De som faller i staver over «algoritmene», på Youtube for eksempel, trenger ikke motta det som algoritmen kommer med. De kan heller motta Youtube-kanalene som står under, og som jeg forsøker å gi en kortfattet kritikk av. Se taggen Youtube-kultur for flere eksempler.
Karl Jobst, som jeg også har skrevet om før, har nå gitt ut en Youtube-video om verdensrekord i hurtigskriving på tastatur. Ikke bare var Guinness-rekorden gal, men den ble sitert på en måte som gjorde den enda galere.
Videoen er vel verdt å se (!), og boka om hurtigskrivingens historie, som heter Nerds Per Minute, står nå på ønskelista. Boka må være statussymbol for ekte nerder.
God nyhet til alle som liker den grønne iskaffen best: den kommer tilbake.
Norge er best i Skandinavia på iskaffe, ingen slår Tine i utvalg og pris. Starbucks er et annet merke som selges, men er dårligere både på smak og pris. Men som i hvert fall jeg har merket, er det veldig glissent i butikkhyllene og den grønne Iskaffe Brasil har ikke vært å finne på omtrent to uker.
Jeg spurte Tine kundeservice og fikk følgende svar — situasjonen høres svært besynderlig ut, men det er nå engang sånn det er:
Vi har dessverre kapasitetsutfordringer på linjen hvor det produseres IsKaffe, kombinert med at IsKaffe er ekstra populær på sommerhalvåret, har vi problemer med å møte etterspørselen for øyeblikket. Det kan føre til at IsKaffe i perioder kan være vanskelig å få tak i. Vi arbeider så godt vi kan for å løse problemene slik at du snart kan nyte TINE® IsKaffe igjen. Det har blitt satt inn tiltak på meieriet, men det kan fortsatt ta tid før vi er helt à jour. Vi håper alt skal være tilbake til normalen i løpet av juli
Jeg lot reg-merke og spesiell rettskriving få stå som det er. «Kombinert med at iskaffe er ekstra populært på sommeren», no shit? Jeg mistenker at kapasitetsutfordringene de snakker om har relasjon til at de pumper ut literskartonger med rød, oransj og grønn variant. Det blir bra å få den grønne tilbake til slutt.
Norske dotcom-selskaper, altså nettside-baserte selskaper, var meget høyt verdsatt i 1999 og 2000 før aksjeprisene sprakk. Et av de fremste navnene blant dotcom-selskapene var Yatack. Selskapet var tett knyttet til det nye millenniet, med navn og profil innført rett etter tusenårsskiftet. Det skyldtes en diverse emisjoner og oppkjøp, på bakgrunn av at det kanskje ikke gikk så bra med forretningsmodellen. Yatack sin forgjenger på 90-tallet var Online Club, og deres misjon var å innføre netthandel i Norge, for alt fra veddeløp til jetfly.
«Tørket DNA» husket jeg som en spådom fra langt tilbake, der noen mente at stoffet skulle brukes i til høyere kapasitet i filoverføringer. I minnet forbandt jeg utsagnet med et av de norske selskapene, Fast Search & Transfer eller Opticom.
Da jeg søkte opp «tørket DNA» ga det ett eneste treff i avisarkivet på NB.no, som indikerer at Opticom kritiserte teknologien. Så hukommelsen hadde rett i at det var et samband mellom Opticom og tørket DNA, men det var vanskelig å huske hvordan det artet seg. Fint vi har arkiver.
Dette var i januar 2000. Små biter DNA skulle kunne lagre det samme som milliarder av elektroniske lagringsenheter, het det den gangen. I så måte blandet også VGs journalist disketter og CD-ROM om hverandre — herlig.
Siden datamaskinene begynte å bli vanlige, har folk fantasert om blanding av biologisk skapning med kybernetikk. «Snart kan hjemmePC’en din være basert på biologi», skreiv VG den gang, og plasserte seg fint i denne tradisjonen. Nå har det gått 23 år, og jeg vet ikke om det er «snart» — trolig ikke. Men uten at jeg later som om jeg kan noenting om DNA og lagring, skriver troverdige blader også i dag at teknologien vil komme til å realiseres.
Så spørs det om det er utsagnet fra Opticom, «Vi kommer aldri til å få DNA-datamaskiner!», vi vil le av i framtida. Jeg aner ikke!
Dette var for øvrig ikke forsidesak i VG-nummeret, for der sto en annen, og legendarisk, sak. «Politianmeldt av USAs film-giganter: 16-årig norsk data-geni arrestert». Snart fikk geniet tilnavnet DVD-Jon.
Har du flere venner på internett enn i virkeligheten, og er antallet nettvenner over 93? Skriver du flere eposter enn ekte brev? Da lider du av webism, du er en webaholiker, rett og slett internettavhengigh.
Du kan riktignok få hjelp av en doktor. Eneste ulempen er at doktoren også lider av det samme. Fordi doktoren (i faget webitology) Austin Rhee har nettopp 93 online-venner.Utrolig urealistisk høyt, og et problem for individet og samfunnet.
Men siden nettsida for Anonyme Webaholikere har et fint bilde av en snømann, velger du å la deg behandle her likevel.
Det var Agnes Ravatns essaysamling Folkelesnad. Dette er essay om ukeblader, der hun har gått gjennom 14 små bunker med slike blader. En av bunkene besto av pornoblader, og var dere klar over dette, Normisjon! Her kunne man altså stå midt i butikken, slå opp på side 95-98 og se komiske forsider på fire ulike norske pornoblader. Bladene hadde til dels også komiske navn, som for eksempel «Alt om det».
Ravatn hadde treffende observasjoner av mange av bladene. Kulturen taper nok noe når lesinga av disse bladene avtar. Ravatn har i tillegg tapt seg som essayist i mine øyne, etter utgivelsen av Folkelesnad, da hun begynte å mase om egne konsentrasjonsproblemer. Men veldig populær blant norsklærere. For ingenting er bedre, når elevene tross alt må lære nynorsk, at de får det gjennom ei dame som sier at smarttelefoner er dumt, og litt bra likevel, og gjør det på en litt løs og ledig måte.
Loppemarkedet er stedet for ting man virkelig ikke visste at man ville ha. For så vidt også ting man ikke visste at man ikke ville ha. Her er noen av årets største perrler. Kategorien i år er såkalt «smektende» musikk.
Våren 2022 begynte jeg på en liten beretning om Bærums loppemarkeder som jeg aldri fullførte. Jeg fant noen rariteter på Hosle, blant annet Pyton skoledagbok 1992/93 som noen har eid og skrevet i. Gi bort barnas dagbok til vilt fremmede, liksom. Men det var nå én ting: Inni en tegneseriebok om Eiffeltårnet viste det seg å ligge et norsk pornoblad. Her har noen visst å gjemme sitt egentlige lesestoff, faktisk så godt at de aldri husket å ta det ut. Bladet gikk i bøtta. Etter ei ganske kort betenkningstid fulgte tegneserien samme vei.
Så til det som egentlig er saken; denne våren har jeg besøkt steder som Stabekk, Levre, Hosle, Jar og Eiksmarka.
Legemiddelgiganten Pfizer selger mye, men jeg tar sjansen på å si at bestselgeren i firmaets portefølje ikke er det offisielle samlealbumet for Viagra-pillen. Men her på et av loppemarkedene lå likevel dette albumet, med sanger fra Percy Sledge til Marvin Gaye og alt imellom. «King of the Road» var kanskje litt uventa, er den så romantisk?
Samlealbumet var et samarbeid mellom Pfizer og plateselskapet (?) Elap — Your Flexible Partner. Høres ut som om Elap — Your Flexible Partner kanskje har andre varer i porteføljen også.
CDen fulgte ikke med.
En jeg dro sammen med, mente ikke desto mindre at Viagra offisielle samlealbum ikke kunne toppes. Men en person som leverte lopper til Eiksmarka, gjorde et forsøk.
Her ble jeg nemlig den lykkelige eier av samlealbumet Sax for sex.
Fjorten spor mellom 3.43 og 7.32 minutter. Melodiene dras godt ut. Veldig godt ut. Siste spor på skiva er ikke fort og rytmisk. Saxofonkongen framfor noen i jamaicansk musikk, Tommy McCook, er ikke representert.
Utgiverne har altså gitt skiva et navn og et cover. Det fysiske produktet er lite påkostet ellers. Innbretten inni coveret er helt blank. Utgiver eller utgivelsesår står ikke.
Discogs har heller ikke denne informasjonen. Samlealbumet ble utgitt et sted i Europa, er alt som står. Det står også oppført som «Unofficial Release». Sax for sex volum 2 ble derimot sendt ut på kassett i Ukraina, står det — med de samme sangene som var å finne på 1’eren, bare i litt annen rekkefølge.
Sånn skal det være med musikk-perrler.
Bokperler tar litt større plass i hjemmet. Jeg kunne blitt den (u-?)lykkelige eier av ei hel kasse new age. Men valgte å la være. Selv om det er mange bøker som utmerker seg i denne esken, på hvert sitt vis. «Du har kraften i deg» byr jo på fargespillet. Noen gudinner bor visst på asteroider. Håper de er komfortable med den farta asteroider fyker gjennom verdensrommet med.
I ei tid da ingen var vant til tvilsomme vedlegg i eposter, ble nettopp et slikt vedlegg spredt til millioner. I stedet for å kommunisere at eposten rolig kunne slettes, ble det kommunisert stikkord som virus, infeksjon, pornosider, forlokkende kvinnenavn, data-ødeleggelse og å kutte all internettbruk mens problemet herjet.
I den blindes rike er den enøyde konge, heter det, og tilsvarende var det med skjermspareren.
Hva betyr denne kryptiske setningen? Jo, at PCer for 30 år siden som regel ikke var gode nok til å vise noe særlig med film. En fattig erstatning ble da skjermsparere, som jo bød på animerte sekvenser som gikk av seg selv. Et lite tablå som utspilte seg når PCen ikke var i bruk — og det hendte seg at folk ble sittende å se på nettopp dét.
Haaves historier 