Aschehoug burde aldri beklaget stuntet med samlivsspalter, og redaktørene bør ikke hisse seg opp.
Ramaskrik reiser seg mot konstruerte spørsmål i diverse spalter. Det går ut over journalistikkens troverdighet, heter det.
For det første, hvorfor kalles samlivsspalter journalistikk? De er jo nettopp ikke skrevet av journalister, men av eksterne. Og ikke alt som står i en avis er journalistikk. Noe er ren underholdning. Tegneseriene er det mest opplagte eksempelet. Historikken til noveller og romanføljetonger i avis er lang, det samme gjelder humor, ikke minst i Dagbladet. Ulike sjangre har ulike krav – helt vesentlig for å forstå disse spaltene.
I debatten om samlivs- og andre spalter synses det nå (og holdes pompøse festtaler) rundt kontrollerbarhet og sannhet. Men hva er sannhet? Er tekstene i forlags-stuntet nødvendigvis usanne?
Selv om de er konstruert ut ifra en fiktiv karakter, gjør det ikke svarene mindre sanne. Samlivsekspertene svarer som ville gjort hvis en ekte person kom med samme problem. Man må regne med at det finnes, ikke bare en, men flere virkelige personer med liknende erfaringer. Hele poenget med samlivsspalter er jo at problemene ikke er partikulære, men at lesere kjenner seg igjen i noe og derfor har nytte av svarene.
Man kunne kalt det slett litteratur fra Helga Flatland hvis ikke karakterene nettopp hadde mange berøringspunkter med folk i dag. Flatland er nemlig ikke surrealist, men intenderer å beskrive ekte situasjoner og problemer gjennom fiksjonen.
Noen mener endog at fiksjonen får fram karaktertrekk bedre, essensen i en person, fordi handlingen setter trekkene på spissen. Diskusjonen har lenge gått motsatt vei, om å dra «virkeligheten» inn i litteraturen.
Et beslektet poeng er at ekte personers spørsmål til en samlivsterapeut slett ikke beskriver en allmenngyldig sannhet. Knapt noen utsagn er så fargede og partiske som overfor en parterapeut. Fortvilelsen gnager, man er ute etter bekreftelse. I en samtale kan terapeuten spørre og korrigere kursen, mens en tekst er en «statisk» subjektiv versjon. En annen part kunne gitt helt andre framstillinger. Hva er «sant» der?
Nei, ingen kan kontrollere at spørsmålene til spalter (samliv, etikk, mote) er mer «sanne» om de kommer fra en «uavhengig» kilde.
Vigdis Hjorth har tidligere fortalt at da hun var meget ung, sendte hun inn fiktive spørsmål til samlivsspalter i ukeblader. Siden det skjedde for lenge siden og i ukeblader, synes kanskje ikke avisredaktørene at det er så farlig, bare gøy. Men det har åpenbart også skjedd i aviser over mange tiår.
En taktisk tilbaketrekning fra forlagshold var kanskje lurt; ikke på grunn av saken i seg selv, men fordi de er bedre tjent med et godt forhold til avisene. Og når de sistnevnte ble sinte, måtte forlaget gjøre noe med det. Det er imidlertid avisene og redaktørene som burde trukket sin reaksjon tilbake.
For mediene er og blir det langt verre med saker de selv produserer innenfor den normale journalistikken som mangler substans, oppkonstruerer vinklinger, spiller på sentimentalitet og på andre måter sorterer under «brainrot for voksne».
Haaves historier 