Norske album. Volum 2

PIY Records kan endelig slippe boka Norske album. Volum 2.

Forrige volum kom tilbake i 2020. Den gang var bokcoveret basert på en konsertplakat fra et band, og det er det i høyeste grad også denne gangen, fra Brutal Kuk. De er med i boka med sin EP En røyk og en ronk, mens Trashcan Darlings får sin Episode 1: The Lipstick Menace gått gjennom. Etter disse to punkbandene kommer det norsk reggae med Knoklene og Rekk dem ut.

Boka består i hovedsak av intervjuer med 9 av bandmedlemmene, antakelig omlag 8 timer — det er ikke som på tv, hvor de tar 20 timers opptak for 20 minutter film. Her er alt relevant! Intervjuene er med andre ord skrevet ut i sin helhet, med diverse kommentarer og snacks.

Under kan du laste ned boka i PDF. Håper nettopp du leser. Ganske mye av bilder, samt alle Youtube-thumbnails og Spotify-innbygginger kan klikkes på — og du kommer rett til videoen eller sangen. Håper også de fleste med dette kan oppdage noe nytt — eventuelt gjenoppdage noe gammelt.

Norske album vol 2Last ned

Ekstramateriale blir også gitt ut, både basert på ting som kom med og som ikke kom med i boka. Det blir lagt ut her etter hvert. Først kan du nyte selve boka!

Brutal Kuk spiller dessuten i Oslo 28. april.

«Du er en engel» på strømmetjenester!

Sangen er sluppet!

Dette er rett og slett nydelig norsk reggae.

The Don Drapers har samarbeidet med Lamek, som har skrevet sangen «Du er en engel», synger og spiller gitar og piano. The Don Drapers bidrar med bass, trommer og har produsert sangen.

Det er en gammel Terroristene-låt, dette, som aldri ble spilt inn i sin tid. Men det er den nå!

The Don Drapers gjør med dette et lite comeback, 8 år etter at bandet lagde ska-skiva Ådne Søndraals musikalske godtepose. Bandet planlegger et nytt album innen 2024.

Låta markerer også at PIY Records mandag gir ut boka Norske album. Volum 2 som omhandler bandet Knoklene, som Lamek også var med i.

Boklansering og mer til

Denne uka blir boka Norske album. Volum 2 sluppet som e-bok av PIY Records. Dette er en historikk om de norske bandene Brutal Kuk, Trashcan Darlings og Knoklene, og et album fra hver av dem. Henholdsvis En røyk og en ronk av Brutal Kuk (2003),Episode 1: The Lipstick Menace av Trashcan Darlings (2002) og Rekk dem ut av Knoklene (2012).

Men det er ikke det eneste som blir lansert.

  • Brutal Kuk slapp sitt nye album for bare en uke siden, og spiller på Blå i Oslo 28. april.
  • Et lite utdrag av intervjuet med Brutal blir også lagt ut på Youtube.
  • Intervjuene med Trashcan Darlings ble såpass lange at 4500 ord gis ut ved siden av som ekstramateriale.
  • Sist, men desidert ikke minst, slippes det ei reggaelåt på alle strømmetjenester denne helga. The Don Drapers har gjort den sammen med Lamek fra Knoklene – ei låt han skreiv i Terroristene, bandet han hadde før Knoklene, men som aldri er innspilt – før nå.

Dette slippes litt og litt, med beskjed om hva som kommer når. Her er forresten skivene:

Jokke som sitter

«Jeg sitter her på berget og ser utover havet», åpner en kjent sang som ikke er skrevet av Jokke Nielsen. Har du derimot lagt merke til hvor mange sanger av Jokke som faktisk åpner med ordene «Jeg sitter»?

Så der Nord-Korea hadde «Kim Jong-Il looking at things«, har Norge «Joachim Nielsen sitting while writing song lyrics about sitting». (Det, og «Bård Hoksrud spiser«.)

Spøk til side, samtidig som det kanskje kunne vært variert mer og tekstlyrikere ikke nødvendigvis rådes til å skrive om det man gjør akkurat der og da, så er det jo nettopp de dagligdagse observasjonene, fra et liv som både hadde sine dagligdagse og mindre dagligdagse sider, som gjør at sangene er så slitesterke.

Det jeg gjorde var at jeg hørte gjennom det doble samlealbumet Prisen for popen for å finne fram til en annen sang, men fant altså noe annet også. Allerede tittelsporet begynner med «Jeg sitter». Dette er lista fra det albumet:

  • «Jeg sitter her og hyler drinker» — «Prisen for popen»
  • «Jeg sitter her og kjeder meg» — «Annie»
  • «Jeg sitter her og stirrer på deg som en fjortenåring» — «Du er»
  • «Jeg sitter på en bombe» — denne gjetta du vel!
  • «Ja, så sitter vi her igjen» — «Gutta»
  • «Jeg sitter her andektig og venter på at du skal gå forbi» — «For pen»
  • «Jeg bare sitter her og venter på trikken» — «Gjeld»

«Jeg våkner» er det også to-tre sanger på Prisen for popen som begynner med. Enda et eksempel på det er sangen fra Frelst som faktisk heter «Sitte»!

Forresten holder jeg på med et prosjekt om ska i Norge, og det slår meg at er veldig få som snakker om at «Ta meg med» er ei klassisk norsk ska-låt. Og de fleste av dagens norske ska-låter sliter med å komme opp mot en million plays…

Quart og Lilletun sviktet de 30 % hørselsskadde

Festival er ikke bare greit. Særlig var ikke Quartfestivalen det for mange av de som bodde i regionen, altså sørlendinger. Mange religiøse ga god gratisreklame til festivalen ved å holde bønnemøter mot at Marilyn Manson og liknende artister skulle spille. Men det fantes også de som klagde på andre aspekter ved Quartfestivalen, og ett av disse var lydnivået.

Hørselsskader. Vi tenker oss nå 30 år tilbake, til det som skulle bli den nye folkesykdommen på grunn av den fryktede oppfinnelsen walkman. Unge skulle falle som fluer med sønderrevne trommehinner, stigbøyler og øvrig inventar i hodets indre ganger.

Fenomenet hørselsskade-frykt er verdt et studium, på samme måte som jeg gikk ganske grundig gjennom frykten for «musearm» i min bok Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet. Hørselsskadene ble sagt å særlig skulle sveipe over befolkningen født 1975–1985. I mangel av et slikt studium foreløpig, nøyer vi oss med å finlese leserinnlegget «Nedsatt høreevne etter Quart Festivalen» fra 1994.

Quartfestivalen har altså funnet sted om sommeren, og det må bli et etterspill. Må det ikke det? For man kan vel ikke fortsette å maltraktere ørene mer enn det som var gjort? KrF-politiker Jon Lilletun er den som inviteres til en hellig allianse.

Det samme gjør «det medisinske/audiologiske miljøet i Kristiansand». Men de sviktet kapitalt.

Skribenten reagerte på unnfallenheten: «Hvilken grunn legene ved VAS og fylkets audiopedagoger kan vise til når de unnlater å vifte en harmdirrende knyttneve under nesene på byens kulturpolitikere, samt ansatte i kulturadministrasjonen, vet jeg ikke». Nei, der i distriktet var det en påfallende mangel på neser med knyttnever opptil seg, «selv om man på faglig hold positivt vet at Quart Festivalens galskaps-støy» hadde «resultert i nedsatt høreevne til mange unge mennesker!»

Rett skal være rett, alle som vanker på konserter vet at høy lyd merkes godt. Av mange sikkerhetstiltak som det ikke alltid var like farlig med på 1990-tallet, var kanskje ørepropper ett. Og går man på en hvilken som helst konsert uten noen form for ørepropper, kjenner man det. Problemer av ulik art rammet sikkert en hel del — men hvor ble de egentlig av, hordene av unge med høreapparater?

Skribenten av leserinnlegget i Kristiansand ventet spesielt en ny bølge fordi Quart-teltet på Tresse i 1994 hadde definert den vanlige rockekonsertlyden på 115 desibel som festivalens minimumsnivå. Quart opererte generelt med 120 desibel, lød beskyldningen, med enkelte sprang opp til 129 desibel — i «dette forargelsens telt». Med slike utskeielser på toppen av walkman-bruken ellers, var det ikke rart at antallet støyskadde på sesjon hadde gått fra 10 prosent til «over 30 prosent» på 20 år. En tredel av alle i et ungdomsskull. Noe å slå i bordet med.

Andre kilder, og ikke minst mer primære kilder, som Forsvarets rapport «Helse for stridsevne» forteller om året 2008 at 1 % av de som møtte til førstegangstjeneste ble diagnostisert med «sykdom i ører eller redusert hørsel.»[1] Nærmere bestemt rundt 75 personer. Det er jo også et tall.

Men denne rapporten fantes selvsagt ikke i 1994, så dengang ble det lagt en snedig plan. Jon Lilletun skulle ta seg ned til Sørlandet og ta del i en slags kickoff for politisk handling mot desibelene.

En kan si at KrF-politikeren satt og holdt hoff hos «konditor Arne Birkenes i Torridalsveien». I hvert fall ble desibel-forkjemperen «innkalt» til nettopp dette etablissementet for å legge ut sin sak. Møtet må ha endt som en selsom opplevelse, skal vi tro skribenten av leserinnlegget som satte av plass til å tiltale Lilletun:

«Jeg ‘briefet’ deg skikkelig med de opplysninger som er kommet til uttrykk i dette innlegget og spurte deg: — Har du det nå? Du svarte ja — hvorpå du en knapp tid senere står i Quart Festivalens telt i Tresse, og — av alt på jord — ønsker det unge publikum velkommen! Hvorfor gjør du slikt? Jeg er klar over at en rikspolitiker må markere seg, men var ikke dette en markering på mildt sagt ‘hysteriske premisser’? Gå heller inn for å kriminalisere støy over 90 dB på rockefestivaler og diskotek, så gjør du manns gjerning».

Det gryende opprøret mot desibel på Quartfestivalen fikk altså løpe sammen med et splitter nytt oppgjør med Jon Lilletun. Bak kampanjen håpet en antakelig å samle de ca. 70 % av norske unggutter som fortsatt hadde hørsel.

Resten hørte ikke etter.

[1] Helse for stridsevne 2013, Forsvaret.no

Hovedkilde: «Nedsatt høreevne etter Quart Festivalen«, Fædrelandsvennen 1.12.1994

Hvorfor så mange gale påstander om eksamen?

AUF er Norges største ungdomsparti. Vet ikke AUF hva eksamen går ut på? Eller tåkelegger AUF bevisst hva eksamen går ut på? Dette er de to mulighetene som foreligger ut ifra Dagsnytt 18 den 30. mars. Der ble det prestert mye uriktig om nettopp eksamen.

Saken som ble debattert, var «semestermodell» i norsk videregående skole, og alle eksemplene nedenfor kommer til å være fra videregående skole. Et eksempel kan jo da være en skole som faktisk har prøvd semestermodell, og det var Gjøvik videregående skole da jeg jobbet der. Her fikk noen ta matematikk på et halvår i stedet for på et skoleår. Kort sagt betyr det dobbelt så mange uketimer, men ferdig til jul. Formålet var, for å si det i klartekst, å ikke seigpine elevene som sleit med å bestå. Å bli ferdig med faget som bekymret dem.

På studiespesialiserende VG2 har elevene én eksamen, og hvorvidt denne eksamen var matematikk, ble da trukket til jul. De som kom opp, var da ferdig med sin ene VG2-eksamen mens resten måtte vente til sommeren. I den nylige debatten tok AUF nærmest ikke stilling til semesterspørsmålet, og vrei hele debatten over på eksamen, med en falsk anklage om at semestermodell betyr dobbelt så mye testing. Derunder hevdet AUFs representant også at:

  • «Eksamen er grunnleggende urettferdig. At hvordan man leverer over fem timer skal ha avgjørende betydning for mulighetene dine i livet».
  • «Det er ikke sånn at det er så ofte i livet at elever plasseres til å sitte fem timer på en skolebenk uten hjelpemidler, og at det skal bety mulighetene for resten av livet».

1) De fleste eksamener varer ikke i fem timer. Blant annet gjør ingen yrkesfagseksamener det. 2) Eksamen har ikke mer avgjørende betydning enn et hvilket som helst fag, og trekker ikke mye opp eller ned på et karaktersnitt. 3) Det er ikke så ofte seinere i livet at folk sitter på skolebenken i det hele tatt, enten det er en, to eller fem timer… men at man i yrkeslivet kan få fire, fem eller åtte timer på å løse en oppgave, er meget vanlig. 4) Skriftlig eksamen foregår ikke uten, men med alle hjelpemidler foruten kommunikasjon og internett.

Etter «bravaden» knyttet til sistnevnte skjermbilde, vrei AUF-personen debatten nok en gang til å handle om helt andre politiske forslag, om 7. trinn osv. Det er trist at det tydeligvis ikke går an å diskutere et forslag uten å komme med 4 ulike feiltakelser på 3 setninger (!), samt komme med masse annet tull. Hvorfor?

Hikstet i telefonen

Fremtiden 27.6.1994

Alle fotballklubber er konstant på jakt etter gode spillere, gjerne de som ikke koster for mye, for eksempel ved å komme på lån. Strømsgodset, som sleit tyngre og tyngre i 1994-sesongen, var ikke noe unntak. I overimorgen begynner Eliteserien på nytt; vil Godset slite like mye da?

Jeg syntes i hvert fall dette klippet var morsomt. En Mjøndalen-fan godter seg over Godsets fiasko, og hikster regelrett av latter i telefon med lokalavisa. Hikstingen var en slags kroppslig utløsning etter de utrolig morsomme ordspillene han hadde brent inne med. Det som er ekstra bra, er at historien han viser til, er dekket i min bok Fotball på 90-tallet, og her er et par utdrag.

I 1994 kom opptil flere briter over på prøvespill. Bakteppet var at Godset nok en gang lå dårlig an i ligaen. Quickfixes var etterspurt. En liten stund virket den første briten som Godset de prøvde ut, lovende, og han het da også Law. Brian Law. Hans opphold sommeren 1994 begynte med en treningskamp mot Sparta/Bragerøen. Lokalavisa kommenterte: «Han klarte seg bra i går, men det var stort sett mot spillere på et middels 5. divisjons nivå. Og da skulle det kanskje bare mangle».

La oss gi dem rett i dét. Man måtte få sett Law mot bedre motstand. Neste treningskamp ble arrangert i Sverige, men endte for Law med utvisning etter et kvarter. Law selv befant seg «i sjokktilstand» etter det røde kortet. Og så fikk han et ryggproblem før siste del av prøvespillet. Strømsgodset konkluderte med at de måtte si adjø.

Allerede i juli 1994 kom neste englandsfly til Strømsgodset. Om bord var midtbanespillerne Ryan Nicholls og Mark Hawthorne. Sistnevnte hadde vært i Crystal Palace i to år uten å få spille for a-laget. Det samme var situasjonen for waliseren Nicholls, som i hele fem år hadde vanket i a-lagstroppen i Leeds. Nicholls’ innbytte for Godset ved pause mot Rosenborg sommeren 1994, var faktisk hans kampdebut i
seniorfotballen. Raskt viste det seg at tallet sju ble like sentralt som det ofte er i eventyrene: Godset tapte 7–0 og Nicholls ble utvist etter sju minutters spill.

Det som skjedde, var at Nicholls sparka en liggende Øyvind Leonhardsen etter at dommeren hadde blåst. «Slike spillere er vi ikke tjent med å ha i norsk fotball», uttalte Leo; «Med en gang han kom ut på banen, løp han bort til meg, kjørte albuen opp i ansiktet mitt og bannet og skrek». Nicholls ble straffet med en utestengelse i tre kamper. Strømsgodset beholdt ham likevel, og han fikk han med seg ytterligere tre kamper etter utestengelsen – men så var det slutt.

Mark Hawthorne ble på sin side sendt hjem raskt.

Crystal Palace ble nevnt. Laget har en legendarisk connection til Drammen, og det gjelder innslaget på Drammens lokal-tv for 40 år siden. For det er Crystal Palace som spilte på Selhurst Park… i Crystal.

Svakt om fremmedspråk

Nok et «Unge meninger»-innlegg hos VG om skole viser stor kunnskapsmangel om skole. Denne gangen er temaet at fem år med fremmedspråk er bortkasting av tid. Kort om fremmedspråkkritikken:

  • «De som ikke er interessert» har 6 år med fremmedspråk, ikke 5, da de bruker VG1 på å ta igjen ungdomsskolepensumet og deretter har de to vanlige årene.
  • Ikke alle (ingen?) kan vite at de er uinteresserte i noe før de har prøvd. Vi i Norge blir stort sett aldri eksponert for tysk, fransk og spansk på en måte som kan eller ikke kan vekke interessen.
  • De som likevel er hjertelig uinteresserte, har muligheten til å få 0 år med fremmedspråk. Dette ved å velge det bort på ungdomsskolen, og deretter gå yrkesfag. Verre er det ikke.
  • Når det er sagt, passer fremmedspråk godt for mange som tar yrkesfag, for eksempel bilmekanikere som skal forholde seg til tyske produkter. Kanskje denne gruppa kan mer tysk enn svært mange studenter.
  • Før Reform 1994 og Kunnskapsløftet hadde de videregående skolene anledning til å tilpasse alle fellesfag til det gjeldende yrkesfaget, for eksempel «engelsk for frisører», «matematikk for byggfagelever». Det er det ettertrykkelig slutt på, ettersom nevnte reformer prioriterer høyere at yrkesfagelever skal ha sjansen til å ta påbygg til generell studiekompetanse.
  • Skolegang er samtidig den dårligste måten å lære seg fremmedspråk på. Måten som holder mål, er å bo i landet og bruke og bli eksponert for språket daglig. Men det kan selvfølgelig ingen skole fikse.

Hovedpunktet som leserbrevskribenten ikke har forstått, er derimot hvilke følger det vil ha å gjøre fremmedspråk valgfritt. Språkene kan bikke under et kritisk punkt innen høyere utdanning. Allerede i dag er det få som velger å studere disse språkene, og blir det stort færre, vil fagene marginaliseres. Det kommer ikke nye vitenskapelig ansatte, studiemuligheter legges ned og da kommer det heller ikke nye lærere. Allerede i dag vil jeg anta at Norge på ingen måte er «selvforsynt» med språklærere, ettersom innvandrere tar seg av temmelig mange stillinger rundt forbi.