Haaves historier

Jeg nyhører utskjelte «punk»band

Da jeg var punker i tenårene hadde Green Day og Offspring rukket å miste «the» i «the shit», og Blink 182 truet også med å skli ut. Jeg forsvarte da, og vil fortsatt forsvare, mye av det Blink 182 gjorde, men etter Take Off Your Pants and Jacket hørte jeg rett og slett ikke på det lenger.

På nettforum var dagens melodi å plage forumposterne som likte dette, eller enda verre, hadde 182 i brukernavnet sitt. Det samme gjaldt hekstetten Sum 41, Good Charlotte, Simple Plan, New Found Glory, The Ataris og The Used som spilte i samme utvannede stil.

De musikalske røttene er i utgangspunktet forskjellige, Green Day var pop punk og Blink var skate/SoCal punk. Begge slo gjennom med tenåringsperspektiv, men mens Blink var et high school-band skreiv Green Day mer som high school-dropouts. Green Day ble jo stadionrock, og hva man skal kalle det som Blink ble etter hvert, vet jeg ærlig talt ikke. Tradisjonell pop punk var det i hvert fall ikke. «Mall punk» kan kanskje være et greit navn på noe av det som dukket opp etter 2000, i hvert fall på artistene som la seg på en visuell stil nærmere emo: svart øyenskygge, skotskrutet skjørt og strømpebukser, nettingermer. Host host, Avril Lavigne. Egentlig byr det meg imot å inkludere en «soloartist» som dette, men kjønnskvoterer henne likevel inn. For øvrig skal jeg høre på de andre bandene nevnt ovenfor, etter reglene:

ett album per band
albumet bedømmes for seg selv uten for mye bakgrunnsinfo, men slik info kan nevnes
jeg velger den eldste fullengderen, i håp om at den er minst forurenset av fame
coverart teller med, musikkvideoer ikke
hvis jeg liker det, innrømmer jeg det og erklærer det med stolthet

Sum 41 – Half Hour of Power

Kanadiske. Utga en EP i 2000 før albumet All Killer No Filler i 2001, men vent nå litt. EPen Half Hour of Power har elleve låter og varer nesten (mer om det seinere) en halvtime. Glem å kalle en utgivelse med denne låtmengden og lengden noe annet enn et album. Derfor er det dette som gjennomgås.

Skiva begynner med en Iron Maiden-aktig instrumental. Sangeren dukker opp på spor to, hvor bandet kjører Fat Wreck-stilen, inkludert en «huah» som sist (?) ble hørt på «Dig» av NOFX. De neste låtene er mer Bigwig-aktige og har tidvis mye koring.

På Wikipedia står det: «Described as Oi!, the track «T.H.T.» is considered the most punk rock track on the EP». Denne beskrivelsen er høyst latterlig. Sum 41 var nærmere skate punk i mangel av en bedre beskrivelse, det nærmeste bandet jeg klarer å sammenlike dem med er altså Bigwig. De lekte seg dessuten litt med forskjellige sjangre. Ska punk dukker også opp. Rapping i Beastie Boys-stilen er med. Pop punk er ikke med.

Bandnavnet er utrolig døllt, men albumet er helt greit. For mye koring for min del. Lekingen kan jo også få det til å se ut som Sum 41 hadde lite genuint å komme med. Som at de var en gjeng Ylvis-er på flanering i rockhistorien. Her er lite som kommer fra hjertet, så hardcore er sjangeren Sum 41 står lengst unna. Albumet er vel postmoderne punk mer enn noe annet, coveret passer også godt til det.

Når albumet heter Half Hour of Power, og varer bare i 26.30 minutter, har gutta lagt på stillhet på slutten og kutter nøyaktig etter 30.00 minutter. Det må jeg innrømme er litt morsomt.

Good Charlotte – Good Charlotte

I 2000 utga de sin fjerde EP, men også sitt første album. Salget på 500 000 var bra, men på andreskiva ble dette tidoblet, og ei låt fra andreskiva har 185 millioner Spotify-avspillinger. Men her er det altså førsteskiva som gjelder.

Den selvtitulerte debuten (to av EPene var også selvtitulerte) har raust med koring og tydelig dubbet vokal. Låta «I Heard You» har hørbare partier, men blir helt boyband i bridgen, så for meg er det veggen av vokal som fremmedgjør meg.

Et annet problem: Originale og interessante riff er null, de bruker bare de aller vanligste riffprogresjonene.

Gutta har tatt litt fra nu metalen på åpningslåta, med irriterende «yeah, what», mens det er litt skavibber på andre låt. Tredje og fjerde låt er alternativrock. Låt nummer seks har wah-gitar og nye forsøk på mc’ing (what, what). Og så videre, og så videre. Nummer tolv starter med et «Sweet Child of Mine»-aktig riff før mer alternativrock følger. Nummer tretten — og fjorten — er akustiske ballader med cello.

Albumet er rett og slett alternativ rock og har ikke det minste med pop punk å gjøre. Det sier jeg helt nøkternt, bare til objektiv informasjon.

Coveret er et bandbilde av gutta. Fire av dem kjørte mallcore-stilen — dette har forverret seg siden — bortsett fra han helt til venstre som er jock. Jenter, fortvil ikke, coveret har også inspirert en makeupartist som har laget en slags Good Charlotte-kolleksjon.

Simple Plan – No Pads, No Helmets, Just Balls

Verken de første eller eneste kanadierne. Hva var det de dreiv med der borte? Simple Plan debuterte med album som de også releasa noen singler fra. Neste release var Live in Japan. Savner man et element av at bandet bygde seg opp sakte men sikkert, finner man dette i bandet Reset som to av medlemmene tilhørte tidligere.

Dette har jeg aldri hørt på før. Ikke litt engang. Og å gape over hele albumet blir en utfordring, med sine 40 minutter.

På låt nummer 1 og 3 er gjestevokal fra Mark Hoppus i Blink 182 og (sukk) Joel Madden i Good Charlotte. Det sier alt om hvordan Simple Plan plasserer seg i musikklandskapet.

Låtene er bygd opp likt alle sammen. De har hook, mutet vers, før de øser litt mer på i refrenget. Her kommer koringen inn, masse koring. BPM holder seg lav gjennom albumet og peker mot alternativrocken. En synth ligger også tidvis bak i lydbildet. Også her kommer en Sweet Child of Mine-aktig intro fram, på låt 7, og faktisk også på låt 10.

Tekstene legger seg opp mot pop punken, siden hovedpersonen står utenfor og ser inn på det som er populært. Låttitlene har en tendens til å overforklare hva de handler om. Synger Simple Plan om kjærlighet, skal alt sies direkte og metaforer er forbudt område. Skal vel være Simple, da? Ungdomsskolejenter er målgruppa, i motsetning til Blink som var veldig, veldig guttete. Her skal de fem første låttitlene kontrasteres med Blink 182s fem første låttitler på Dude Ranch:

«I’d Do Anything», «The Worst Day Ever», «You Don’t Mean Anything», «I’m Just a Kid», «When I’m with You»
«Pathetic», «Voyeur», «Dammit», «Boring», «Dick Lips»

Om ikke annet så får dette Blink 182 til å framstå som Hemingway. Coveret til Simple Plan kan jeg heller ikke se at passer til tekstene på noen som helst måte. Ikke albumtittelen heller egentlig.

Simple Plan er ikke direkte fælt. Det er ikke så dårlig at det er flaut å tenke på at voksne folk står bak. Men etter å ha hørt på albumet for første og siste gang er det fort glemt.

De neste, å, så uforglemmelige bandene kommer neste gang.

Lengdehopp som publikumsidrett

Det skaper reaksjoner at Diamond League har innført følgende format i lengdehopp: «Etter fem innledende hopp, møtes de tre beste i en finale. Og det er det ene finalehoppet som avgjør konkurransen […] Intensjonen er at det skal bli lettere å forutse når avgjørelsen faktisk faller i de tekniske øvelsene, slik at man lettere kan få vist det direkte på TV […] WA ønsker dessuten å flytte fokus fra rekordjakt til dueller». (NRK)

Lengde er en fantastisk idrett. Men som publikumsidrett er det en uslipt diamant, for å si det pent. I lengde er det altså seks omganger – som skihopp x 3. (Samme gjelder tresteg og alle kastøvelsene.) Hver person hopper etter tur og det er eksalterende å hjelpe dem fram.

Men så hopper de ugyldig (av ulike grunner), eller enda verre, bare løper gjennom. En buzzkill.

Utøvere kan også stå over omganger etter forgodtbefinnende, noe de og dommerne holder styr på, men for publikum er det verre. Det finnes tavler som viser pågående hopper, men hopper (!) man over en, går ikke det fram på tavla.

Så har det gått tre omganger, og rekkefølgen på lengdehopperne snus om på, som i skihopp, den dårligste først. Kanskje satt publikummeren og husket på at han svenske kom etter han norske, men i fjerde omgang er det plutselig omvendt. (Fordi han norske er bedre, yeah!) Alle fra nummer 9 og nedover kastes dessuten ut av konkurransen, og heller ikke det kommer fram på noen tavle.

I sjette omgang snus lista enda en gang, med den dårligste først. Stakkars de av publikum som ikke har vært på mer enn fem friidrettsstevner.

Og nå kommer vi for alvor til omgangene der hopperne står over. De begynner å bli slitne, her kan det ha gått over en time på klokka. Det er ganske vanlig å stå over femte omgang. Publikum: Say what?

Og når lederhopperen i sjette omgang skal hoppe sist, kan man rolig sitte og se på om de andre klarer å gå forbi. Klarer de ikke det, kan man stå over siste omgang og nyte seieren. For et antiklimaks. Man kommer til omgangen der det skal avgjøres, og så er avslutningen på det hele at hopperen står over.

Buzzkill opptrer også i høyde og stav, som ikke har noe bestemt antall omganger. Der hopper man til man er ferdig. Det vil si, etter vinnerhoppet, kanskje rekord og greier, følger nødvendigvis tre mislykkede forsøk på neste høyde. Buzzkill, buzzkill og buzzkill. Hvis ikke de bare står over da, siden de har vunnet.

«Det er jo ikke sånn at folk har sluttet å like friidrett fordi det er for mange hopp i lengde», sier norsk rekordholder i lengde. Nei, det er det nok ikke, men tallet på folk som liker lengde er nok ikke kjempehøyt heller.

Som en skjønner, gjelder ikke dette bare tv. Det gjelder også for live-publikum. Løsningen for live-publikum er enkel. Det er å ha en dedikert speaker til øvelsen, som kan guide publikum til når spenningen og avgjørelsen faktisk faller. På tv går det ikke an å kommentere noe man ikke ser, og man kan bare se en ting om gangen. Live kan man flakke mer fram og tilbake.

Det har vært mislykkede forsøk på å gjøre det mer forutsigbart hvor lange konkurranser kan være, som å opptre med et forhåndsbestemt antall forsøk i høyde. Det hjalp ikke idretten.

Siste omgang burde kanskje ikke være avgjørende, men kunne det vært mulig å hente inspirasjon fra skihopp hvor de tidligere omgangene også teller? Slik at for de som er kandidater til pallen, regner man med snittet av alle hoppene og lar siste omgang telle på en slags bonus-måte?

Hvem forfalsket Pippi?

Jeg fant en twittertråd startet av en Guro Usterud. Hun skriver:

Det er nødvendig med en større kampanje for å få slutt på den utbredte vrangforestillingen om at Pippi Langstrømpe skal ha sagt: «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.» DETTE UTSAGNET EKSISTERER IKKE I NOEN AV BØKENE OM PIPPI. Og ikke i tv/film heller, blir det dokumentert.

Man trenger ikke lete lenge for å finne ei nettside som dokumenterer det samme, så man slipper å lese twittertråder. Martin Jørgensen ved Hjørring bibliotek skreiv for eksempel en redegjørelse. Det går rykter om at sitatet dukker opp i en nederlandsk oversettelse.

Jeg er så langt fra indignert på Astrid Lindgrens vegne som man kan bli. Jeg synes imidlertid at slik sitatrot er kjempespennende og lurer mest av alt på: Hvorfor har noen begynt å tro at det er sagt? Det kan være umulig å spore, siden feilsitatet er innarbeidet selv i Sverige. For norsk offentlighets del finner jeg noen spor.

sitatet slik det står slo gjennom med et brak i 2012
dette året sto sitatet i en biografi om Eva Joly, som selve sluttordet i boka – og ble trukket fram i påfølgende avisomtaler
søker man på «prøvd» i stedet for «gjort» går treffene lenger tilbake
i 2010 brukte Marie Simonsen og Ingunn Yssen sitatet i boka Bråk! Den store likestillingssvindelen
samme år utga danske Gitte Jørgensen ut boka Pippi power, men uten sitatet. Derimot står det mye annet om hva Pippi klarer, blant annet å få orgasme med sexleketøy (s. 210)
Benja Stig Fagerland, også hun opprinnelig dansk, oppga i 2008 å ha limt sitatet opp på barnets soverom (Aftenposten 26.10.2008)
før den tid igjen, var selve konseptet bak sitatet vanlig i selvhjelpsbøker

Merk spesielt setningen som her følger rett etter feilsitatet: «Men spiller hukommelsen oss et puss?»

Svaret er altså ja, med hensyn til hva som er Pippi-sitater.

Om ikke feilsitatet var så utbredt i både Sverige og Danmark, kunne det vært fristende å tenke at Marit Tusviks dikt fra 1984 (Mellom sol og måne, Samlaget) hadde hatt en påvirkning:

Forslag til ny Aalesund-trener

John Arne Riise

Reisetips: Berlin

Helt siden Willy Brandt sa «Ich bin ein Berliner» foran holocaustmonumentet, har nordmenn hatt øynene åpne for Berlin som reisemål. Men flere er nok de som har vurdert å dra, enn de som faktisk har vært der. Mye av det skyldes den spente politiske situasjonen. Her skal jeg tipse deg hvordan du omgår disse problemene og hygger deg i Berlin.

La oss få elefanten i rommet av veien, først som sist: Tvers gjennom Berlin går jo skammens symbol, symbolet på illegitim deling, som for så vidt ikke bare er et symbol, men også en faktisk deling av byen. Berlinmuren ble reist i 1961, og tross gode intensjoner har det ikke lyktes å få rasert den ennå. Håper bare ikke den også gjenfinnes som en abstrakt mur i tyskernes hjerter?

Berlinmurens betydning skal likevel ikke overdrives. Antall avfyrte skudd fra grensetårnene har sunket betraktelig i det siste. For all del: Vær til en viss grad aktsom under ditt besøk, men ha grensetårnene mer i bakhodet enn at du tenker på dem hele tiden. Mer spesifikt har Berlin plassert ut ei rekke «gedenkstelle», steder hvor man nettopp skal få tankene på mer lystige ting enn det traurige jernteppet.

Krydr også besøket ditt med dyr. Etter at Berlin Zoo ble bombet under andre verdenskrig forsøkte tyskerne å bygge opp igjen en gedigen og storslått dyrehage i byen. Denne gangen med det mindre iøynefallende navnet Tiergarten, som rett og slett betyr dyrehage, men som likevel går under radaren, særlig for amerikanere som ikke er så stødige i fremmedspråk (og som er de mest sannsynlige kandidatene til å bombe Berlin påny). Etter at du har besett landdyrene i Tiergarten, kan du oppsøke de mange sjeldne fiskene og amfibiene som svømmer rundt i Kurfürstendamm.

Gjestfriheten i Berlin er spesielt stor, hele bydeler er oppkalt etter bygninger som tidligere har vært overnattingssteder med enerom: både Spandau og Moabit.

Og innbyggernes favoritt-turister er kanskje nordmenn. Det skyldes ikke først og fremst Rune Almenning Jarstein som har spilt fotball på Hertha Berlin lenge, men innled en samtale med en tysker om Bronselaget fra Berlin-OL i 1936, og du får deg nærmest en venn for livet. De bronsegutta satte spor etter seg. En annen som gjorde inntrykk var Ketil Stokkan. Etter hans Grand Prix-opptreden med «Brandenburger Tor» i 1989 valgte bystyret i Berlin å oppkalle en mindre bygning etter sangen. Brandenburger Tor, bygningen altså, er på ingen måte noen sentral del av Berlin, og neppe aktuelt som turistmål for deg, men som en liten nasjon skal vi være glade for alt vi kan få med oss.

Kanskje berlinerne også kjenner seg knyttet til Norge på grunn av lik geografi. Ikke uten grunn er de stolte av alle åstoppene som Berlin har, herunder Prenzlauer Berg, Kreuzberg og Berghain. Kun for én av åsenes del (nærmere bestemt Linden) har de bygd det opp finere under åskammen (Unter den Linden) enn oppå.

Nefertiti’s Fjord

Jeg kan ikke dy meg og må legge ut noe fra serien jeg binger (uttales med norsk uttale, ikke «bindzjer») for tida, Parks and Recreation. Også kalt Parks ‘n Rec! Det dreier seg om presentasjonen av Nefertiti’s Fjord, et håpløst musikkprosjekt. Men det er ekte:

Her er joken fra Parks ‘n Rec:

Vepsens summing har stilnet

Tor Bach er død, 53 år gammel. Han er mest kjent som antirasist og anti-høyreekstremist som har drevet publikasjoner som Monitor og Vepsen. Minneord er trykket blant annet hos HL-senteret.

Karakteristisk for Vepsen er kunnskap om hyppig skiftende grupperinger og personrelasjoner på ytre fløy. Ambisjonen har, i tråd med Monitors engelskspråklige forbilde Searchlight, vært å få miljøene fram i lyset. Det internasjonale perspektivet har også vært til stede, dvs. om grupper som samarbeider over landegrensene.

Humor er også å finne, som her: «Man kan kanskje si at mange antirasistiske kampanjer og organisasjoner har vært naive, eller til og med virket mot sin hensikt. En uendelig rekke med afrikanske dansekurs og kvelder med indisk mat var sikkert hyggelig for dem som deltok, men flyttet neppe på grensene i folks hoder».

Skrivingen var meningsfarget og uten ambisjon om nøytralitet. Det er likevel grunn til å ta et tilbakeblikk på skriveriene, og kanskje tenke på om gruppene som ble skrevet om hadde vært større, hadde det ikke vært for Vepsen og andre. Driften av Vepsen.no sluttet seinviteren 2016, med et siste innlegg i august 2016. Nest siste innlegg er kanskje å forstå som en mental vareopptelling etter 30 års virke.

Prosjektet var idealistisk, Bach ble ikke akkurat rik på det, snarere stilte han seg vel i skuddlinja for angrep fra de samme miljøene. Men selv om vepsens summing har stilnet, har ikke disse miljøene vunnet.

Forslag til ny LSK-trener

Lillestrøm Sportsklubb tenker på mange ting for å løse sin sportslige misère. Nye kandidater til trenerstilling bør i hvert fall drøftes. Her er noen forslag, og husk, oppføringene gjelder også som forslag til ny Hamkam-trener!

Tom Nordlie

Trente jo nettopp Lillestrøm en kort periode i fjor, og VANT siste kvalikkamp mot Start! 4–3! Tenk, 4 mål med Tom Nordlie på trenerbenken. Det borger for et underholdende Lillestrøm i resten av 2020.

Joey Hardarson

Enda bedre, han trente Start som vant kvalikkampene mot Lillestrøm sammenlagt! Å vinne fotballkamper er like dagligdags for ham som å stå opp om morgenen!

Myggen

Etter fjorårets kvalikkamper bør Lillestrøm være glad for hvem enn de kan kuppe fra Start. Myggen kan holde Lillestrøm i 1. divisjon, fram til Start rykker ned og lagene møtes i 1. divisjon neste år — da forstår man at han vil tilbake til Sørlandet hvor lojaliteten ligger!

Arne Scheie

Er fra kommunen og kan ekstremt mye om fotball! EKSTREMT mye, jeg sverger! Har også mye ledig tid!

Ivar Hoff

Nå snakker vi klubblegende! At Hoff kan alt som er verdt å vite om fotball, blir en bagatell i forhold til Hoffs mestring av motivasjonsteknikker og moderne ledelse!

En kanarifugl

Passer til klubbens identitet. Kan gjøre mindre skade enn enkelte som er i klubben per i dag!

Ståle Solbakken

Kvartfinale i Europaligaen med FC København? Hva er vel det mot å steppe inn for å redde klubben han engang spilte for?

Geir Frigård

Herregud, så mange som har spilt på Lillestrøm! Geir Frigård har ledet Hamkam til store ting denne sesongen, ser man kun på de 85 første minuttene av kampene! Lillestrøm kan eventuelt bruke Tom Nordlie som assistenttrener som erstatter Frigård fra det 85. minutt og utover, slik at de slipper å tape kamper på slutten!

Broren til Romanus Orjinta

Lillestrøm trodde de kjøpte Romanus Orjinta for noen år siden, for så å endre mening til at det var broren som dukket opp! Romanus Orjinta er dermed fortsatt helt uprøvd i LSK, men han er dessverre død. Dermed er det broren som nok en gang må stille opp!

Emile Baron

Denne spilleren er vi helt sikre på at har vært i Lillestrøm, og da må han være en enda mer solid trenerkandidat.

Aksel Lund Svindal og Johann Olav Koss

Lokale gutter! Som sidestilte trenere bringer de inn en vinnererfaring og vinnervilje som Lillestrøm aldri før har opplevd (og det er ikke tull)!

Statsmannen Norge gikk glipp av?

Moritz Rabinowitz var en klesfabrikant i Haugesund som også brukte mye krefter på det som i dag kalles å være «samfunnsdebattant». Når jeg leser om Moritz Rabinowitz gjør jeg meg noen tanker om hva slags ettermæle han hadde hatt i Norge, dersom holocaust ikke hadde skjedd. Han er ikke ukjent i dag, men hadde han vært et navn «alle» kjente? Hadde han nådd fram til Stortinget? Her kan man i så fall tenke seg at han ble en statsmann à la Kåre Willoch.

Ja, for han ville nok gått inn for Høyre. Det som jeg imidlertid har festet meg ved er ikke Rabinowitz i forretningslivet, men at han var i frontlinjen i kampen mot antisemittisme. Og når man først ble angrepet av antisemitter, ble man angrepet ivrig.

I 1927 saksøkte han Mikal Sylten, utgiver av det nasjonalsosialistiske og antisemittiske Nationalt Tidsskrift, for ærekrenkelse. (Rabinowitz tapte). Dette er ingen ukjent foreteelse, se SNL https://snl.no/Moritz_Rabinowitz eller en biografi om Rabinowitz som utkom i 2011.

I 1933 gikk han til felts mot den selverklærte rasebiologen Jon Alfred Mjøen. Bortsett fra å oppgi feil navn på Mjøen var Rabinowitz klinkende klar:

«Er Deres raseforskning like tynn og verdiløs som Deres oppsett i Aftenposten da er det på høieste tid De ophører med Deres biologiske laboratorium, og at De begynner et mere samfundsnyttig arbeide. Jeg er villig til å skaffe dem beskjeftigelse ved et norsk gårdsbruk bak plogen. Jeg tror at i tilfelle De er frisk og sterk vil De da bringe landet mere nytte enn ved å skrive avisartikler».

Der mange andre hadde én fot på Mjøens banehalvdel ved å akseptere premisset for «rasebiologi» at det fantes raser, mente Rabinowitz snarere at «Alle grenser er kunstige og all chauvinisme er en forbrytelse».

Denne tanke- og handlemåten kunne Norge trengt mer av, også etter krigen, med påminnelser om at kampen mot antisemittisme ikke var vunnet ennå.

Statsmann, altså? Det kom også flengende kritikk mot Rabinowitz. Etter krystallnatten i 1938 valgte NKP-avisa Arbeidet å angripe Rabinowitz for streikbryteri, og i det hele tatt hans «hensynsløse», «systematiske og tildels ondskapsfulle forfølgelse av de organiserte», med et spark til Rabinowitz’ «rase». Rabinowitz burde «tatt lærdom», het det, av terroren som hans «egne rasefeller» i Tyskland ble utsatt for.

Anmeldelse av Mediehistorisk tidsskrift 1/2020

Mediehistorisk tidsskrift 1/2020 kom før sommeren, og jeg finner det, om ikke naturlig, så i hvert fall ønskelig å avgi en kritikk av nummeret. Det er jo ikke akkurat vanlig å kritisere et tidsskrift en selv har bidratt til, men jeg har ikke kjent til de andre tekstene eller forfatterne før tidsskriftet kom ut nå. Jeg omtaler selvsagt ikke min egen artikkel. Dette er de tre andre artiklene:
* Siri Hempel Lindøe: TV-aksjonens historie
* Henrik Bastiansen: Mediehistorie 2.0
* Roar Madsen og Per Overrein: Høyre og konsernpressen

Første artikkels tema er interessant og relevant, ja et storfunn av et tema: TV-aksjonens tilblivelse og dens videre form. Teksten synes som et sammendrag av et større arbeid. Dermed er det kanskje irrelevant av meg å etterlyse noe mer empiri for aksjonens endrede form: Hvordan det å gi penger har blitt framstilt forskjellig i programmene opp gjennom tidene. Først var giveroppfordringen inderlig, så selvkritisk, så ironisk-distansert. Her henvises det til at tv-aksjonen nå inneholder komiker-innslag for å distansere seg til det å gi — man bør verken føle seg bra som på 1970-tallet, eller føle seg dårlig (fordi man selv har for mye) som på 1980-tallet. Det å gi penger blir på 2000-tallet mer upersonlig. Men sier de det samme i programmene utenom komi-innslagene, som vel bare utgjør noen minutter av programmene? Etter å ha lest Lindøe er jeg fortsatt ikke overbevist om at sinnelags-pratet er borte.

Korrekturen på artikkelen burde holdt et høyere nivå. Her er noen setninger fra et par sider:

En av reportasjene som fikk mye oppmerksomhet, handlet om boforholdene for de 350 sinnslidende på Tokerud i Asker.

Tokerud er ikke i Asker men i Bærum, bedre kjent som Emma Hjorth, og selv om en reportasje i 1946 brukte ordet «sinnslidende» burde artikkelforfatter brukt et ord som regnes som presist i 2020.

For det første ønsket han å rydde opp i det han fremstilte som en ineffektiv og profesjonell veldedighetsindustri.

Her er jeg usikker på om det var ment «uprofesjonell». Var det faktisk ment «profesjonell» er det likevel en ting å pukke på. Nemlig at hvis man innleder en setning med «For det første», må det følge et «For det andre». Og det kom ikke.

Han mente at det overhodet var akseptabelt at NRK engasjerte seg i innsamlingsaksjoner.

Setningen er meningsløs, og ganske riktig mangler det et «ikke».

Også det engelske abstractet for artikkelen er litt amatørmessig. Tittelen «Når NRK samler folket om en god sak: den norske TV-aksjonen i historisk perspektiv» er oversatt til «When the public service channel NRK unifies the public for a good cause: The Norwegian telethon ‘TV-aksjonen’ in a historical perspective». Krongleri, kronglera.

Videre er setningen «Troen på det gode giver-fellesskapet står sentralt i aksjonens konsept» oversatt til «The belief in the good fellowship of benefactors plays an important role in the concept». Fellowship er noe jeg forbinder med Ringenes herre og lite annet. «Fellowships of benefactors» er oppgitt som stikkord; dette gir 0 googletreff. Folk kommer altså ikke til å søke i JSTOR etter artikler om «fellowships of benefactors».

Det er med andre ord grunn til å la framtidige korrekturlesere se noe nøyere på abstractene (noen har dog sett på det, for mitt abstract er endret en del).

Artikkelen om høyrepressen på 1980-tallet er god, fordi det er tydelig hvem de skriver imot, og hva de mener er forsømt i forsknings- og andre verk. Nærmere bestemt hevder verket Norsk presses historie at høyreaviser sluttet å være partiaviser tidlig under Willoch-regjeringen, og primærlitteraturen sier også det samme. Forfatterne har også med hell brukt avisdebatter som de daværende redaktørene helt nylig har vært med i, hvor de skryter av avpartifiseringen. Tidspunktet for avpartifiseringen blir påvist å ikke stemme, avisene hadde mange ulike bånd til Høyre også i 1985. Artikkelens kvantitative metodebruk er noe mindre tydelig framstilt, men de henter seg inn igjen ved aktiv bruk av faksimiler.

Henrik G. Bastiansen har en metodisk artikkel om at avisartikler på NB.no er en annen medietype enn papiraviser. Blant annet kan man ikke kjenne det fysiske papiret, hvordan det eldes og så videre. Og enda viktigere, vil jeg legge til: Man mister en følelse for avisa som helhetsprodukt, hvordan stoffet er prioritert, komponert og så videre. Bastiansen trekker blant annet den konklusjonen at man ikke kan henvise til NB.no-aviser som aviser, for har man lest på nett har man ikke lest avisa.

Der jeg mener Bastiansen bommer med dette, er at det må være mange år siden forskere har sittet og bladd gjennom papiraviser. Nasjonalbiblioteket har tillatt dette bare i spesielle tilfeller, for vanligvis har man selvsagt vært henvist til mikrofilm. Jeg kan ikke se at Bastiansen har nevnt mikrofilm i artikkelen, noe som gjør artikkelen tildels meningsløs etter mitt syn. Artikkeltittelen «Mediehistorie 2.0» er også klisjeaktig.

Bedre er annen en tekst også skrevet av Bastiansen — dette er en av Norges mest produktive historikere — i sjangeren reportasje. Reportasjen er fra et museum i Selbu, og er panegyrisk, men velbegrunnet sådan. Som leser opplever jeg meg løftet.

Den redaksjonelle oppfølgingen fra Mediehistorisk tidsskrift er grundig og saklig, og ikke minst føler forfatteren seg fulgt opp. (I tidsskriftverdenen opplever man så mangt. En gang opplevde jeg at de tok inn min artikkel og trykte bladet, men ikke sa et ord til meg.) Layouten er grei. Personlig foretrekker jeg fotnoter som i Historisk tidsskrift, snarere enn sluttnoter. Men selv valgte jeg jo vekk nettopp Historisk tidsskrift, og sendte inn til Mediehistorisk tidsskrift fordi det virket som en bedre arena.