I seriene «smakløse ordspill» og «verden går tross alt framover, kanskje» kommer dette klippet fra 1995.
Norsk Telegrambyrå feiret et musikalsk comeback. Ike Turner hadde kanskje svingt litt med nevene, men var tross alt en tøff (!) type som nå ville slå (!) tilbake. Dette etter at han hadde hatt «mange vanskelige år», og forresten slo han bare Tina Turner litt, ikke så mye som enkelte skulle ha det til.
Resten av artikkelen var en tilforlatelig og nøytral gjennomgang av Ikes musikalske liv. Hadde dette gått an i dag, mon tro. (Vel, ja.)
En kar på Finn la ut en mengde ting. Et helt lager fullt, for mange ting til å kunne skrive opp. Annonsen hadde en litt catchy tittel og bilder fra et minilager, som til og med var mer ryddig enn flere bruktbutikker jeg har sett. Så langt var alt vel.
Jeg tenkte at «samlere» ikke skaffer seg hva som helst av døgnfluer innen cd, og kunne dessuten se på bildet at han selger cder. Mind you, dette er den faktiske størrelsen jeg ser bildet i:
Kanskje var det dumt, det spørsmålet som nå formet seg i hodet mitt: Hva slags cder er dette? Det er helt umulig å se ut ifra bildet, og legitimt etter mine begreper, siden jeg faktisk ikke liker alle cder. Faktisk ikke de fleste cder engang. — Jeg skjønner også at han ikke kan skrive alle titlene, men noe overordnet informasjon hadde vært bra. Derfor spurte jeg i skogen og fikk svar:
Når jeg legger ut noe på Finn, er jeg interessert i å selge det. Rart med det, ikke sant? Litt bedre plass i skapet og litt mindre plass i lommeboka. Varen er som den er, prisen er oppgitt, og den kan bli din på to måter: enten møter du opp hos selger, eller gir den mest grunnleggende informasjon om hvor den skal sendes/leveres. Et relevant spørsmål er hvilken metode som velges.
Men folk, nei, de lurer på om man har varen som er lagt ut. De undrer seg om det som er lagt ut, faktisk er mulig å kjøpe.
Det ligger ofte en barnlig undring over spørsmålene. «Er dette virkelig lagt ut til salgs?» Folk klyper seg i armen, men det er ikke nok. De må spørre, få svar og klype seg i armen en gang til.
Påfallende ofte spør folk også om varen kan sendes — uten å oppgi hvor den skal sendes. Sitt virkelige navn har de selvfølgelig heller ikke brukt. Er man riktig heldig bor man så nærme at man ikke engang trenger å betale frakt.
Her er noen ekte spørsmål fra Finn — og noen svar jeg ikke har sendt, men kanskje burde.
Jeg holder på med et prosjekt som heter Ska-punk i Norge. Lytting til band er et av de relevante temaene der, noe jeg jo gjorde en god del av selv. I den ganske store musikksamlinga er det mye rart, men det er ikke så veldig vanskelig å finne fram til ska-punkbandene. Dette ser man faktisk i ganske stor grad på navnene, som skiller seg fra det som ellers er i samlinga: det går stort sett i punk, hardcore, metal, trad ska og amigamusikk/chiptunes.
La oss si at jeg plukka ut 15 tilfeldige band, og av dem bomma jeg bare på 3. De resterende 80 % var faktisk ska-punkband.
Jeg begynte litt på toppen av alfabetet. And Now We’re Even kom med første skive i 2006, og er dermed for nye til å komme med i ska-punkboka. Like greit, siden bandet verken var spesielt bra eller dårlig. Videre til A Girl Named Craig og Case of the Mondays; disse vil jeg kalle Reel Big Fish-worshippere.
Fra disse eksemplene trer bandnavnstilen klart fram, ofte litt lange og gjerne med personnavn iblandet. (Etter Less Than Jake var det ingen vei tilbake.) Så var også tilfelle nær bunnen av alfabetet, hvor jeg fant What’s Your Problem Brian. Selvfølgelig også et ska-punkband.
Ingen Brian i front her, for her er det dame på vokalen, men et ganske ordinært band. På albumet Inappropriate Behavior (1999) kommer en av de mest oppbrukte riffprogresjonene allerede fra aller første sekund. Taste Your Own Medicine (2001) har ganske biffete gitarlyd, og med blåsere oppå det som ble definert som pop-punk på den tida. Denne kan være et valg for de (få?) som ønsker punkdriv og veldig melodiøs vokal.
Neste band likner litt, men enda mer på Dance Hall Crashers. Som et unntak fra den mer tilfeldige scrollinga var dette et band jeg lette etter: Tip the Van fra Connecticut. Ska-punk med to kvinnelige vokalister. Sangerne har lagd mang en fiffig harmoni, men for meg blir det litt slitsomt med så stor bruk av vokal som instrument. Albumet Something Wicked er også fra 2006 og altså for nytt for boka.
Funnet under scrolling På den tida var det som sagt litt tilfeldig hvor man skulle begynne i den store samlinga, så jeg hørte oftere på bandnavn jeg husket godt. Det gjaldt blant annet Coquettish (fra Japan) og Boxing Fox (fra Tyskland). Plutselig lyste et tredje band mot meg. Sneaky Sea Lions. Der var de ja.
Hva er nå dette for noe? I hvert fall noe jeg hørte litt på for femten år siden, i og med at navnet Sneaky Sea Lions var et helt distinkt minne. Musikken de spilte, satt derimot ikke godt i minnet. Dette er likevel et bra band som på sitt beste har Streetlight Manifesto-vibber, men som også har ujevne kriker og kroker. Minialbumet er selvtitulert og fra 2007.
Den sistnevnte opplysningen kom verken fra Discogs eller Rate Your Music, for ingen av dem har med denne utgivelsen. Informasjonen måtte jeg til Last.fm for å finne.
Fullengderen fra dette bandet het Better Than a Fist Full of Ferrets og kom i 2008. Og er altså da for nytt til å komme med i boka, det også.
Noen band til !n-Discretion har navngitt seg med et tegn og rangeres derfor helt på toppen av lista, før (spunge). Jeg har en EP av dem. Et greit band med endel sjangerblanding.
12 Cents for Marvin var et av bandene som begynner med et tall (og inneholder et personnavn). Det samme gjør:
3-Ball Combo med Skabrones Locos (1997). Albumnavnet høres ut som rein ska, men har noe punk iblandet. Lekne blåsere som i blant har noe barne-TV over seg, uten at jeg mener det negativt.
The Adjustments med Everybody Must Get Cloned (1998). Flere av tekstene irriterer meg, men musikken er grei nok.
Det får holde for denne gang, men se opp for boka Ska-punk i Norge som kommer innen 2023 er omme.
Denne teksten fra avisa GD kjenner jeg personlig under navnet «Oh my god, a rauost!» og jeg fant den en gang jeg besøkte min kjære mormor, i lokalavisa der hun bodde. Jeg tar den fram et par ganger i året. Det er medisin mot mye forskjellig.
Som en tie-in til det tidligere innlegget om at Europa-fotball er vakkert, kommer i dag noen kandidater tidenes beste overgangssummer. For ikke å si herligste eller vakreste overgangssummer.
Her om dagen var jeg på fotballtur i en 40 grader varm buss. Jeg tenkte på en gammel historie jeg kom over for noen år siden: «En rumensk spiller ble kjøpt for 1 stk. buss på 90-tallet, og dette er den samme bussen».
Etter litt leting fant jeg fram til historien, som sto i forkant av Romanias opptreden i VM 1994: «De rumenske klubbene har verken vilje eller evne til å beholde sine beste spillere. I 1991 ble Alexander Szenes solgt fra Inter Sibiu til en ungarsk klubb for en buss. FC Bittor solgte en av sine spillere til Ungarn for 10 000 flasker Coca Cola!»
Det ble skrevet av Ola Henmo for NTB, en journalist med fortid som fotballspiller på a-laget til Stabæk (da laget var dårlig). Internett har lite information om Szenes, hvis fornavn forresten skrives Alexandru (samt at Bittor antakelig er en skrivefeil for Bihor). Det et nettsøk viser, er imidlertid at Henmo bøffa informasjonen fra The New York Times 8. mai. Avisa hadde snakket med landslagets pressetalsmann Radu Timofte, som hadde sitt å fortelle:
«One team, Inter Sibiu, found itself without transportation, so it traded one of its players, Alexander Szenes, to a Hungarian club in 1991 in exchange for a bus, said Timofte. Another team, F. C. Bittor, traded a player to a Hungarian club for 10,000 bottles of soft drinks, Timofte said, and then resold the soda pop for cash in order to buy other players. A third Romanian team, Olimpia Satu Mare, venturing into the import-export business, traded a player to a Hungarian club for a large quantity of powder used for ice cream, Timofte said».
Her er det både spillere og klubber som ikke er navngitt, noe som generelt svekker en kildes troverdighet, men det står nå som det står.
Faktisk viser det seg at overgangsbussen som fenomen har røtter helt tilbake til den første utenlandsovergangen fra Romania på 1960-tallet. Tre år etter at Ceaucescu tok over, fikk Ion Ionescu en sjelden tillatelse til å dra til Vest-Tyskland. Det rumenske fotballforbundet fikk alle pengene i overgangen, visstnok 100 000 dollar, mens Ionescus klubb Rapid Bucuresti fikk en buss, og bare det.
(Den kjøpende klubben, Alemannia Aachen, ble nummer to i ligaen, men trakk seg fra europaspill, blant annet fordi spillerstallen var svekket. Klubben hadde nemlig sendt Ion Ionescu på — trenerkurs!)
Det er mer å hente i Romania. Bleacher Report fortalte følgende historie i 2008:
UT Arad, a club in the Romanian Second Division, have sold defender Marius Cioara to Fourth Division club Regal Horia for 15 kilograms of meat
Ifølge Daily Star, som man ikke nødvendigvis burde stole på, var det 15 kilo pølser det var snakk om. Samme avis la til at Cioară la opp på flekken. Grunnen var fornærmelsen han følte over den nevnte overgangsbetalingen. Cioară emigrerte prompte til Spania for å jobbe på gård. Regal Horia var på sin side lei seg for å ha mistet kjøttet uten å ha fått en god spiller.
Det må ha gått deflasjon i prisene i Romania, ettersom overgangsprisen var mye høyere da Ion Radu gikk fra Jiul Petrosani til Chimia Ramnicu Valcea i 1998. (Eventuelt var spilleren veldig mye bedre). Problemet er at kildene forteller to forskjellige historier. Overgangskåringer man finner på internett bygger nesten alltid på hverandre og nesten aldri på originalkilden, og når det går så galt, finner man både summer på 500 kilo og 2000 kilo med forskjellig kjøtt — som Ion Radu skal ha kostet. Uansett er det mye kjøtt, og bare litt av det skulle spises, da klubben ville selge resten en gros for å sanke kontanter.
I internasjonale artikler om de beste overgangssummene, trekkes det også fram en norsk overgang. Daily Star er blant de mange som forteller om da Kenneth Kristiansen gikk fra Vindbjart til Fløy på starten av 2000–01-sesongen. Prisen var 75 kilo reker. Rægår fra Sørlandet.
Og tabloidavisa tar bare litt feil med faktaene. Navnet var Kristensen og tidspunktet var september 2002. Vi henter nyheten fra Fædrelandsvennen idet vi også merker oss mellomoverskriften «Reker og jenter». Saken ble sendt ut i verden fra NTB via AFP, og sto på trykk på nær sagt alle kontinenter. Spilleren og/eller styrelederen ble intervjuet av stasjoner som BBC, CBS og NPR. «For fjorten dager siden ble jeg intervjuet live av den amerikanske TV-stasjonen CBS. Jeg vet ikke hvor mange millioner mennesker som hørte det intervjuet, og det er kanskje like greit med tanke på engelsken min», sa Kristensen seinere på vinteren.
Fra de mange listene som sirkulerer online tar jeg ikke med overganger fra før krigen, da verden og ikke minst overgangspraksis var såpass annerledes på den tida. Jeg tar heller ikke med spilleroverganger fra en amatørklubb til en proffklubb i tenårene, siden jeg heller ikke regner det som ordinære overganger. Da er det mange av de morsomme som ofte blir nevnt, som faller bort. Selv om det er morsomt at/om John Barnes ble signert av Watford for ett eneste draktsett.
Vi skal imidlertid tilbake på mat-området og dreie temaet så vidt over mot kontraktsklausuler. Angivelig fikk Cardiff-eier Sam Hammam inn en kontraktsklausul overfor spilleren Spencer Prior. Det hadde ikke å gjøre med egg, men faktisk med kylling (!). Saken var at Spencer Prior ikke fikk lov til å spille for Cardiff med mindre han spiste et måltid med saueballer. Han satte seg ned med maten og ble spilleklar. Etterpå ble det avslørt at måltidet besto av kylling og ikke sau.
Hammam fikk imidlertid med et enda rarere punkt i kontrakten også:
«Yes, it’s absolutely true,» Cardiff spokesman Julian Jenkins reassured reporters. «Spencer’s contract stipulates that he must have a physical liaison with a sheep. […]
«It’s simple,» explained Hammam. «With Spencer being non-Welsh, he needs to prove to the people of Wales that he understands the place – then he can become a true leader.
«Everybody knows that the Welsh shag sheep – if he’s not going to shag sheep, then nobody will trust him here.»
Den mest elegante måten å ende artikkelen er med en link mellom Cardiff og Romania, og en slik link finnes. Etter at Gabriel Tamaș fikk sparken i den walisiske klubben i 2016, kom han tilbake til Romania. For at overgangen kunne finne sted, skal Tamaș ha lovet klubbeieren å spille for luselønn, samt gå i gudstjenester på søndager. Det gikk nok aldri så langt som at kirkegangen ble en kontraktsklausul, men det ble omtalt som en «betingelse».
Jeg sier ikke at jeg vet, men jeg tror et av disse overnattingsstedene lyver. Det ene kaller seg Comfy Hostel og det andre Hotel Cheap. Ett av stedene opererer med åpne kort, det andre har noe det vil dekke over.
Når vi snakker om hoteller på Balkan, hva med denne? Hotellet som du er i ferd med å reise langt til, er så grei og kansellerer rombestillingen for deg mens du er underveis.
Har du noen gang sett en slik «vertikal datamus»? Ikke jeg heller. Verken hos privatpersoner eller arbeidsplasser. Hvis jeg hadde vært journalist, måtte jeg ha ringt leverandøren og høre hvor mange enheter som var solgt, men produktet er også 20 år gammelt, så…
I stedet velger jeg å bruke sunn fornuft. Som jeg skriver i boka Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet, skulle musesyken ramme det norske folk. Hundretusener skulle bli uføre til en samfunnskostnad på millioner eller milliarder. Her kommer sunn fornuft (og etterpåklokskap) inn, ettersom et summarisk kjennskap til virkeligheten viser at det ikke ble tilfelle. I hvert fall ikke med disse dimensjonene. Derfor trengte man heller ikke denne datamusa som mirakelløsning på musesyken.
Haaves historier 