Skjønte ikke slutten på Genanse og verdighet

Genanse og verdighet ble utgitt i 1994. Selvsagt er denne Dag Solstad-boka også noe som omtales i min nye bok 1994 på en måte. Høst. Jeg går gjennom og diskutrer mottakelsen av romanen, både rent umiddelbart og helt opp til våre dager, hvor den fortsatt diskuteres. Vel, den nyeste boka som diskuterer Genanse og verdighet er jo da naturligvis 1994 på en måte.

I mitt eksemplar, se under, var det fra før gjort notater i teksten. Ett av notatene var så fint at det må deles med internett, en markering ved siste setning. Rett og slett et spørsmålstegn. Det spørsmålstegnet rommer mye, synes jeg.

Er du en som sliter å få opp paraplyen? Skaff deg 1994 på en måte. Høst.

Tomorrow’s World om internett i 1994

«Are YOU ready for the Internet?» Et fascinerende tidsbilde. Bare videothumbnailen forteller mye.

Og er DU klar for 1994 på en måte, boka (kremt: de tre bøkene) som forteller om tilstanden til internett, de første internettkafeene, virtual reality og «CD-ROM, det perfekte produkt» nettopp dette året — i tillegg til gammel og ny tids hybrider som papirbladene som skrev om videospill?

Tre kosmiske damer

1994 på en måte inneholder mye om «det alternative» som var framme i Norge for ikke så lenge siden — og har satt sitt preg på tenkemåten og samfunnet til dagen i dag.

Videoen under er en episode av Sophias erotiske astroguide på TV 2, som debuterte i 1994. En ganske tidstypisk programidé: på den ene siden, aksepten for det alternative; på den andre siden, inntoget til reklamefinansiert TV og behovet for å tenke kjøpsvillige målgrupper. Både programlederen og de to gjestene har hvert sitt kapittel i 1994 på en måte-bøkene, to av dem i det splitter nye høstbindet.

1994 på en måte, høstbindet, er utgitt

1994 på en måte. Høst er utgitt. En crazy reise gjennom høsten 1994, 1. september til nyttårsaften, dag for dag med stadig nye ting som skjedde. Og ja, dette er kildebelagt historie og ikke en fortelling tatt ut av løse lufta. Det er en fortelling om Norge, norsk kultur, (mye av) det man var opptatt av den gangen, og hvordan man snakket til hverandre. Det var ikke alltid bra…

Bokkilden er blant de som har boka.

Endelig er trilogien komplett. Vinter og vår, sommer og høst. Ser du hvor vakre de tre bøkene er sammen.

1220 sider totalt i disse tre bøkene gir et av de dypeste innblikkene i noe år i norsk historie noensinne. Og enda dekker boka bare underholdningshistorie, og det kunne vært skrevet et bind til om bare dét. (Men se opp, Bonusspor er også på vei.)

Dette er Morten Haaves tredje bok i år, etter Fragmenter av 90-tallet og Musikklivet på Jar i Bærum. Det er også bok nummer 7 i serien 90-tallet.

Rangering av åpningskampene i VM siden 1990

Det er «snart» fotball-VM. Skulle ikke rangert åpningskampene, da?

Wikipedia har alle kampene samlet på ett sted. Historikken viser blant annet at i 1934 var det hele åtte åpninngskamper, hvor blant annet Sverige tok en sterk 3-2-seier over Argentina. Eneste uavgjorte åpningskamp før 1966 var Sveits mot Nazi-Tyskland i 1938, mens fra 1966 til 1978 endte alle fire åpningskampene 0-0. Det var nok her det ble sementert at en åpningskamp skulle spilles nervøst og med risikoaversjon. Lenge, godt inn på 90-tallet, satte nettopp denne «mentaliteten» sitt preg. Fra 1966 til og med 1994 ble det bare scoret 5 mål totalt i alle åpningskampene. Likevel er det også andre ting enn mål som gjør at noe huskes, og et par av de målfattige kampene var så langt fra dølle som man kan komme.

Her er lista fra døllest til kulest.

Qatar-Ecuador 0-2, 2022. Ble spilt for bare tre år siden, men er det noen som husker denne ubetydeligheten? Disse to lagene var de to som endte med å ryke ut fra sin gruppe. Qatar hadde ingenting i et VM å gjøre, har aldri kvalifisert seg sportslig, og med tre tap i 2022-VM ble Qatar det dårligste arrangørlandet et VM noensinne har hatt. Kampen skulle aldri funnet sted.

Russland-Saudi Arabia 5-0, 2018. Jeg rangerer ikke denne lavt fordi den var døll for så vidt, og ikke fordi kampen ikke huskes. For det gjør den. Kampen rangeres lavt fordi denne typen diktatorball ikke engasjerer eller appellerer.

Sør-Afrika-Mexico 1-1, 2010. Det har ikke vært vanlig i denne æraen (1990–nå) at vertslandet spilte åpninga. Men for andre gang i denne «æraen» skjedde det i Sør-Afrika. Sportslig var det en ganske uinteressant kamp, men selvfølgelig var det historisk markant at Afrika kom med som arrangør (kostnaden skal jeg ikke uttale meg om) — og kampen huskes nok best for at verden fikk møte et nytt musikkinstrument: vuvuzela, for de som har glemt det! Dermed ble også denne parentes-kampen en av kampene det «er noe med». Pussig nok møtes akkurat samme lag i åpningskampen i VM 2026, da selvfølgelig med Mexico som hjemmelag.

Brasil-Kroatia 3-1, 2014. Kroatia tok ledelsen på Brasils første selvmål i VM-historien, men Neymar i sin rullende (på bakken) periode putta to og ble banens beste. Så er det slik at alt som involverte Neymar i denne perioden har noe suspekt over seg. Rapportene understreker at her ble det billig straffe på hjemmebane, idømmingen av den ble kritisert i ettertid; Kroatia fikk et mål annullert, tjaaaaaa…. Det blir noe usmakelig over seansen. Jeg hadde slett ikke noe imot at Brasil møtte veggen på slutten av mesterskapet, en semifinale jeg for øvrig hørte på radio på ei avsidesliggende hytte.

Tyskland-Bolivia 1-0, 1994. Tyskland var vel kjent for lite spektakulær fotball på denne tida, og møtte et Bolivia som for en gangs skyld hadde fått brukt høydefordelen på hjemmebanen sin til å ta nok poeng for VM-billett. Bolivia hadde ikke så mye i et VM å gjøre, så dette ble ingen toppkamp, men den «huskes for noe». Og det er at Marco «El Diablo» Etcheverry kom på som innbytter og fikk rødt kort etter fire minutter. Da ble han suspendert i Bolivias to siste kamper, og var ferdig med sitt VM — klasse!

Brasil-Skottland 2-1, 1998. Den første åpningskamp siden 1962 hvor et lag scoret mer enn ett mål, så det skyver kampen litt oppover lista. Likevel opplevdes denne som forutsigbar. Fant jo sted i Norges gruppe, dette, hvor Skottland spilte kjedelig mot Norge også. Skottland var ikke gode nok på dette nivået, har heller ikke vært i VM siden (akkurat som oss) — og for sterke Brasil var derfor åpningskampen mer en transportetappe. Pussig nok er Brasil, Skottland og Marokko trukket i samme VM-gruppe i 2026 også.

Tyskland-Costa Rica 4-2, 2006. Et helt annet Tyskland enn «det kontrollerte» sto fram i denne tidsepoken, offensivt sterkt, blant annet med VM-toppscoreren av året, Miroslav Klose. Han putta to mot Costa Rica, men underveis sto det både 1-1 og 3-2, så spenning var det. Paulo Wanchope, som ut av ingenting hadde dukka opp i Premeier League, sto for det. Selv minnes jeg ikke kampen, men mange plusspoeng for friske og angrepsvillige takter: Ikke siden 1954 hadde et lag på åpningsdagen putta mer enn 3.

Frankrike-Senegal 0-1, 2002. Om ikke hele kampen var et fyrverkeri, så var det meget interessant etter at Papa Bouba Diop putta etter halvtimen (døde i 2020, RIP!). Regjerende mester (dobbelt, i både VM og EM) mot en VM-debutant, absolutt ingen trodde på Senegal og det ble til en viss grad 1990 om igjen — bare uten de røde kortene (se nedenfor). I Frankrike og Senegals tilfelle var også kolonihistorie en del av bildet. Så viste det seg at tapet ikke var et blaff, for å si det slik, Frankrike var helt inkoherente og endte sist i gruppa. For min egen del ble denne kampen vist på TV i kantina på ungdomsskolen. Det er ikke et falskt minne, for jeg har slått opp at matchen starta klokka 12.30.

Argentina-Kamerun 0-1, 1990. En av tidenes største overraskelser i VM. Kamerun hadde vært med i ett VM, i 1982, og spilte døllt der. Nå i 1990 markerte de seg, allerede etter ni minutter med gult kort til Benjamin Massing. Flere kort ble det. Jeg har skrevet om både Argentina og Kamerun, i bøkene Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet og Fotball på 90-tallet, og mente der å kunne påvise at feil spiller fikk kort ved en av anledningene. Helt feil var det nok ikke da Benjamin Massing (1962-2017, RIP) fikk rødt kort i andre omgang. Det gjorde også André Kana-Biyik, mens broren François Omam-Biyik putta for vestafrikanerne. Så ikke bare var Argentina regjerende verdensmestre, de avslutta kampen med 11 mot 9 spillere. Likevel vant laget som ingen trodde på. For en liten periode var Kamerun en solskinnshistorie for folk over hele verden. Men fundamentet var tynt, og de sank sammen i månedene og årene etterpå. Det har ikke hjulpet landet til framgang at Paul Biya i år rundet 50 år ved makta.

Etter dette spinnville åpningstapet ble Argentina bare nummer tre i gruppa, men gikk helt til finalen. Kamerun hadde sovjetisk trener (takket være sjakken, mestrer nå alle det vanskelige etternavnet: Nepomniashchy), men Sovjet var det eneste laget i Kamerun og Argentinas gruppe som røyk ut, i det som også var Sovjets siste VM som nasjon. Nevnte sovjetiske trener valgte å forlate det afrikanske kontinent etterpå; han trente stort sett lag «i Østen», inkludert Tom Tomsk. (Kamerun befestet seinere sitt rykte som kort-laget: I 1994 og 1998 satte Rigobert Song to rekorder, først som yngste spiller med rødt kort, deretter førstemann til å få rødt kort i to VM.)

Så gjenstår det bare å se hvor 2026-åpningskampen sniker seg inn på lista.

Supportersanger på åpen mikk (1990)

Supportersanger i fotball kommer i mange former. To av skillelinjene er: synger man om klubben eller enkeltspillere? Synger man om egne eller andre spillere? På de fotballkampene jeg frekventerer, synes man å ha falt ned på å synge om egen klubb, ikke om spillere, og man holder seg i hvert fall for god for å synge stygt om motstandernes spillere. Slik har det ikke alltid vært. Med god støtte i britisk tradisjon ble motspillere ropt etter, noen mer enn andre.

Det fantes så vidt supporterklubber ved inngangen til 1990-tallet, men det begynte ved at «mer eller mindre ultras» sto for seg selv, mer enn at de var formelt organisert. De sang og gjorde andre ting, og noen ganger stakk NRK en mikrofon inn blant dem. Som på Lillestrøm–Rosenborg i 1990.

Her gikk dermed «banning og kloakkspråk rett på lufta», «råteord og nidviser» om Rosenborg og dommeren, «primitive og kjønnslige», «kjønnsuttrykk i de fleste og mest vulgære varianter». De skyldige var «et trettitall såkalte LSK-fans».

Man sto ved et veiskille: «Dette har hittil hørt ishockeyen til. Vi må holde det unna fotballen», sa Mini som var hovedofferet. I Bergen «gjør de narr av meg på en morsom måte», sa han. «Jeg synes det er greit at de roper til meg at jg bruker bleier, eller at jeg er så liten at jeg ikke år ned til bakken».

Av alle ting ble det sådd en konspirasjonsteori — en falskt flagg-operasjon: Det var i realiteten «elementer» fra Vålerenga som cosplayet som LSK-supportere for å sette klubben i et dårlig lys! Ikke desto mindre fikk de med seg hovedtribunen på en av de mindre lyriske sangene, fortalte Dagbladet 7.5.1990: «Også hovedtribunen stemte i med ‘Mini Jakobsen er homoseksuell’ til tonene av Yellow Submarine i beste Jahn Teigen-stil». (Også kjent fra skolegårder hvor teksten fortsetter «vet det ikke selv, men er det likavel».) Ganske spesielt.

VG nevnte ikke tildragelsen, Romerikes Blad hadde en liten undersak om Mini med tittelen «Upopulær helt» uten å nevne sangene (Mini fikk også gult kort for filming), mens Adresseavisen tilegnet bunnen av sin hovedsak til ordene. «I hele 2. omgang beskyldte det lokale apeberget ham for ‘å være homoseksuell’. Mini ble også møtt med pipekonsert hver gang han var borti ballen».

Jeg var på svensk 2. divisjon i sommer, hvor fansen til Jönköpings Södra IF blant annet leverte følgende remse: «Södra heroin og kokain. Södra heroin og kokain. Södra heroin, Södra heroin, Södra heroin og kokain». Selv syntes jeg det var et lavmål å synge om heroin, men de sang i hvert fall.

Jeg tror at mye av grunnen til at sangene er mindre drøye, er at det har vokst fram organisk nedenfra. Det «hjelper» at det er eksplisitt forbud mot rasisme og homohets, men det ville vært mange andre måter å «ta» motspillere på. Man er rett og slett ikke så opptatt av dem lenger, og har de samme sangene uavhengig av kampbilde — det innebærer også at man, i motsetning til før, ikke stopper å synge om det går dårlig. (Dette gjelder ikke universelt, men der jeg har vært…)

Femtedivisjonskamp med eget jubileum (1991)

Bergens Tidende 26.10.1991

Norge-Brasil var en historisk kamp i 1998. Den ble spilt på nytt i 2018. Det samme ble Manchester United-Bayern München (fra 1999) i 2019. Store kamper minnes med jubileer.

Men også små kamper – veldig små, som man ser av dette klippet fra 1991. Det var tiårsjubileet for Fyllinge-Årstad i 5. divisjon.

Kun i Bergen?

Ny fotballbok på gang

Norge skal atter en gang til fotball-VM (for menn), og mange tenker tilbake til 90-tallet da vi sist var med (for menn) og vant hele mesterskapet (for kvinner). Jeg vil fortelle noen av de historiene, og kommer derfor med ny fotballbok til våren. Som man ser er jeg godt i gang med å intervjue sentrale skikkelser fra den tida — som Hege Riise!

Det jeg da fisker etter, er hvordan det var å være norsk fotballproff i Japan. Det vil også bli et gjensyn med gutta som dro til Hellas, fortellingen om nordmannen som har rekord for flest målrekord i én kamp i europacuper, det dårligste laget som noensinne har spilt europacuper, med mer. Noen kåringer også.

Boka har arbeidstittel Fotball på 90-tallet II. Jeg trenger noe bedre.

Podbunnen

Jeg skal delta i en populærkulturquiz, og tok derfor en titt om hva som lå på podtoppen i Norge. På podtoppen.no kan man sjekke dette, og også podbunnen.

Norges 854. mest populære podkast akkurat nå er Morgenkaffen. 4 personer lastet den ned Det var imidlertid en podkast om den amerikanske valgkampen i 2020 som i ettertid har dormet. Det samme gjelder Triana og gutta, Norges 844. mest populære podkast akkurat nå, som ble lagt ned da pandemien kom. Også nummer 847, DNTs Tursommer stoppet i 2020. Men begge får altså fortsatt noen få håndfuller med lyttere ukentlig.

Kai & co stoppet i 2024, og ligger også lavt i dag. Den handler om selvdisiplin med episoder som «Bli forelsket i prosessen din».

Øyene utenfor Bergen har to i bunnsjiktet. Nummer 846 er Bømlasnakk og nummer 849 er Sveip – Oppdag Askøy, laget av Askøy kommune. Begge disse har vært «aktive» inntil 2025. Bømlasnakk produseres av Bømlo-Nytt, men hadde bare episoder om lavstatusyrker. Her har diverse øyfolk en vei å gå.

Norges 853. mest (altså nest minst) populære podkast ifølge podtoppen.no hadde 5 nedlastinger sist uke. I motsetning til flere av de som er nevnt ovenfor, har den presentert aktuelt stoff med hittil siste episode lagt ut i september. Tallene på podtoppen.no representerer ikke alle lyttere — en statistikk som i realiteten ikke eksisterer. Blant annet har nyeste episode av denne podkasten også 53 plays på Youtube. På kanalen legges det også ut GTA RP-innhold på norsk. Ønsker dem genuint lykke til med å få flere lyttere.