
Qatar-Ecuador 0-2, 2022. Ble spilt for bare tre år siden, men er det noen som husker denne ubetydeligheten? Disse to lagene var de to som endte med å ryke ut fra sin gruppe. Qatar hadde ingenting i et VM å gjøre, har aldri kvalifisert seg sportslig, og med tre tap i 2022-VM ble Qatar det dårligste arrangørlandet et VM noensinne har hatt. Kampen skulle aldri funnet sted.
Russland-Saudi Arabia 5-0, 2018. Jeg rangerer ikke denne lavt fordi den var døll for så vidt, og ikke fordi kampen ikke huskes. For det gjør den. Kampen rangeres lavt fordi denne typen diktatorball ikke engasjerer eller appellerer.
Sør-Afrika-Mexico 1-1, 2010. Det har ikke vært vanlig i denne æraen (1990–nå) at vertslandet spilte åpninga. Men for andre gang i denne «æraen» skjedde det i Sør-Afrika. Sportslig var det en ganske uinteressant kamp, men selvfølgelig var det historisk markant at Afrika kom med som arrangør (kostnaden skal jeg ikke uttale meg om) — og kampen huskes nok best for at verden fikk møte et nytt musikkinstrument: vuvuzela, for de som har glemt det! Dermed ble også denne parentes-kampen en av kampene det «er noe med». Pussig nok møtes akkurat samme lag i åpningskampen i VM 2026, da selvfølgelig med Mexico som hjemmelag.
Brasil-Kroatia 3-1, 2014. Kroatia tok ledelsen på Brasils første selvmål i VM-historien, men Neymar i sin rullende (på bakken) periode putta to og ble banens beste. Så er det slik at alt som involverte Neymar i denne perioden har noe suspekt over seg. Rapportene understreker at her ble det billig straffe på hjemmebane, idømmingen av den ble kritisert i ettertid; Kroatia fikk et mål annullert, tjaaaaaa…. Det blir noe usmakelig over seansen. Jeg hadde slett ikke noe imot at Brasil møtte veggen på slutten av mesterskapet, en semifinale jeg for øvrig hørte på radio på ei avsidesliggende hytte.
Tyskland-Bolivia 1-0, 1994. Tyskland var vel kjent for lite spektakulær fotball på denne tida, og møtte et Bolivia som for en gangs skyld hadde fått brukt høydefordelen på hjemmebanen sin til å ta nok poeng for VM-billett. Bolivia hadde ikke så mye i et VM å gjøre, så dette ble ingen toppkamp, men den «huskes for noe». Og det er at Marco «El Diablo» Etcheverry kom på som innbytter og fikk rødt kort etter fire minutter. Da ble han suspendert i Bolivias to siste kamper, og var ferdig med sitt VM — klasse!
Brasil-Skottland 2-1, 1998. Den første åpningskamp siden 1962 hvor et lag scoret mer enn ett mål, så det skyver kampen litt oppover lista. Likevel opplevdes denne som forutsigbar. Fant jo sted i Norges gruppe, dette, hvor Skottland spilte kjedelig mot Norge også. Skottland var ikke gode nok på dette nivået, har heller ikke vært i VM siden (akkurat som oss) — og for sterke Brasil var derfor åpningskampen mer en transportetappe. Pussig nok er Brasil, Skottland og Marokko trukket i samme VM-gruppe i 2026 også.
Tyskland-Costa Rica 4-2, 2006. Et helt annet Tyskland enn «det kontrollerte» sto fram i denne tidsepoken, offensivt sterkt, blant annet med VM-toppscoreren av året, Miroslav Klose. Han putta to mot Costa Rica, men underveis sto det både 1-1 og 3-2, så spenning var det. Paulo Wanchope, som ut av ingenting hadde dukka opp i Premeier League, sto for det. Selv minnes jeg ikke kampen, men mange plusspoeng for friske og angrepsvillige takter: Ikke siden 1954 hadde et lag på åpningsdagen putta mer enn 3.
Frankrike-Senegal 0-1, 2002. Om ikke hele kampen var et fyrverkeri, så var det meget interessant etter at Papa Bouba Diop putta etter halvtimen (døde i 2020, RIP!). Regjerende mester (dobbelt, i både VM og EM) mot en VM-debutant, absolutt ingen trodde på Senegal og det ble til en viss grad 1990 om igjen — bare uten de røde kortene (se nedenfor). I Frankrike og Senegals tilfelle var også kolonihistorie en del av bildet. Så viste det seg at tapet ikke var et blaff, for å si det slik, Frankrike var helt inkoherente og endte sist i gruppa. For min egen del ble denne kampen vist på TV i kantina på ungdomsskolen. Det er ikke et falskt minne, for jeg har slått opp at matchen starta klokka 12.30.
Argentina-Kamerun 0-1, 1990. En av tidenes største overraskelser i VM. Kamerun hadde vært med i ett VM, i 1982, og spilte døllt der. Nå i 1990 markerte de seg, allerede etter ni minutter med gult kort til Benjamin Massing. Flere kort ble det. Jeg har skrevet om både Argentina og Kamerun, i bøkene Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet og Fotball på 90-tallet, og mente der å kunne påvise at feil spiller fikk kort ved en av anledningene. Helt feil var det nok ikke da Benjamin Massing (1962-2017, RIP) fikk rødt kort i andre omgang. Det gjorde også André Kana-Biyik, mens broren François Omam-Biyik putta for vestafrikanerne. Så ikke bare var Argentina regjerende verdensmestre, de avslutta kampen med 11 mot 9 spillere. Likevel vant laget som ingen trodde på. For en liten periode var Kamerun en solskinnshistorie for folk over hele verden. Men fundamentet var tynt, og de sank sammen i månedene og årene etterpå. Det har ikke hjulpet landet til framgang at Paul Biya i år rundet 50 år ved makta.
Etter dette spinnville åpningstapet ble Argentina bare nummer tre i gruppa, men gikk helt til finalen. Kamerun hadde sovjetisk trener (takket være sjakken, mestrer nå alle det vanskelige etternavnet: Nepomniashchy), men Sovjet var det eneste laget i Kamerun og Argentinas gruppe som røyk ut, i det som også var Sovjets siste VM som nasjon. Nevnte sovjetiske trener valgte å forlate det afrikanske kontinent etterpå; han trente stort sett lag «i Østen», inkludert Tom Tomsk. (Kamerun befestet seinere sitt rykte som kort-laget: I 1994 og 1998 satte Rigobert Song to rekorder, først som yngste spiller med rødt kort, deretter førstemann til å få rødt kort i to VM.)
Så gjenstår det bare å se hvor 2026-åpningskampen sniker seg inn på lista.